hår

Du formulerte det litt underlig og jeg husker det enda. Du må aldri kvitte deg med håret ditt. Det var det du sa. Om det var lengden du siktet til eller hva det var, det vet jeg ikke. Vi møttes bare den ene gangen. Jeg husker ikke lengre men jeg antar at du kjente på håret mitt. Det har en helt spesiell tekstur, grovt og kanskje uventet siden resten av meg er mykt utformet? Selv beskriver jeg det som hestetagl. Min far heller mot piasavakost. Det har i perioder vært slett og blankt men er mer krøllete og viltert nå og det føles tørt å ta i men allikevel glatt. Det er så tykt at lukten av hårprodukter bare henger igjen en liten stund. Det lukter av hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Etter en tur på byen kan det lukte svakt av sigaretter fra å ha stått på fortauet med nikotinavhengige venner eller av øl som har sprutet opp fra et ølglass som har blitt mistet i bordet av en som helst burde vært hjemme og i seng for fire øl siden. Eller det blander seg med lukten av han når vi har ligget en lang formiddag og slumret i senga etter at vi har gitt oss selv til hverandre og blandet svette, spytt og kjønnsafter. Noen ganger lukter det av vafler og pannekaker, eller stekt løk. Andre ganger av en sterk nordavind. Ser du nøye etter ser du enkelte forvridde sølvhvite hårstrå som stikker ut blandt de gyldne krøllene og ettervekst som avslører at jeg ikke er så gylden som jeg later som. Det hender jeg napper ut de hvite med pinsett mens jeg ler av meg selv og egen forfenglighet. Håret mitt minner om meg, det er trassig men mykt på samme tid. Det er vanskelig å kvitte seg med seg selv.

nå

Det er lenge siden jeg har grått så mye og så ofte i løpet av en begrenest periode av livet mitt. Jeg kan faktisk ikke huske at det har skjedd før. Ikke på denne måten. Jeg innser at det kan være at jeg gir nå mer farge, lys og mening enn da. Men er ikke nå alltid er mer enn da? Bare fordi det er nå. Og nå er med deg. Og jeg innser at å begynne med å si at det har vært flere tårer enn noen gang kan virke underlig. Men tårene holder vektskålene i balanse, gjør at alt det som er bra ikke smuldrer bort og blir meningsløst og friksjonsfritt.

gram

Hva dagene består av? Lukter, øyeblikksbilder og følelser. Jeg vasket kopper i dag. En ildfastform hadde stått i fire dager i vann. Sausen som skulle løsnes fra den blanke hvite overflaten var tikka masala. Masalaen blandet med flere dager gammelt vann var sterk og minnet meg om ett eller annet. Intuitivt tenkte jeg på mandleoljen som jeg brukte da jeg drev med porseleensmaling da jeg var i tenårene. Jeg tror det var det. Det var neppe terpentinlukta det minnet om. Det minnet i alle fall om noe langt tilbake i tid, vanskelig å plassere. Vagt men kjent. Som det meste for tiden.

Følelsen jeg bærer med meg er en ro, den roen jeg innbiller meg du føler når du vet at alt går uansett til helvete. Det er bare å prøve og senke skuldrene og finne de få grammene med fine øyeblikk i tonn av tunge tanker. Sangen som jeg fant på nettet som jeg ikke har hørt på over ti år og som fikk tårene til å trille. Ikke fordi den var trist men fordi den fikk meg til å ville danse. Smile og bare være. Men hver gang det skjer så står det en liten katastrofe og venter rett utenfor inngangssdøra. Et lite monster skapt av min usikkerhet. Hva er det nå med meg? Jeg skjelver og klarer nesten ikke puste etter at jeg har tatt ut alle kreftene, på sokkelesten, ute i den kalde og nå tomme gata. Jeg vet at du kommer til å stoppe ordene og at jeg vil føle tomheten ganske snart men ikke hvor lenge det vil vare. Fordi jeg smilte og ikke sa nei men uskyldige ja. Fordi jeg er redd for å være alene, uten deg. Og når du ser denne angsten; de sterke armene mine som holder deg tilbake når du vil gå, komme deg bort fra den kronglete situasjonen som sakte bygger seg opp når jeg føler meg mest nede og lukker øynene, lytter til musikken og bare er. Jeg mener at det er lov å bare være. Men skjønner om det ser ut som noe annet når du står i utkanten og betrakter, når du trekkes i mot meg men ikke vet om du tør. Når du leter etter grunner for å gå men er ute av stand til å forlate. Fordi tross alt så er det en verden av muligheter å lese i mitt blikk. Uten at jeg klarer å tro på det engang selv. Men jeg ser det når du ser på meg. At det er sånn det er. Også når andre som får lov til å streife meg sier det.

Himmelen er grå, snøfnuggene fra i går danner et hvitt teppe på bakken. Hælene mine sklir i snøslaps når jeg løper inn på vinmonopolet to minutter før stengetid. Ute på gata møtte jeg tre muslimske gutter kledd i kvinneklær. De klamret seg til hverandre, i røde haremsbukser med gjennomsiktig slør foran nese og munn mens den ene konstaterte lett nervøs: "Får vi ikke juling i dag så veit ikke jeg!" Jeg smilte så tårene trillet. Vinflaska står uåpnet på benken. Den er i grunnen til deg. Hvis du kommer. Denne gangen skal jeg faktisk vente. Fordi jeg vet at katastrofer oppstår overalt og med hvem som helst. Så hvorfor ikke med deg?

okkupert

Det er ikke det at jeg ikke tror jeg har noe å si. Det kjentes bare litt ut som om verden ble så liten og fokusert på en ting, ett menneske. At det ble for mye å skulle si noe om hvordan omstendighetene rev og slet i meg. Hvordan ett eneste menneske kunne okkupere hele meg, kroppen, tankene og til og med drømmene mine. Og hvordan denne okkupasjonene føltes så ønsket men alt var allikevel så feil. Og hvordan det fysiske fraværet ble oppveid av en eller annen form for mental tilstedeværelse som forlenget okkupasjonen. Og det var merkelig hvordan det var handlinger jeg vanligvis ikke syns er akseptable som gjorde at jeg muligens har klart å drive vekk usikkerheten og tårene som fulgte med denne konstante tilstedeværelsen av en person som i bunn og grunn valgte å være fraværende det meste av tiden. Jeg føler meg fri, elsket men forlatt, jeg føler at jeg har falt mer smertefullt enn jeg noensinne trodde jeg kunne akseptere,jeg har fått mer dybde men begått overfladiske handlinger jeg ikke selv kan akseptere. På grunn av at jeg er så lett å okkupere. Jeg akter ikke å lære, jeg kjenner på følelsen av å være fri men det ligner aller mest på å være alene og jeg gjør meg klar for å bli inntatt igjen. Snart, håper jeg. Jeg venter, håpefullt.