reparere

Du kommer bortover gangen, sakte. Ikke nølende men kanskje avventende. Jeg sier at jeg syns jeg er modig. Du smiler og er enig. Du virker overrasket over at du er invitert; uten forbehold. At jeg er så varm og kommer så nært. Selv har jeg tenkt gang på gang over hvordan det føles å være nær deg; hvor trygg jeg føler meg. En følelse som ville vært beskrevet som irrasjonell av de fleste som har for vane å tenke sort/hvitt og riktig/galt. Hvorfor satte bare det vi utsatte hverandre for skrekk i meg i forhold til omstendigheter? Uheldige omstendigheter. Munnen din er så myk og varsom som jeg husker den fra de gangene vi har sittet i flere timer og pratet over noen øl. Hendene dine er ru etter å ha stått ute i kulda på jobb; dyttet, løftet og dratt. De skraper lett over den myke huden på ryggen min. I øynene dine prøver jeg å se om du bare er her for å lappe over noe som du ikke vil skal være eller om du faktisk ser mer enn bare akkurat nå og det som skal repareres. Jeg er analfabet i dag og ser bare det gyldne, brune og varme som jeg har sett siden første gang jeg så deg. Ingen vet at du er her; at hendene våre har møttes mange ganger og at jeg også vil lappe sammen noe som ble strukket for langt og slitt i stykker; som ble vondt og sårt alt for lenge. Vi finner en felles rytme. Kroppen min skjelver lenge før du kommer og jeg sovner inntil den varme brystkassen din. Èn time eller kanskje noen minutter? Når du våkner er du der igjen. Drar meg i de mørke krøllene som ligger spredt utover puta som en glorie. Og jeg vet at dette var nødvendig og ikke uforståelig. Ikke for meg og deg. Det er vel strengt tatt nok? Når du går tviler jeg på at du kommer tilbake men gjør jeg ikke alltid det? Og når var jeg sist til å stole på selv? Jeg går stødig inn i ingenmannsland; hver bidige gang. Kan en reparere alt det arrvevet som binder oss sammen eller ble dette bare kosmetisk kirurgi? Virkeligheten ble mer nyansert og til å leve med. Mer trenger jeg ikke vite. Arr er uungåelig.

fisk

I den blå posen har jeg fisk, i den hvite grønnsaker. Jeg har regnet på det og funnet ut at pengene kanskje holder til lønning. Fisken er uansvarlig dyr for en som kommer fra nord, det i alle fall det opphavet sier hver gang de kommer opp hva som skal til i finanser for å få seg en anstendig fiskemiddag i hovedstaden. Jeg får også påpekt at den kan nepe være fersk. Jeg spiser min fisk med glede, fersk eller ikke fersk, fisket i Oslofjorden eller fra egen båt i en fjordtarm i nord. På vei opp gata passerer jeg et åpent vindu. Det er vissnok ikke pent å kikke inn vinduet til andre så jeg kikker bare stjålent inn, jeg vrir knapt på hodet. En liten afrikansk jente står ved komfyren med en strikkelue på hodet. Så liten at hun må løfte armene en del for å få rørt i panna hvor nesen min har fortalt at hun nylig har brunet løk. Hun er alvorlig og fokusert. Kjøkkenet er lite og skarpt opplyst av et avlangt lysrør og det er høyt under taket. Jeg rekker å se en hylle med krydder fra øyekroken før jeg har passert den tunge lukta av løk som henger utenfor det vidåpne vinduet. Det er snøfnugg i lufta og jeg skynder meg ikke. Den røde strikkelua til jenta ved komfyren danser foran øynene mine. Jeg er på vei hjem for å lage mat til min unger. Der inne laget et barn middag til sin familie. De sier det skal bli kaldere over helga. Gata er mørk og våt, lufta er fuktig og det iser langs nakken. Jeg tenker at jeg blir nok varm over komfyren. Det er tirsdag og fisk til middag.

yael naim - new soul