sorry

Jeg hadde drukket min andel rosévin før det skjedde, en flaske cava i tillegg, et stort glass med rødvin og sølt en halv flaske på gulvet og knust det neste store glasset røvdin jeg hadde tenkt å skylle ned. Jeg husker ikke hva spørsmålet var, heller ikke hva jeg svarte. Bare at jeg sa noe sånt som "Kjære deg..." Jeg sier det ganske ofte. Selv ute alkoholpåvirkning; i teksmeldinger til venner jeg ikke har sett på to år, savner men klarer meg ute. Til ukjente som har fortalt en historie som rører meg nok til at "kjære deg" kommer lett. Det betyr bare at jeg har sett deg; nå, i går eller for lenge siden. At jeg har gjenkjent og funnet noen som gir meg noe. Ikke mer, men det kan da være ganske så mye. Men i dette tilfellet så var det bare det. At du som fikk svaret på et spørsmål jeg ikke husker og ikke en gang vet om jeg oppfattet riktig har berørt meg. Med tanker og ord. En annen tid og et annet sted. For akkurat nå er jeg for det meste overveldet av mine egne, håndfaste dager. Og det er ikke så mange ord og tanker som har nådd inn på lenge. Jeg kjente også igjen reaksjonen til deg som stod på utsiden og kanskje kjente at du ville vite akkruat hva dette betydde, dette "Kjære deg". Beklager virkelig. Det betydde ikke så mye som man kanskje kunne forledes til å tro, på langt nær. Tro meg på mitt ord. Eller kanskje var du bare nysgjerrig? Uansett. Jeg aner ikke hva jeg kommuniserte, i alle fall ikke helt, ikke hvordan det ble mottatt heller. Men jeg kjente et sted at det ikke var helt uproblematisk. Og det tar jeg eventuelt ansvar for om det er riktig oppfattet.