fredag

Han som jeg utfra hvordan han oppfører seg og snakker antar er homofil sier mens han scanner brødet mitt at jeg har en fantastisk kjole på meg. Fargen er nydelig. Det tar flere sekunder før det trenger inn. Han er mest sannsynlig fra et muslimsk land hvor det å ha en legning annet en hetro ikke nødvendigvis er mulig, han er stiv i nakken, faktene er feminine og blikket unnvikende så jeg skjønner ikke en gang at han snakker til meg. Perpleks ser jeg opp og takker med et antageligvis overrasket smil. For jeg har en brun kjole med hvitt mønster. Den er drapert over brystene og gir en utrigning mange ville dødd for uten at jeg mistenker han for å være det minste interessert i sånt. Kjolen roper ikke etter oppmerksomhet og jeg har hørt hele uka at jeg ser sliten ut, selv etter å ha innsett at kanskje litt sminke vil hjelpe på de litt matte, trøtte øynene som møter meg i speilet hver morgen. Jeg pakker i posene og går ut i det jeg har bestemt meg for å må være vinterkulde. Jeg har slitt i over en uke med å komme meg ut av senga, plutselig var det mørkt på morgenen og kroppen har sagt stopp. Den orker ikke. Jeg har brukt lengre og lengre tid for hver dag med å klare og komme meg fra den store, varme senga og inn i dusjen. I dag var jeg oppe i førti minutter og det hjalp lite at en av damene på kurset jeg tar sa hun ville alltid huske meg som den trøtteste av dem alle. Hun har rett. Jeg har vært trøtt når jeg har kommet og vært enda trøttere når kuret har sluttet etter fire. Først i ellevetiden på kvelden når jeg vet at jeg må skynde meg i seng kjenner jeg hele kroppen min og er til stedet i den. Det måtte han rare karen i kassa på Meny til for å lokke meg ut før mørket har lagt seg som en klokke over en kunstig opplyst by. Han som jeg på ingen måte har trodd ser noen av de hundrevis av kundene han scanner gjennom kassa hver dag. Jeg går hjem gjennom parken og smiler, til stedet og våken. Det er fredag. Det hjelper på.

Säg till om jag stör,
sa han när han steg in,
så går jag med detsamma.

Du bara inte stör,
svarade jag,
du rubbar hela min existens.
Välkommen.

eva kilpi

kjyll

Du ser mer trist ut enn sjuk. Du ser på meg og smiler litt. Det er i hodet ditt. Du må ikke tenke mer på at du føler deg så dårlig. Legg deg og slapp av, ikke tenk mer. Du kysser meg på munnen. Jeg kjenner at kvalmen og svimmelheten letter et øyeblikk og erstattes av det varme suget som du gir meg uansett om du er her eller ikke; bare tanken på at du er fremkaller det. Jeg smiler svakt når du går ut døra og settter mer pris på enn du aner når du sier at vi snakkes etterpå halveis nede trappa og ute av syne. Den dype stemmen får det til å vibrere mykt i brystkassen min. Tidligere på dagen begynte svetten å renne og jeg måtte ta av skjerfet for å få puste; skjerfet som jeg hadde tatt på fordi jeg frøs før jeg skulle møte femkløvret med menn som snakker mer til enn med. Det hjalp ikke på pusteproblemet at den ene valgte å kommentere den lille avkledningsmanøvren med nå må du ikke kle av deg alt da mens han flirte. Når nordavinden har lekt med deg fra barnsben av og etterlatt deg med en mental følelse av kjyll i forhold til sånne kommentare så svarer man iskaldt at det får bli en annen tid og et annet sted. Men kjylla er ingen konstant og jeg ble enda mer kvalm, varm og svimmel når jeg gikk ned den kronglete vindeltrappa etter endt møte med tilsnakk. Enda tidligere, like før sola kom opp, lå jeg tett inntil deg og varmet hendene dine mens hver bevegelse fra deg; hver gang du kremtet med mørk stemme fikk meg til å rykke til. Hive etter pusten. Du sa etterpå at jeg virket som jeg var redd. Da du stille satt ute og røykte døste jeg bort og jeg skled sakte inn i den merkelige scenen som ikke en gang gjør meg redd lengre fra forrige sommer og som det viste seg å være en replay-versjon av. Jeg lå og skalv i min egen seng en uke før og tårene trillet fordi jeg skjønte at jeg av vane stolte på han som ikke kan stoles på. Fordi det er min Ibsenske livsløgn; å stole på den som ber om det. I en merkelig reprise som jeg kjente igjen fjernet han plagg etter plagg under skjelvende protester fra meg. Ordene og strategien ringte så kjent. Han snakket i øret mitt om vennskap mens han truet seg mildt til nærhet. Jeg fikk sagt stopp fordi jeg ikke orket å leve med den vanvittige skyldfølelsen etterpå, idéen om at jeg ville hatt ansvar, og mye mer enn han. Han har gått seg vill for lenge siden og jeg aner at han vet det. Noen dager etterpå satt han som aldri forstod eller ville høre og så hardt på meg. Mens jeg prøvde å forestille meg hva den flate hånda hans hardt mot et mykt kinn kunne gjøre av skade. Mens jeg satt og lurte på hva alt eller ingenting ville innebære. Helt eller halvt. Om det finnes absolutter. Jeg latet som det fantes absolutter og dette var det ene. Kanskje det eneste? Siden jeg stolte på at vi et eller annet sted delte noen grenser. Tydeligvis ikke denne. Så jeg laget et absolutt og det ligger og skvulper i magen og forstyrrer fordøyelsen, samtidig som tyngden til han som ikke kan stoles på presser pusten ut av meg fremdeles, en uke etter han prøvde å kysse meg før jeg gikk av bussen morgenen etter at jeg igjen sa nei og han såvidt klarte å stanse; jeg er kvalm. Så ja, kjære. Jeg er mer trist en sjuk. Det forundrer meg at du ser det, men det gir håp.

undertrykt som i burde muligens ikke vært brukt trykksverte på?

Noen menn er mer undertrykte enn andre og da kan det være greit å benytte seg av mindre undertrykte menns signatur for å få ting sagt...

Jeg liker ikke at det tilsynelatende er en sammenheng mellom det en mann gjør og det han sier. Det gjør utvalget ganske så lite for oss som syns at et skikkelig mannfolk ville vært ok å ta en prat med i ny og ne.

too much

§ 1. Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barns betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.

Tidlig samme morgen satt vi på en etterpåfest. Alle utenom jeg drakk vodka blandet med husholdningsaft. Vodkaen ble kjøpt i en blokk kjent for å huse nabolagets bråkmakere, for en femhundrelapp mens en utålmodig pirattaxisjåfør stod ute i gata og ventet. En ung marokkaner stod under det gule gatelyset og tilbød den som ville ha hvitt pulver. Ingen takket ja. Glasset mitt stod urørt mens jeg satt stille og fulgte med deg. Hvordan du så lettvint pratet og lo og viste interesse for de som ikke ville ha annet av deg enn en fylleprat. Bøllekompisen din ble verre og verre i språkbruken etterhvert som morgenlyset krøp inn på verandaen.

På et tidspunkt er vi begge der ute; gjemmer oss bort. Du ler en latter som jeg ikke liker, sier at du kan ramle ned når som helst fra kanten du sitter så ustøtt på. Sier at det betyr ingenting om du blir borte. Jeg svarer ikke, bare er der og lytter. Når jeg kommer nær nok til å ta på deg mister vi begge fokus. Du tenker ikke på fallet og stillheten som vil komme etterpå. Jeg tror du noen ganger tror at du lengter etter den. Jeg glemmer å lytte og istedet møtes min myke munn og ditt harde lem, du klamrer deg til håret mitt og jeg glemmer tomheten i blikket ditt, den som har vært der en stund nå. Sokkene mine blir gjennomvåte mens vi står der og klamrer oss til hverandre.

Når det verbale misbruket har nådd sin absolutte topp og du er klar for å gå sjangler vi nedover den gjørmete parken. Ler og holder hverandre oppe. Du fisker ut skoen min som setter seg fast i den glatte, grå gjørma og hjemme hos meg står vi side om side og vasker leire av de hvite joggeskoene dine mens vi ler. Begge praktisk talt besvimer på senga. Du våkner ikke før noen timer senere når jeg har vært en tur innom jobben og innsett at jeg ikke kan være der, kroppen svikter totalt, jeg er utmattet av å bare være der og se hvordan du gjemmer deg for alle, meg inkludert og av å høre hvordan kompisen din viser at han ikke har et fnugg av respekt i seg. Bare forakt og muligens selvforakt? Og jeg tenker at det er en grunn til at dere har funnet hverandre. I denne redselen for å finne noen som dere ikke kan være foruten. For hvorfor skulle det være noen der for dere? Jeg spør meg selv det samme spørsmålet hver gang jeg ser deg men mitt svar er ikke som ditt, jeg klarer meg alene. Jeg er så takknemlig når jeg tror at det er en mulighet for at noen kan være der for meg, en som forstår og som tar brodden av denne selvforakten som ligger gjemt et sted i oss alle at jeg sier bare ja, ja, kom til meg. Jeg skal gi alt jeg har. De er sånn jeg tenker om deg.

Jeg har bare energi til å vekke deg. Hvis du først har sovnet så er du sjelden villig til å komme ut av dvalen, jeg kjenner meg selv igjen. I alle fall om jeg sover alene. Å sove er å glemme, å være fri. Fri fra all fanskapen som risper deg sakte i en overfølsom overflate. Styrken ligger lengre inn og jeg ser at du strever med å hente den ut, at du har gjort det i ukesvis. Jeg sover knapt med deg ved siden av meg. Jeg blir varm og skjerpet bare av å tenke på deg, å ha deg nært er en rus. Myk men full av energi. Så jeg vekker deg, sakte, som jeg alltid gjør. Jeg finner øreflippen din, suger forsiktig på den og blir alltid like overrasket over virkningen det har på meg mer enn deg. Jeg mister pusten og kan høre at du prøver å skjule et gisp. Og jeg kjenner at du ikke lengre snur deg vekk som når jeg prøver å snakke til deg. At du ligger rolig og retter ut kroppen og gjør den tilgjengelig for meg. Det tar sin tid før du er klar. Jeg renner over lenge før det. Innsiden av lårene mine er våt, jo større deler av huden din jeg klarer å dekke med munnen min jo mer utålmodig blir jeg.

Men så plutselig er du der. Jeg merker at du har en litt annen energi enn vanlig. Du er aggressiv. Ser hardt på meg mens du støter inn i meg. Snerrer ut at jeg nok helst skulle vært her med noen andre, han som kom sammen med meg inn på puben vi tilfeldig møttes på kvelden før. Jeg prøver å ikke la det gjøre mer enn å ripe overflaten min, den rolige og tålmodige. Men tårene kommer. Du trøster og banner på samme tid. Hendene dine graver seg inn i rumpeballene mine mens du fokusert og innbitt beveger deg inn og ut. Du manøvrere meg med bestemte hender oppå deg. Bærer meg ut på sofaen og fortsetter der. Jeg ser fascinert på den rosa tunga de som hviler mot fortennene, på svetten som renner nedover panna di. Du slår meg med flat hånd på baken. Jeg stivner lett til, du bruker all kraft du har til rådighet og jeg vet at det kommer til å bli merker. Lange, slanke avtrykk av fingrene dine og bitte små blålilla merker strødd utover den melkehvite huden. Og du vil se på meg med det blikket, blikket som har en redsel der inne, en redsel for at alt skal bikke over mot det som er utilgivelig og vondt.

Igjen løfter du meg opp. Jeg klamrer meg fast med beina slynget rundt hoftene dine. Du drar duken til side og legger meg på spisebordet. Hodet mitt dunker lett i veggen, hardt nok til at det merkes men ikke mer enn jeg tåler. Du roper: "Nei, nei!" når du kommer. Du har fått ut sinne og redselen og det avtegner seg som hissige røde striper på armer og rygg hos meg, blåmerker spredt over hele kroppen og en merkbar kul i hodet. Vi sovner tett inntil hverandre. Når du går sier du at ikke er sammen med meg, at du aldri har vært det, at jeg må finne noen andre. At jeg skremmer deg med det du antar er godhet. Jeg anser det ikke for å være godhet og ønske meg deg så sterkt. Det føles egoistisk men samtidig riktig og uunnværlig.

§ 2. Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.

Jeg merker symptomene med en gang; brystene som verker og kroppen som bare vil hvile. Den stikkende smerten i underlivet. To dager etter at jeg skulle begynt å blø finner jeg motet til å kjøpe testen og jeg er ikke overrasket når det står skrevet "gravid" på den. Jeg prøver å ikke tenke. Kjenner at jeg blir sint fordi det lyser "gravid" mot meg, at det legger en slags føring på hva jeg skal mene og føle om dette her; ønsker at jeg hadde kjøpt en test uten ord og bare med en eller to streker sånn at tilstanden jeg er i forblir uartikulert.

Jeg ligger hele formiddagen og holder i telefonen. Tar frem nummeret ditt men klarer ikke å trykke på "ring". Du har vært innom én gang etter at det skjedde, vært unnvikende i blikket og holdt avstand uten å egentlig trekke deg unna. Bare vært passiv og ikke imøtegodt en eneste berøring, et eneste blikk. Du bad om unnskyldning for blåmerkene; den eneste trøsten og beviset på at du hadde vært der. De få gangene jeg har orket å ringe kan jeg føle at du ser tomt ut i lufta og knapt hører etter på hva jeg sier, at det krever for mye, at du ikke er der. Men jeg må ringe nå for om jeg ikke gjør det kommer alt jeg har følt og ønsker fra deg til å ta overhånd. Jeg vil komme til å tro at dette er til meg, fordi jeg ikke kan få deg. At jeg kan få en liten bit av deg uten å få deg. Så mye vil jeg ha deg. Og jeg vet at du vet det. Og at du føler det samme når alt bare forsvinner rundt oss og det bare er oss og følelsen av at nå er alt dekker over frykten for alt som har vært og det som kan komme av svik. Du ser alltid etter svik; det hemmelige passordet som får deg til vakle.

Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.

Det har skjedd noe. Jeg sier bare det og så eksploderer du. Ikke som i at du egentlig blir rasende på meg og skylder på meg. Ansvarsfordelingen er klar, du vet det og jeg vet det. Du går løs på deg selv, hvordan dette ikke er noe du kan klare nå. Livet ditt er fragmentert, uten sammenheng og dette krever sammenheng. Ikke har du forstått hvem jeg skal være for deg heller. Du har hegnet for mye om sviket til å klare å finne en plass til meg som du kan forsvare overfor deg selv. Jeg har visst det hele tiden men det blir enda klarere nå. Du roper og er fortvilet og spør hva jeg vil. Jeg svarer ærlig at jeg ikke vet. Det er ikke sant. Jeg vet hva jeg vil, kan og må. Fordi jeg har funnet ut hvem jeg vil du skal være for meg. For lenge siden. Og du vet det men du gjør ditt beste for å ikke bære det med deg eller ta hensyn til det. Så denne gangen blir det dine ord og din redsel som tar avgjørelsen. som jeg alltid vil ha ugjort. Til og med du vil det skjønner jeg etterhvert.

Jeg legger på. Resten av dagen ligger jeg på senga. Jeg regner på det og finner ut at utgangen av tolvte uke vil være lillejulaften. Samme dag som jeg ble gravid med mitt første barn for så lenge siden. Det eneste barnet jeg trodde jeg noensinne skulle få og ville ha. Den dagen er grensa som er satt mellom liv og død. Av loven. Hos meg ble den grensa overskredet da du kom i meg, tillitsfullt og lengtende. Allikevel vet jeg at det er loven sin grense som må gjelde denne gangen. Jeg blir kvalm bare ved tanken, jeg klarer ikke å finne en eneste fornuftig grunn til at det er riktig, det gjør jeg fortsatt ikke. Du velger å være fraværende til det er over. For første gang er jeg rasende på deg. Fordi du ikke skjønner at den endeløse strømmen av tårer som følger ved at jeg må gjøre dette ikke er mulig å gjøre noe med. Og at dette er det eneste jeg har lovet meg selv å aldri gjøre. At jeg er religiøs når det gjelder liv og død. At skapt liv er det eneste som ikke er opp til meg å ødelgge, en av de få tingene som gir mening og håp for meg. Og at skal jeg orke å være uten det vi skapte en forvridd og vond morgen må du være der og hjelpe meg med det, gråte med meg. Du tør ikke. Så jeg feller dommen over meg selv og den kommer til å stå. Den er hard men ikke uten forståelse for omstendighetene og deg. Den rommer savnet etter et ukjent smil, myke krøller og små armer som søker etter deg og meg, oss.


§ 14a. Kvinne som har fått utført inngrep etter loven her, skal når hun anmoder om det sikres veiledning om svangerskapsforebyggende tiltak.

Du sitter på sofaen min og ser alvorlig på meg. Hvor mange måneder ville det vært nå? Jeg orker nesten ikke svare. Fire, sier jeg mens jeg ser ned. Uten å ville eller klare å skjule at øynene mine fylles av tårer og at jeg er ute av stand til å si noe på flere minutter. Du er bare innom en kort tur. Vi legger oss noen timer før du skal dra igjen uten at jeg vet når du kommer tilbake eller om du gjør det. Du kommer i meg mens du mumler svakt nei. Snøen faller tungt der ute. Vi ligger tett og vet at alt mellom oss er mer riktig og godt enn vi klarer å sette ord på. Men tiden, den leker ondkapsfullt med oss. Den er ikke der. Ikke nå, kanskje aldri.

hår

Du formulerte det litt underlig og jeg husker det enda. Du må aldri kvitte deg med håret ditt. Det var det du sa. Om det var lengden du siktet til eller hva det var, det vet jeg ikke. Vi møttes bare den ene gangen. Jeg husker ikke lengre men jeg antar at du kjente på håret mitt. Det har en helt spesiell tekstur, grovt og kanskje uventet siden resten av meg er mykt utformet? Selv beskriver jeg det som hestetagl. Min far heller mot piasavakost. Det har i perioder vært slett og blankt men er mer krøllete og viltert nå og det føles tørt å ta i men allikevel glatt. Det er så tykt at lukten av hårprodukter bare henger igjen en liten stund. Det lukter av hvor jeg har vært og hva jeg har gjort. Etter en tur på byen kan det lukte svakt av sigaretter fra å ha stått på fortauet med nikotinavhengige venner eller av øl som har sprutet opp fra et ølglass som har blitt mistet i bordet av en som helst burde vært hjemme og i seng for fire øl siden. Eller det blander seg med lukten av han når vi har ligget en lang formiddag og slumret i senga etter at vi har gitt oss selv til hverandre og blandet svette, spytt og kjønnsafter. Noen ganger lukter det av vafler og pannekaker, eller stekt løk. Andre ganger av en sterk nordavind. Ser du nøye etter ser du enkelte forvridde sølvhvite hårstrå som stikker ut blandt de gyldne krøllene og ettervekst som avslører at jeg ikke er så gylden som jeg later som. Det hender jeg napper ut de hvite med pinsett mens jeg ler av meg selv og egen forfenglighet. Håret mitt minner om meg, det er trassig men mykt på samme tid. Det er vanskelig å kvitte seg med seg selv.

nå

Det er lenge siden jeg har grått så mye og så ofte i løpet av en begrenest periode av livet mitt. Jeg kan faktisk ikke huske at det har skjedd før. Ikke på denne måten. Jeg innser at det kan være at jeg gir nå mer farge, lys og mening enn da. Men er ikke nå alltid er mer enn da? Bare fordi det er nå. Og nå er med deg. Og jeg innser at å begynne med å si at det har vært flere tårer enn noen gang kan virke underlig. Men tårene holder vektskålene i balanse, gjør at alt det som er bra ikke smuldrer bort og blir meningsløst og friksjonsfritt.

gram

Hva dagene består av? Lukter, øyeblikksbilder og følelser. Jeg vasket kopper i dag. En ildfastform hadde stått i fire dager i vann. Sausen som skulle løsnes fra den blanke hvite overflaten var tikka masala. Masalaen blandet med flere dager gammelt vann var sterk og minnet meg om ett eller annet. Intuitivt tenkte jeg på mandleoljen som jeg brukte da jeg drev med porseleensmaling da jeg var i tenårene. Jeg tror det var det. Det var neppe terpentinlukta det minnet om. Det minnet i alle fall om noe langt tilbake i tid, vanskelig å plassere. Vagt men kjent. Som det meste for tiden.

Følelsen jeg bærer med meg er en ro, den roen jeg innbiller meg du føler når du vet at alt går uansett til helvete. Det er bare å prøve og senke skuldrene og finne de få grammene med fine øyeblikk i tonn av tunge tanker. Sangen som jeg fant på nettet som jeg ikke har hørt på over ti år og som fikk tårene til å trille. Ikke fordi den var trist men fordi den fikk meg til å ville danse. Smile og bare være. Men hver gang det skjer så står det en liten katastrofe og venter rett utenfor inngangssdøra. Et lite monster skapt av min usikkerhet. Hva er det nå med meg? Jeg skjelver og klarer nesten ikke puste etter at jeg har tatt ut alle kreftene, på sokkelesten, ute i den kalde og nå tomme gata. Jeg vet at du kommer til å stoppe ordene og at jeg vil føle tomheten ganske snart men ikke hvor lenge det vil vare. Fordi jeg smilte og ikke sa nei men uskyldige ja. Fordi jeg er redd for å være alene, uten deg. Og når du ser denne angsten; de sterke armene mine som holder deg tilbake når du vil gå, komme deg bort fra den kronglete situasjonen som sakte bygger seg opp når jeg føler meg mest nede og lukker øynene, lytter til musikken og bare er. Jeg mener at det er lov å bare være. Men skjønner om det ser ut som noe annet når du står i utkanten og betrakter, når du trekkes i mot meg men ikke vet om du tør. Når du leter etter grunner for å gå men er ute av stand til å forlate. Fordi tross alt så er det en verden av muligheter å lese i mitt blikk. Uten at jeg klarer å tro på det engang selv. Men jeg ser det når du ser på meg. At det er sånn det er. Også når andre som får lov til å streife meg sier det.

Himmelen er grå, snøfnuggene fra i går danner et hvitt teppe på bakken. Hælene mine sklir i snøslaps når jeg løper inn på vinmonopolet to minutter før stengetid. Ute på gata møtte jeg tre muslimske gutter kledd i kvinneklær. De klamret seg til hverandre, i røde haremsbukser med gjennomsiktig slør foran nese og munn mens den ene konstaterte lett nervøs: "Får vi ikke juling i dag så veit ikke jeg!" Jeg smilte så tårene trillet. Vinflaska står uåpnet på benken. Den er i grunnen til deg. Hvis du kommer. Denne gangen skal jeg faktisk vente. Fordi jeg vet at katastrofer oppstår overalt og med hvem som helst. Så hvorfor ikke med deg?

okkupert

Det er ikke det at jeg ikke tror jeg har noe å si. Det kjentes bare litt ut som om verden ble så liten og fokusert på en ting, ett menneske. At det ble for mye å skulle si noe om hvordan omstendighetene rev og slet i meg. Hvordan ett eneste menneske kunne okkupere hele meg, kroppen, tankene og til og med drømmene mine. Og hvordan denne okkupasjonene føltes så ønsket men alt var allikevel så feil. Og hvordan det fysiske fraværet ble oppveid av en eller annen form for mental tilstedeværelse som forlenget okkupasjonen. Og det var merkelig hvordan det var handlinger jeg vanligvis ikke syns er akseptable som gjorde at jeg muligens har klart å drive vekk usikkerheten og tårene som fulgte med denne konstante tilstedeværelsen av en person som i bunn og grunn valgte å være fraværende det meste av tiden. Jeg føler meg fri, elsket men forlatt, jeg føler at jeg har falt mer smertefullt enn jeg noensinne trodde jeg kunne akseptere,jeg har fått mer dybde men begått overfladiske handlinger jeg ikke selv kan akseptere. På grunn av at jeg er så lett å okkupere. Jeg akter ikke å lære, jeg kjenner på følelsen av å være fri men det ligner aller mest på å være alene og jeg gjør meg klar for å bli inntatt igjen. Snart, håper jeg. Jeg venter, håpefullt.