kjyll

Du ser mer trist ut enn sjuk. Du ser på meg og smiler litt. Det er i hodet ditt. Du må ikke tenke mer på at du føler deg så dårlig. Legg deg og slapp av, ikke tenk mer. Du kysser meg på munnen. Jeg kjenner at kvalmen og svimmelheten letter et øyeblikk og erstattes av det varme suget som du gir meg uansett om du er her eller ikke; bare tanken på at du er fremkaller det. Jeg smiler svakt når du går ut døra og settter mer pris på enn du aner når du sier at vi snakkes etterpå halveis nede trappa og ute av syne. Den dype stemmen får det til å vibrere mykt i brystkassen min. Tidligere på dagen begynte svetten å renne og jeg måtte ta av skjerfet for å få puste; skjerfet som jeg hadde tatt på fordi jeg frøs før jeg skulle møte femkløvret med menn som snakker mer til enn med. Det hjalp ikke på pusteproblemet at den ene valgte å kommentere den lille avkledningsmanøvren med nå må du ikke kle av deg alt da mens han flirte. Når nordavinden har lekt med deg fra barnsben av og etterlatt deg med en mental følelse av kjyll i forhold til sånne kommentare så svarer man iskaldt at det får bli en annen tid og et annet sted. Men kjylla er ingen konstant og jeg ble enda mer kvalm, varm og svimmel når jeg gikk ned den kronglete vindeltrappa etter endt møte med tilsnakk. Enda tidligere, like før sola kom opp, lå jeg tett inntil deg og varmet hendene dine mens hver bevegelse fra deg; hver gang du kremtet med mørk stemme fikk meg til å rykke til. Hive etter pusten. Du sa etterpå at jeg virket som jeg var redd. Da du stille satt ute og røykte døste jeg bort og jeg skled sakte inn i den merkelige scenen som ikke en gang gjør meg redd lengre fra forrige sommer og som det viste seg å være en replay-versjon av. Jeg lå og skalv i min egen seng en uke før og tårene trillet fordi jeg skjønte at jeg av vane stolte på han som ikke kan stoles på. Fordi det er min Ibsenske livsløgn; å stole på den som ber om det. I en merkelig reprise som jeg kjente igjen fjernet han plagg etter plagg under skjelvende protester fra meg. Ordene og strategien ringte så kjent. Han snakket i øret mitt om vennskap mens han truet seg mildt til nærhet. Jeg fikk sagt stopp fordi jeg ikke orket å leve med den vanvittige skyldfølelsen etterpå, idéen om at jeg ville hatt ansvar, og mye mer enn han. Han har gått seg vill for lenge siden og jeg aner at han vet det. Noen dager etterpå satt han som aldri forstod eller ville høre og så hardt på meg. Mens jeg prøvde å forestille meg hva den flate hånda hans hardt mot et mykt kinn kunne gjøre av skade. Mens jeg satt og lurte på hva alt eller ingenting ville innebære. Helt eller halvt. Om det finnes absolutter. Jeg latet som det fantes absolutter og dette var det ene. Kanskje det eneste? Siden jeg stolte på at vi et eller annet sted delte noen grenser. Tydeligvis ikke denne. Så jeg laget et absolutt og det ligger og skvulper i magen og forstyrrer fordøyelsen, samtidig som tyngden til han som ikke kan stoles på presser pusten ut av meg fremdeles, en uke etter han prøvde å kysse meg før jeg gikk av bussen morgenen etter at jeg igjen sa nei og han såvidt klarte å stanse; jeg er kvalm. Så ja, kjære. Jeg er mer trist en sjuk. Det forundrer meg at du ser det, men det gir håp.