forfengelig

Jeg vil du skal huske meg som henne med det lysende blikket og latteren som gir uttrykk for min romslighet og vilje til å inkludere andre. Kurvene mine da jeg stod der første dagen kledd i flatterende sort og den store utrigningen på ryggen som viste en gylden rygg med en tatovering diskret under det tykke håret. Den svake lukta av parfymen min når du lente deg mot meg og prøvde å si noe i øret mitt fordi det støyet sånn i baren. Velviljen når jeg snakket med deg og hvilte en hånd på låret ditt og så deg rett i øynene. Hvor lett jeg sa ja til å bli med for å sove med deg og ærligheten når jeg forklarte hvorfor det var kun det som var mulig, ikke fordi du eller jeg ikke ville men fordi du har ditt liv og jeg har mitt liv med innebygde risikoer som jeg ikke kan utelate å fortelle om. Forståelsen og tålmodigheten når det jeg fortalte om ble så absurd for deg at du ikke trodde det. At jeg ubesværet og tillitsfullt dro kjolen over hodet og tok av meg BH-en mens jeg satt på fanget ditt i sofaen. Hvor myke leppene mine var når de bestemt spiste av deg og fikk deg til å ynke deg svakt. Hvor trygg og sikkert hendenen mine fant alle de stedene som gir deg pustebesvær, gang på gang. Hvordan jeg lekte deg nesten fram til utløsningen med en kyndig hånd og en skamløs munn, gang etter gang for så å la deg først komme når tidsfristen nesten var løpt ut. At jeg aksepterte mildt at jeg av hensyn til deg måtte vise diskresjon og samtidig bygget opp selvfølelsen din ved å fortelle deg når jeg kunne at det påvirket meg, selv i selskap med alle de andre at vi hadde sovet sammen. At det holdt meg våken. Jeg vil du skal huske meg som en du ville hatt inntil deg flere ganger enn de to nettene det ble med, som du har lyst til å utforske mer ved en senere anledning. Så forfengelig er jeg.

Jeg kommer til å huske deg som han tok i meg som om jeg var en skjør blomst. En munn som var nesten passiv og som ikke krevde. En selvopptatt og skremt mann som lå stille på rygg og ventet på å bli tilfredstilt og kom med den tragiske setningen om at du må avslutte det du har begynt. Som strøk over meg med så fjærlette og lite engasjerte fingre da jeg ble våt at jeg nesten ble sint og som krevde mye mer av meg enn seg selv i energi og deltagelse. En som så på meg og avbrøt meg etter å ha spurt meg om hva lykke er for meg og sa at han ville gi meg et råd. Som om jeg trenger en manns råd om lykke? En som bad om bekreftelse, var ikke dette hyggelig? En som måtte veiledes og tydelig geleides. En som så ned på andre som demonstrerte med keitete interesse hva de savnet og hva de ville ha, på sjekker'n. Han som kom nesten uhørlig og lett klynkende. Jeg kommer til å huske deg som en arrogant, hensynsløs men samtidig svak mann. Ikke fordi du nødvendigvis var det men fordi å fokusere på det aspektet ved deg gjorde det lettere for meg å snu ryggen til deg og gå og ikke be om noen verdens ting. Fordi du ikke hadde noe å tilby. Og i ettertid kan jeg egentlig med sikkerhet si at jeg ikke har noe tilby deg heller.