stille

Det er søndag og sola er skarp på den skyfrie høsthimmelen. Med solbriller på blir høstløvet gullfarget og himmelen dypblå. Det føles som jeg ser alt så mye dårligere selv om fargene på mange måter blir mer levende. Den indiske sjappa får sitt tredje besøk av meg denne helga. Sist var på vei hjem fra byen. Jeg var full av rom, gin og savn. Ikke at det vistes. Jeg fikk maten i en hvit pose som slo mot skinnleggen hele veien hjem. Jeg husker at jeg sjanglet litt opp gata og tenkte at det er noe jeg kun gjør når jeg er helt alene. Ingen jeg kjenner har sett meg med sløve øyne, ustø og med snøvlete stemme. Ingen. Før vi gikk ut sa venninna mi at hun aldri hadde sett meg være annet enn meg selv uansett om jeg drakk eller ikke. Og det er jeg nå også, bare meg selv. Jeg bestiller en nummer sju og sitter og betrakter en liten baby som får medbrakt mat ved et bord ved vinduet mens jeg venter. Og lurer på hvordan i alle dager folk finner hverandre, hvordan de kommer til et punkt hvor de vil gå inn i evigheten knyttet sammen av gener, blod og ansvar. Som om jeg aldri har vært der selv. De store vinduene ut mot Grønlands Torg er nesten umulige å se ut av fordi sollyset viser hver eneste strime av tørket vann tilsmusset med fint gatestøv. Før maten er på bordet er den rolige stillheten som jeg tok med ut etter en lang natts søvn borte. Den indre monologen er i gang; igjen. Tanker formuleres og mulig innsikt forplanter seg utover i hele kroppen. Etter at maten er spist blir jeg sittende lenge å stirre ut av det tåkete vinduet mens jeg prøver å finne tilbake til stillheten. Men hver muskel i kroppen vibrerer og tårene presser på og hodet verker, overfylt av meningsfulle og hjerteskjærende setninger. Som sier at jeg er ikke i stand til å finne balansen med noen andre uansett hvor hardt jeg prøver. Fordi det kreves to. Og alt for ofte står jeg igjen, bare meg. Med alle ordene og følelsene. Jeg klarer å krysse Akerselva før jeg innser at jeg må hjem. Jeg skrur av telefonen og blir borte for et par timer. Og det blir lagt merke til. Uten at det gir noen tilfredstillelse. Fordi en tanke har kastet anker i et virrvarr av umedgjørlige og ufullstendige idéer om det å være, det å være for andre og ansvar, ansvar for meg, for mine barn og de jeg møter. En skal alltid være villig til å satse på de fine menneskene en møter uansett tid, sted og omstendigheter. Hvis det er tilfellet, er jeg da ikke et av de fine menneskene? Gud, som jeg skulle ønske det ble stille. I hodet mitt. Og at stillheten rundt meg ble brutt. Av deg.