dire straits - brothers in arms

Det er en kalde vinterdag og vi ramler inn i gangen til det koselige røde huset til venninna mi med de gamle trepanlene som er malt i sterke, klare farger. Det ligger håndvevde filleryer på gulvene og det er hyllemeter på hyllemeter med bøker langs den ene veggen som jeg har hørt om og har lyst til å lese; "Anna Karenina", "Krig og Fred" og flere Hamsund-bøker. Nederst står en platespiller og en masse LP-plater. Hjemme er det kun et gammelt stereoanlegg og en mengde kassetter; svensktopp og en og annen Elvis og ABBA-kassett, fabrikkknyttede gulvtepper og "Det Beste bøker" - kanskje tjue. Vi får av oss på føttene og som tenåringer flest er vi for dårlig kledte for en kald februardag og føtten er iskalde. Hun setter seg i "ørneredet", en stol formet som et stort reir i rotting og jeg legger meg på gulvet. Hun ber meg komme med føttene og starter å massere dem. Vi skravler i munnen på hverandre; om "alvefolket" og den siste boka som kom, om stemødre og hennes i sær, om gutter og å være forelsket og om å lage mat; god mat fra bunnen av med masse hvitløk og chili. En smakstilsetning i mat som fremdeles er uglesett hjemme hos mine foreldre. Hun leter fram "Brothers in Arms" og setter den på; det skraper hardt og høyt i høytalerne når hun forsiktig setter stiften ned i plata og den karakteristiske sprakingen før musikken strømmer høyt og gjennomtrengende ut i den varme stua er noe av det koseligste jeg vet; det er noe nostalgisk over det som mangler på lydkassetter. Hun ligger der bakoverlent i den avrundede stolen og tar på nytt føttenen mine i fanget, løfter på genseren og ber meg stikke dem under. Hun hyler til og ler trillende når de treffer den varme, myke magen hennes. Helt stille ligger vi der og hører på den myke, hese stemmen og gitaren som hver gang vi hører på plata får praten til å stoppe etter noen få akkorder som det ikke kunne falle oss inn å besudle med småprating for de treffer hver gang; får oss begge til å bli musestille og se alvorlig ut i rommet; tenke på hvor vond verden er et sted der ute mens vi bare har det godt og fremdeles er misfornøyde. Vi er begge av typen som føler på den mer eksistensialistiske biten av virkeligeten; hun enda mer enn meg. Det er der vi møtes; i undringen over hvorfor alt er så meningsløst med så mange gode ting på et sted og så mange onde på andre steder; mangelen på balanse og den uoppnåelige lykken; hva nå det er. Vi vet ikke helt hva det er å være lykkelig. Vi må ha glemt det når vi sakte men sikkert begynte å se alle rundt oss for alvor og innse at alle har sine demoner som sliter dem sønder og sammen fra innsida. Vi har delvis kommet i kontakt med vårt eget uregjerlige og uforutsigbare føleslsesliv og analysert våre egne første traumer; opplevde eller muligens bare innbilte? Vi må jo ha vært ubekymrede og lykkelige barn, vi to også? Men ingen av oss tror egentlig noe på det. Vi er femten år og livet er en alvorlig ting...

"Now the suns gone to hell
And the moons riding high
Let me bid you farewell
Every man has to die
But its written in the starlight
And every line on your palm
Were fools to make war
On our brothers in arms"