Han kommer ut den ene døra på den blå trikken, jeg drar han inn i den neste. Med røde tusjprikker i ansiktet sitter han og spiser fraværende på maten jeg har tatt med. Først tror jeg at han er syk og har fått utslett. Han forteller alvorlig at en i klassen har dekorert han og at han ikke ville. Synålen han har i hånden legges på bunnen av sekken. Jeg er trøtt og kikker ut av vinduet og innser at jeg har sluttet å se etter deg. Og at fortsatt så ser jeg mer på min egen innside enn på alt der ute. At det er vanskelig å forklare hvordan det føles og ser ut. For det meste har det vært sinte ord, skuffede ord. For hver alkoholenhet har gnisten og sinnet blitt dempet, for hver dose antibiotika har tankene som har hvirvlet rundt i hodet blitt mindre og mindre tydelige og vonde. Jeg kjenner min samvittighet og jeg har latt ditt sinne gjøre jobben, din manglende evne til å handle, styre. Det er en fattig trøst at du har skuffet men det er en trøst. Jeg skylder på deg. Hva med meg? Hva var det jeg gjorde? Jeg satt hele tiden på den blå trikken på vei mens du stod midt mellom to holdeplasser, smakte ettertenksomt på sigaretten din mens du fiklet med mobilen og lurte på om du skulle oppover eller nedover eller kanskje bare rusle ned til elva. Kaste sneipen i det mørke, kalde høstvannet og kjenne hvor jævlig kaldt det er her og hvor alene du føler deg og at det er sånn det skal være.
På vei nedover igjen er ansiktet prikkfritt og smilet er på plass. Han forteller om ting som skjedde da han enda gikk i barnehagen, for lenge siden. Nærmere sentrum fylles trikken opp og jeg sovner og rekker ikke gå av før jeg er hjemme. Han går med lette skritt i halvmørket bortover gata mens jeg hopper på en trikk i motsatt retning igjen for å dra på butikken. Jeg tar opp mobilen og sjekker en melding jeg fikk ettermiddagen før. Han vil møtes, lurer på om det er en bra ting at jeg tenker på kysset hans når jeg har jobbet meg gjennom en halv kartong med vin. Herregud, det går alltid en trikk. Jeg vet det. Men hvor? Trenger jeg egentlig vite hvor?
17 november 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar