aldri

Merkene på innsiden av låret og på rumpa sier sitt. Jeg blør fremdeles når kvelden kommer, friskt, rødt blod blir til små røde roser på toalettpairet fra en liten rift i mellomkjøttet. Det ser mye verre ut den det virkelig var. Det gjør vondt men alt jeg klarer å tenke på er han. Han jeg ønsker jeg aldri hadde møtt.
...
Du må virkelig gå nå. Jeg må sove, om så bare i ti minutter. Jeg må ut om en time igjen. Jeg ser på han og smiler. Jeg har trukket ullpleddet over meg og hviler hodet mot den brune fløyelen. Han ligger bak meg med bare t-skjorta på. Spør om jeg vil han skal ta meg. Nå. Jeg sier nei. Jeg orker ikke. Ikke at det hadde hatt noen betyding, jeg er fascinert men ikke på noen måte betatt og fanget, slik han klarte. Poenget er at jeg ikke orker flere menn som vrir seg i dårlig samvittighet. Det gir meg ufortjent dårlig samvittighet. Jeg har andre ting å bekymre meg for enn andre menns kvaler for deres eget utesvevende sexliv eventuelt manglende evne til å si stopp. Det er det jeg sier til meg selv. Egentlig falt han bare igjennom, han gjorde meg trist og nok en gang mer oppmerksom på hva han fikk meg til å føle. Han som er glad for at jeg tenker på han og sier det. Han som ikke vil si det samme til meg. Det føltes veldig endelig, der på sofaen, med en annen en tidlig søndag morgen. Stillheten som han møter meg med.
...
Han har skjønt at jeg ikke vil og det virker som det høyner motivasjonen. Han trygler og ber. Jeg sier nei. Det er da han spør. Om jeg tror jeg kunne vært sammen med en som har en penis som hans. Jeg krymper meg. Ikke skjønner jeg helt hva det er han sikter til heller. Han er ikke noe mindre utstyrt enn en del andre menn jeg har møtt. Om han og jeg ville fått nok ut av den vet jeg jo ikke siden jeg har valgt å legge beina i kors eller i alle fall sagt at jeg orker ikke å bli penetret, få han så nært selv om jeg innerst inne vet at det ikke skiller seg mye fra den nærheten jeg faktisk tillater. Han blir bare underligere og underligere; denne trangen til å tilbe det overfaldiske verbalt, han prøver så hardt å bli sett og i frustrasjon og mangel på evne til å vurdere sin egen stryke kolliderer han hardt og brutalt med kroppen min gang på gang. Jeg klarer ikke å tyde han på noe som helst vis. Jeg ber han stille om å være forsiktg, det gjør vondt. Han ser lenge på meg før han kysser meg mykt på panna. Jeg ser for meg at han i et gitt tilfelle der han ble provosert ville kunne brukt tvang; slått og tatt det han ville ha. Det skremmer meg ikke, det er bare en observasjon. Jeg har et mykt smil om munnen og prøver å forstå hva han sier. Han snakker uavbrutt men det virker som at det begrensede vokabularet ikke strekker til for å forklare hva han føler og mener. Det lukter godt av de tynne flettene som henger ned i ansiktet mitt når han kysser meg.
...
Kan jeg få se deg naken? Kan du kle av deg? Jeg drar av kjolen og undertøyet og står naken foran han. Morgenlyset er grått og han sitter på sofaen og ser på meg med et smil rundt munnen; den våte munnen som nesten kjennes litt for åpen ut når han kysser meg. Han drar meg ned i sofaen og huden min lyser hvit mot det mørkebrune trekket. Han sprer beina mine, spytter i hånda og stikker fingrene dypt inn i meg; hardt. Han slikker meg forsiktig mens han ser opp på ansiktet mitt. Du er pen! Jeg ber han være stille. Han fortsetter å kommentere; si at han liker hver eneste millimeter. Det føles underlig å bli det fortalt. Jeg foretrekker å lese det ut av trykket fra kroppen som ligger naken mot min, ikke høre det. Jeg er overbevist om at han lyver. Han sitter og vrir seg på sofaen. Munnen min er hoven og rød, han ser på den med et sultent blikk men noe holder han tilbake. Jeg er gift sier han raskt. Jeg kjenner at de tre ordene ødelegger noe av den merkelige motivasjonene jeg hadde til å la han utforske kroppen min på den vekselsvis smertefulle og våte, myke måten
...
Jeg har sett han før. Han er betatt av den myke og smilende piken ved siden av meg. Godt mulig at jeg bare vil ha lyst på noen siden han ikke er her. At jeg vil at noen skal overdøve det jeg tror jeg føler for han. For jeg tror at om jeg bestemmer meg for å glemme så er det gjort. Jeg kan gå videre uten å se meg tilbake, bare vente til neste gang noen fanger meg med blikket, smilet og hendene; varsomt men bestemt. Så jeg fester meg ved han som vil ha henne i rødt. Hun er ikke tilgjenglig og han er uansett ikke i nærheten av å kunne få henne uansett status hun påberoper seg. Jeg sier til meg selv at jeg skal holde meg unna han, han er ikke ute etter meg og jeg gidder ikke være andrevalget. Noe jeg vet at jeg fort kan komme til å bli. Jeg har god teft på sånt. Og å holde seg unna glemmes raskt når han plasserer et vått kyss i nakken min etter å ha slått meg i håndbak, uten å ha tatt alt for mye i. Og i tillegg ha sagt en masse sjåvenistisk tull som ville fått varsellampene til å lyse hos enhver kvinne med repsekt for seg selv. Tror jeg noen av mine mer fornuftige venninner ville sagt. Jeg velger å se det interessante i hans tilbøyelighet til å svakeliggjøre kvinner, objektifisere ved å konstant påpeke hva han syns er pent; munnen min, øynene, brystene, rumpa. Og jeg ser på han og innrømmer smilende at jeg vet hvem han er, han har nydelig hår.

tom waits - coney island baby

Every night she comes
To take me out to dreamland
When I'm with her, I'm the richest
Man in the town
She's a rose, she's the pearl
She's the spin on my world
All the stars make their
wishes on her eyes
She's my Coney Island Baby
She's my Coney Island Girl
She's a princess in a red dress
She's the moon in the mist to me
She's my Coney Island Baby
She's my Coney Island Girl

Hvis ikke dette er noe av det peneste noen kan si om en pike og på en aldeles betagende måte så vet ikke jeg. Jeg vil være noens Coney Island Girl.


...snikblogging kalles dette...

fortsettelse

Det brenner under føttene. Det er lenge siden jeg har vært så varm så seint på kvelden. Vanligvis må jeg ta en dusj før jeg sovner fodi jeg er så kald på føtten at jeg ikke klarer å sove. Men ikke i dag. I dag gikk jeg barbeint. Føtter slitne og trøtte av å være pakket inn i store, svette vintersko ble massert av den kalde, ruglete asfalten. Å stå stille gjorde vondt inn til beinet men så lenge jeg gikk føltes det bare deilig befriende. Det ga håp om en sommer der en vag men tyngende bekymring som har fulgt meg i årevis kommer til å være borte. På iskalde fortau kjente jeg på fortsettelsen. Det var en god følelse. Jeg skal prøve å huske den gode følelsen av å gå hjem på kalde fortau i skumringen, barbeint og lattermild, når jeg sitter og svetter over avsnitt med ord og begreper jeg knapt klarer å fatte fordi alt har blitt så fjernt og ubegripelig for meg de siste årene. Det vil være liv etter at ordene er skrevet og forhåpentligvis vurdert. Kanskje ikke så mye mer annerledes enn nå, men noe vil ha forandret seg. Noe. Det prikker så deilig...

trøst! nå!

Jeg sitter og ser ut av skitne vinduer mens jeg tenker store tanker. Du vet, sånne tanker som virker for store for hodet av og til. Og da mener jeg ikke livet og døden og kjærligheten. Jeg tenker politiske strukturer; jeg leser om de facto stater, prøver å fordøye årstall og fakta som jeg har lest hundre ganger før. Jeg kjenner igjen alt men å være spesifikk ned på årstall føles bare ekkelt og galt, ikke meg, vanskelig og uoppnåelig. Egentlig bør jeg skrive, skrive ned alt jeg tenker rundt det som allered er på papiret. Jeg har nemlig en struktur på papiret også, en plan, en årgangsplan faktisk, den har vært der lenge. Men jeg syns bare jeg gjentar meg selv. Og jeg orker knapt lese det som allerede er der. Jeg rødmer når jeg har lest meg gjennom et par avsnitt og fortsetter å se ut av vinduet, ned på brosteinene og alle vinduene som skjuler flittige og flinke mennesker som har hoder som rommer store tanker, og fremdeles mener jeg ikke livet, døden og kjærligheten. Det går i horisontale og vertikale nettverk og maktdeling fra min utkikkspost, og litt Hotmail og Facebook. Men bare litt av sistnevnte. Halvparten av tiden kjenner jeg at jeg krymper meg fordi noen kommer til å se at jeg ikke helt vet hvor jeg skal med dette her. Tro meg, det vet jeg godt. Når har gitt opp de store tankene og litt senere står på Clas Ohlsson og skal finne noe som tørker fort i fuktige omgivelser er det en lettelse å kjenne at alt jeg kan tenke på er at jeg vil ha et kyss. Nå. Med en gang. Et mykt et som ikke forholder seg til horisontalt og vertikalt på noe som helst vis og som er helt upolitisk og udemokratisk, bare til meg.

pauseblogging

Hva blogger en om når en ikke blogger? Hvordan havnet de som bare suser forbi inn på siden min:

Følgende søk finner jeg hos meg i det siste:

"Høye hæler" drita - Det fungerer sjelden bra og i følge bloggen var jeg drita en gang på nittitallet. Det kan stemme det, tidlig nittitall om jeg må få presisere

jeg velger meg april

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson

I forgårs var det en som sa til meg at jeg hadde veldig "kissable lips". Jeg tror han var anarkist uten at det har noe å si for hans observasjon om at jeg har lepper som er lagd for å kysses. Det plaskregner ute og jeg klarer ikke å huske helt når jeg ble kysset ordentlig sist, på den ureserverte måten, uten dårlig samvittighet, åpent og mykt, nærværende og generøst. Anarkisten turte ikke. For jeg var nok både større og sterkere enn han, han visste det godt. Men jeg kunne godt tenkt meg å bli kysset, anarkist eller ei. For jeg er lagd for å kysses, munnene min har sin misjon.

Jeg får ikke skrevet så mye her nå, men hvorfor ikke lese det jeg skrev i april i fjor? Jeg syns det duger fint enda.

pipetobakk og andre små katastrofer

Hver gang blikkene vår møtes smiler jeg for så å snu meg bort, liksom for å demonstrere at jeg skjønner premissene, at jeg ikke må presse meg for nært. Du har ikke sagt så mye om hvorfor men latt min overaktive hjerne tolke og sett at jeg helt uten videre prøver å respektere avstanden du ønsker, den absurde avstanden det kan være mellom to som med jevne mellomrom faller skjelvende og betingelsesløst inn i armene på hverandre, to som sitter helt stille i trygg gjennkjennelse i måte å ta livet fatt på. Jeg vet at du vet. At jeg ikke kan hjelpe for at jeg vil gi deg hva det skal være inkludert avstanden som du ønsker og som jeg vet innerst inne kommer til å bli for tung å bære, i morgen eller om noen uker eller kanskje år? Selv tror jeg at jeg vet at du kommer til meg mot bedre viten, av tvang og omtenksomhet.

Du tangerer meg lett og fjerner hånden min hvis jeg kommer for nært, du lar alle andre klamre seg fast, du føler med, trøster og er der med hele deg. Jeg prøver å passe på meg selv men alt jeg har drukket får meg til å føle meg avstumpet; uten omtanke og vilje til å ta hensyn. Jeg småkrangler med nomaden fordi han surrer og går som en trekkoppbil uten stans, hva har du tatt? Han sa noe om å pule i sted men påstår etterpå at jeg sa det, jeg sier aldri pule, jeg skriver det bare, av og til. Øynene flakker, han smiler mens han kjefter. Han nekter å lytte. For jeg sier at jeg beklager, at ingen kan vite noe om noen men at når du er så mye som han og ikke sier hvorfor så står alle fritt til å anta. Ikke dømme, men anta. Beklager, beklager, beklager. Tiraden stilner. Ok. Ok. Jeg sklir videre i det store, kalde rommet, halvtomt med helfulle mennesker, lytter til hun som har tatt en abort og som knapt kan stå, trøster, nikker, sier meg enig, aldri undervurder hva du føler og kommer til å føle. Du står paralelt og diskuterer med hele kroppen. Noen evigheter senere sitter jeg på en krakk og dytter ølen som har samlet seg på bordet over kanten mens jeg tar bilde etter bilde av den gule væsken som sildrer ned. Ikke vær så jævla kunstnerisk! Med mobilkameraet? Tuller du? Håret mitt lukter av øl etter å ha gått med skvulpende ølglass over hodet over gulvet som tidligere myldret av folk. I øyekroken er huden stiv fra tårer. Den svartkledde stod der plutselig og røkte pipetobakk, jeg smilte henført først før jeg kjente at tårene begynte å sile. To ganger måtte jeg gå og jeg sa ingenting til deg om at innsiden min ble vrengt ut og at jeg trengte at du holdt meg og så meg bare litt.

Natta blir sakte til dag, du er der, men jeg er alene igjen. Han som er på tur å sovne i stolen ser på meg med store triste øyne, jeg liker at han ser på meg på den måten. Uten ord men blå i blikket. Fornuften er sliten, kroppen begynner å komme til sans og samling, sier at jeg må stoppe opp, se meg rundt og så komme meg bort før jeg ikke klarer å være mitt beste lengre. Jeg holder ikke til døra engang og ber deg følge med, med baktanker og begjær som sprenger seg vei. Jeg ber om å bli holdt og får en skyllebøtte i retur, det føles i alle fall sånn. Jeg smiler tappert og avbryter deg, sier at jeg vet, at jeg husker, at det ikke gjør noe, at jeg må gå, at jeg skal gå. Jeg trenger meg fordi ordene dine som får det til å svartne for meg, nesten falle i bakken av utmattelse. Lar deg smelle døra igjen og går ikke tilbake selv om jeg må, bør, vil, kan.

Nå er det bare meg, en grå, begynnende dag, mine såre følelser og min forsmådde kropp. Jeg sitter der i stor regnfrakk, regnet gjør mobilen våt mens jeg prøver å skrive hvor lei meg jeg er for at jeg ikke alltid er så sterk som det kreves. Vil forklare at jeg også trenger deg. Den skal ikke sendes, bare skrives. Erfaring tilsier at jeg må vente, skrive den flere ganger til sårheten knapt vises og det bare er en unnskyldning igjen. Øynene er såre og hovne når gutten med det blå blikket kommer ut døra. Du igjen! Vi går sammen opp bakken, jeg må hjem, skifte klær og ta fatt på hverdagen. Innpakket i den store kåpa med flere lag under går jeg med seige, bestemte skritt mot øst. Nesen renner, regndråper og tårer går i ett. Jeg sovner med telefonene i hånda og slår den av når den ringer, bevisstløs. En time senere kommer jeg til meg selv, med en knugende uro i hele kroppen og et hodet som knapt fungerer rasjonelt.

Jeg sender en melding utpå dagen, tjuefire timer etter jeg spiste sist. Nærmere midnatt sender jeg en ny, litt mindre sår. Magen er mett av fortvilelse. Ikke før det har gått to dager kommer svaret; det var en bagatell, ikke ta det så tungt. Det smaker godt med ost på grovt brød. Jeg har snublet rundt i begrensningene i denne håpløse affæren og vet at det er akkurat her det kommer til knuses og gå i stykker. Men ikke denne gange, jeg har styrke til litt til. Jeg vet det krever masse av deg også.

ingefær og chili

Skuldrene hviler og blikket er en sommerfugl på lette vinger. Latteren presser bort andre lyder, nye og gamle kjente streifer og varmer intenst, bare ved å være så nær. Vi to har en liten samtale når natta har tatt et hardt grep om oss begge og jeg overbeviser meg selv motvillig om at du trenger meg, at jeg drar deg mot meg, forteller at jeg henter og venter på deg, alltid føles det som, uansett. Sovende, tett sammen, en litt kvalm og slitsom natt blir til dag og så ettermiddag. Suppen smaker av ingefær og cili, samtalen er om det store, deilige og uhåndterlige livet, lett men med implikasjoner vi lar hvile i kroker, de støvfylte krokene vi hele tiden ser men som vi kan velge å overse, litt til, og litt til. Det kjennes som et seigt og vedvarende vulkanutbrudd inni meg, jeg gløder og du varmer deg på meg. Kanskje skjønner du hva jeg mener når jeg sier at dette er, utenfor min kontroll og utenfor min vilje. Som det er for deg som sier at du har en underlig følelse på innsiden som stopper deg i dag. Til hendene dine finner den myke kurven mellom rumpa og korsryggen og ørene dine ikke lengre kan unngå å høre skjelvingen i pusten som jeg disiplinert skjuler fordi jeg vil ikke ta noe fra deg. Du smaker litt stramt men også søtt, jeg klarer ikke puste. Du skjelver intenst og smiler. Jeg sier at jeg faktisk ble syk av noe du sa, noe som gjorde natta beksvart og innsiden på det hvite porseleent var klar for å ta i mot all faenskapen jeg hadde prøvd å fordøye. Men det kom ikke noe, jeg må prøve å leve med det. Du skal ikke få vite at jeg sjekket krokene når du var gått og gråt i den varme dusjen. At jeg noen ganger tenker at livet er hjerteløst, jeg egoistisk og du uvirkelig og overveldende på grensen til det destruktive. Du likte maten min, jeg liker deg.

hopefully yours - stina nordenstam

dadafon - slow day

it's Just a slow day moving into a slow night
it doesn't matter what you do
everything just stays the same.
the cats sleep it off, the dogs don't bark,
its just a slow day moving into a slow night.
there's nothing even dying,
it's just more waiting through a slow day moving
into a slow night.
you don't even hear the water running,
the walls just stand there and the door don't open...
it's just more waiting through a slow day moving
into a slow night
like tomorrow's never going to come
and when it does
it'll be the same damn thing.

skrivetilgivelse

Ønskelista ser ut som følger:

selvdisiplin

fokus

et bedre tastaur og en mus til den bærbare

en god stol

energi og pågangsmot til å yte maksimalt i et kort tidsrom

Hvis ingen av disse delene inntreffer snarest så ønsker jeg meg evne til å tilgi meg selv for min usannsynlige dovenskap og mangel på ærgjerrighet og ambisjoner. Sånn jeg ser det så kan vektskåla bikke begge veier i dette. La oss håper jeg ikke blir paralysert ved tanken på at begge deler er like sannsynlig for da blir det fort det siste...

...Og skulle jeg finne på å skrive noe mer her med det første så er det lov til å be meg kanalsiere ordene i mer samfunnsnyttige skriverier, pelle meg ut herfra og komme tilbake når jeg har gjort mitt beste. For det er det jeg skal prøve på nå, gjøre mitt beste. Skrive eller tilgi, skrive eller tilgi??? Jeg får bare vente og se for jeg har ingen anelse hva jeg skal være best på i nærmeste framtid.

uvisst

Syrlig formulerer jeg setningen, gang på gang, "Hva skjedde med integriteten?" samtidig er jeg oppriktig bekymret og håper at ikke livet har blåst med orkan styrke og rasert alle meningsfulle spor og retninger. Sannheten ligger nok som vanlig et sted i midten, i den sedvanlige gråsonen der alle sannheter er til for å motbevises og en er ikke mer enn en middelmådig utgave av seg selv.

kø

Det finnes en kø for det meste. Mennesker oppfører seg på de underligste måter når det er deres tur kanskje fordi ikke alle køer regnes for å være like trivielle og dagligdagse. Før det piper og mitt nummer kommer opp på det sorte displayet lurer jeg på om det vil være smart å kaste opp i veska eller i skjerfet hvis spenningen som har sittet i kroppen bevisst ett døgn, ubevisst i månedsvis får sin fysiske manifestasjon. I min alder eller kanskje med mine erfaringer, så innser jeg at jeg orker det meste, at jeg er lagd for skikkelig uvær. Jeg har ingen skrøpeligheter å gjemme meg bak, jeg står støtt, nesten uansett så bekymringen min er nok noe overdramatisert. Damen bak skranken ser alvorlig ut. Jeg sier hva jeg er ute etter. Hun trykker seg raskt inn men sier ingenting, bare vrir skjermen mot meg og jeg må lese selv; som om det er en dyp, mørk hemmelighet som må behandles med diskresjon. Jeg er ikke redd for å bli sett på hverken den ene eller den andre måten og har forklart alle damene som etter tur har sittet bak den høye skranken de gangene jeg har vært her med klar stemme hva det gjelder. Ingen av gangene har jeg følt meg nærmere å kaste opp enn denne gangen. Når noen har kommet for nært så har jeg også forklart meg uten å se ned og uten å føle at verden har vært vanskeligere med meg enn andre, jeg har heller ikke dømt meg selv for hardt. Man skal unne seg selv tilgivelse for at en ikke vet svaret på alt og dermed hva som er riktig å gjøre til enhver tid. Det føles som jeg har grått når jeg står på den store plassen i det grå, skarpe aprillyset og absorberer informasjonen på den alvorlige damens hvite skjerm. Jeg føler meg opphovnet i ansiktet men glad. Mest fordi jeg slapp å bli usannsynlig tung å bære for en annen, for at jeg kan fortsette å være den lette motvekten jeg så gjerne vil være. Jeg innser at jeg er uendelig takknemlig for at det finnes køer som bare er køer; at når nummeret ditt blinker så blir det bare et kort opphold og du er ganske raskt klar for å stå i en ny kø, kanskje enda litt mer intetsigende enn denne og definitivt hverken skjelsettende på noen som helst vis eller med fare for dramatiske utkommer. Det eneste jeg ikke vet så langt er om en strikket veske ville holdt på oppkast og det virker som jeg strengt tatt har et hav av tid til å finne ut av akkurat det. Heldigvis.

nina simone - do i move you

nina simone - that's all i want from you