motstand

Jeg vet ikke hva det er, men det syns. Eller føles det når de kommer for nært? De ser på meg; øynene brenner, hendene tar tak i meg og drar meg inntil. Småbypiken i meg med "lett på tråden" på en liten krøllete papirlapp i jakkelomma trekker seg litt bort, men ikke langt nok til at de ikke kjenner at det er der. Noe varmt,lett desperat, tilgivende og avventede. Desperat er forresten småbypikens ord, ikke mitt. Jeg står alene inne på det flislagte toalettet og ser meg i speilet, letter etter spor. Spor av skam? Det burde kanskje vært der? Jeg ser han når jeg kommer fra toalettet, hans sitter i et hjørn og ser rolig ut i ingeting. Jeg stopper opp og smiler. Her sitter du i et hjørne og bare er vakker. Jeg skal til å gå videre men hånda hans ligger fast rundt håndleddet mitt og jeg blir dratt inn mot bordet. Sett deg...

Jeg blir flat i stemmen. Jeg dytter han bort og nekter å tilby munnen min. Telefonene ringte få minutter etter at vi kom inn døra og plutselig kom jeg på den krøllete lappen i jakkelomma og ble i tvil. Når jeg skjønner at han tror jeg flagrer rundt uten mål og mening og at han bare er et flyktig stoppested, en blomst av mange å hvile litt på kjenner jeg at fornuften på nytt leter etter skammen. For stemmen i telefonen trodde det motsatte, at jeg kunne bli hans. Det er en for mye i dette bildet til at jeg føler meg ren, ærlig og dydig. Som om det var det som ga mening. Han bare sitter der, bakoverlent med et uleselig blikk, ser rolig på meg og ignorerer alle ordene mine. Han har kjent for lenge siden på ilden i meg og vet at den kommer til å overvinne småbypikens nevrotiske og skyldbetyngede ordremser. Han sier at han går og legger seg, jeg sier at kanskje burde han gå, hvem er tjent med en sur kvinne som bare dytter og hveser. Han trekker på skuldrene; jeg er her. Nå; jeg legger meg.

Jeg legger meg lengst inntil veggen; tror at han ikke skjønner eller vet men jeg har avslørt meg ved bare å komme inn i rommet. Hvesingen og ordene er bare en fasade av dårlig skjult samvittighet eller kanskje redsel for at det er som de sier, jo flere du deler deg med jo mindre verdt blir du. Han tar tak rundt livet mitt og drar meg inntil seg. Jeg sparker og slår, dytter han bort og ber hams slippe meg, kjenner at det gjør godt å få ut aggresjonen. Jeg planter føttene mot brystkassen hans og prøver å skyve han bort. Han er seig og sterk og med rolige bevegelser holder han meg litt unna mens sinnet mitt til slutt oppløser avstanden og han har meg, myk og tett inntil han; smilende og våt.

Litt over ett døgn etterpå er han tilbake. Han har igjen bestemt seg for hva han vil og ignorert at jeg har sagt han må gå til slutt. Han ser på meg, tar armene rundt meg og igjen har han vunnet. Jeg vil ha deg. Jeg har savnet deg. Klokken tre på natten våkner han når jeg smyger meg forsiktig under dyna, den store hånda tar et fast grep om hofta mi og han presser seg inn bakfra. Jeg mister pusten og aner fremdeles ikke hvorfor vi er her, han og jeg. Bare at vi er og at jeg vil det og at motstanden i meg er enorm. Kanskje nettopp derfor?

kjerringknute

Hodet er overfylt. Jeg er på vei ned på t-banen og skjønner ikke før det er for seint at jeg har glemt noe jeg trenger hjemme. Jeg orker ikke snu, jeg innbiller meg at jeg er nærmere den rene, lyse bordflaten og den grønne lampa enn hjemme. Jeg har lurt litt på det, hva det er med de grønne lampene på biblioteker? Grønn er en beroligende farge men jeg har ikke merket noe effekt av den grønne skjermen enda. Nervene har vibrert under en vinterblek hud i ukesvis, innvendig skjelver jeg. Øynenen min er glassaktige og fjerne uansett hvor jeg er, det er alltid en eller annen interessant tanke som kommer kastet over meg, når jeg sitter på t-banen, kjøper wienerbrød til frokost eller prøver å sove uten at jeg har overskudd til å fange den i ord på notatblokka som jeg alltid har i veska eller ved senga. Om morgene blir alle inntrykk fra dagen før gjort om til små traumatiske scenarioer som får meg til å våken med et rykk etter en times slumring. Hver dag skal jeg stå opp tidlig og hver dag tar det en time å komme ut av senga.

På t-banestasjonen sitter jeg stille på benken og ser på reklamen som ruller over tavlene midt mellom sporene. Lufta er kjølig her nede, oppe i lyset er det sommervarmt. En gammel mann sitter ved siden av meg i korte shorts, hvite knestrømper og slitte joggesko. Han hopper på samme bane som meg og skal sikkert i marka. Jeg tenker at antrekket var merkelig. Knestrømper, det er noe virkelig gammelmodig over det, nesten førkrigs men så var vel han det også. På banen setter jeg meg ved vinduet. Kvinnen rett foran meg har istykkerslåtte negler malt i en varm oransje tone. Ansiktet er fullt av betente sår og byller, huden er grålig. Jeg liker den militærgrønne jakka og tenker at hun antageligvis er narkoman. Og syk. Hun hopper av på Stortinget og forsvinner opp trappa. Rett overfor meg sitter en ung jente med technomusikk på øret, så høyt at det kan høres flere rader nedover i vogna. Foten min rister, følger rytmen.

En time seinere når jeg er hjemom for å hente det jeg glemte legger jeg merke til små flekker på gulvet, flekker av skitt der ungene har sølt vann og så tråkket i det med sko. Det blir ikke vasket med det første tenker jeg resignert. På vei hjem fikk jeg kjøpt noe å spise men ler inni meg når jeg oppdager at jeg snakker med meg selv. Ikke for at jeg snakker med meg selv men for hva jeg sier. "Jeg foretrekker wienerbrød uten majones." Jeg finner ikke ord og hjernen leter fram noe som ligner det jeg skulle sagt; melis. Jeg stikker innom Vinmonopolet, jeg har fått lønn og kan sikkert bruke litt uten å tenke for mye over det. Men jeg orker ikke å spørre noen om å finne en god hvitvin eller rosévin eller hva som helst som kan drikkes avkjølt. Selv om det er tomt i butikken og det kommer en dame jeg ikke ser på engang og spør om jeg trenger hjelp. Jeg rusler rundt blandt alle flaskene og går ut uten noe. Jeg prøver noen kjoler på nabobutikken og oppdager like før jeg er på tur ut av prøverommet at jeg har glemt å ta på meg min egen kjole igjen og er på vei ut i forretningen i bare underkjolen med veska over skuldra.

På kvelden ned til byen med trikken fjerner jeg ikke øreproppene før jeg er på Adamstuen. Jeg kvepper til for alle lydene eksploderer i øregangen; det virker som de treffer meg fysisk og jeg krymper meg. Jeg okkuperer to seter fordi alle bøkene tar så stor plass. En tekstmelding tikker inn, han er fem til ti minutter forsinket, jeg er fem minutter for tidlig ute. Når han sier ti så betyr det tjue.

Jeg finner et sted å sitte i den varme ettermiddagsola, helt inntil den hvite veggen og kan se ned på den engelske hagen foran huset; jeg føler meg alene. Jeg ser med jevne mellomrom demonstrativt mot hushjørnet og trappa sånn at alle som står og venter på et sted å sitte skjønner at jeg ikke har tenkt å ta opp et stort bord alene. Jeg noterer forslag til struktur og viktige spørsmål i forhold til å finne en rød tråd på store irrgrønne post-itlapper som jeg legger i den røde tøyposen som har blitt veske de siste ukene; den rommer mye. Jeg bestiller til slutt en øl for å ha noe å holde i. Se ut som jeg ikke bare sitter her og opptar plass. Han kommer og plutselig er min latter og stemme en del av bråket. Det lett flakkende blikket mitt, følelsen av at jeg gjør noe annet enn jeg burde gjort; lest og skrevet, alt er borte og jeg smelter sakte inn i dagen og blir nærværende igjen. Jeg forteller historier, den ene mer fantastisk enn den andre. Men alle er sanne. Han ler og snakker om skolekorps og feriereiser og sier at det ikke helt kommer opp mot det jeg har å fortelle. Det er ikke før vi er på vei opp gata; han følger meg hjem, at jeg spør. Ber han fortelle historien sin, den fantastiske og som ingen ville trodd på, bare jeg. Han vegrer. Jeg hvisker i øret hans at han ikke slipper unna, at han må fortelle den en annen gang og at det er før sommeren er over og han har reist. Han nikker. Vet at jeg er den eneste som kommer til å be han om å formulere de forbudte tankene og forsvare valgene sine. Han trenger at jeg er der og lar han få være litt mer av det han kan være uten å bli dømt for hardt. Jeg tenker at det er synd at historien ikke handler om meg. Ikke for det, ingen har sagt at det toget har gått. Men vi later som i alle fall, det har vi gjort så lenge vi har kjent hverandre. Vi skilles ved den røde døra, han sykler mot vest og jeg tar oppvasken for tre dager til lyden av et godstog som passerer sakte. Det er natt og jeg må nok en gang prøve å finne søvnen, la hodet få unnslippe den absurde virkeligheten, den som mest av alt ligner en drøm fordi jeg føler meg løsrevet fra alt og fordi jeg har en følelse av at jeg kan glemme hvordan og hvorfor når som helst og aldri komme på det igjen eller skjønne hva som skjedde; hva som gikk galt. Eller bra for den skas skyld. For det kommer som oftest noe godt ut av alt. Jeg tror ikke på det egentlig men erfaring tilsier det. Da er det litt merkelig å ikke tro, er det ikke? Jeg tror det blir nok en urolig natt. Og nok en dag i morgen med hender som skjelver umerkelig og kjerringknuter i brystregionen som må løses opp med en øl på slutten av dagen. Tenk om noen kunne fortalt meg hva som skal til? Hva som skal til for å bli ferdig. Jeg er sliten av å være konstant overveldet.

stina nordenstam - dynamite

The film they show is
Sad and boring
The morning shot from a diving bell

Forgetting you is like
Breathing water
There's got to be a better way

Dynamite
A thing you said once
Made me wonder
What can go away as fast as love

First the light
And then the thunder
I've been up all night and I got it now

Dynamite

All day i
Did things slowly
Walked in circles round your home

I had something to add
To the things you showed me
I've got it here underneath my coat

Dynamite

stina nordenstam - fynamite

The film they show is
Sad and boring
The morning shot from a diving bell

Forgetting you is like
Breathing water
There�s got to be a better way

Dynamite
A thing you said once
Made me wonder
What can go away as fast as love

First the light
And then the thunder
I�ve been up all night and I got it now

Dynamite

All day i
Did things slowly
Walked in circles round your home

I had something to add
To the things you showed me
I�ve got it here underneath my coat

Dynamite

marihøne

Jeg tråkket på en marihøne i dag. Med vilje. Den kravlet sakte rundt i morgensola på en brostein da jeg var på vei og skulle hente noen utskrifter. Jeg innbiller meg at hadde det ikke vært for fuglesangen fra buskene som omkranser de store plenene rundt gangstien så ville jeg hørt det knase i det rød, sprø skallet når jeg med nette ballerinasko knuste den med skotuppen; grundig.

På nett ser jeg at Støre har sendt hemmelige smser. En annen avis skal ha nettdebatt og temaet er: "Er dette et monster?" Den som bommer på hvem den diskusjonen skal handle om mister statsborgerskapet. Jeg er skuffet, jeg ville beholdt mitt med god margin. Det står ingen ting om monster på forsiden av Klassekampen nede i kiosken så de får mine femten kroner i dag. Jeg står over juice med koriander og tar avisen og går ut.

Jeg vegrer meg for å gå tilbake til bøkene, de lite relevante artiklene skrevet ut fra nettet og vannflaska som jeg sysn lukter svakt av kattepiss; det har vært vann smakssatt med sitrus i den. Hodet mitt er tomt og jeg inntar en frokost det står respekt av: Et wienderbrød og en brownie. Vis meg noen som kan gjøre det etter meg. Hadde jeg giddet å stå i kø skulle jeg drukket søt te med melk i tillegg.

Gamle menn som jeg husker fra femten år tilbake i tid humper forbi med jevne mellomrom der jeg sitter. Jeg skvetter hver gang jeg ser disse urgamle ansamlingene med kunnskap. Kunnskap er visstnok livseleksir så godt som noe. Jeg leste en gang at lærere lever lengst. Det er straffen for å håndtere gud og hvermanns drittunger i årevis; en lang pensjonsalder med tid til gjennomleve diverse traumer som man sikkert har ervervet seg gjennom en lang yrkeskarriere; påført en av borskjemte protegéer som truer med å drite i alt som har med kunnskap å gjøre mens de fikler med iPoden, blåser rosa tyggegummibobler og spytter uavbrutt over skuldra.

Benken gnager; rumpa er sikkert stripete; rumpa ingen skal få se i dag, ikke på lenge. Det skjer neppe noe om jeg blir her ute og lar den kjølige vårlufta blåse bort hver eneste fornuftige tanke som måtte presse seg på mens den løfter mykt på den svarte, gjennomsiktige kjolen. Motvillig går jeg over plassen og inn døra i den store, blanke glassfasaden. Jeg er kald og lurer på hvor mye mat en kan spise og hvor høyt en kan snakke i mobilen på et sted der det står mat og mobiler forbudt overalt? Jeg stapper øreproppene i ørene og kan snart bare høre min egen pust.

Og forresten. Jeg tråkket ikke på den marihønen. Jeg gikk rundt den. Ingen tråkker på marihøner. Ikke før vi får mordermarihøner. Da skal du se det blir mer aksept for ekstreme virkemidler.

edderkoppspinn

Judy Collins & Leonard Cohen - Suzanne

Suzanne takes you down to her place near the river
You can hear the boats go by
You can spend the night beside her
And you know that she's half crazy
But that's why you want to be there
And she feeds you tea and oranges
That come all the way from China
And just when you mean to tell her
That you have no love to give her
Then she gets you on her wavelength
And she lets the river answer
That you've always been her lover
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that she will trust you
For you've touched her perfect body with your mind.
And Jesus was a sailor
When he walked upon the water
And he spent a long time watching
From his lonely wooden tower
And when he knew for certain
Only drowning men could see him
He said "All men will be sailors then
Until the sea shall free them"
But he himself was broken
Long before the sky would open
Forsaken, almost human
He sank beneath your wisdom like a stone
And you want to travel with him
And you want to travel blind
And you think maybe you'll trust him
For he's touched your perfect body with his mind.




Now Suzanne takes your hand
And she leads you to the river
She is wearing rags and feathers
From Salvation Army counters
And the sun pours down like honey
On our lady of the harbour
And she shows you where to look
Among the garbage and the flowers
There are heroes in the seaweed
There are children in the morning
They are leaning out for love
And they will lean that way forever
While Suzanne holds the mirror
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that you can trust her
For she's touched your perfect body with her mind.



Den myke stemmen din treffer meg midt i magen, sangen er fra en gang for lenge siden da jeg ikke visste hvem du var og jeg tørker diskret bort en tåre i øyekroken. Og tenker trist at relasjoner består av edderkoppspinn, perfekte og symmetriske og når etterhvert ordene blir fanget i de fine maskene så blir det en gravhaug over gode intensjoner, inntørkede insektkadaver er spredt som små perler lik alle ordene som gjør sitt; forsøpler det skjøre bilde en har av noe vakkert, noe som er spesielt mellom to mennesker; deg og meg. Det blir midnatt og eventyrets Askepott som er deg og ikke meg må gå. Like før du går sier du noe som får hele nettet til å briste. Ord fulle av mistillit og unnskyldninger for å slippe og ta ansvar, si det som det er. Jeg undertrykker det røde raseriet som pipler fram fra langt nedi magen og får deg til å si høyt det du ikke egentlig vil eller tør. Jeg kjenner meg lettet men også trist og så uendelig sviktet og trampet på. For igjen snakker jeg for døve ører og en steil rygg som sjangler vekk fra meg. Akerselva er høylydt, jeg plukker kronblad for kronblad av en champagnefarget rose og slipper ned i den svarte elva som har det travelt med å nå fjorden, hun hadde fjernet alle tornene før hun ga den til meg, akkurat som jeg ikke har vist deg mine torner. Når jeg våkner dagen etterpå har jeg vondt i nakken; jeg har ligget på den røde rosa som var festet i hestehalen min. Jeg har skrevet et brev som aldri skal sendes og har begynt med hjerterengjøring. Pakket inn den sitrende og smertefulle følelsen du ga meg i fine minner; prøvd å finne en plass å ha det uten at det står i veien for dagene som kommer. Jeg har sendt deg kortversjonen som du ikke kommer til å svare på. Du skal bare være med meg som et vagt og mykt minne, en flik av lykke og begjær som kan nytes i stille øyblikk over en kopp te når seinsommeren har varmet opp asfalten og lyden av munnspillet ditt har gått seg vill i minnebanken min.

kaffistova

Før, da jeg var liten, da gikk gamlingene på Kaffistova og tok seg en kopp kaffe og vaffel med geitost. De satt og prata om været og ungene og barnebarna, så ned på gata og torget, bilene som kom med ferga, tygde litt på stillheta og samlet smuler i servietten. I dag satt jeg på kaffebar. Ikke av det mest trendy slaget men allikevel et sted der kaffe for det meste serveres i glass eller miniatyrkopper med fancye navn og menyen består av hurtigmat fra diverse verdesnhjørner. Opp trappa kom en gammel krok, seig i bevegelsene med en kåpe i grått som innhyllet en lett utflytende kropp. På stive legger inntok hun lokalet, så seg rundt og fant et bord lengst inn. Barkrakker er ikke for alle. Omgitt av menn med bærbar, familier med barn og enslige, surmulende, ineffektive kvinner som meg. Vi som vet at te på kaffebar bare er en unnskyldning for å slippe og tenke strukturert om strukturer under en varm afrikansk sol. Hun går til disken og ber om kaffe. Ehe, vanlig kaffe? Gutten med håret er ung og søt og gir henne en kopp. Vafler, før fikk man vafler på kafé. Han smiler stort og sier at den steker han mens hun venter, femten kroner. Hun lurer på om de tilfeldigvis har geitost. Det har han ikke dessverre. Hun ler og tar koppen og går til bordet og venter på at en varm vaffel skal kunne nytes med kaffen. Jeg må smile, verden er fortsatt den samme om enn i en litt annen innpakning. Jeg tømmer glasset med te og går ut i regnværet.