valg

Kanskje er det fordi jeg vet at noe har skjedd at jeg svelger den store pillen dagen etterpå? Ikke skjønner jeg hvorfor det skjedde, hva som fikk deg til å ikke tenke, bare gi, alt det du hadde. Heller skjønner jeg ikke min manglende reaksjon. Jeg husker bare den myke følelsen av å nesten være hinsides alt uten å helt klare å komme dit fordi da ville jeg mistet deg noen få sekunder. Det generøse blikket ditt, omsorgen i det. Munnen din som så mykt visker ut strengheten i ansiktet ditt, den som angivelig skal være der men som jeg ikke klarer å se. Alt jeg kan huske er de innstendige hendene dine som holder mine, ordene dine, tårene som noen ganger kommer og blikket ditt som konstant hviler på meg bak nedslåtte øyelokk. Ansiktet ditt som gjennomgår en total forandring når vår velvilje, våre myke, varme kropper møtes.

Kroppen min dras inn i en tåkeheim, søvnene forstyrres og jeg driver hvileløst. Du er der ute, ett eller annet sted og jeg strekker ut ivrige armer, prøver å dra deg inntil meg. Jeg kjenner hvordan skamrødmen brer seg jo større biter jeg får tak i. Du smiler og jeg skjuler som best jeg kan det jeg føler er grådighet av en annen verden, skjuler redselen for å ikke klare og holde deg fast, smiler og lar alt jeg rommer av godhet få ligge utenpå sånn at du skal kjenne varmen og trekke nærmere. Med tilfredshet ser jeg at du finner den runde magen min, varmer deg, smiler; drømmende.

Kvalmen finner seg til rette. Kveler all matlyst og det er kun deg jeg vil ha. Jeg må innse at hele meg vil ha deg, desperat. At jeg ikke har klart å beskytte meg og at konsekvensene er valg jeg aldri har villet ta. Hun sitter der med hodet på skakke, det blonde håret kiler skuldrene hennes og den lille, struttende femmåneders magen får meg til å se i veggen, ikke lytte, ikke tenke, ikke føle. Hun fyller inn skjemaer, formaliteter; datoer, telefonnumre, adresse, før og nå, men sørger for å gi meg tid, tid til å tenke, tid til å handle, tid til å sitte stille, tid til å få fortsette å være den jeg er. Uten at jeg griper sjansen. Valget ble tatt for lenge siden og jeg, jeg skal ta konsekvensen av det. Umulig skal bli mulig og jeg aner ikke hvordan det skal forklares, gjenfortelles eller overleves.

Det renner sakte ut i ingenting, takknemligheten min er ubeskrivelig. Like før jeg når bygget med de blanke glassflatene smeller det og et kraftig lyn lyser opp den svarte asfalterte korridoren mellom sterile bygninger som er forsøkt varmet opp med myke trepaneler. Regnet høljer ned mens jeg tekster en siste melding før jeg går inn i katakomben med et hjerte som banker nervøst. Sola skinner og himmelen er knallblå når jeg kommer ut. Jeg graver fram den røde, tynne boken fra veska og leser egenskrevne ord, nøytrale og fjerne, og tenker at noen har tatt hånd om meg denne gangen også. Neste gang, det skal aldri bli en nesten gang.