ufrivillig? utilgivelig?

Det er det som føles mest vanskelig. At jeg husker. Ikke i minste detalj og ikke så mye hva vi snakket om før det skjedde, en snakker om så mye over et par øl etter midnatt. Men jeg husker hvordan jeg skapte avstand; både ved å fortelle om deg og ved å ikke ta på han. Det er det som får meg til å lure på om det er noe galt med måten jeg smiler på. For jeg vet at jeg smilte til han, like mye som jeg alltid gjør, men ikke på den måten som jeg smiler til deg, taus og fylt til randen av den lille omsorgen du viser. Og det hender at jeg tenker etterpå at kanskje det er en dårlig idé å prate så mye. For sett at han valgte ut bare brokker av samtalen, de som fikk han til å tro at det han gjorde var greit? Jeg vet at jeg gjorde han oppmerksom på at første gangen vi pratet sammen så prøvde han å sjekke meg opp på et ganske så lite tiltalende vis i min bok. Han spurte rett og slett om vi skulle dra til han eller meg og hvordan jeg kunne si nei til han når jeg ikke hadde sett den flotte kroppen hans enda? Han visste også da at det ikke var han jeg skulle hjem med. Tre sitteplasser lengre ned satt ”jegeren” som knapt hadde ord for å utrykke begjæret sitt for meg men nok handlekraft til å få meg til å innse at jeg var hans foretrukne. Han visste at det ikke var ”jegeren” jeg ville være med uansett. Som den eneste der. Alle passet seg for han tre seter lengre ned og lot meg være. ”Jegeren” hadde mistet meg for lengst med sine ubetenksomme betraktninger om kvinner generelt og meg spesielt. Allerede da var det deg, jeg visste det og han jeg satt med visste det. Han som reklamerte så bramfritt for kroppen sin og en uke etterpå benektet det. Mente at han hadde da ikke så mye å skryte på seg. Men han ville ikke takket nei. Ikke til meg. Det var eneste gangen jeg tok på han, klappet han vennskapelig på magen og smilte. Kanskje det ikke er mulig for en kvinne med et varmt smil å klappe en mann på magen uten å bli misforstått? Én gang?

I ettertid har jeg forsøkt å finne ut hvor svakheten min kom fra. Uken før hadde jeg sloss med nebb og klør for å komme meg ut av ”jegerens” sterke armer, vridd hodet bort når han tvang tunga inn i munnen min, brukt tårene for å avskrekke han og gjøre han hjelpeløs og til slutt smekket døra gråtende igjen bak meg og gått fordi jeg innså at jeg var byttet og han kom til å ta det han ville uten min tillatelse. Så jeg vet at jeg kan om jeg må. Det gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved det som skjedde senere, med han. ”Jegeren” hadde gjentatte ganger sagt at jeg kunne legge meg ned og sove, han skulle ikke røre meg og hver gang jeg la meg ned tok de sterke armene tak i meg og dro meg kraftfullt inntil den sterke, varme kroppen som jeg inntil nylig hadde satt pris på, den rå lysten og den ordløse fysiske utvekslingen mellom oss av svette, sæd og den tilsynelatende uendelige våtheten min. Men jeg kjempet meg fri. Fordi jeg visste at du ville være så mye mer og gi så mye mer. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg en uke etterpå bare ble apatisk, lå helt stille og lot ting skje. Uka som ledet opp mot hendelsen var annerledes. Du var ikke der; du var viklet inn i familietragedier. Du sørget. Og når du ikke sørget tvilte du. Tvilte på om jeg kunne være nok for deg. For hver gang jeg snakket med deg ble stemmen din mer og mer alvorlig. Jeg kunne høre at motstanden i deg mot oss var umulig å overstige, akkurat da. Så jeg ga deg tid. Tid til å overvinne frykten. Mens du tvilte slukte vannet siste rest av en jeg alltid har med meg. Den dagen han bare ignorerte alt jeg sa og alle grensene jeg satte opp var det begravelse. Jeg kunne ikke være der, følte meg sliten og med masse jeg skulle sagt til de som var der. Om hvor viktig de små fasettene av livene våre som hadde møttes var. Konserten tidligere på kvelden hadde bare gjort melankolien sterkere. Savnet etter deg ble uutholdelig men også innlevelsen i sorgen du delte med din familie. Fjernt fra meg.

Jeg ville bare bort fra de jeg var sammen med. Være meg selv, alene. Slippe å snakke om deg som jeg så inderlig ville ha men ikke visste om jeg kunne få. Så jeg gikk inn på stedet hvor jeg møtte han første gang men også deg for å gå på toalettet. En tekstmelding tikket inn og jeg skjønte at han var der. Om jeg hadde det bra? Ute i det dunkle lokalet så jeg han og gikk bort. Om jeg ville ha en øl? Jo da, heller det enn å gå hjem og kjenne på savnet og tomheten som dagen hadde etterlatt. Etter deg, etter han som aldri kommer tilbake og som minte meg om alt jeg er og kommer fra. Så vi delte et par øl. Snakket om løst og fast. Men jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ville at han skulle bruke tid på å sjekke meg opp. For når jeg bestemte meg for å være med deg så var det en avgjørelse som hadde konsekvenser. Umerkelig begynte jeg å sette opp små stengsler; fjerne armer som ble lagt om livet mitt, unngå å danse for tett, ikke oppmuntre til å møtes en annen gang. Men jeg smilte fortsatt og pratet når sjansen bød seg. Kanskje det var det, at jeg pratet med hvem som helst? At jeg ikke er flink til å skille ufarlig flørt fra farlig? Skille mennesker uten skjulte intensjoner fra de med? Så når han sa at han skulle opp tidlig og ikke trodde han klarte å komme seg opp fordi vi hadde tatt en øl for mye så sa jeg ikke noe. Når han spurte om jeg kunne vekke han så sa jeg tvilende ja. Når han spurte om jeg ble med like opp i gata til han så sa jeg ja. Jeg vet at jeg påpekte at jeg ikke var med på noe. At jeg måtte sove og vi skulle komme oss opp og på jobb. Greit sa han. Han holdt meg ikke i hånda som du noen ganger gjør. Han pratet om ting jeg ikke husker, ubetydelige og ufarlige mens vi gikk.

Han låser opp og vi går inn. Sier vi kan ligge inne i senga sammen. Jeg er utmattet og sliten og sier greit. Først legger jeg meg på sofaen i stua. Han ber meg komme i senga, den er bredere og med god plass til to. Jeg beholder undertøy og den sorte underkjolen på. Vi stiller mobilene. Et par-tre timers søvn så må vi være klare. Han sier at hvis jeg skal ligge i senga med han må jeg kle av meg. Jeg ligger med ryggen til og sier at det vet han inderlig godt er uaktuelt og bare tull. At jeg har sagt hvordan det skal være. Han ler. Fem minutter etterpå har han raskt og smidig kommet seg oppå meg, han kler kyndig av meg. Jeg ber han la være. Jeg prøver svakt og ubehjelpelig å dytte han bort men klarer ikke å rikke han. Jeg er fremdeles overbevist om at det skal holde at jeg ber han la være, slutte. Han trenger inn i meg, hardt, mens jeg ser bort. Jeg ber han gjentatte ganger om å slutte. Spør hvorfor han ikke beskytter seg, meg, bruker kondom. Han smiler og nekter å garantere for at han ikke kommer i meg. Kanskje det illustrerte for han at jeg aksepterte penetreringen men ikke den manglende viljen til å beskytte seg? Jeg har tenkt tanken. Jeg gråter stille mens han uten blygsel eller nevneverdig samvittighetskval sier at jeg har nydelige bryster. At han ikke har sett det før. Jeg vet at jeg svarer. At jeg ikke har noe behov for å vise hva jeg har. Kanskje det skjedde fordi jeg til tross for at jeg ikke ville være der valgte å gå inn i en samtale? Mens han med bestemte hender og en styrke jeg ikke klarer å måle meg opp mot holder meg fast mens han rytmisk og kynisk tar det som bare er ditt, kjære. Bare ditt. Jeg legger merke til at han har en vakker, muskuløs kropp; velformet og vet at om jeg ikke hadde hatt deg så kankskje jeg ville falt for det at han lyttet, smilte og var umerkelig diskret i hva han ville mens alle fulgte med for så å overfalle bytte bak lukkede dører når natta går mot dag, at jeg ville likt den bestemte energien hans. Og tenker at bare for å ha hatt de tankene i hodet så må jeg ta ansvar; se at det som hendte delvis skyldtes meg selv. Eller må jeg? Han ser tårene og uten å slippe meg løs stryker han meg over kinnet og sier han vet at jeg skulle ønske at det var en annen med meg nå. Jeg ser han i øynene uten at det gjør nevneverdig inntrykk. Ber han nok en gang om å slutte. Han fortsetter til det går for han mens jeg ynker meg og sier at det gjør vondt, at han er for stor og at han kommer til å skade meg. Det skal gjøre litt vondt sier han. Han ruller seg av meg, en eneste gang tar jeg på det erigerte lemmet hans, kjenner at det er gode grunner til at dette gjorde vondt, på alle de måtene noe kan gjøre vondt på. Jeg burde ikke gjort det. Det ble nok en del av det han insisterte på var normal kommunikasjon. Han spør om ”jegeren”, jeg sier at jeg kan ikke være med en mann som ikke orker at jeg har mye å si. Han smiler og sier at han liker å høre på meg prate. Han har ikke hørt noe av det jeg har sagt den siste timen, kanskje ikke i det hele tatt? At jeg ikke er hans og at han ikke bare kan ta. Men jeg hadde ikke den fysiske styrken til å vise at jeg mente det. Jeg sovner utmattet og våkner av at telefonen hans ringer og før jeg vet ordet av det er han inni meg. Igjen. Søvnen har tatt meg enda lengre ned, jeg vil bare bort og lukker øynene og klarer å dytte han bort i det det går for han. Jeg kler stille på meg mens han dusjer. Sitter i sofaen og venter når han kommer ut. Han sier jeg kunne sovet litt til, kunne lånt nøkler så kunne vi møttes etterpå. Jeg sier ingenting og følger han ut døra. Kanskje jeg burde gått mens han dusjet, vist mitt sinne og min skuffelse? Som jeg i ettertid vet er mest rettet mot meg selv. Til tross for at jeg har sjekket ut virkelighetsoppfatningen min med andre. Jeg sa nei. Virkelig.

Han gir meg en god pekepinn mot det mest riktige svaret selv når jeg møter på han tilfeldig en uke etterpå. Det første han sier er unnskyld. Jeg er usikker på for hva. For at han ikke klarte å lytte til meg? Jeg håper det. Jeg kjenner ingenting når jeg ser han. Ikke sinne, ikke redsel. Fordi jeg har gått gjennom alt jeg husker og funnet ut at jeg har meg selv å skylde. Fordi det ville vært for ille om jeg skulle måtte innse at mitt ve og vel ligger i andres hender enn mine egne? For jeg har tenkt den tanken også. At jeg ikke kjempet i mot fysisk fordi det ville vist med all tydelighet at jeg var fysisk underlegen, jeg var redd for at han selv da ville ta det han ville ha. Det ville vært mye tyngre å bære. I stedet brukte jeg min mentale styrke, holdt en viss dialog i gang og tok alt det ansvaret jeg maktet å ta. Jeg valgte å kalle det ufrivillig men vet at den gråsonen han og jeg befant oss i heller mer mot svart enn hvitt. At ansvaret jeg har tatt på meg er for stort. Hver dag lurer jeg på hvordan jeg skal forsvare og forklare eventuelle konsekvenser av det som skjedde for deg. For det var en ting som ikke skulle skje eller kunne få skje. Det vil være for mye for deg, den tvilen som du har slitt med ville blitt til visshet om at du må komme deg vekk. Fra meg. Jeg som akkurat har funnet deg, du som begynner å finne fram til meg. Finnes det noen fasit? Eller er det meste bare ønsketenking fjernt fra det livet jeg velger å leve og hvordan jeg velger å integrere det vonde som skjer med meg? Jeg er hel. Han kan ikke endre på det. Men jeg vil at du skal bli værende og gjøre den følelsen av helhet enda mer tydelig. Men fundamentet blir aldri så støtt som jeg skulle ønske. Tilgi meg. Tilgi han.