22 mars 2008
liv
Hvorfor er det smerten når du vasser i iskaldt men hjemlig Atlanterhavsvann som bedøver beina sånn at du knapt kjenner de knuste skjellene som graver seg inn i fotbladene og lager små blødene kutt som saltvannet får til å svi, glødende, når du prøver å få varmen i deg etterpå på en forblåst strand en kald sensommernatt; ensom og alene. Følelsen når en fremmed men kjælen katt viser klør, klorer seg fast til skulderen din og drar til og du velger å sitte stille; bare kjenne; hjertesorg. Når brystkassen snører seg sammen og du knapt kan puste etter å ha løpt som en gal for å rekke noe du aldri skulle ha tillatt deg å glemme og kvalmen som får deg til å ville bli borte for alltid; dø. Når du bevisst lar fyrstikken brenne ned, svi fingertuppene; ta på det som ikke skal eller kan tas på. Hvorfor er det kun det som vitner om liv?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Noen ganger er man saa overveldet av foelelsesmessig (i betydningen emosjonell) smerte at man blir nummen og alt flyter sammen i en groet. De gangene kan fysisk smerte vaere de eneste sanseinntrykkene man klarer aa ta inn over seg og dermed blir de paa sitt vis baade ekstra intense og retningsgivende. Det kan vaere noedvendig, men er ikke noe sunt sted aa bli vaerende paa.
...hmmm, den tankerekken reflekterer nok at å ha det bare fint, det er ikke "liv" nok. At for at det skal være et liv så må det bestå av smerte. Og kanskje at jeg er en sånn snobb som ikke syns at ting skal være enkle og dermed bevisst og mindre bevisst oppsøker det som gir mulighet til å ta vanskelige og til tider umulige valg. Men det uttrykte også et mindreverdighetskompleks fordi at har du ikke noe "vanskelig" og utfordrende å vise til så er du uinteressant. Og noen ganger når man har tatt sine valg, de smertefulle og risikable som en ikke kan eller vil se rekkevidden av, så er den gode følelsen vanskelig å separere fra smerte, en innser at en er alene, uansett hvor mye en velger andre inn i livet sitt og at det er noe godt og viktig. Det var visst en ganske eksistensiell tankerekke langt på natt en langfredag. Så passende *sukk*. Smerte er en del av balansen i livet, uten den føler jeg fort at det mangler dybde.
...jeg kunne like gjerne sagt at vind i ansiktet er alt jeg trenger for å føle at jeg lever, godt og sterkt. Noen ganger....
Balansere, det er det det handler om, å balanserer inn i fremtiden med åpne øyne, klare til å se både det gode og det vonde.
"har du ikke noe "vanskelig" og utfordrende å vise til så er du uinteressant"
Her tror jeg - TROR - at det staar noe om aa legge sin lykke i aa vaere ansett som interessant i egne eller andres oeyne, og at det aa vaere interessant blir en viktig del av identiteten. (Eller tar jeg feil?) Men jeg er ikke sikker paa hvem som legger premissene da - en selv eller andre? Saa lenge man lar andre legge premissene for egen lykke vil den alltid vaere begrenset, tror jeg.
...men hva vet jeg? Jeg er ingen filosof:)
...jeg håper jeg er ufrivillig interessant. Og at premissene ikke legges av andre. Men at noen ganger så føler en at en bare er en bagatell sammenlignet med det andre har opplevd og vært gjennom. Og de gir uttrykk for det som i; det er lett for deg å si. Eller ikke.
Men med en hodekvern som knirker og går hele tiden så kan en jo noen ganger begynne å lure. Når man prøver å se på de valgene en gjør fra alle mulige og umulige vinkler. Når jeg tenker hvor lite selvdisiplin jeg har så tror jeg ikke jeg er i stand til å sikte mot å være interessant for andres skyld. Og det er utrolig hvor raskt en uvanlig situasjon normaliseres i ens eget hode også så hvorfor streve for egen skyld *ler*.
Så hva handlet det om da? At vi lever ulike liv og at alder og erfaring, om enn ulikt og med ulik intensistet ikke kan holdes opp mot hverandre? Jeg fikk høre fra min far en gang at man skulle lytte til de som var eldst. Jeg svarte at det kom an på hva de sa. At noen ganger så ville det være et hidner. Han mente jeg tok fundamentalt feil, han målte livslengde mot livslengde og mente at erfaring alltid matcher denne tiden en har eksistert. Men det gjør den vel neppe?
Noen ganger setter en vel bare spørsmålstegn ved egenverdien i det en gjør og tenker. Da en var yngre ga en utrykk for at en var bombesikker på at alt var som en sa mens inni var en usikker, når jeg har blitt eldre er jeg tilsynelatende mer ydmyk og lyttende men destod sterkere overbevist, i alle fall noen dager, om at det er mye riktig i det jeg gjør. Uten at jeg sier det.
Uansett tror jeg at utfordring i form av følelsesmessige situasjoner som krever mye av deg er et gode. Selv om de tar deg til topps og rakt til bunnen med jevne mellomrom.
Nå har jeg hatt fri for mange dager kjenner jeg. Og for lite voksenkontakt*flirer*
Legg inn en kommentar