reparere

Du kommer bortover gangen, sakte. Ikke nølende men kanskje avventende. Jeg sier at jeg syns jeg er modig. Du smiler og er enig. Du virker overrasket over at du er invitert; uten forbehold. At jeg er så varm og kommer så nært. Selv har jeg tenkt gang på gang over hvordan det føles å være nær deg; hvor trygg jeg føler meg. En følelse som ville vært beskrevet som irrasjonell av de fleste som har for vane å tenke sort/hvitt og riktig/galt. Hvorfor satte bare det vi utsatte hverandre for skrekk i meg i forhold til omstendigheter? Uheldige omstendigheter. Munnen din er så myk og varsom som jeg husker den fra de gangene vi har sittet i flere timer og pratet over noen øl. Hendene dine er ru etter å ha stått ute i kulda på jobb; dyttet, løftet og dratt. De skraper lett over den myke huden på ryggen min. I øynene dine prøver jeg å se om du bare er her for å lappe over noe som du ikke vil skal være eller om du faktisk ser mer enn bare akkurat nå og det som skal repareres. Jeg er analfabet i dag og ser bare det gyldne, brune og varme som jeg har sett siden første gang jeg så deg. Ingen vet at du er her; at hendene våre har møttes mange ganger og at jeg også vil lappe sammen noe som ble strukket for langt og slitt i stykker; som ble vondt og sårt alt for lenge. Vi finner en felles rytme. Kroppen min skjelver lenge før du kommer og jeg sovner inntil den varme brystkassen din. Èn time eller kanskje noen minutter? Når du våkner er du der igjen. Drar meg i de mørke krøllene som ligger spredt utover puta som en glorie. Og jeg vet at dette var nødvendig og ikke uforståelig. Ikke for meg og deg. Det er vel strengt tatt nok? Når du går tviler jeg på at du kommer tilbake men gjør jeg ikke alltid det? Og når var jeg sist til å stole på selv? Jeg går stødig inn i ingenmannsland; hver bidige gang. Kan en reparere alt det arrvevet som binder oss sammen eller ble dette bare kosmetisk kirurgi? Virkeligheten ble mer nyansert og til å leve med. Mer trenger jeg ikke vite. Arr er uungåelig.