
Du formulerte det litt underlig og jeg husker det enda. Du må aldri kvitte deg med håret ditt. Det var det du sa. Om det var lengden du siktet til eller hva det var, det vet jeg ikke. Vi møttes bare den ene gangen. Jeg husker ikke lengre men jeg antar at du kjente på håret mitt. Det har en helt spesiell tekstur, grovt og kanskje uventet siden resten av meg er mykt utformet? Selv beskriver jeg det som hestetagl. Min far heller mot piasavakost. Det har i perioder vært slett og blankt men er mer krøllete og viltert nå og det føles tørt å ta i men allikevel glatt. Det er så tykt at lukten av hårprodukter bare henger igjen en liten stund. Det lukter av hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Etter en tur på byen kan det lukte svakt av sigaretter fra å ha stått på fortauet med nikotinavhengige venner eller av øl som har sprutet opp fra et ølglass som har blitt mistet i bordet av en som helst burde vært hjemme og i seng for fire øl siden. Eller det blander seg med lukten av han når vi har ligget en lang formiddag og slumret i senga etter at vi har gitt oss selv til hverandre og blandet svette, spytt og kjønnsafter. Noen ganger lukter det av vafler og pannekaker, eller stekt løk. Andre ganger av en sterk nordavind. Ser du nøye etter ser du enkelte forvridde sølvhvite hårstrå som stikker ut blandt de gyldne krøllene og ettervekst som avslører at jeg ikke er så gylden som jeg later som. Det hender jeg napper ut de hvite med pinsett mens jeg ler av meg selv og egen forfenglighet. Håret mitt minner om meg, det er trassig men mykt på samme tid. Det er vanskelig å kvitte seg med seg selv.