jeg tror

Du forteller ting. Sakte men sikkert suger jeg de til meg og for hver gang det dukker opp noe som ikke passer overens med de andre bitene så kommer tvilen fram. Gnager seg vei. Hver lille inkonsistente bit gir meg gåsehud og jeg skjelver i myke sommernetter, alene. Ligger og klamrer meg til den hvite dyna og lurer på om alt jeg tror på og alt jeg vil skal komme bare er en illusjon, et fata morgang i mitt hode.

Hver gang det kjennes ut som avstanden blir for stor krymper hjertet mitt og forsvinner i brystkassen, fortapt. Når nærheten igjen er gjenopprettet vet jeg hva det vil si å tro. Jeg som ikke tror på noe. Ikke en gang meg selv til tider. Jeg tror på øynene dine som uten ord støtter opp hvert eneste slitne fiber i kroppen min. Hendene dine som mykt rusker meg i håret og ordene som pakker meg omsorgsfullt inn; uansett hva jeg sier, gjør eller føler så finner de meg. Akkurat når jeg trenger det mest. Ikke før og ikke for sent, så langt aldri for sent. Mulige meningsløse fornemmelser og sammentreff blir meningsbærende virkelighet.

Jeg tror dette er livet og at jeg kommer til å blø, søtt og varmt, mykt og samtidig voldsomt; våkne for så å visne, igjen og igjen. Uke etter uke, år etter år. Alene, sammen, med deg. Eller kanskje ikke? Jeg tror.