rik

...jeg vil påstå at om jeg fikk en krone for alle tankene mine så ville jeg figurert høyt på lista over verdens rikeste. Uten at det nødvendigvis er en bra ting å tro og vite at en har så mange tanker eller å være blandt de rikeste...

stille

Det er søndag og sola er skarp på den skyfrie høsthimmelen. Med solbriller på blir høstløvet gullfarget og himmelen dypblå. Det føles som jeg ser alt så mye dårligere selv om fargene på mange måter blir mer levende. Den indiske sjappa får sitt tredje besøk av meg denne helga. Sist var på vei hjem fra byen. Jeg var full av rom, gin og savn. Ikke at det vistes. Jeg fikk maten i en hvit pose som slo mot skinnleggen hele veien hjem. Jeg husker at jeg sjanglet litt opp gata og tenkte at det er noe jeg kun gjør når jeg er helt alene. Ingen jeg kjenner har sett meg med sløve øyne, ustø og med snøvlete stemme. Ingen. Før vi gikk ut sa venninna mi at hun aldri hadde sett meg være annet enn meg selv uansett om jeg drakk eller ikke. Og det er jeg nå også, bare meg selv. Jeg bestiller en nummer sju og sitter og betrakter en liten baby som får medbrakt mat ved et bord ved vinduet mens jeg venter. Og lurer på hvordan i alle dager folk finner hverandre, hvordan de kommer til et punkt hvor de vil gå inn i evigheten knyttet sammen av gener, blod og ansvar. Som om jeg aldri har vært der selv. De store vinduene ut mot Grønlands Torg er nesten umulige å se ut av fordi sollyset viser hver eneste strime av tørket vann tilsmusset med fint gatestøv. Før maten er på bordet er den rolige stillheten som jeg tok med ut etter en lang natts søvn borte. Den indre monologen er i gang; igjen. Tanker formuleres og mulig innsikt forplanter seg utover i hele kroppen. Etter at maten er spist blir jeg sittende lenge å stirre ut av det tåkete vinduet mens jeg prøver å finne tilbake til stillheten. Men hver muskel i kroppen vibrerer og tårene presser på og hodet verker, overfylt av meningsfulle og hjerteskjærende setninger. Som sier at jeg er ikke i stand til å finne balansen med noen andre uansett hvor hardt jeg prøver. Fordi det kreves to. Og alt for ofte står jeg igjen, bare meg. Med alle ordene og følelsene. Jeg klarer å krysse Akerselva før jeg innser at jeg må hjem. Jeg skrur av telefonen og blir borte for et par timer. Og det blir lagt merke til. Uten at det gir noen tilfredstillelse. Fordi en tanke har kastet anker i et virrvarr av umedgjørlige og ufullstendige idéer om det å være, det å være for andre og ansvar, ansvar for meg, for mine barn og de jeg møter. En skal alltid være villig til å satse på de fine menneskene en møter uansett tid, sted og omstendigheter. Hvis det er tilfellet, er jeg da ikke et av de fine menneskene? Gud, som jeg skulle ønske det ble stille. I hodet mitt. Og at stillheten rundt meg ble brutt. Av deg.

kalasnjikov - goran bregovic

ne me quittes pas - nina simone

tung

Jeg er på vei hjem. Et gult høstløv treffer den våte asfalten. Den svake lyden treffer meg tungt i brystkassen. Presset er vondt og konstant. Jeg vet kun en ting med sikkerhet. Jeg har ikke forstått hva du vil men det har ikke du heller. Jeg har sagt hva jeg vil men er ikke en gang sikker på det lengre. For mitt valg av deg er ugyldig om du ikke fysisk er tilstedet og gjør valget til en realitet. I tankene har jeg overbevist meg selv om at du er borte. Fordi jeg må prøve å komme tapet av deg på forskudd. Regnvannet trenger gjennom skoene der jeg vasser i høstregnet. De salte tårene blandes ut med regnvann og ingen jeg møter kan se at jeg gråter. Når jeg endelig er under dyna våkner lysten på deg; kroppen ignorerer min rasjonalisering og mine føre var prinsipper. Etter få timer søvn våkner jeg og kjenner at jeg er våt og bare vil kjenne den stramme magen din mot ryggraden min, igjen og igjen. Og du kommer alltid tilbake. Så langt. Selv om ingen av oss egentlig vet hva du vil og er i stand til.

gutten i appelsintreet

Det var garantert tidlig på morgenen. Rullegardina i bambus fra IKEA var trukket ned over det ene vinduet i den lille glassverandaen min. Før dagslyset kom hadde du gått ut for å røyke. Jeg hadde kommet ut med bare et hvitt bomullspledd rundt meg. Du satt der naken og så tankefull ut; smilte og sa ingenting. Jeg hadde sluppet teppet i gulvet og satt meg på fanget ditt. Du var hard og alvoret i øynene dine holdt blikket mitt fast helt til du kom.

Mens soloppgangen ble avspeilet i små blinkende husvinduer oppe i åsen satt vi sammen der ute; jeg inntullet i det hvite teppet og du hadde hentet et et håndkle. Du fortalte om bestefaren din. Hvor streng han var og om alt det fine han lærte deg om livet og religion. Hvordan han mislikte idrett og mente det var for mye lek og for lite alvor. Hvordan han ødela en fotball en gang og bad deg om å finne noe nyttig å gjøre i stedet for å bare leke; vanne appelsinlunden eller hjelpe til i ett av husene som var samlet inne på den store eiendommen. Du fortalte hvordan du ikke var så veldig gammel da du begynte å røyke, både sigaretter og hasj og at du visste at bestefaren din ville gitt deg juling om han visste. En gang hadde du sneket deg ut for å henge med kompisene dine. Du skulle egentlig vært hjemme og hjulpet til. Når du skulle hjem og innså at det luktet røyk av deg snek du deg inn i hagen bak husene og klatret opp i et appelsintre. Du satt der en time, plukket appelsiner, rensket og spiste. Helt til du var sikker på at lukta hadde trengt igjennom den lyse huden i håndflatene dine og appelsinsaften sved rundt de myke leppene dine. Da du var på vei inn i kjøkkenet til moren din for å se hva som var til middag stoppet han deg utenfor. Lurte på hvor du hadde vært. Så på deg og spurte om du hadde røyket. Du så han i øynene og sa nei. Nei, du røykte aldri. Du hadde vært ute en tur, bare gått på stranda. Ikke noe mer. Jeg forestiller meg at du smilte det smilet som jeg aldri kan eller vil glemme eller komme over. Mens lukta av appelsin lå tung i lufta mellom deg og din bestefar.