bortskjemt

Energien din overrasker meg hver gang. Hvor lynraskt du reagerer når du kjenner den myke rumpa mi mot den stramme magen din i søvne; på tre sekunder våkner du og er oppå meg. Du spør ikke, bare trenger dypt inn i meg og stønner svakt i halvsøvne. Når jeg streifer deg foran vinduet; du står der med en sigarett og fanger meg med en sterk arme og tar meg bakfra; alle naboene kan høre de svake lydene fra meg der jeg klamrer meg til vinduskarmen, sigaretten treffer den tynne huden i bakhodet mitt, det hveser i svidd hår men ingen av oss enser det. Når jeg løfter beinet for å omfavne deg med dem og trekke deg inntil meg ser du kjønnet mitt og før jeg rekker å tenke meg om er skjørtet oppe rundt hoftene og hodet ditt og den alvorlige munnen har funnet veien mellom beina mine.

Hver gang vet jeg at jeg kommer til å begynne med å være rasende. Fordi du er fraværende. Fordi du sier noe jeg ikke vil høre; lag mat til meg, gjør en bedre jobb i senga, jeg sier bare det som er sant, jeg tror ikke på kjærlighet mellom mann og kvinne, er du en god mor, gi meg en øl, jeg går, for seint, jeg gidder ikke være med deg nå. Hver gang er det første jeg gjør å bare nesten åpne døra for deg, vise at jeg har masse motstand i meg. Så sier jeg at du er uforskammet og at jeg er sint på deg.

Jeg vet at når du smiler og munnen din treffer min så lar jeg det være alt som betyr noe. Jeg vet at jeg ikke må være med deg, at det er noe jeg velger. At du på langt nær har den respekten jeg så gjerne så du skulle hatt. Og tenker at jeg sitter i glasshus med tanke på respekt. At du trenger meg og jeg trenger deg får lov til å overskygge begges redsel for å måtte være der for noen og gi ord og bruke vilje til å bli. At du kommer med et alvorlig blikk og legger sjela i hoftearbeidet og klarer å holde meg fast på hoftene dine når du står oppreist er alt som betyr noe. Sånt varer sjelden. Jeg føler meg bortskjemt.