omen

Jeg har pustet med magen og smilt med hele meg. Hvis en tror det er en sjanse for at alt en tror en vet kanskje kan bli snudd på hodet så er det én måte å takle det på; å slippe ned skuldrene og ikke slippe redselen til, ikke før en må. I dag var det en liten forespørsel og en endring av fastsatte gjøremål som gjorde at hjertet ikke klarte å beskytte seg lengre, nå gjør det vondt i brystkassen og gråten sitter i halsen, det prikker i hodebunnen og selv om jeg klarer å holde hånden støtt så skjelver jeg innvendig. Det hender noen ganger at jeg tror ting skjer av en grunn; at det er små beskjeder å lese i omgivelsene. I dag kom den siste som gjorde at smilet mitt ikke var skjold nok mot umulige, usannsynlige realiteter som allikevel er sannsynlige. Rekkefølgen ble snudd og tilrettelagt for at jeg kan få tid til eventuelt å takle noe jeg ikke har bedt om men som kan komme. Bare fordi det plutselig ble skapt en tidslomme som ikke var der før så syns jeg at sannsynligheten plutselig økte. Akkurat som en uventet telefon med et spørsmål og en redsel i stemmen i den andre enden som jeg i etterkant trodde burde sagt meg at jeg kanskje burde ta meg en time out og sitte helt stille uten å handle; ta risikovurderingen min en gang til. Bare timer etter samtalen var angsten i den andre enden blitt min egen; uuthodelig lett å bære. Akkurat da kjente jeg også at sannsynligheten for at alt som kan gå galt var overdøvende og garantert å inntreffe. Vi får se, når jeg nå har fått tid til å la alt som kan gå galt overmanne meg med full kraft. Jeg fikk noen uventede timer som egentlig var ment som en gave; jeg tror de er et dårlig tegn. Jeg tror at telefonsamtalen var et dårlig tegn. Kvalmen gir seg ikke, hjertet mitt er knøttlite og slår fort. Jeg som bare er redd for kakerlakker og biller til vanlig, uvanlig redd for dem faktisk. Nå er jeg plutselig redd for livet, alt.

Hvem sa at alt alltid ender bra?