okkupert

Det er ikke det at jeg ikke tror jeg har noe å si. Det kjentes bare litt ut som om verden ble så liten og fokusert på en ting, ett menneske. At det ble for mye å skulle si noe om hvordan omstendighetene rev og slet i meg. Hvordan ett eneste menneske kunne okkupere hele meg, kroppen, tankene og til og med drømmene mine. Og hvordan denne okkupasjonene føltes så ønsket men alt var allikevel så feil. Og hvordan det fysiske fraværet ble oppveid av en eller annen form for mental tilstedeværelse som forlenget okkupasjonen. Og det var merkelig hvordan det var handlinger jeg vanligvis ikke syns er akseptable som gjorde at jeg muligens har klart å drive vekk usikkerheten og tårene som fulgte med denne konstante tilstedeværelsen av en person som i bunn og grunn valgte å være fraværende det meste av tiden. Jeg føler meg fri, elsket men forlatt, jeg føler at jeg har falt mer smertefullt enn jeg noensinne trodde jeg kunne akseptere,jeg har fått mer dybde men begått overfladiske handlinger jeg ikke selv kan akseptere. På grunn av at jeg er så lett å okkupere. Jeg akter ikke å lære, jeg kjenner på følelsen av å være fri men det ligner aller mest på å være alene og jeg gjør meg klar for å bli inntatt igjen. Snart, håper jeg. Jeg venter, håpefullt.