tung

Jeg er på vei hjem. Et gult høstløv treffer den våte asfalten. Den svake lyden treffer meg tungt i brystkassen. Presset er vondt og konstant. Jeg vet kun en ting med sikkerhet. Jeg har ikke forstått hva du vil men det har ikke du heller. Jeg har sagt hva jeg vil men er ikke en gang sikker på det lengre. For mitt valg av deg er ugyldig om du ikke fysisk er tilstedet og gjør valget til en realitet. I tankene har jeg overbevist meg selv om at du er borte. Fordi jeg må prøve å komme tapet av deg på forskudd. Regnvannet trenger gjennom skoene der jeg vasser i høstregnet. De salte tårene blandes ut med regnvann og ingen jeg møter kan se at jeg gråter. Når jeg endelig er under dyna våkner lysten på deg; kroppen ignorerer min rasjonalisering og mine føre var prinsipper. Etter få timer søvn våkner jeg og kjenner at jeg er våt og bare vil kjenne den stramme magen din mot ryggraden min, igjen og igjen. Og du kommer alltid tilbake. Så langt. Selv om ingen av oss egentlig vet hva du vil og er i stand til.