fredag

Han som jeg utfra hvordan han oppfører seg og snakker antar er homofil sier mens han scanner brødet mitt at jeg har en fantastisk kjole på meg. Fargen er nydelig. Det tar flere sekunder før det trenger inn. Han er mest sannsynlig fra et muslimsk land hvor det å ha en legning annet en hetro ikke nødvendigvis er mulig, han er stiv i nakken, faktene er feminine og blikket unnvikende så jeg skjønner ikke en gang at han snakker til meg. Perpleks ser jeg opp og takker med et antageligvis overrasket smil. For jeg har en brun kjole med hvitt mønster. Den er drapert over brystene og gir en utrigning mange ville dødd for uten at jeg mistenker han for å være det minste interessert i sånt. Kjolen roper ikke etter oppmerksomhet og jeg har hørt hele uka at jeg ser sliten ut, selv etter å ha innsett at kanskje litt sminke vil hjelpe på de litt matte, trøtte øynene som møter meg i speilet hver morgen. Jeg pakker i posene og går ut i det jeg har bestemt meg for å må være vinterkulde. Jeg har slitt i over en uke med å komme meg ut av senga, plutselig var det mørkt på morgenen og kroppen har sagt stopp. Den orker ikke. Jeg har brukt lengre og lengre tid for hver dag med å klare og komme meg fra den store, varme senga og inn i dusjen. I dag var jeg oppe i førti minutter og det hjalp lite at en av damene på kurset jeg tar sa hun ville alltid huske meg som den trøtteste av dem alle. Hun har rett. Jeg har vært trøtt når jeg har kommet og vært enda trøttere når kuret har sluttet etter fire. Først i ellevetiden på kvelden når jeg vet at jeg må skynde meg i seng kjenner jeg hele kroppen min og er til stedet i den. Det måtte han rare karen i kassa på Meny til for å lokke meg ut før mørket har lagt seg som en klokke over en kunstig opplyst by. Han som jeg på ingen måte har trodd ser noen av de hundrevis av kundene han scanner gjennom kassa hver dag. Jeg går hjem gjennom parken og smiler, til stedet og våken. Det er fredag. Det hjelper på.