avslørt

Selvmedisinering er en ting, men selviagnostisering er vel minst like vanlig? Den siste uken har jeg tuslet rundt i min noe kalde leilighet og tittet meg rundt, slått på både den bærbare og den stasjonære PC-en og kikket litt rundt der og til og med tatt en liten titt under mitt eget skinn. På et eller annet vis prøvd å finne ut hva det er som egentlig feiler meg. For jeg har på ingen måte vært i tvil om at det noe som feiler meg, i motsetning til at det er noe som er riktig. Harmoni er flyktig selvbedrag, vellykethet kamuflerer tilkortkommenhet og så videre. Ingen tvil om at der noe som feiler meg.

Klesvasken min kommer aldri lengre enn til ferdig brettet om den er heldig. Å putte ting i skap, på riktig plass og holde orden inni disse skapene, det blir litt for mye. Ikke fordi jeg ikke har tid til det, det er bare et sånt voldsomt tiltak. Så klærne ligger til offentlig beskuelse på et godt synlig sted i min stue. Det bare å kikke innom. Det går mye i svart, for min del. Hvis vasken kommer ut av vaskemaskinen eller for den saks skyld inn i den... Har jeg en dårlig dag så kan jeg fort ende med at vasken går fire runder og en halv uke før den finner veien til tørkestativet. Og jeg har fremdeles sengetøy liggende i et tomt skap fra et overnattingsbesøk i fjor på seinvåren som skulle vært vasket. Men jeg prøver å komme meg gjennom årets klesvask og dette sengetøyet som jeg til tider savner prioriteres bort. Ikke en gang fem fridager var nok til å komme gjennom årets klesvask.

Jeg fikk delvis ryddet litt i alle CD-ene som lå og fløyt rundt i soverommet mitt utenfor sine respektive cover. Men det tok tross alt bare en halv time. Og DVDer ble stablet i riktig men, akk så synlige stabler på bokhylla. Jeg har støvsugd gulvteppet x antall ganger for brødsmuler i ferien men gulvet i gangen ser ut til å trenge en omgang med salmiakk igjen. Gulvbelegg er noe dritt, særlig de lyse for du avsløres raskt om du ikke har rengjøringsrutiner som holder møkka ute. Det mangler nok jeg. Oppvasken har stått siden lørdag, ikke at den er enorm men den har stått og jeg har hatt tid, massevis av tid til å ta den. Siden jeg er litt sein med klesvask m.m. så endte jeg opp med en gardin til duk da jeg inviterte til middag. Og jeg innrømmer å ha puttet en del løsøre i skuffer bare for å få det bort til gjestene kom og det vil nok straffe seg for på et eller annet tidspunkt trenger jeg disse små tingene, som fyrstikker, og så vet jeg ikke hvor jeg har gjemt det unna.

På den bærbare åpnet jeg masteroppgavedokumentet mitt. Og fant ut at jeg måtte ha en papirkopi for å orke og jobbe med det. Så praktisk. Tatt i betraktning at det er bare to måneder til det skal leveres inn og jeg har ikke sett min veileder siden 2006 og jeg jobber fulltid så er vel det at jeg mangler en papirkopi det minste problemet. Men jeg lot det altså ligge. I morgen derimot, da skal jeg skaffe papirkopi...trur eg. Så var det de tjue sidene som manglet da. De blir det verre med. Sukk. På den stasjonære så har jeg sittet og bladd i min egen blogg. Før påske hadde jeg postet min post nummer 666. Jeg har ingen respekt for tall men ingeting av viktighet har blitt postet etter det spesielle tallet heller. Eller, ikke noe ektefølt, kanskje? Jeg har følt meg litt tom og slapp og uten giv og lyst til å skrive. Det er ikke så lett å skrive ut tomhet, for den er som regel ganske ordløs. Kjedelig og lite engasjerende også, til og med for den som skal skrive den.

For det var jo det med under mitt eget skinn. Denne tomheten som resulterer i at ingeting blir gjort. Ikke ordentlig uansett. Jeg har til og med tenkt at om jeg skulle være så inderlig heldig, noe jeg ikke kommer til å være, og bli tilbudt den jobben jeg søkte på, så føles det som at jeg kommer til å si nei. For jeg er tom, tiltaksløs, udisiplinert og det er ikke noe å tilby mennesker som vil ha engasjert, idérik og energisk. Der er ikke jeg. En liten stund der så tenkte jeg at jeg føler meg i grunnene ganske nedfor. Og jeg har sovet mye, eller slumret mye. Varmet meg i senga og kontemplert over følelsen av tomhet. Du kan godt si at det har vært fånyttes for tomhetsfølelsen har vedvart. Uansett så tenkte jeg at det måtte da være symptom på et eller annet. En liten depresjon ville kanskje vært en fin knagg å henge alt på? Å gå opp eller ned i vekt, få behov for mer eller mindre søvn, rastløs eller passiv, nedsatt evne til å konsentrere seg, joda, det passer det. Jeg bebreider ikke meg selv eller tenker på døden men det er kanskje ikke nødvendig? Og de symptomene som passet, de passer vel enhver inn i til tider. Men jeg klarer ikke helt å ta det seriøst. Å ha en liten depresjon ville jo vært å peke nese på ordentlige depresjoner som virkelige mennesker har. Ikke sånne som meg. For jeg innbilller meg at det bare er å ta seg litt sammen, jeg. Jeg har faktisk kommet til en diagnose. Og den er ikke pen. Den er i grunnen mye vanskeligere å forholde seg til enn om jeg hadde gått for depresjon. Jeg tror jeg er lat, litt feig og uten motivasjon som driver meg forover. Det er deprimerende men kvalifisere neppe til en depresjonsdiagnose. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv. For jeg ser jo at jeg har massevis med ting som kanskje bidrar til at jeg blir så matt til tider og skjermer meg selv ved å ikke ta tak i de tingene som jeg virkelig bør ta tak i, både de mer hverdagslige og de mer eksistensielle.

I morgen skal jeg få unnagjort en av de tingene som er av rimelig eksistensiell karakter som skremmer meg og som jeg innså i går kveld får hjertet mitt til å banke fort og hardt når jeg står naken i dusjen for å få varmen i meg så jeg klarer å sove hver kveld. Alt handler om terskler, noen er større enn andre og noen lager mentale sperrer som er verre å forserer enn andre. Dessverre så er jeg ikke mindre realistisk enn at jeg ser at hva jeg klarer å gjøre når denne tingen jeg egentlig gruer meg til å få unnagjort endelig er ute av verden på ett eller annet vis sikkert ikke blir noe mer enn før jeg kvittet meg med den ene tingen som potensielt skulle ha skapt massevis av angst i livet mitt. Denne tingen som jeg har valgt å takle ved å puste inn og ut og stresse minst mulig. Som har fått meg til å etterstrebe å finne de små, gode øyeblikkene. Uansett så vet jeg at når denne ene tingen er overstått så er jeg fortsatt i stand til å finne andre ting som rettferdigjør at jeg holder meg selv litt nede, slumrer bort timene og tenker at jeg kunne gjort så mye mer så mye bedre. Noen ganger blir jeg så inderlig lei av meg selv og føler meg så avslørt, av meg selv. Og jeg innser at det har lite med latskap å gjøre. Jeg gjør det.

...gi meg styrke...