fisk

I den blå posen har jeg fisk, i den hvite grønnsaker. Jeg har regnet på det og funnet ut at pengene kanskje holder til lønning. Fisken er uansvarlig dyr for en som kommer fra nord, det i alle fall det opphavet sier hver gang de kommer opp hva som skal til i finanser for å få seg en anstendig fiskemiddag i hovedstaden. Jeg får også påpekt at den kan nepe være fersk. Jeg spiser min fisk med glede, fersk eller ikke fersk, fisket i Oslofjorden eller fra egen båt i en fjordtarm i nord. På vei opp gata passerer jeg et åpent vindu. Det er vissnok ikke pent å kikke inn vinduet til andre så jeg kikker bare stjålent inn, jeg vrir knapt på hodet. En liten afrikansk jente står ved komfyren med en strikkelue på hodet. Så liten at hun må løfte armene en del for å få rørt i panna hvor nesen min har fortalt at hun nylig har brunet løk. Hun er alvorlig og fokusert. Kjøkkenet er lite og skarpt opplyst av et avlangt lysrør og det er høyt under taket. Jeg rekker å se en hylle med krydder fra øyekroken før jeg har passert den tunge lukta av løk som henger utenfor det vidåpne vinduet. Det er snøfnugg i lufta og jeg skynder meg ikke. Den røde strikkelua til jenta ved komfyren danser foran øynene mine. Jeg er på vei hjem for å lage mat til min unger. Der inne laget et barn middag til sin familie. De sier det skal bli kaldere over helga. Gata er mørk og våt, lufta er fuktig og det iser langs nakken. Jeg tenker at jeg blir nok varm over komfyren. Det er tirsdag og fisk til middag.