Jeg tråkket på en marihøne i dag. Med vilje. Den kravlet sakte rundt i morgensola på en brostein da jeg var på vei og skulle hente noen utskrifter. Jeg innbiller meg at hadde det ikke vært for fuglesangen fra buskene som omkranser de store plenene rundt gangstien så ville jeg hørt det knase i det rød, sprø skallet når jeg med nette ballerinasko knuste den med skotuppen; grundig.
På nett ser jeg at Støre har sendt hemmelige smser. En annen avis skal ha nettdebatt og temaet er: "Er dette et monster?" Den som bommer på hvem den diskusjonen skal handle om mister statsborgerskapet. Jeg er skuffet, jeg ville beholdt mitt med god margin. Det står ingen ting om monster på forsiden av Klassekampen nede i kiosken så de får mine femten kroner i dag. Jeg står over juice med koriander og tar avisen og går ut.
Jeg vegrer meg for å gå tilbake til bøkene, de lite relevante artiklene skrevet ut fra nettet og vannflaska som jeg sysn lukter svakt av kattepiss; det har vært vann smakssatt med sitrus i den. Hodet mitt er tomt og jeg inntar en frokost det står respekt av: Et wienderbrød og en brownie. Vis meg noen som kan gjøre det etter meg. Hadde jeg giddet å stå i kø skulle jeg drukket søt te med melk i tillegg.
Gamle menn som jeg husker fra femten år tilbake i tid humper forbi med jevne mellomrom der jeg sitter. Jeg skvetter hver gang jeg ser disse urgamle ansamlingene med kunnskap. Kunnskap er visstnok livseleksir så godt som noe. Jeg leste en gang at lærere lever lengst. Det er straffen for å håndtere gud og hvermanns drittunger i årevis; en lang pensjonsalder med tid til gjennomleve diverse traumer som man sikkert har ervervet seg gjennom en lang yrkeskarriere; påført en av borskjemte protegéer som truer med å drite i alt som har med kunnskap å gjøre mens de fikler med iPoden, blåser rosa tyggegummibobler og spytter uavbrutt over skuldra.
Benken gnager; rumpa er sikkert stripete; rumpa ingen skal få se i dag, ikke på lenge. Det skjer neppe noe om jeg blir her ute og lar den kjølige vårlufta blåse bort hver eneste fornuftige tanke som måtte presse seg på mens den løfter mykt på den svarte, gjennomsiktige kjolen. Motvillig går jeg over plassen og inn døra i den store, blanke glassfasaden. Jeg er kald og lurer på hvor mye mat en kan spise og hvor høyt en kan snakke i mobilen på et sted der det står mat og mobiler forbudt overalt? Jeg stapper øreproppene i ørene og kan snart bare høre min egen pust.
Og forresten. Jeg tråkket ikke på den marihønen. Jeg gikk rundt den. Ingen tråkker på marihøner. Ikke før vi får mordermarihøner. Da skal du se det blir mer aksept for ekstreme virkemidler.
06 mai 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Noen ganger er det godt å være ondskapsfull på liksom. Det er godt å sjokkere andre litt, uten å måtte gjøre det som må til for å sjokkere.
Noen ganger er det så frustrerende å være den man er, og måtte gjøre det man må, at det hadde vært godt å få tråkke på noen andre, og sparke noen i leggen.
Da er det fint å kunne skrive om det i stedet. Hjelper litt. Noen ganger.
Jeg er glad du er tilbake. Og jeg har troa på at det blir en bra oppgave. Bit tenna sammen, det er en fjelltopp og du er mer enn halvveis.
Tja, det blir nok en oppgave, men gud bedre så mye press som måtte til for at jeg skulle rydde timeplanene for å få det til:"Du! Ja, du! Bli ferdig eller pell deg ut! Vikke høre mer om utsettelser! Vi har noe som heter progresjon, vettu på instituttet vårt, ja på universitetet faktisk! Du, du befinner deg diametralt motsatt i forhold til de som har progresjon. Så, lever eller bli borte! For godt!". Men det blir oppgave, ja. Herreguuuuuud! Og jeg øver meg på å smile å si noe sånt som at, det ble en D, en fantastisk fin D!!! Ambisjoner er et ord som ikke eksisterer i mitt vokabular lengre.
...freee at last...om en stund, forhåpentligvis!
Og, ja. Jeg kjenner at jeg har lyst til å både være slem, ekkel og lage ordentlige scener i stor Dynastiet-stil for tiden, sloss i parken, tråkke på marihøner, ta mobilen fra dumme BI-studenter og hysje på de som spiser knekkebrød på lesesalen! I stedet prøver jeg å puste med magen og skrive, klippe, lime, tenke, lese...og drikke varm te med melk og se ettertenksomt ut i det store intet. Jeg er drit-bra på det siste. Noen burde betale meg for det!
...og takk som sier at det blir bra, for bra blir det, uansett hvordan det går!
Jeg deler visst troa til Lisa Lykke - det blir bra dette her. Så får du heller ta en oppsummering uansett bokstav når det er over, og gratulere deg selv med at du faktisk gjorde det!
Det er forresten en god følelse når verden faller tilbake på plass igjen i siste avsnitt :o)
Stå på Othilie - jeg heier fra sidelinjen!
Hah, det var så godt å skrive om å være marihønemorder! Det var en fin metafor for alt en ikke skal tenke, gjøre osv....Og ekstra godt når det jeg burde skrevet om var politiske strategier *ler*
Jeg trenger faktisk at noen heier, tro jeg. Det føles sånn. Takk.
U're back! :-)
Betryggende å lese siste avsnitt i siste innlegg. Ble litt bekymret etter første linja..
Håper forøvrig du smiler og har det litt bra!
Jeg klarer vel ikke å holde meg unna, det er vel det det handler om. Og tro meg, det er en lettelse og slippe all form og bare skrive, så mulig det er litt nødvendig, en slags renselse og bare skrive en sammenhengende flyt av tanker og opplevelser. Og det er vel ikke allverden å rope hurra over...
...og jeg registrererat det er menn som lar seg sjokkere av mine absurde og groteske(?) marihønefantasier *smiler* Hva betyr det mon tro???
Legg inn en kommentar