bestått

Dagene har vært fylt med kaotiske følelser, anger, redsel, kramper, kvalme og en ekkel følelse av å være på tur å gå i oppløsning, bli spist av små ekle marker, smålige marker fylt av fordommer og sinne. Sinne mot meg og den jeg er og det jeg gjør. Det røde heftet, tynt og delvis meningsfullt ligger i den svarte posen hele tiden. Jeg vet at den må opp i lyset men livet tillater ikke det. Dagen før ligger jeg sammenkrøket i en rosa sofa på et fellesareal og sover på de røde permene. Tenker at dette går aldri bra. Endelig skal jeg klare å bevise hvor dårlig det kan gå.

Ett minutt før jeg skal inn står hun der og lurer på om jeg ikke skal komme. Jeg ler høyt og lurer på om klokka mi er feil. Neida, bare kom. De smiler velvillig, byr på vann og lurer på om jeg trenger noe å notere på. Jeg har egen blokk men bruker den ikke. De er nysgjerrige og lar meg snakke, forklare, vise med hender, et engasjert ansikt og klar stemme at dette er mitt område. Jeg kan der de bare har vage antagelser. At de vet så lite gir meg poeng, poeng jeg ikke nødvendigvis skjønner at jeg skal ha eller fortjener. Vi ler og de er kritiske, jeg innrømmer min manglende vilje til å formulere skriftlig men forsøker å gjøre det muntlig for dem. Det er dette de tror jeg bør skrive ned; alt som ikke har kommet helt riktig ut, men de innser at jeg kjenner svakhetene like godt som styrkene. Blokken forblir hvit og plutselig er tiden oppbrukt. Utenfor smiler han som har vist meg veien. Vi ler, snakker ferie og unger og så er jeg inne igjen i det varme rommet og en lummer himmel henger lavt over de grønne plenen utenfor det store vinduet. De har vurdert meg og sier at om jeg hadde skrevet det jeg sa så hadde dette vært meget bra. Jeg blir liggende en hårsbredd fra "en meget god prestasjon" som det heter. Jeg spør en gang for sikkerhets skyld, det var det du sa? Det var det hun sa.

Jeg går gjennom parken og kjenner for første gang på lenge at jeg, jeg er stolt av meg selv. Jeg gjennomførte, og jeg gjennomførte på en god måte. Til tross for at livet var grådig og tok vilje og fokus vekk fra å prestere. Og som alltid når en er på riktig side av anstrengelsen så tenker jeg når tilfredsheten har gått over; dette var ikke vanskelig nok. Jeg har internalisert og akseptert stresset og presset. Nå er det blitt en del av livet, historien om meg. Hva kommer nå?

jeg tror

Du forteller ting. Sakte men sikkert suger jeg de til meg og for hver gang det dukker opp noe som ikke passer overens med de andre bitene så kommer tvilen fram. Gnager seg vei. Hver lille inkonsistente bit gir meg gåsehud og jeg skjelver i myke sommernetter, alene. Ligger og klamrer meg til den hvite dyna og lurer på om alt jeg tror på og alt jeg vil skal komme bare er en illusjon, et fata morgang i mitt hode.

Hver gang det kjennes ut som avstanden blir for stor krymper hjertet mitt og forsvinner i brystkassen, fortapt. Når nærheten igjen er gjenopprettet vet jeg hva det vil si å tro. Jeg som ikke tror på noe. Ikke en gang meg selv til tider. Jeg tror på øynene dine som uten ord støtter opp hvert eneste slitne fiber i kroppen min. Hendene dine som mykt rusker meg i håret og ordene som pakker meg omsorgsfullt inn; uansett hva jeg sier, gjør eller føler så finner de meg. Akkurat når jeg trenger det mest. Ikke før og ikke for sent, så langt aldri for sent. Mulige meningsløse fornemmelser og sammentreff blir meningsbærende virkelighet.

Jeg tror dette er livet og at jeg kommer til å blø, søtt og varmt, mykt og samtidig voldsomt; våkne for så å visne, igjen og igjen. Uke etter uke, år etter år. Alene, sammen, med deg. Eller kanskje ikke? Jeg tror.