Om meg
- othilie
- ...er og ikke er, litt her og litt der, ikke konstant men alltid. Dette er om meg og hvordan virkeligheten skyller innover meg og visker ut spor av det som har vært og sakte men sikkert lager nye. Jeg er ærlig her men helst ikke gjennkjennende privat men likevel personlig. Å lese bloggen min blir litt som å sitte på kafé med meg, de dagene jeg sitter helt alene ved et bord med en kald kopp te og fører lange samtaler med meg selv mens jeg ser og føler på alt som skjer rundt med meg.
7 kommentarer:
Det er en vanskelig følelse.
Men er det ikke godt, da, at man kanskje har anledning til å få sagt sitt på så mange arenaer at man allerede er litt tømt når det blir bloggen sin tur?
Jeg har allerede lagt ned to blogger på grunn av den eksakte tanken. Flere vil det sikkert bli. Men en sjelden gang bobler det over av så mange ting jeg ikke får sagt på andre måter, at det er kjekt å ha en blogg. Uavhengig av om noen leser den, egentlig.
Jeg tror du har det. Og at det bare ikke alltid bloggen er rette utløp for det. Det er en fair sak. Bloggen kan du alltids komme tilbake til. Livet er viktigere, og menneskene du har der:)
Hei du *smiler*
Hmmm, jeg har masse å si. Men jeg er den typen som har vanskelig for å begynne men også for å avslutte når jeg har begynt... Og nå befinner jeg meg i forkant av å produsere ordene. Jeg vil men jeg må finne veien over terskelen. Hvem trenger høye hæler når jeg fint snubler rundt på lave sko og den terskelen er egentlig ikke så høy men jeg snubler som sagt rundt.
Menneskene er viktige, ja. Men jeg savner oppriktig å ta livet fatt med skrevne ord igjen. Fordi det er en veldig konstruktiv prosess som fremstår som produktiv.
Kanskje jeg skulle skrevet mer men ikke nødvendigvis her? Der er jeg også sær, jeg liker ikke dagbokskriving...
Hver dag sitter jeg og tvinner litt tommeltotter og tenker at jeg har noe å si men jeg klarer ikke å få gjort det...fordi livet tumler rundt meg og drar fokuset vekk. Det viktige livet og de viktige menneskene.
Jeg tror jeg kommer snart, jeg. Mmmmm.
Jeg HÅPER du kommer tilbake snart, i en eller annen form - nemlig den formen som passer deg best. For jeg synes tekstene dine er ufattelige flotte, vakre, sarte og vonde på én gang, og mange ganger har du satt ord på følelser jeg selv har jobbet med. Du er bra.
Jeg håper også Othilie.
Av og til kan det være vanskelig ja - som en illustrasjon på det kan jeg fortelle at jeg har forsøkt å skrive en kommentar på dette innlegget mange ganger de siste dagene, alltid uten å klare det helt.
Men da jeg leste kommentaren til Evig løsnet det liksom. For du er bra. Veldig bra til og med. Ikke mer å si om den saken! *smiler*
Kom om du vil, om du kan - det er ditt liv, dine dager.
*klem*
Jeg trodde jeg hadde mistet denne siden, grunnlaget for min egen opprettelse av blogg :-) Når jeg nå fant den igjen ble jeg glad. Og vil nevne at, du vet det jo, flere har sagt det, men jeg vil si det jeg og, du skriver fantastisk oppslukende tekster. Så det så!
...takk...
Legg inn en kommentar