16 mars 2010
sorry
Jeg hadde drukket min andel rosévin før det skjedde, en flaske cava i tillegg, et stort glass med rødvin og sølt en halv flaske på gulvet og knust det neste store glasset røvdin jeg hadde tenkt å skylle ned. Jeg husker ikke hva spørsmålet var, heller ikke hva jeg svarte. Bare at jeg sa noe sånt som "Kjære deg..." Jeg sier det ganske ofte. Selv ute alkoholpåvirkning; i teksmeldinger til venner jeg ikke har sett på to år, savner men klarer meg ute. Til ukjente som har fortalt en historie som rører meg nok til at "kjære deg" kommer lett. Det betyr bare at jeg har sett deg; nå, i går eller for lenge siden. At jeg har gjenkjent og funnet noen som gir meg noe. Ikke mer, men det kan da være ganske så mye. Men i dette tilfellet så var det bare det. At du som fikk svaret på et spørsmål jeg ikke husker og ikke en gang vet om jeg oppfattet riktig har berørt meg. Med tanker og ord. En annen tid og et annet sted. For akkurat nå er jeg for det meste overveldet av mine egne, håndfaste dager. Og det er ikke så mange ord og tanker som har nådd inn på lenge. Jeg kjente også igjen reaksjonen til deg som stod på utsiden og kanskje kjente at du ville vite akkruat hva dette betydde, dette "Kjære deg". Beklager virkelig. Det betydde ikke så mye som man kanskje kunne forledes til å tro, på langt nær. Tro meg på mitt ord. Eller kanskje var du bare nysgjerrig? Uansett. Jeg aner ikke hva jeg kommuniserte, i alle fall ikke helt, ikke hvordan det ble mottatt heller. Men jeg kjente et sted at det ikke var helt uproblematisk. Og det tar jeg eventuelt ansvar for om det er riktig oppfattet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
svimmel
Oj, er det noe langvarig? Håper ikke det. Hold deg fast! Jeg var i alle fall litt svimete. Da kan det være greit å si at det var sånn det var. Og når du nå er her, jeg burde definitivt stikke innom deg. For å få litt av andres ord og tanker:-)
Neida, jeg holder meg fast, jeg forsøkte å oversette det du skrev til meg selv, som om du hadde sagt "kjære deg" til akkurat meg og jeg var den som prøvde å forstå deg. Er det ikke litt sånn da, at vi sier kjære-deg til hverandre og blir svimle? Jeg blir det i alle fall.
Jeg tror jeg har vært ganske straight i det siste (apropos stikke innom) - må kanskje poste mer kontrollert-svimete saker, ta tilbake det svimete.
Jeg fikk en viss følelse av at en tredjepart ble mer svimmel på en litt ubehagelig måte, mer enn mottaker vil jeg tro. Og det er jo da det er litt ekkelt. Det er egentlig bare fint når noen sier kjære deg. Jeg vil høre det oftere.
Det var på en måte ikke et "Nå skal du høre, kjære deg," og så kom det en regle. Det var i grunnen et lite og faktisk vennskapelig "kjære deg". Ikke alle er vant med sånne, å se de fra utsiden, utvekslet mellom en de bryr seg om og en de ikke kjenner. Jeg ville blitt både svimmel og kvalm da...så skjør er jeg. Jeg har hørt det før, at det er litt vanskelig å forstå hvor dypt det stikker, disse ordene mine og den eksakte meningen og tenkte jeg kunne prøve å oppklare. Hvis det skulle være av interesse. Etter snar og ikke føre var:-) Fin post om kvinner forresten. Dj-kurs? Så flott. Jeg kjeder meg alene hjemme, så mye at jeg sier sorry på bloggen som jeg knapt bruker....
Jeg la ikke merke til at det var en 3. person i teksten før du sa det nå, jeg gled inn i å være den du sa "kjære deg" til som lurte på hva som lå i akkurat det.
Og nei, jeg tenkte ikke på det belærende "kjære deg" - men det som ligger mellom det du skriver her: "Bare at jeg sa noe sånt som "Kjære deg..." Jeg sier det ganske ofte. Selv ute alkoholpåvirkning; i teksmeldinger til venner jeg ikke har sett på to år, savner men klarer meg ute. Til ukjente som har fortalt en historie som rører meg nok til at "kjære deg" kommer lett. Det betyr bare at jeg har sett deg."
Det var det med "savner men klarer meg uten" og "det betyr BARE at jeg har sett deg" som gjorde meg svimmel, hva ligger i de ambivalente følelsene, hva ligger i det "bare" når man har sett noen..
Jeg sier forresten det meste uten alkoholpåvirking, fordi jeg ikke vil at noen skal tro at jeg er åpen fordi jeg er full, derfor pleier jeg spare det åpneste til jeg er klin edru.
Jeg kjemper stadig vekk med å ta tilbake min egen blogg, med å kunne svimeskrive (selv om jeg liker de andre postene mine også) og å ikke si sorry på min blogg, min blogg for faen..
Bare...det var nok ikke et helt riktig ord å bruke, som i å redusere det å ha sett noen. Bare ikke legg for mye i det jeg sa, det er mer riktig å si. Til tredjeparten. For jeg mener mine "kjære deg" faktisk veldig inderlig. Også da jeg sa det da. Ambivalent, er det ikke det vi er og lever, gjennomført og svimete??? Og jeg er også mer løsmunnet edru enn full. Jeg prøvde vel å skylde på fyll uten at det var annet enn en liten påskuddsforklaring eller noe.
Det er så mange (faktisk) fine mennesker der ute som jeg savner men som jeg klarer meg uten, som jeg må klare meg uten. Det er i grunnen både trist og fint.
Man skal ta tilbake sin blogg. Vi kan lage en workshop på det, hahahahahahaha. Eller en facebook gruppe: "For oss som skal ta tilbake bloggen vår i 2010".
"Kjære deg" kan også jeg komme til å si. Det kan skje når en eller annen vil hjelpe altfor mye og tilby litt for mange saker eller ting å velge mellom, på et kontor eller i en butikk. Det faller naturlig for meg. Det er en anerkjennelse og en takk i disse ordene. Hva er så galt med ordet "kjære"? Blir det for nært, for intimt, for følelsesbetont?
....kjære deg i tale, det er kanskje ikke så sterkt. Kjære deg skrevet, det bilr stående. Du kan se på det, igjen og igjen og er du litt usikker så gnager dette lille fine ordet seg inn der det gjør mest vondt og du begynner å lure, betyr det mer.... Men som jeg sa, jeg vet ikke. Det bare virket sånn.
Legg inn en kommentar