mangler

Det hender jeg tenker at jeg mangler noe. En evne. Evnen til å holde fast ved ett spesielt menneske, til tross for feil og mangler ved mennesket, relasjonen og meg for den saks skyld; alt det som gjør at det er vanskelig å holde fast. Og feil og mangler, jeg innser at det er noe subjektivt, det jeg anser for å være en feil kan være et skattet særtrekk for andre. Og dette tenker jeg fordi livet har lært meg at jeg har en masse viktige mennesker i livet mitt som gir meg utrolig mye på et utall av måter men jeg både overlever og klarer meg fint om de blir borte. Innerst inne så tror og håper jeg at det er en feilslutning fra min siden, at jeg mangler noe. For det er vel i bunn og grunn bare et sunnt tegn på at jeg liker livet godt og at jeg har et visst overlevelsesinnstinkt. Og å klare og holde fast på noen bør vel strengt tatt ikke handle om en visshet om at en ikke kan klare seg uten men at livet blir rikere med?