kø

Det finnes en kø for det meste. Mennesker oppfører seg på de underligste måter når det er deres tur kanskje fordi ikke alle køer regnes for å være like trivielle og dagligdagse. Før det piper og mitt nummer kommer opp på det sorte displayet lurer jeg på om det vil være smart å kaste opp i veska eller i skjerfet hvis spenningen som har sittet i kroppen bevisst ett døgn, ubevisst i månedsvis får sin fysiske manifestasjon. I min alder eller kanskje med mine erfaringer, så innser jeg at jeg orker det meste, at jeg er lagd for skikkelig uvær. Jeg har ingen skrøpeligheter å gjemme meg bak, jeg står støtt, nesten uansett så bekymringen min er nok noe overdramatisert. Damen bak skranken ser alvorlig ut. Jeg sier hva jeg er ute etter. Hun trykker seg raskt inn men sier ingenting, bare vrir skjermen mot meg og jeg må lese selv; som om det er en dyp, mørk hemmelighet som må behandles med diskresjon. Jeg er ikke redd for å bli sett på hverken den ene eller den andre måten og har forklart alle damene som etter tur har sittet bak den høye skranken de gangene jeg har vært her med klar stemme hva det gjelder. Ingen av gangene har jeg følt meg nærmere å kaste opp enn denne gangen. Når noen har kommet for nært så har jeg også forklart meg uten å se ned og uten å føle at verden har vært vanskeligere med meg enn andre, jeg har heller ikke dømt meg selv for hardt. Man skal unne seg selv tilgivelse for at en ikke vet svaret på alt og dermed hva som er riktig å gjøre til enhver tid. Det føles som jeg har grått når jeg står på den store plassen i det grå, skarpe aprillyset og absorberer informasjonen på den alvorlige damens hvite skjerm. Jeg føler meg opphovnet i ansiktet men glad. Mest fordi jeg slapp å bli usannsynlig tung å bære for en annen, for at jeg kan fortsette å være den lette motvekten jeg så gjerne vil være. Jeg innser at jeg er uendelig takknemlig for at det finnes køer som bare er køer; at når nummeret ditt blinker så blir det bare et kort opphold og du er ganske raskt klar for å stå i en ny kø, kanskje enda litt mer intetsigende enn denne og definitivt hverken skjelsettende på noen som helst vis eller med fare for dramatiske utkommer. Det eneste jeg ikke vet så langt er om en strikket veske ville holdt på oppkast og det virker som jeg strengt tatt har et hav av tid til å finne ut av akkurat det. Heldigvis.