Dagene har vært fylt med kaotiske følelser, anger, redsel, kramper, kvalme og en ekkel følelse av å være på tur å gå i oppløsning, bli spist av små ekle marker, smålige marker fylt av fordommer og sinne. Sinne mot meg og den jeg er og det jeg gjør. Det røde heftet, tynt og delvis meningsfullt ligger i den svarte posen hele tiden. Jeg vet at den må opp i lyset men livet tillater ikke det. Dagen før ligger jeg sammenkrøket i en rosa sofa på et fellesareal og sover på de røde permene. Tenker at dette går aldri bra. Endelig skal jeg klare å bevise hvor dårlig det kan gå.
Ett minutt før jeg skal inn står hun der og lurer på om jeg ikke skal komme. Jeg ler høyt og lurer på om klokka mi er feil. Neida, bare kom. De smiler velvillig, byr på vann og lurer på om jeg trenger noe å notere på. Jeg har egen blokk men bruker den ikke. De er nysgjerrige og lar meg snakke, forklare, vise med hender, et engasjert ansikt og klar stemme at dette er mitt område. Jeg kan der de bare har vage antagelser. At de vet så lite gir meg poeng, poeng jeg ikke nødvendigvis skjønner at jeg skal ha eller fortjener. Vi ler og de er kritiske, jeg innrømmer min manglende vilje til å formulere skriftlig men forsøker å gjøre det muntlig for dem. Det er dette de tror jeg bør skrive ned; alt som ikke har kommet helt riktig ut, men de innser at jeg kjenner svakhetene like godt som styrkene. Blokken forblir hvit og plutselig er tiden oppbrukt. Utenfor smiler han som har vist meg veien. Vi ler, snakker ferie og unger og så er jeg inne igjen i det varme rommet og en lummer himmel henger lavt over de grønne plenen utenfor det store vinduet. De har vurdert meg og sier at om jeg hadde skrevet det jeg sa så hadde dette vært meget bra. Jeg blir liggende en hårsbredd fra "en meget god prestasjon" som det heter. Jeg spør en gang for sikkerhets skyld, det var det du sa? Det var det hun sa.
Jeg går gjennom parken og kjenner for første gang på lenge at jeg, jeg er stolt av meg selv. Jeg gjennomførte, og jeg gjennomførte på en god måte. Til tross for at livet var grådig og tok vilje og fokus vekk fra å prestere. Og som alltid når en er på riktig side av anstrengelsen så tenker jeg når tilfredsheten har gått over; dette var ikke vanskelig nok. Jeg har internalisert og akseptert stresset og presset. Nå er det blitt en del av livet, historien om meg. Hva kommer nå?
12 juli 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Så flott, gratulerer! Hmm, når jeg skrev det, slo det meg at teksten ikke nødvendigvis er fullstendig fri for fiksjon, men jeg satser på at dette var personlig...
Det slår meg at de fleste ikke spør seg det spørsmålet, om noe er fiksjon eller ikke. Det er ikke fiksjon, jeg har bestått, blitt bedømt og uten at det ble noe negativt av det. Men hele opplevelsen illustrerer et viktig poeng for meg; det viktigste var kanskje å bestå livet generelt. Og der er jeg stadig i tvil. For det er aldri enkelt. Dette var når det kom til stykket avgrenset og håndterbart mens alt rundt var så mye mer.
Tusen takk!
Gratulerer så hjertens mye kjære nydelige Othilie :)
Du skrev, du svettet, du bannet, du gjorde det! Og du besto. Vær stolt av deg selv (jeg er stolt av deg).
Og når det gjelder livet så tror jeg ikke du won a battle, and lost the war. Livet blir til mens vi går, og det er ikke avgrenset og ikke alltid håndterbart, men så bedømmes det også etter så mange ulike komponenter (og ikke bare presentasjon).
Gratulerer. Du er flott.
Tusen takk! Jeg ble pinadø overrasket over meg selv, at jeg kom i mål. På en måte koste jeg meg med å gjøre det ferdig fordi jeg ryddet plass til å bare gjøre det en kort og hektisk periode men var også klar over at jeg ikke hadde "det det tar" for å komme helt opp der resultatet "burde" være. Men det er noe med at det er et liv rundt disse jæ... studiene og det var det jo selv om jeg fikk bort alt annet. Og det var et liv på både godt og vondt og med masse nye ting sm jeg ikke ville vært foruten, prosessen gjorde det mulig å åpne opp for en del andre ting på andre plan, mer personlige. Det tok vel mange år å komme i mål men det smakte faktisk godt! Og jeg overbeviste om at jeg faktisk er dyktig på det jeg kan. Det føltes litt godt det også, gitt. Og jeg var meg selvi det, ble sur på de som heiet for jeg er så inderlig klar over at dette er ikke et løp med tidtaking og en sluttstrek, det er et byggeprosjekt, en liten del av det og det vil alltid stå i forhold til alt det som er rundt det og som må bygges inn i det. Og det er skjeivt og skakt og ganske så fantastisk. Heldigvis!
Så søt du var på bildet, forresten *ler*
Gratulerer! Men det er så rart når du sier at du ikke kan formulere deg skriftlig!!?? Vi som leser bloggen din synes noe annet.
*ler* jeg kan utrykke meg, jeg kan det, både skriftlig og muntlig, men skriftlig så sliter jeg med den akademiske måten å uttrykke seg på. Å få sagt det jeg ser og trekke tråder og lage sammenheng i større tekststykker. Fordi jeg har et øye for detaljer, som nok kommer mer til nytte her enn i den akademiske verden som jo gjerne ser at du velger en rød tråd og følger den på bekostning av andre. Jeg tror jeg skriver en smule kaotisk med en trang til det regelløse uten at jeg tror jeg klarer det spesielt godt. Og jeg liker det best. Ahh, alt jeg mangler er virkelig Prøysser-disiplin på meg selv og mine skrifltlige ord, så enkelt tror jeg at det er.
Legg inn en kommentar