valg

Kanskje er det fordi jeg vet at noe har skjedd at jeg svelger den store pillen dagen etterpå? Ikke skjønner jeg hvorfor det skjedde, hva som fikk deg til å ikke tenke, bare gi, alt det du hadde. Heller skjønner jeg ikke min manglende reaksjon. Jeg husker bare den myke følelsen av å nesten være hinsides alt uten å helt klare å komme dit fordi da ville jeg mistet deg noen få sekunder. Det generøse blikket ditt, omsorgen i det. Munnen din som så mykt visker ut strengheten i ansiktet ditt, den som angivelig skal være der men som jeg ikke klarer å se. Alt jeg kan huske er de innstendige hendene dine som holder mine, ordene dine, tårene som noen ganger kommer og blikket ditt som konstant hviler på meg bak nedslåtte øyelokk. Ansiktet ditt som gjennomgår en total forandring når vår velvilje, våre myke, varme kropper møtes.

Kroppen min dras inn i en tåkeheim, søvnene forstyrres og jeg driver hvileløst. Du er der ute, ett eller annet sted og jeg strekker ut ivrige armer, prøver å dra deg inntil meg. Jeg kjenner hvordan skamrødmen brer seg jo større biter jeg får tak i. Du smiler og jeg skjuler som best jeg kan det jeg føler er grådighet av en annen verden, skjuler redselen for å ikke klare og holde deg fast, smiler og lar alt jeg rommer av godhet få ligge utenpå sånn at du skal kjenne varmen og trekke nærmere. Med tilfredshet ser jeg at du finner den runde magen min, varmer deg, smiler; drømmende.

Kvalmen finner seg til rette. Kveler all matlyst og det er kun deg jeg vil ha. Jeg må innse at hele meg vil ha deg, desperat. At jeg ikke har klart å beskytte meg og at konsekvensene er valg jeg aldri har villet ta. Hun sitter der med hodet på skakke, det blonde håret kiler skuldrene hennes og den lille, struttende femmåneders magen får meg til å se i veggen, ikke lytte, ikke tenke, ikke føle. Hun fyller inn skjemaer, formaliteter; datoer, telefonnumre, adresse, før og nå, men sørger for å gi meg tid, tid til å tenke, tid til å handle, tid til å sitte stille, tid til å få fortsette å være den jeg er. Uten at jeg griper sjansen. Valget ble tatt for lenge siden og jeg, jeg skal ta konsekvensen av det. Umulig skal bli mulig og jeg aner ikke hvordan det skal forklares, gjenfortelles eller overleves.

Det renner sakte ut i ingenting, takknemligheten min er ubeskrivelig. Like før jeg når bygget med de blanke glassflatene smeller det og et kraftig lyn lyser opp den svarte asfalterte korridoren mellom sterile bygninger som er forsøkt varmet opp med myke trepaneler. Regnet høljer ned mens jeg tekster en siste melding før jeg går inn i katakomben med et hjerte som banker nervøst. Sola skinner og himmelen er knallblå når jeg kommer ut. Jeg graver fram den røde, tynne boken fra veska og leser egenskrevne ord, nøytrale og fjerne, og tenker at noen har tatt hånd om meg denne gangen også. Neste gang, det skal aldri bli en nesten gang.

bortskjemt

Energien din overrasker meg hver gang. Hvor lynraskt du reagerer når du kjenner den myke rumpa mi mot den stramme magen din i søvne; på tre sekunder våkner du og er oppå meg. Du spør ikke, bare trenger dypt inn i meg og stønner svakt i halvsøvne. Når jeg streifer deg foran vinduet; du står der med en sigarett og fanger meg med en sterk arme og tar meg bakfra; alle naboene kan høre de svake lydene fra meg der jeg klamrer meg til vinduskarmen, sigaretten treffer den tynne huden i bakhodet mitt, det hveser i svidd hår men ingen av oss enser det. Når jeg løfter beinet for å omfavne deg med dem og trekke deg inntil meg ser du kjønnet mitt og før jeg rekker å tenke meg om er skjørtet oppe rundt hoftene og hodet ditt og den alvorlige munnen har funnet veien mellom beina mine.

Hver gang vet jeg at jeg kommer til å begynne med å være rasende. Fordi du er fraværende. Fordi du sier noe jeg ikke vil høre; lag mat til meg, gjør en bedre jobb i senga, jeg sier bare det som er sant, jeg tror ikke på kjærlighet mellom mann og kvinne, er du en god mor, gi meg en øl, jeg går, for seint, jeg gidder ikke være med deg nå. Hver gang er det første jeg gjør å bare nesten åpne døra for deg, vise at jeg har masse motstand i meg. Så sier jeg at du er uforskammet og at jeg er sint på deg.

Jeg vet at når du smiler og munnen din treffer min så lar jeg det være alt som betyr noe. Jeg vet at jeg ikke må være med deg, at det er noe jeg velger. At du på langt nær har den respekten jeg så gjerne så du skulle hatt. Og tenker at jeg sitter i glasshus med tanke på respekt. At du trenger meg og jeg trenger deg får lov til å overskygge begges redsel for å måtte være der for noen og gi ord og bruke vilje til å bli. At du kommer med et alvorlig blikk og legger sjela i hoftearbeidet og klarer å holde meg fast på hoftene dine når du står oppreist er alt som betyr noe. Sånt varer sjelden. Jeg føler meg bortskjemt.

når?

Det er så mange ting å tenke på. Når er jeg for streng og umedgjørlig? Når skal jeg be om unnskyldning? Når snakker jeg for mye? Når innrømmer jeg for lite? Når jobber jeg for lite? Når engasjerer jeg meg for mye? Når er jeg for feig og lar være å si hva jeg vil? Når godtar jeg for mye dritt? Når gir jeg for mye? Når lyver jeg? Når er jeg for ærlig? Når spiser jeg for lite? Når puler jeg for mye? Når puler jeg for mange? Når drikker jeg for mye? Når drikker jeg med feil mennesker? Når er jeg for ettergivende med ungene? Når bryr jeg meg for lite? Når er jeg for fjern og utilgjengelig? Når er jeg for intim og privat? Når bryr jeg meg for mye? Når gråter jeg for lite? Når bitcher jeg for mye? Når er en løgn hvit? Når juger jeg virkelig? Når har jeg for mye lyst på han? Når er det på tide å stoppe? Når skal jeg gi alt? Når skal jeg si at du får lov? Når er grensene nådd; mine, dine, våre, alle andres? Jeg vet ikke og det skremmer meg samtidig som det føles så trygt.