fjellbekk

Han sperrer for døra. Ansiktet er gulig og furene i ansiktet er dype. De blå øynene er kvikke og klærne skitne etter antageligvis flere døgn på fylla. Dere er guds gave, dere sier han. Vi bare smiler og spør om han vil flytte seg så vi kan gå inn i det nedslitte lokalet med mennesker vi aldri ser til daglig, de som tilbringer mer tid inne i dette mørke lokalet bak skitne vinduer, som har en pils som sin beste venn og som anser pubmusikk for å være høykultur. Vi kommer hit fordi ølene er billig og de som kaller dette stedet hjemme er mye mindre selvhøytidelige og pretensiøse enn de som sitter foran en okerrød, trendy vegg på stoler kledd i sort skinn og nipper til drinker med eksotiske navn og ingredienser og hører på klubbmusikk lengre opp i gata. Han med det slitne, meislete ansiktet nekter å røre på seg, han har noe han vil si men det tar for lang tid. Jeg sier fra at jeg blir nødt til å dytte litt i han og ser at det er akseptabelt og vi kommer oss inn. En norsk kvinne av bestemorkaliber står i baren og sjenker øl med streng mine. Jeg ser en kjent rygg, en sykkelgutt av gammel årgang, denne gangen uten kone. Jeg hilser og prøver å forklare at vi har møttes før. Han smiler jovialt og sier at han må hjem til kona snart som er ferdig på jobb. Så hun slipper å være alene. Jeg smiler og sier at det var en fin tanke. Han har snille øyne. Vi finner to ledige barkrakker foran disken og kjøper øl.

Han sitter ved siden av meg. Smal i øynene, etter hasjrøyking etter eget utsagn litt senere. Øynene er isblå og han sitter og følger med på alle som beveger seg fram og tilbake i den smale baren. Han har et ansikt som har levd mye og hardt, han er høy og kvikk i bevegelsene. Han bøyer seg mot meg og vil prate. Sier vi bør passe på veskene våre fordi det er noen som ikke klarer holde fingeren for seg selv. Han har selv klabba ned en neger her for ikke så lenge siden på grunn av det. Han presenterer seg selv som gategutt. Seddelbunken i baklomma er tykk og består av tusenlapper og femhundrelapper. Han sier han er på min fars alder, vokst opp i Groruddalen. Et mareritt å ha løpende i nabolaget og for foreldrene. Det var ødeleggelse i hans farvann, alltid. Tror han har ADHD, det er det de sier. Nå venter han på barnehjemserstatning, 750 000 kroner rett inn på kontoen. Ikke for det, han har hatt et levebrød med å deale siden han var tenåring, gjør det fortsatt.

Jeg spør om "jobben", hvem han selger til, hva han selger. Han blir vaktsom. Hun jeg kom med og jeg skiller oss ut med vår ungdommelige energi og tilstedeværelse som ikke er døyvet av årevis med alkohol som selvmedisinering. Jobber jeg i politiet? Jeg ler og sier at det gjør jeg ikke, jeg er pedagog uten at jeg jobber som det nødvendigvis. Men det er det jeg er. Nesten som en legning, legger jeg til. Han gliser. Bøyer seg mot meg for å fortelle en historier om mannen i dress og hvit skjorte som også skiller seg ut; han som står bak han og entusiastisk synger med bandet som spiller både surt og slapt. Jeg innrømmer for meg selv at jeg uten problemer ser han for meg som en klassisk horekunde, en som anser betalt sex som mer normalt enn ha en relasjon til andre, han har dette nedlatende vurderende blikket og viser i ord og handlinger hva han mener ei dame kan være verdt. Gategutten mister fokuset, han kjenner parfymelukta mi som snor seg mykt rundt nakken min og fanger oppmerksomheten hans. Han hopper med jevne mellomrom ut på gulvet og prater med de som passerer og kjøper øl etter øl hos bestemor bak disken og kaster tipsen i utslagsvasken bak henne. Hun skuler på han og sier ikke noe og plukker heller ikke opp pengene. Han flirer rått. Forteller om ferie i Latin-Amerika og sin første og siste erfaring med kokain, han vil bare ha ren og fin vare så hvorfor gidde å gjøre det her i Norge. Dritbra rus som varte en halvtimes tid. Han hadde seg med ei nydelig prinsesse av ei dame etterpå. Fantastisk sex. Han har solgt amfetamin og slankepiller på syttitallet. Det meste, han har gjort det meste men sona bare noen få år. For det meste holdt seg til hasjen, ikke så farlig som mye av det andre.

Han lurer på hvorfor jeg ikke er redd han, han er en tøffing og en hardhaus. Jeg repliserer at jeg mener å kunne se at han ikke går på noe som jeg tror fremkaller unødig og irrasjonelle aggresjon selv om han er litt hyper og jeg sier jeg tar mine sjanser. Sier at jeg syns det er interessant å høre han fortelle. Han byr på en drink. Jeg gjør han oppmerksom på at jeg kommer til å gå snart, han fingrer med en av de tjukke hårlokkene mine og lener seg nok en gang over og skal fortelle historien om han som står bak, horekunden. Og faller ut igjen fordi nesa er det mest årvåkne organet hos han akkurat nå, herregud så godt du lukter! Jeg ler, tar i mot drinken og komplimentet. En vodkadrink plasseres med myndig hånd foran meg og seddelbunken flashes igjen og jeg kjenner at drinken går ned men ikke mer heller.

Mellom de lange fingrene brungule av hasj og sigarettrøyking holder han en liten hard klump. Viser den for å bekrefte overfor meg at han er i bransjen. Jeg smiler og spør om det er her han selger, om dette er kontoret hans. Hysj, ikke så høyt! Jeg smiler og tuller og sier at om han ikke får avsetning så kan bare gi den til meg. Hun jeg er sammen med som bare har sittet og betraktet og lyttet med et lite fornøyd smil om munnen sier vi tar i mot. Han gliser og rekker henne klumpen som hun putter i veska og vi prater videre. Jeg har bare litt av drinken igjen og sier at vi skal gå snart, forbereder han. For jeg kjenner han ikke og jeg prøver å i det minste gjøre meg selv forutsigbar og se hvilken reaksjon jeg får. For til tider så roper han til meg, aggresivt og ivrig uten at jeg oppfatter at det er rettet mot meg, bare et utslag av hans overskuddslager av energi som i utgangspunktet gjorde at han passet bedre på utsida av det gode selskap for over mer enn femti år siden. Vi kommer oss i klærne og jeg takker pent for drinken og gir gategutten en klem, sier at det var et hyggelig bekjentskap. Du lukter jævlig godt sier han og slipper taket i meg. Vi går ut på gata og er enige om at det var varmt der inne, at de som har minst på et eller annet vis er mer synlige og ærlige og at det er mye større trygghet i det enn i trendy, unge mennesker med lukkede blikk og kommunikasjonssperrer, hva fan, tror du at du bare kan komme hit og prate med meg? Kvelden er kald og vi skal varme oss på et nytt sted om en liten stund. På fyrrige rytmer men vi vet begge at oppvarmingen til kvelden var den beste. Den bruneste bula i hele strøket.