omen

Jeg har pustet med magen og smilt med hele meg. Hvis en tror det er en sjanse for at alt en tror en vet kanskje kan bli snudd på hodet så er det én måte å takle det på; å slippe ned skuldrene og ikke slippe redselen til, ikke før en må. I dag var det en liten forespørsel og en endring av fastsatte gjøremål som gjorde at hjertet ikke klarte å beskytte seg lengre, nå gjør det vondt i brystkassen og gråten sitter i halsen, det prikker i hodebunnen og selv om jeg klarer å holde hånden støtt så skjelver jeg innvendig. Det hender noen ganger at jeg tror ting skjer av en grunn; at det er små beskjeder å lese i omgivelsene. I dag kom den siste som gjorde at smilet mitt ikke var skjold nok mot umulige, usannsynlige realiteter som allikevel er sannsynlige. Rekkefølgen ble snudd og tilrettelagt for at jeg kan få tid til eventuelt å takle noe jeg ikke har bedt om men som kan komme. Bare fordi det plutselig ble skapt en tidslomme som ikke var der før så syns jeg at sannsynligheten plutselig økte. Akkurat som en uventet telefon med et spørsmål og en redsel i stemmen i den andre enden som jeg i etterkant trodde burde sagt meg at jeg kanskje burde ta meg en time out og sitte helt stille uten å handle; ta risikovurderingen min en gang til. Bare timer etter samtalen var angsten i den andre enden blitt min egen; uuthodelig lett å bære. Akkurat da kjente jeg også at sannsynligheten for at alt som kan gå galt var overdøvende og garantert å inntreffe. Vi får se, når jeg nå har fått tid til å la alt som kan gå galt overmanne meg med full kraft. Jeg fikk noen uventede timer som egentlig var ment som en gave; jeg tror de er et dårlig tegn. Jeg tror at telefonsamtalen var et dårlig tegn. Kvalmen gir seg ikke, hjertet mitt er knøttlite og slår fort. Jeg som bare er redd for kakerlakker og biller til vanlig, uvanlig redd for dem faktisk. Nå er jeg plutselig redd for livet, alt.

Hvem sa at alt alltid ender bra?

mangler

Det hender jeg tenker at jeg mangler noe. En evne. Evnen til å holde fast ved ett spesielt menneske, til tross for feil og mangler ved mennesket, relasjonen og meg for den saks skyld; alt det som gjør at det er vanskelig å holde fast. Og feil og mangler, jeg innser at det er noe subjektivt, det jeg anser for å være en feil kan være et skattet særtrekk for andre. Og dette tenker jeg fordi livet har lært meg at jeg har en masse viktige mennesker i livet mitt som gir meg utrolig mye på et utall av måter men jeg både overlever og klarer meg fint om de blir borte. Innerst inne så tror og håper jeg at det er en feilslutning fra min siden, at jeg mangler noe. For det er vel i bunn og grunn bare et sunnt tegn på at jeg liker livet godt og at jeg har et visst overlevelsesinnstinkt. Og å klare og holde fast på noen bør vel strengt tatt ikke handle om en visshet om at en ikke kan klare seg uten men at livet blir rikere med?

forventninger

-hva forventer du deg?

-mmmm. Ingenting. Alt. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke vite hva jeg får ut av å ligge i armene dine. Selv om jeg vet at jeg ikke bør forvente meg noe så kan en aldri vite. Uansett så har vel alle en generell forventning om å finne noen som en føler seg vel med. Og kanskje gjør jeg det med deg. Det vet jeg ikke nå. Men jeg vet at jeg kan tenke meg å ligge i armene dine i natt. Det blir uansett min risk.

-for jeg skal ikke gifte meg med deg, du vet det?

-det vet jeg. Jeg skal ikke gifte meg med noen; ikke deg heller. Men jeg kan godt ligge i armene dine. Og det kan hende at jeg kunne tenke meg å gjøre det flere ganger etter dette. Det ville vært både fint og ikke så fint.

-kom hit!

....

Jeg kommer ikke til å ligge i hans armer flere ganger. Det sa seg nesten selv. Men, en kan faktisk aldri vite. Og jeg sov bare naken i armene hans. Nesten. Det har gjort mer inntrykk på meg når andre har smilt til meg på tvers av et rom. Heldigvis. Men det var deilig å sove sammen med noen. Går det an å leie ut sengeplassen som står tom, mon tro? Eller skaper det forventninger? For en må jo ha visse kriterier å jobbe ut fra. Jeg vil ikke våkne opp sammen med naboen som vandrer barbeint gjennom livet. En sover tross alt ikke med hvem som helst.

påfugler

Det er en tyrkisk grønnsakshandler like bortenfor denne påfuglen. Han ene som jobber der er ikke rent ulik en påfugl. Smil pent til han og småprat og han bruser med fjærene og ber om oppmerksomhet. Han er på leit og det er nok av søte og mindre søte damer som stikker innom butikken hans men det ser ikke ut som han har vært heldig så langt. For han er like innsmigrende fortsatt og spør hvor du skal ut i helga, om du har fått kjæreste og hvorfor det ikke kan bli deg og han. Han er en liten men veldig pen mann men det hjelper lite. Han er for opplagt i sin streben etter en kvinne. Gud forby. Når jeg kommer ned i joggebukse og store, klumpete briller i helgene sier han ikke noe, bare putter grønnsakene i posen og ser nesten sjenert ut. Når jeg har sminket meg og er pen i tøyet og med smilende, glitrende brillefri øyne, da er han med plutselig. Det bekymrer meg ikke, jeg smiler og ler tilbake. For jeg er verdensmester i avvisning, ikke den typen der jeg er sur og slem, men den typen der du tenker etterpå at hun var det jammen meg fint å prate med. Det er en kunst. Det er ingen kunst å være lite tiltrekkende i joggebukse og briller. Jeg kan mye. Han illustrerer en kontrast som en stadig må forholde seg til; noen ganger blir en sett til gangs på grunn av fasaden, noen ganger oversett. Så påfuglmannen har sin funksjon.

skippertak

Det er muligheter for at et skippertak finner sted her nå og at det ikke blir skrevet så mye her nå. Kanskje, helt til jeg finner en mulighet å utsette det uunggåelige på...

avslørt

Selvmedisinering er en ting, men selviagnostisering er vel minst like vanlig? Den siste uken har jeg tuslet rundt i min noe kalde leilighet og tittet meg rundt, slått på både den bærbare og den stasjonære PC-en og kikket litt rundt der og til og med tatt en liten titt under mitt eget skinn. På et eller annet vis prøvd å finne ut hva det er som egentlig feiler meg. For jeg har på ingen måte vært i tvil om at det noe som feiler meg, i motsetning til at det er noe som er riktig. Harmoni er flyktig selvbedrag, vellykethet kamuflerer tilkortkommenhet og så videre. Ingen tvil om at der noe som feiler meg.

Klesvasken min kommer aldri lengre enn til ferdig brettet om den er heldig. Å putte ting i skap, på riktig plass og holde orden inni disse skapene, det blir litt for mye. Ikke fordi jeg ikke har tid til det, det er bare et sånt voldsomt tiltak. Så klærne ligger til offentlig beskuelse på et godt synlig sted i min stue. Det bare å kikke innom. Det går mye i svart, for min del. Hvis vasken kommer ut av vaskemaskinen eller for den saks skyld inn i den... Har jeg en dårlig dag så kan jeg fort ende med at vasken går fire runder og en halv uke før den finner veien til tørkestativet. Og jeg har fremdeles sengetøy liggende i et tomt skap fra et overnattingsbesøk i fjor på seinvåren som skulle vært vasket. Men jeg prøver å komme meg gjennom årets klesvask og dette sengetøyet som jeg til tider savner prioriteres bort. Ikke en gang fem fridager var nok til å komme gjennom årets klesvask.

Jeg fikk delvis ryddet litt i alle CD-ene som lå og fløyt rundt i soverommet mitt utenfor sine respektive cover. Men det tok tross alt bare en halv time. Og DVDer ble stablet i riktig men, akk så synlige stabler på bokhylla. Jeg har støvsugd gulvteppet x antall ganger for brødsmuler i ferien men gulvet i gangen ser ut til å trenge en omgang med salmiakk igjen. Gulvbelegg er noe dritt, særlig de lyse for du avsløres raskt om du ikke har rengjøringsrutiner som holder møkka ute. Det mangler nok jeg. Oppvasken har stått siden lørdag, ikke at den er enorm men den har stått og jeg har hatt tid, massevis av tid til å ta den. Siden jeg er litt sein med klesvask m.m. så endte jeg opp med en gardin til duk da jeg inviterte til middag. Og jeg innrømmer å ha puttet en del løsøre i skuffer bare for å få det bort til gjestene kom og det vil nok straffe seg for på et eller annet tidspunkt trenger jeg disse små tingene, som fyrstikker, og så vet jeg ikke hvor jeg har gjemt det unna.

På den bærbare åpnet jeg masteroppgavedokumentet mitt. Og fant ut at jeg måtte ha en papirkopi for å orke og jobbe med det. Så praktisk. Tatt i betraktning at det er bare to måneder til det skal leveres inn og jeg har ikke sett min veileder siden 2006 og jeg jobber fulltid så er vel det at jeg mangler en papirkopi det minste problemet. Men jeg lot det altså ligge. I morgen derimot, da skal jeg skaffe papirkopi...trur eg. Så var det de tjue sidene som manglet da. De blir det verre med. Sukk. På den stasjonære så har jeg sittet og bladd i min egen blogg. Før påske hadde jeg postet min post nummer 666. Jeg har ingen respekt for tall men ingeting av viktighet har blitt postet etter det spesielle tallet heller. Eller, ikke noe ektefølt, kanskje? Jeg har følt meg litt tom og slapp og uten giv og lyst til å skrive. Det er ikke så lett å skrive ut tomhet, for den er som regel ganske ordløs. Kjedelig og lite engasjerende også, til og med for den som skal skrive den.

For det var jo det med under mitt eget skinn. Denne tomheten som resulterer i at ingeting blir gjort. Ikke ordentlig uansett. Jeg har til og med tenkt at om jeg skulle være så inderlig heldig, noe jeg ikke kommer til å være, og bli tilbudt den jobben jeg søkte på, så føles det som at jeg kommer til å si nei. For jeg er tom, tiltaksløs, udisiplinert og det er ikke noe å tilby mennesker som vil ha engasjert, idérik og energisk. Der er ikke jeg. En liten stund der så tenkte jeg at jeg føler meg i grunnene ganske nedfor. Og jeg har sovet mye, eller slumret mye. Varmet meg i senga og kontemplert over følelsen av tomhet. Du kan godt si at det har vært fånyttes for tomhetsfølelsen har vedvart. Uansett så tenkte jeg at det måtte da være symptom på et eller annet. En liten depresjon ville kanskje vært en fin knagg å henge alt på? Å gå opp eller ned i vekt, få behov for mer eller mindre søvn, rastløs eller passiv, nedsatt evne til å konsentrere seg, joda, det passer det. Jeg bebreider ikke meg selv eller tenker på døden men det er kanskje ikke nødvendig? Og de symptomene som passet, de passer vel enhver inn i til tider. Men jeg klarer ikke helt å ta det seriøst. Å ha en liten depresjon ville jo vært å peke nese på ordentlige depresjoner som virkelige mennesker har. Ikke sånne som meg. For jeg innbilller meg at det bare er å ta seg litt sammen, jeg. Jeg har faktisk kommet til en diagnose. Og den er ikke pen. Den er i grunnen mye vanskeligere å forholde seg til enn om jeg hadde gått for depresjon. Jeg tror jeg er lat, litt feig og uten motivasjon som driver meg forover. Det er deprimerende men kvalifisere neppe til en depresjonsdiagnose. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv. For jeg ser jo at jeg har massevis med ting som kanskje bidrar til at jeg blir så matt til tider og skjermer meg selv ved å ikke ta tak i de tingene som jeg virkelig bør ta tak i, både de mer hverdagslige og de mer eksistensielle.

I morgen skal jeg få unnagjort en av de tingene som er av rimelig eksistensiell karakter som skremmer meg og som jeg innså i går kveld får hjertet mitt til å banke fort og hardt når jeg står naken i dusjen for å få varmen i meg så jeg klarer å sove hver kveld. Alt handler om terskler, noen er større enn andre og noen lager mentale sperrer som er verre å forserer enn andre. Dessverre så er jeg ikke mindre realistisk enn at jeg ser at hva jeg klarer å gjøre når denne tingen jeg egentlig gruer meg til å få unnagjort endelig er ute av verden på ett eller annet vis sikkert ikke blir noe mer enn før jeg kvittet meg med den ene tingen som potensielt skulle ha skapt massevis av angst i livet mitt. Denne tingen som jeg har valgt å takle ved å puste inn og ut og stresse minst mulig. Som har fått meg til å etterstrebe å finne de små, gode øyeblikkene. Uansett så vet jeg at når denne ene tingen er overstått så er jeg fortsatt i stand til å finne andre ting som rettferdigjør at jeg holder meg selv litt nede, slumrer bort timene og tenker at jeg kunne gjort så mye mer så mye bedre. Noen ganger blir jeg så inderlig lei av meg selv og føler meg så avslørt, av meg selv. Og jeg innser at det har lite med latskap å gjøre. Jeg gjør det.

...gi meg styrke...

jackie deshannon - what the world needs now is love

...noen ganger tenker jeg at det er nok, evig nok. Men av hva?

liv

Hvorfor er det smerten når du vasser i iskaldt men hjemlig Atlanterhavsvann som bedøver beina sånn at du knapt kjenner de knuste skjellene som graver seg inn i fotbladene og lager små blødene kutt som saltvannet får til å svi, glødende, når du prøver å få varmen i deg etterpå på en forblåst strand en kald sensommernatt; ensom og alene. Følelsen når en fremmed men kjælen katt viser klør, klorer seg fast til skulderen din og drar til og du velger å sitte stille; bare kjenne; hjertesorg. Når brystkassen snører seg sammen og du knapt kan puste etter å ha løpt som en gal for å rekke noe du aldri skulle ha tillatt deg å glemme og kvalmen som får deg til å ville bli borte for alltid; dø. Når du bevisst lar fyrstikken brenne ned, svi fingertuppene; ta på det som ikke skal eller kan tas på. Hvorfor er det kun det som vitner om liv?

bare et barn

Du ønsker meg lykke til i livet. En underlig ting å si. Jeg er et barn og jeg skal, hvis det passer seg sånn, være her lenge, mye lengre enn deg. Kanskje en måte å uttrykke takknemlighet for at jeg gir deg noen av ordene mine noen ganger uten furting og motstand, bare er meg som jeg er, ganske enkelt. Jeg beskriver og forklarer, du lytter fordi jeg bare er stemme i dag og fordi jeg klarer å finne ordene du aldri klarer å finne. Du snakker om å ikke bli hørt og jeg sier at for å bli hørt må en kreve å bli lyttet til. Å bli hørt krever å tørre og ta i mot andres respekt, det krever at en bygger opp andres respekt for en selv ved å vise at en er, tør og vil. Jeg er ditt barn, jeg føler meg gammel i forhold til deg. Jeg er lei meg, jeg tror det kunne høres ut som jeg ga deg et råd. Jeg tar ikke i mot råd fra noen, jeg lever og erfarer, gråter, stanger hodet i veggen, elsker, hater aldri, døser bort dager og år, drikker, smugrøyker, skriker og kjærtegner. Du har levd og tatt imot feil råd, du stilnet og kjølnet, herregud, jeg kan knapt skjønne hvordan man overlever sånn. Jeg sa det, bare én gang og skal ikke si det igjen, uansett hvor sant det er. Du snakker om hvor fint det er at noen stopper opp og lytter til deg og synes at dine tanker og løsninger er gode. Noen skulle sagt at du skulle begynt å reparere livet ditt mye før, snakket deg videre. Det livet som noen kneblet en gang for lenge siden. Det er for galt at det skal komme fra meg. Etterpåklokskap er bare tull og smålig, jeg er smålig. Det er vanskelig å lytte til deg uten å avbryte, for du har aldri bedt om å bli lyttet til, jeg kjenner at jeg må konsentrere meg, tie. Jeg er bare en masse ord tenker jeg, uten smertelig innhold. Du er smertelig innhold uten ord til å utrykke det. Jeg veier meg selv og finner at jeg er for lett. At det stille dramaet ditt mot mitt liv, lyst som en nord-norsk sommernatt i sammenligning uansett hvor godt ordene mine beskriver det rundt meg, det er ikke et liv å regne med. Jeg er en bris og du er en potensiell orkan. Jeg er bare et barn, jeg føler meg innholdsløs.

patty griffin - rain

Onibaba (1964) - Kaneto Shindo

lærdom når man har barn

Jeg sitter med hodet halvt vendt bakover på bussen hjem og får med meg en lang utlegning om å lage babymat selv, mose og riktige ingredienser og dette sammenlignet med å kjøpe alt på glass, og holdbarhet og hva de to unge mødrenes søte små foretrekker. Det er utrolig hva mødre med små barn klarer å lage en samtale om. Etter å ha overlevde småbarnstadiet må jeg innrømme at småbarnsmødre neppe klarer å imponere mange med sine konversasjonstalenter uten at jeg mener det negativt. Jeg skjønner nå at det kan være vanskelig å holde interessen oppe hos de som ikke har barn eller som har større barn, sånne som meg. I etterpåklokskapens navn, selvfølgelig. Jeg har hatt lignende samtaler selv. Så kommer den delen der de diskuterer bleier. Begge bruker Up&Go. Praktisk. Hvis en kjenner til knepene... Den ene moren, ung med et aldeles for ungt ansikt spør den andre: "Hvordan gjør du det? Jeg syns det er så grisete når han har bæsjet og en må dra av bleien. Da er ikke en sånn bleie noe særlig praktisk lengre." Mor nummer to bryter ut i latter mens jeg prøver å kvele min egen ganske spontane reaksjon. "Du river jo bare av i sidene og tar den av og så er det en sånn fin tape bak i rompa også når du ruller den sammen," sier hun halvkvalt. "Liminga i sida er ordentlig lett å rive over så det er ikke noe problem!" Den inkompetent mor rødmer kledelig og ler beskjemmet. Jeg går av på mitt stopp og små-ler hele veien hjem. Det er grisete med småbarn, det er det! Uansett om du kan knepene eller ikke, tenker jeg.

en slags unnskyldning

Kjære solariumbrune blonde kvinne med smale velformede lår kledd i trange, blå jeans og med høye brune støvletter, en pen hvit drapert topp med påsydd gullstrass, struttende pupper i en relativt diskret utrigning og en hvit veske over skulderen med gullenke til rem. Vi stod foran deg og danset. Ingen av oss var særlig fulle og ikke var vi særlig bråkete eller plagsomme heller. Vi kom i alle fall ikke borti deg. Men det var vel ikke det som plaget deg, var det? Etter en stund merket jeg at du stod faktisk og dyttet i meg selv om det var nesten en armlengdes avstand mellom oss. Du stod og holdt de brune, slanke armene dine foran deg og opprettholdt en diameter på nesten en meter rundt deg tom for mennesker, på et smekkfullt sted med musikk som fordrer at en danser med fyrrige armer i været og som tilsier at en bruker litt mer enn den plassen føttene ens tar opp når en står stille. For det skal sies, du stod stille men ville oppta like my plass som om du hadde danset. Det skulle tatt seg ut, for da måtte du hatt noen til å rydde gulvet for deg, mistenker jeg. Kanskje din lubbne venninne, hun med kortklipt, gyldent hår og snille øyne men som nesten så litt liten og nervøs ut ved siden av deg. Jeg vet jeg ikke kan vite noe om det men jeg ser for meg at du innerst inne er glad for at hun som er størst fanger færre blikk enn det du gjør og at det får deg til å føle deg bedre. Men det vet jeg jo ikke. Uansett så fant du det for godt å ha to hender i ryggen min konstant. Jeg bryr meg ikke om sånt. For jeg tenker at en må tåle å bli tatt på når en er på sånne steder som dette. Og du, du skjønte kanskje at man ikke tuller med meg? Så, i stedet for å ta ut på meg din frustrasjon så tar du henne som står ved siden av meg. Hun er mindre enn meg og har et ansikt som fort kan få deg til å tro at hun lett kan herjes med. Du tar feil, men det visste sikkert ikke du. Så du sier til henne at når hun danser med armene i været, da ser ikke du scenen og den vakre mannen med trompet og tatovering som blåser ut sin lystige sjel en lørdags kveld. Hun blir overrasket og sier til meg at vi må flytte oss, for vi plager deg. Så vi gjør det. Men, jeg går bort og forteller deg at hvis du ikke takler at noen står foran deg så får du stille deg lengre bak hvor det er mindre trangt. Jeg er sint i stemmen og når jeg går registrerer jeg ditt tilfredse smil, vi flyttet oss jo tross alt. Din verden er i balanse. Venninnen din ser ikke særlig glad ut der hun står ved siden av deg, det har neppe noe med oss å gjøre. Jeg liker ikke å være ute med damer som deg. Jeg har et par venninner som ligner og jeg skjemmes hver gang de later som at verden og dansegulvet tilhører dem, og ikke på den hyggelige måte. De stirrer hatefullt på tykke damer som er litt fulle og skumper borti dem, de avviser med en overlegen knekk i nakken og en stiv rygg menn som ikke er gode nok, fan, det finnes knapt gode nok menn for sånne som deg i et hyggelig lokale, dere vurderer kritisk klærne til alle rundt og sørger for at utrigningen viser de perfekte små puppene og sminken er alltid perfekt men litt for markert. Så vi flytter oss i ren godvilje, for vi har massevis av det, hun og jeg. Vi vil danse og gjør det gjerne litt lengre bort med smilende damer med fyrrige armer og vrikkende hofter og som klarer å smile til noen av samme kjønn. Du smiler da tross alt ikke til noen andre enn deg selv.

På et eller annet tidspunkt er vi bak deg igjen. Du har den samme trygghetssonen rundt deg, både foran og bak. Gud forby at noen av de ekle menneskene som er her skal streife deg med sine svette kropper etter timesvis med dansing til lysting ompa-musikk. Jeg har en halv øl jeg ikke har særlig lyst på, den har blitt varm. Og det er da jeg kjenner at jeg har et lite snev av uvilje mot deg. Nei, la meg si det på en annene måte, jeg kjenner at jeg blir forbannet og provosert av deg og sånne som deg. Som hakker på de svakeste fordi du kan men ikke tør å si fra til de som du ser kan takle nevrosene dine og bryskt gi deg en virkelighetsorientering. Så jeg står og vurderer om jeg skal gi deg en ubehagelig virkelighetsorientering, en våt en. Jeg er sjelden ekkel og slem når jeg er ute men du fikk ut det verste i meg. Jeg bruker mer enn ett minutt på å konkluderer og for meg er det mye! Så jeg tenker at jeg orker ikke mer øl og diskret slenger jeg den forover, sånn at den tilfeldigvis ikke ramler rett i gulvet og bare spruter litt, men det gyldne ølet renner helt fra buksebaken din og ned til de fine støvlettene dine og buksa de blir mørkeblå. Jeg snur meg med ryggen til og danser uten å sjekke hva du får med deg. Jeg lot være å tømme det over den fine hvite blusen din, det er vanskelig å få øl av hvite klær noen gange, særlig om vasketemperaturen er lav, og jeg unner deg ikke å stå med toppen klistret til de fine puppene, det er ikke særlig lekkert. Du ble bare våt på buksa, ja ganske mye av den, men ikke noe som noen ser om de ikke prøver hardt. Du var uansett ikke på sjekkern, du lignet mer på en isdronning enn noe annet. Uansett så visste ikke du hvem som gjorde det. Du så oss, jeg la merke til det, men det behøvde ikke være oss. Så overbeviser du om din totale utilstrekkelighet og anale tankegang litt senere. Du tar tak i min dansende venninne som da vitterlig har en øl i hånden og ikke kan ha kastet. Skjeller henne ut, sparker og slår og velter din egen øl. Jeg er ikke der men går opp til deg ute og spør hva du driver med. Om du vet hvem som har gjort deg våt i det hele tatt. Den lille tykkfalne venninnene din ser at dette kan bli bråk. For jeg kommer til å si at det var meg og hun vet det. Hun ser også at jeg ikke kommer til å gi meg lett, jeg er større enn henne og jeg er myndig og bestemt i stemmen. Og innerst inne tror jeg hun skjemmes over sin perfekte venninne som ikke vil ha noen i nærheten av seg. Så for å unngå flere ydmykelser drar hun deg med seg og dere forsvinner nedover gata, den lange slanke med klissvåte bukser og en såret stolthet. Det er det jeg nesten ber om unnskyldning for. At jeg på et tidspunkt mistet impulskontrollen og ødela kvelden din, den siste biten i alle fall. Og mitt lille utfall stod sikkert ikke i forhold til det ubehaget du hadde påført meg og min nydelige, dansende venninne, sikkert ikke. Så unnskyld, på en måte.

mew - comforting sounds

fjellbekk

Han sperrer for døra. Ansiktet er gulig og furene i ansiktet er dype. De blå øynene er kvikke og klærne skitne etter antageligvis flere døgn på fylla. Dere er guds gave, dere sier han. Vi bare smiler og spør om han vil flytte seg så vi kan gå inn i det nedslitte lokalet med mennesker vi aldri ser til daglig, de som tilbringer mer tid inne i dette mørke lokalet bak skitne vinduer, som har en pils som sin beste venn og som anser pubmusikk for å være høykultur. Vi kommer hit fordi ølene er billig og de som kaller dette stedet hjemme er mye mindre selvhøytidelige og pretensiøse enn de som sitter foran en okerrød, trendy vegg på stoler kledd i sort skinn og nipper til drinker med eksotiske navn og ingredienser og hører på klubbmusikk lengre opp i gata. Han med det slitne, meislete ansiktet nekter å røre på seg, han har noe han vil si men det tar for lang tid. Jeg sier fra at jeg blir nødt til å dytte litt i han og ser at det er akseptabelt og vi kommer oss inn. En norsk kvinne av bestemorkaliber står i baren og sjenker øl med streng mine. Jeg ser en kjent rygg, en sykkelgutt av gammel årgang, denne gangen uten kone. Jeg hilser og prøver å forklare at vi har møttes før. Han smiler jovialt og sier at han må hjem til kona snart som er ferdig på jobb. Så hun slipper å være alene. Jeg smiler og sier at det var en fin tanke. Han har snille øyne. Vi finner to ledige barkrakker foran disken og kjøper øl.

Han sitter ved siden av meg. Smal i øynene, etter hasjrøyking etter eget utsagn litt senere. Øynene er isblå og han sitter og følger med på alle som beveger seg fram og tilbake i den smale baren. Han har et ansikt som har levd mye og hardt, han er høy og kvikk i bevegelsene. Han bøyer seg mot meg og vil prate. Sier vi bør passe på veskene våre fordi det er noen som ikke klarer holde fingeren for seg selv. Han har selv klabba ned en neger her for ikke så lenge siden på grunn av det. Han presenterer seg selv som gategutt. Seddelbunken i baklomma er tykk og består av tusenlapper og femhundrelapper. Han sier han er på min fars alder, vokst opp i Groruddalen. Et mareritt å ha løpende i nabolaget og for foreldrene. Det var ødeleggelse i hans farvann, alltid. Tror han har ADHD, det er det de sier. Nå venter han på barnehjemserstatning, 750 000 kroner rett inn på kontoen. Ikke for det, han har hatt et levebrød med å deale siden han var tenåring, gjør det fortsatt.

Jeg spør om "jobben", hvem han selger til, hva han selger. Han blir vaktsom. Hun jeg kom med og jeg skiller oss ut med vår ungdommelige energi og tilstedeværelse som ikke er døyvet av årevis med alkohol som selvmedisinering. Jobber jeg i politiet? Jeg ler og sier at det gjør jeg ikke, jeg er pedagog uten at jeg jobber som det nødvendigvis. Men det er det jeg er. Nesten som en legning, legger jeg til. Han gliser. Bøyer seg mot meg for å fortelle en historier om mannen i dress og hvit skjorte som også skiller seg ut; han som står bak han og entusiastisk synger med bandet som spiller både surt og slapt. Jeg innrømmer for meg selv at jeg uten problemer ser han for meg som en klassisk horekunde, en som anser betalt sex som mer normalt enn ha en relasjon til andre, han har dette nedlatende vurderende blikket og viser i ord og handlinger hva han mener ei dame kan være verdt. Gategutten mister fokuset, han kjenner parfymelukta mi som snor seg mykt rundt nakken min og fanger oppmerksomheten hans. Han hopper med jevne mellomrom ut på gulvet og prater med de som passerer og kjøper øl etter øl hos bestemor bak disken og kaster tipsen i utslagsvasken bak henne. Hun skuler på han og sier ikke noe og plukker heller ikke opp pengene. Han flirer rått. Forteller om ferie i Latin-Amerika og sin første og siste erfaring med kokain, han vil bare ha ren og fin vare så hvorfor gidde å gjøre det her i Norge. Dritbra rus som varte en halvtimes tid. Han hadde seg med ei nydelig prinsesse av ei dame etterpå. Fantastisk sex. Han har solgt amfetamin og slankepiller på syttitallet. Det meste, han har gjort det meste men sona bare noen få år. For det meste holdt seg til hasjen, ikke så farlig som mye av det andre.

Han lurer på hvorfor jeg ikke er redd han, han er en tøffing og en hardhaus. Jeg repliserer at jeg mener å kunne se at han ikke går på noe som jeg tror fremkaller unødig og irrasjonelle aggresjon selv om han er litt hyper og jeg sier jeg tar mine sjanser. Sier at jeg syns det er interessant å høre han fortelle. Han byr på en drink. Jeg gjør han oppmerksom på at jeg kommer til å gå snart, han fingrer med en av de tjukke hårlokkene mine og lener seg nok en gang over og skal fortelle historien om han som står bak, horekunden. Og faller ut igjen fordi nesa er det mest årvåkne organet hos han akkurat nå, herregud så godt du lukter! Jeg ler, tar i mot drinken og komplimentet. En vodkadrink plasseres med myndig hånd foran meg og seddelbunken flashes igjen og jeg kjenner at drinken går ned men ikke mer heller.

Mellom de lange fingrene brungule av hasj og sigarettrøyking holder han en liten hard klump. Viser den for å bekrefte overfor meg at han er i bransjen. Jeg smiler og spør om det er her han selger, om dette er kontoret hans. Hysj, ikke så høyt! Jeg smiler og tuller og sier at om han ikke får avsetning så kan bare gi den til meg. Hun jeg er sammen med som bare har sittet og betraktet og lyttet med et lite fornøyd smil om munnen sier vi tar i mot. Han gliser og rekker henne klumpen som hun putter i veska og vi prater videre. Jeg har bare litt av drinken igjen og sier at vi skal gå snart, forbereder han. For jeg kjenner han ikke og jeg prøver å i det minste gjøre meg selv forutsigbar og se hvilken reaksjon jeg får. For til tider så roper han til meg, aggresivt og ivrig uten at jeg oppfatter at det er rettet mot meg, bare et utslag av hans overskuddslager av energi som i utgangspunktet gjorde at han passet bedre på utsida av det gode selskap for over mer enn femti år siden. Vi kommer oss i klærne og jeg takker pent for drinken og gir gategutten en klem, sier at det var et hyggelig bekjentskap. Du lukter jævlig godt sier han og slipper taket i meg. Vi går ut på gata og er enige om at det var varmt der inne, at de som har minst på et eller annet vis er mer synlige og ærlige og at det er mye større trygghet i det enn i trendy, unge mennesker med lukkede blikk og kommunikasjonssperrer, hva fan, tror du at du bare kan komme hit og prate med meg? Kvelden er kald og vi skal varme oss på et nytt sted om en liten stund. På fyrrige rytmer men vi vet begge at oppvarmingen til kvelden var den beste. Den bruneste bula i hele strøket.

forfengelig

Jeg vil du skal huske meg som henne med det lysende blikket og latteren som gir uttrykk for min romslighet og vilje til å inkludere andre. Kurvene mine da jeg stod der første dagen kledd i flatterende sort og den store utrigningen på ryggen som viste en gylden rygg med en tatovering diskret under det tykke håret. Den svake lukta av parfymen min når du lente deg mot meg og prøvde å si noe i øret mitt fordi det støyet sånn i baren. Velviljen når jeg snakket med deg og hvilte en hånd på låret ditt og så deg rett i øynene. Hvor lett jeg sa ja til å bli med for å sove med deg og ærligheten når jeg forklarte hvorfor det var kun det som var mulig, ikke fordi du eller jeg ikke ville men fordi du har ditt liv og jeg har mitt liv med innebygde risikoer som jeg ikke kan utelate å fortelle om. Forståelsen og tålmodigheten når det jeg fortalte om ble så absurd for deg at du ikke trodde det. At jeg ubesværet og tillitsfullt dro kjolen over hodet og tok av meg BH-en mens jeg satt på fanget ditt i sofaen. Hvor myke leppene mine var når de bestemt spiste av deg og fikk deg til å ynke deg svakt. Hvor trygg og sikkert hendenen mine fant alle de stedene som gir deg pustebesvær, gang på gang. Hvordan jeg lekte deg nesten fram til utløsningen med en kyndig hånd og en skamløs munn, gang etter gang for så å la deg først komme når tidsfristen nesten var løpt ut. At jeg aksepterte mildt at jeg av hensyn til deg måtte vise diskresjon og samtidig bygget opp selvfølelsen din ved å fortelle deg når jeg kunne at det påvirket meg, selv i selskap med alle de andre at vi hadde sovet sammen. At det holdt meg våken. Jeg vil du skal huske meg som en du ville hatt inntil deg flere ganger enn de to nettene det ble med, som du har lyst til å utforske mer ved en senere anledning. Så forfengelig er jeg.

Jeg kommer til å huske deg som han tok i meg som om jeg var en skjør blomst. En munn som var nesten passiv og som ikke krevde. En selvopptatt og skremt mann som lå stille på rygg og ventet på å bli tilfredstilt og kom med den tragiske setningen om at du må avslutte det du har begynt. Som strøk over meg med så fjærlette og lite engasjerte fingre da jeg ble våt at jeg nesten ble sint og som krevde mye mer av meg enn seg selv i energi og deltagelse. En som så på meg og avbrøt meg etter å ha spurt meg om hva lykke er for meg og sa at han ville gi meg et råd. Som om jeg trenger en manns råd om lykke? En som bad om bekreftelse, var ikke dette hyggelig? En som måtte veiledes og tydelig geleides. En som så ned på andre som demonstrerte med keitete interesse hva de savnet og hva de ville ha, på sjekker'n. Han som kom nesten uhørlig og lett klynkende. Jeg kommer til å huske deg som en arrogant, hensynsløs men samtidig svak mann. Ikke fordi du nødvendigvis var det men fordi å fokusere på det aspektet ved deg gjorde det lettere for meg å snu ryggen til deg og gå og ikke be om noen verdens ting. Fordi du ikke hadde noe å tilby. Og i ettertid kan jeg egentlig med sikkerhet si at jeg ikke har noe tilby deg heller.

pj harvey - this is love

nick cave - the ship song

som man reder så ligger man

Det bare eksploderer inni meg. Jeg snakker med rolig stemme, later som ingenting. Egentlig har jeg lyst til å bruke "jælva" og "helvetes" om en annen. På en måte føles det som du har pisset på meg. Pisset på oss, det vi var og det vi hadde sammen. Jeg blir så kvalm av hvor enkelt det tilsynelatende er for deg. Kjenner at jeg tenker at jeg håper det går så til helvete for deg at det halve hadde vært nok, jeg kjenner en reell redsel for at det faktisk kommer til å gå til helvete bare tiden får jobbet med din manglende virkelighetsorientering og vet at det kommer til å slå ned i mitt liv med ganske stor slagkraft, potensielt ødeleggende. Hva du enn gjør så kommer jeg til å trekke det korteste strået. Jeg kjenner hvordan tilliten jeg i årevis sa til meg selv at jeg hadde til deg aldri har vært der. At jeg har lurt meg selv, vært en idiot. Det føles som du med dette kaster et forbannet liv på båten, et helhjertet forsøk fra min side i alle fall på å finne en slags lykke, hvor mislykket det enn var. Å høylydt demonstrere hvor usannsynlig utilstrekkelig du syns jeg var, det er det det føles som. Jeg blir forbannet, fordi det er så jævla lett for deg. For i mitt hodet betyr det at det er jeg som har gjort alt så inni helvete vanskelig. Jeg. At det er jeg som er den jævla fitta som ikke skjønte mine egne begrensninger. Du sier et eller annet om at du vet at jeg ikke er helt alene og jeg føler meg som ei jævla hore. Du får meg til å føle meg så jævla lite verdt. Fordi det er så enkelt for deg og fordi jeg ikke gidder rydde opp de blå, tomme pakningene etter kondomer og rydde bort sneiper når helga er over. Jeg lar deg se det og føler meg som en hore, uansett hvor ektefølt og trofast den lille fliken lykke jeg har klart å krafse til meg er. Jeg raser innvendig fordi jeg ikke kan få til det enkle. Alt skal koste; alt skal ha en pris, en verdig pris. Jeg roter meg borti situasjoner som faktisk talt gjør at jeg må vurdere hvor mye jeg egentlig verdsetter livet mitt, hvor langt jeg vil det skal være og om det er verdt å ofre biter av det bare fordi jeg trekkes mot det vanskelige; det man aldri skal få og knapt nok låne om en er heldig. Jeg avskyr meg selv fordi jeg ikke unner deg det enkle. Jeg har lyst til å be deg holde kjeft når du sier at jeg må tenke meg om neste gang. Jeg hater ingen men du får meg til å ha lyst til å si at jeg hater at du er så jævla ordentlig og redelig, så inni granskaugen villig til å ofre deg for hva fan vet vel jeg? Familien, tradisjoner og verdier jeg trodde jeg skjønte men som akkurat nå er tåkelagt i rødt sinne for min del. Men meg, meg satt du og tvinnet tomler og så på mens jeg mistet all gnist, all vilje. Du så det for fan og gjorde ikke en jævla dritt med det. Vi kan pule mer, da blir alt bra. Det var ditt avanserte forslag. Jævla dust! Hadde du giddet å prøve og forstå så skulle jeg pult deg herifra til månen. Men nei. Bare så mye som en antydning til at jeg ikke hadde nettopp den kontrollen over følelsene mine som drev deg bort og som fikk deg til å føle deg som en latterlig liten mann så snudde du ryggen til. Jeg kan love deg at du har mer trøbbel i vente dit du skal nå, såpass vet jeg. Jeg har bare lyst til å hyle høyt, skrike til det kjennes ut som hodet skal eksplodere. Ikke fan om jeg har lyst til å fortsette denne inni helvetes siviliserte samtalen med deg. Jeg vil ligge på senga mi og sparke i betongveggen til knærne gjør vondt, jeg vil spille musikk som får meg til å gråte; riste ukontrollert. Jeg vil rope "neeeeei!" Jeg vil så inni helvete av, jeg vil så inni helvete bort fra deg og ditt jævla forpulte enkle liv. Jeg vil drukne i søvn og ikke komme til overflaten igjen. Fan ta deg, det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt.

Du får ha meg unnskyldt, jeg har litt usivilisert og smålig sinne jeg må ha utløp for.

the ramones - i wanna be sedated

alanis morissette - hand in my pocket

kaldt kyss

Det regner. Hvis jeg skulle sammenlignet det med et kyss så ville det vært et ivrig og imøtekommende kyss med kalde men allikevel myke lepper. Før morgenlyset overtok gatene ble regnet gjennomlyst av gatelykter i stram giv akt. Da jeg tok på de brune gummistøvlene fant jeg en tjuekroning gjemt i en gammel kvittering fra Rema i tåa. Gressbakken i parken ga etter under støvlene, fullstendig gjennomtrukket av vann. Når skal jeg få tatt bilde av duene som flyr over parken? I flere minutter flyr de i åttetall. Ingen jeg møter på veien smiler, bortsett fra meg. En sang har festet seg i hodet og jeg nynnet hele veien ned til Akerselva:
The moment we believe that we have never met
Another kind of love, it's easy to forget
When we are all alone and waiting for some treat
We have a thing in common, this was meant to be

kaldt kyss

Det regner i dag. Hvis jeg skulle sammenlignet det med et kyss så ville det vært et ivrig og imøtekommende kyss med kalde men allikevel myke lepper. Før morgenlyset overtok gatene ble regnet gjennomlyst av gatelykter i stram giv akt. Da jeg tok på de brune gummistøvlene fant jeg en tjuekroning gjemt i en gammel kvittering fra Rema. Gressbakken i parken ga etter under støvlene, fullstendig gjennomtrukket av vann. Når skal jeg få tatt bilde av duene som flyr i ring over parken? I flere minutter flyr de i åttetallIngen jeg møtte på vei til jobben smilte. En sang har festet seg i hodet og jeg nynnet hele veien ned til Akerselva:
The moment we believe that we have never met
Another kind of love, it's easy to forget
When we are all alone and waiting for some treat
We have a thing in common, this was meant to be

knær

Det er i begynnelsen av desember og klokka er litt over fem. Togperrongen er full av mennesker på vei hjem; ut av byen til romslige eneboliger og leiligheter, friskere luft og mindre forhold. Julehandelen er i gang og det står poser fra ymse forretninger og omkranser godt kledde vinterbein. Hun står der i lange støvler, sorte, myke strømpebukser og skjørt. Et barn i hver hånd og hodet på skakke mens hun stirrer ut i den mørke desemberettermiddagen, mot lyset i Ekebergåsen, hjemover.

Toget kommer inn på stasjonen og en strøm av mennesker går av. Hun står og tripper og venter på å få komme inn, finne en plass méd kjøreretningen. Dagen har vært lang og dette er siste etappe, et lite selskap der det eneste som frister er det store glasset med rødvin som hun vet blir plassert i hånden hennes når hun kommer fram. Ungene er også slitne og finner seg til rette på hver sin side av henne, stille og avventende.

En pent kledd mann i dress setter seg rett overfor henne. Hun kommer sakte til seg selv. Hun har aldri merket at det var så trangt mellom disse setene som står mot hverandre. Dressmannen må for å sitte rett i setet la det ene kneet komme mellom hennes egne knær. Toget humper avgårde og beina deres berører hverandre, forsiktig. Hun betrakter han i smug, lurer på hva han driver med. Bare dressen i seg selv får han til å ose av både penger og selvtillitt. Ansiktet er solbrunt etter minst én ferie sydover lenge etter sommerferien, fingrene lange og slanke. Han har fine linjer rundt øynene og hun anslår at han kan være tidlig i førtiårene. Han er trøtt; han strever med å holde øynene åpne.

Selv er hun varm. Det kjennes godt å bli forsiktg ristet; stryke mot en fremmeds knær. Varmen har vært der en stund, et par måneder. Den avtar ikke men blir heller sterkere. Det er behagelig å hvile blikket på den trøtte dressmannen som ikke klarer helt å sovne og samtidig kjenne hvordan varmen fra henne selv presser seg fram, gjennom seriøse dressbukser. De sitter sånn i tjue minutter, to fremmede som deler kroppsvarme. Når toget endelig begynner å tømmes tar den dresskledde seg sammen og flytter seg en rad lengre ned, med ansiktet i hennes retning. Han sovner med en gang. Hennes stasjon ropes opp og hun får ungene i klærne og går nedover midtgangen, bort fra den sovende. Ute i desembermørket løper hun om kapp med ungene bortover den snødekte veien. Kulda biter i kinnenen men det er lenge siden hun har merket noe til det.

smilende stille

Mentalt burde jeg skjære tenner der jeg sitter godt sammenkrøpet i de mørkebrune sofaputene, i gremmelse. Fordi jeg sa at jeg skulle være stille. Fordi jeg sa at å snakke med seg selv ikke var nok. Et eller annet sted inni meg smiler jeg og tenker at noen kunne trengt å fått staket opp tette bihuler, at det ligger et snev av tetthet i stemmen, tro om noen kan høre det? Rytmen i musikken pulserer med min egen puls som er rask, jaget og forventningsfull, fortsatt. Det kunne jeg også gremmes over men gidder ikke. Spiralen i brystkassen minner om dyr i en evig runddans, sanseapparatet mitt er forvirret, lyst kjemper med alt fra undring til savn over helt andre ting enn deg. Å snakke med meg selv, det gjør jeg jo tydeligvis uansett. Jeg befinner meg fortsatt i gravitasjonsfeltet ditt merker jeg når jeg rydder av bordet etter noe som virker som en evighet med alle sanser påskrudd. Men jeg er altså stille, smilende. Men samtidig flekker jeg tenner, innbitt og inderlig, bak et avslappet ytre. Det ville nok blitt et ganske heftig sammenstøt, det har du rett i.

coil - fire of the mind

til lags åt alle

Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gamalt og vil so vera.
Eg tykkjer stødt, at det høver best
å hjelpa den, som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar,
d’er alltid ein, som det ikkje smakar;
og når den eine då gjerer rop,
så ropar sidan den heile hop.

D’er mange nog, som vil domar vera
og læ åt alt, som dei andre gjera.
Og lyte finna dei rundt i kring,
og sjølve gjera dei ingen ting.

Um talen høyra me rødor manga,
og etter storleiken skal det ganga:
er folket stort, so er talen trygg;
er folket smått, so er talen stygg.

Og ymse folk er no alt for rædde,
at dei er havde til spott og gædde.
Dei skulde taka det heller lett;
det kjem vel upp, kven som hadde rett.

Her spyrst no minst um kvat mange lika;
mot rett og sanning må allting vika.
Det gjelder litet um tungt og lett;
det gjelder beinast um rangt og rett.

Det er ein ting, som oss tidt må undra,
at stort og smått skal seg alltid sunda,
at alt det store skal vyrdnad få,
og ingi ære når til dei små.

Det var vel lett, når ein slapp å grava,
når utan stræv ein fekk æra hava,
når den fekk prisen, som kravde mest
og berre kallad’ seg alltid best.

Det trur no mange den gamle læra,
at tyngste verket er største æra.
Det trur no mange, det folk er best,
Som krever minst og som strævar mest

Ein fær no høyra so mange grillor.
Det døma folke etter klædefillor.
Er kufta gammal, og kroppen grå,
so skal ein vandt noko vyrdnad få.

Kvat råd skal guten her heime hava?
Dei vil, han skal ned i moldi grava
og enda vera so blank og fin,
at skinnet glansar og kragen skin.

Skal alle ganga med kvita hender,
so kjem det armod i mange grender.
Skal guten grava og streva hardt,
so verer neven vel hard og svart.

D’er brotne kvistar i alle skogar;
det henger mold under alle plogar;
på alle leider det lyte finst,
og myket der, som ein ventar minst.

Men når me høyra um gamla tider,
so hadde folket vel verre rider.
Me all den trældom, som no me sjå,
so er det mildare no enn då.

Og dermed vilja me endå vona,
at lang tider må mykje sona,
at eingong sanning skal vinna lett,
at eingong folket skal få sin rett.

Ivar Aasen

feminist?

Likestillingskampen har vært en suksess. Alle kvinner har til enhver tid sluttet opp om ting som at kvinner skal ha stemmerett og like rett til utdanning. Og i kjølvannet av dette har alles syntes at svangerskapspermisjoner, ammefri, fri til å være hjemme med syke barn, barnehageplaser og barnetrygd har vært gode og nødvendige tiltak. Alle kvinner har masjert i takt og omfavnet verdiene og tiltaken for å gi kvinnen hennes rettmessige plass i samfunnet, likestilt og likeverdig med mannen. Det er i alle fall sånn det fremstår i dag når vi er kommet så langt at det handler om å gjøre de ordningene som er kjempet fram for å gi kvinner mulighet til å delta i det som til en hver tid har vært regnet som den mer produktive delen av samfunnsaktiviteten, det som skjer utenfor hjemmet til allmenne ordninger som ikke kan knyttes opp mot kjønn men hvilken funksjon en har og dermed har status deretter.
Og derfor er det lov å sutre litt, både for kvinner og menn. Fordi vi har jo vært så enige tidligere.

Ta f.eks deling av fødselspermisjon der tredeling visstnok er revolusjonært. Både kvinner og menn vegrer seg og det ultimate argumentet er fortsatt den myke kvinnepuppen. Melka. Jeg har fullammet barn i både seks og åtte måneder og har skaffet til veie melk fra pupp og ikke fra ku i tilsammen to og et halvt år fordelt på to barn og tro meg det var ingen dans på roser, jeg sliter fremeles med senvirkningene som skadeskutt søvnmønster og manglende evne til dyp søvn fordi jeg fremdeles er innstilt på å våkne av det minste kny fra små mennesker med behov for en voksen. Så jeg burde forstå at puppen har sin verdi og er det beste argumentet for både å la mor få drikke kaffe latte noen måneder ekstra og la mannen få tjene hard valuta og slippe å knytte like sterke bånd til sitt barn som det mor får en mulighet til.

Men, vet du hva, jeg har ingen forståelse for det. Da kvinnenen dro ut i arbeidslivet så skjedde det f.eks. noe med middagslagingen i de tusener hjem. Når tiden til å lage mat ikke var der så ble det mer og mer vanlig med halv og helfabrikater. Sånn at to travle voksne med tilhørende barn i en husholdning fremdeles kunne få i seg mat etter samme mønster som da hjemmefruen regjerte. At noe av denne maten ikke er av det sunneste slaget, det kan vi knapt laste kvinnefrigjøringen for. Og selv om det ble lettere å presentere en akseptabel middag på bordet etter endt arbeidsdag så kan det å få hjemmelagde måltider i innsats og tidsbruk før og nå neppe sammenlignes. Det er andre problemer i dag; hvordan få tid til å handle inn mellom jobb og barnehage og klare å skvise inn både gode måltider, oppfølging av lekser og fritidsaktiviteter for både barn og voksne i et tidsrom som helt klart har skrumpet inn de siste femti år. Det er en ny verden og nye utfordringer.

Hvis puppen ble flyttet ut fra hjemmet så ville det også bety nye utfordringer. Gro Nylander innser at det enkleste er det beste i forhold til barnet, å dra ut puppen der og da. Og at det vil være fryktelig kronglete med alle de barnevognene på offentlig transport og alle de mennene som kjører puppeturer i løpet av en dag for å sørge for at barnet deres får i seg politisk korrekt føde. Men sikkert ikke mer problematisk enn alle de som velger å handle med bil hver dag i stedet for å gjøre lørdagshandel. Siden Gro Nylander er så opptatt av denne morsmelken og ammingen så kunne hun kanskje også hjulpet til å normalisere det å pumpe ut melk som oppbevares i kjøleskap til poden og melken befinner seg på samme sted. For noen vil det være plent umulig å få til og de vil være nødt til å bruke erstatning. Hvis det er sånn at morsmelkerstatning ikke har like god effekt på barns helse som morsmelk så ser jeg for meg at noen vil ta på seg oppgaven med å forbedre dagens produkter sånn at de til en viss grad kan nærme seg standaren til morsmelk. Sikkert ikke en umulig oppgave men knapt prioritert fordi det ville i enda støre grad løsne kvinners bånde til hjemmet og den uformelle produksjon. Nettopp, det ville hatt konsekvenser, alvorlige. Om kvinner faktisk ble i enda større grad frigjort fra sin biologi. Det ville muligjort at menn også kunne frigjøre seg fra sin biologi og finne sin rolle i et samfunn der alle anses for å være skikket til å både tjene hard valuta og ta vare på den oppvoksende generasjon.

Og hva er denne illusjonen om at alle skal like det som skjer? En mann som hevder at det å ta seg av barn er mer naturlig for kvinner enn menn bør kjenne sin besøkelsestid. En mann som sier at det vil skape nye utfordringer som må løses hvis han skal bli en større del av den uformelle omsorgssektoren som vi ville kalt det om vi skulle lage en studie på dette, han vil jeg lytte til. Til de som sier at dette er umulig å få til, kvinner som menn så vil jeg bare si: So what! Jeg og mange andre hører hva dere sier men syns faktisk ikke at det er riktig å la være og prøve bare for at dere er sidrompa og ikke tror at dette kommer til å gå! Vi skal prøve fordi all erfaring tilsier at med endringer så vil det følge nyvinninger som vil gjøre dette enklere enn det dere i deres mest traurige, reaksjonære ikke-fantasi kunne forestille dere. Og at det med endringer kommer negative konesekvenser, hey, det er sånn det er. Mangel på endring skaper også nye problemer hver dag og det er også problemer som på sikt må løses. Hvorfor det ene er verre enn det andre det skjønner vi ikke og vi velger å prøve og endre ting i stedet.

Så likestillingskampen for meg handler om at det må være makt bak kravene om å skape reelle valg for begge kjønn. Og det er fremdeles sånn at det er krefter, både blandt kvinner og menn som ønsker å opprettholde kjønnsdelingen der kvinner blir hengende etter med tanke på formell makt til å bestemme over egen hverdag og i den materielle utviklingen der det fortsatt er sånn at det er flest kvinner som hever minstepensjon og i overskuelig fremtid vil det være sånn at kvinner gjennom et langt liv vil tjene mindre enn menn. Ja visst, jeg er feminist. Noe annet ville være utenkelig. For reell likestilling er lant opp og langt fram, for begge kjønn.

Kvinnedagen kom og forsvant uten at jeg klarte å komme på en eneste fornuftig tanke om hvorfor den er viktig. Uten at jeg ser på det som et bevis på at jeg er likestilt og at jeg har de samme mulighetene til å gjøre det jeg vil og bli det jeg vil uten at mitt kjønn skal stå i veien for det. Grunnen var ganske patetisk vil kanskje noe si. For jeg fikk en uventet melding som inneholdt ordene "kjære" og "jeg er glad i deg" så dagen gikk med til å være litt mutt fordi jeg ikke hadde mulighet til å la vedkommende demonstrere meningen i de små ordene og bare slapp unna med å praktiserer ord. Og ja, det var en mann. Så et viktig poeng er i alle fall avklart. Menn er på ingen måte overflødige og utrangerte og det er vel strengt tatt ikke det det handler om. Likelstilling handler like mye om å skape aksept for at menn skal kunne innta tradisjonelt kvinnedominerte arenaer som at kvinner skal kunne gjøre det motsatte.

Og det er da jeg begynner å se meg litt rundt og undres. Debatten i samfunnet i dag om forholdet mellom kvinner og menn, i alle fall mediedebatten, den sentrerer oftere om at mannen er satt på sidelinjen og det å være mann, som i ekte mannfolk (hva nå det er) ikkelengre er akseptabelt og at mannen er blitt fremmedgjort i et samfunn styrt av feminine verdier.

kvalm

Jeg står naken over den hvite vasken og brekker meg. Det kommer stort sett bare gul væske, jeg har spist lite i flere uker nå. Det er andre gangen jeg har kastet opp. Jeg kaster aldri opp. Bare visst jeg har drukket shots eller for mye umerket sprit. Jeg kaster ikke en gang opp når jeg har omgangssyke. Skal jeg klare å kvitte meg all gørra som ikke finner veien til tarmen men bare fyller opp magesekken til du kjenner at det står langt oppe i spiserøret så må jeg stikke fingrene i halsen. Mer korrekt, halve hånda, flere ganger. Jeg kaster bare ikke opp. Kroppen min vil ikke, det er å kjenne på et eller annet som jeg innbiller meg må være å ønske og forsvinne i et sort hull, dø og bli borte. Så jeg kaster ikke opp. Men dette er andre gangen på kort tid. Sist var jeg også naken og det var over samme vasken. Han ligger borte på senga og ser på meg med et merkelig blikk. Bare ligger der og sier ingen ting. Ser hvordan brekningene river i kroppen min. Fem minutter tidliger lå han oppå meg svett og varm, tilfredstilt. Jeg siger sammen på gulvet ved vasken og tårene renner i strie strømmer nedover ansiktet mitt, umulige å kontrollere. Jeg tror dette må bli siste gangen sier jeg stille. Han hadde noen uker før konkludert med at han måtte være fri. Være klar for at den rette en dag skulle seile forbi. Det var ikke meg. Viljen min sa meg at det skulle være oss for evig og alltid men kroppen min hadde protestert lenge; latt andre få legge hånda om nakken min og hviske uanstendige forslag i øret mitt, latt fremmede hender få kjenne på mykheten min; brystene, den lille rumpa. Og nå stod jeg og kastet opp over den jævla vasken hans igjen. Han hadde med vante fingre og en myk munn fått meg til å komme høyt og gråtende like før, han hadde kommet i meg mens jeg enda vred meg etter min egen orgasme. Jeg hadde følt meg trygg i armene hans. Helt til kvalmen kom som kastet over meg, igjen. Viljen min som straffet kroppen for å bare være, i øyeblikket. Som sa at det er forpliktelser i alt og er det ikke det så er det ingenting å gi. Ikke til han, ikke til noen. Jeg finner fram klærne som ligger strødd utover den spraglete fillerya, tørker tårer og bare ser på han. Han reiser seg, står midt på gulvet, naken og vakker. De blå øynene er ekstra mørke og han har en nyve i panna. Han holder meg tett inntil seg og hvisker unnskyld i øret mitt før han lar meg gå. For siste gang.

nær

Jeg sender ut ord i formasjon; ord som bærer med seg bildene laget av deg hos meg, flyktigheten men samtidig det tunge, intense nærværet ditt som har vekslet mellom å stryke meg varsomt medhårs og skape små ildkuler av sinne og frustrasjon. Igjen hos meg har jeg latt begjæret, sinnet, smilene og skuffelsen ligge igjen. Jeg våker over dem, tar pulsen med jevne mellomrom og konstaterer at de ikke har noen intensjon om å dø ut. Din energi har blitt en del av det de lever av, sammen med rester av bevegelser, blikk, myke berøringer og setninger uten fokus fra andre som har seilt forbi. Den klarer seg fint uten deg, denne pulserende varmen, men akkurat nå så er den deg. Jeg sitter rolig og varmer meg på den; med utstrakte hender og et ettertenksomt blikk ut i den mørke natta. For hvem vet når en ny vil komme inn i min sfære og skape nye gravitasjonsregler som en i forkant ville trodd var umulige og unaturlige men som i etterkant blir naturlig og uungåelig. Så jeg velger å holde deg nær, enda.

ta meg

Det er en av disse hendelsene du ikke helt klarer å huske i etterkant, vurdere kvaliteten av og om det gikk bra eller dårlig. Jeg hadde prøvd å finne klær som jeg følte meg vel i. Det endte med sort; en vid sort bukse med en figursydd, kroppsnær kjole over. I anstendighetens navn var utrigningen bak og et skjerf hang rundt halsen for å minske oppmerksomheten mot formene som kjolen fremhevet. Hvis det skulle være kvinner som satt på andre siden av bordet så ville de ikke legge så godt merke til det under hodet, og var det menn så ville det fremstå nok bevisst til at de ville regisistrere uten å tenke at jeg ropte om oppmerksomhet i klærne. Like før jeg går inn kjenner jeg at jeg er kvalm og nervøs. For jeg har ikke hatt tid til å finslipe kommentarene, til å laste ned de riktige holdningene og formuleringene fra et mangfold av rapporter og undersøkelser sånn at jeg fremstår som at jeg har kjennskap til fagfeltet. Jeg må bare satse på at jeg får spørsmål jeg klarer å besvare ganske greit og at jeg som person overdøver det faktum at min erfaring er minimal på området. Så i over en time sitter jeg og smiler, i tur og orden fester jeg blikket interessert på den som snakker og jeg prøver å høres selvsikker ut uten å høres selvgod ut når spørsmålene spørres. Og for hver gang det kommer et fagsprøsmål må jeg stole på at det resonnementet jeg kommer med er mulig å forstå og delvis gyldig. Det er vanskelig å lese de tre eldre mennene som sitter foran meg. De har et hav av erfaring fordelt mellom seg i å lede og styre målrettet virksomhet og de bør være i stand til å gjennomskue en som meg som akkurat nå er mer smil, entusiasme og sjarme enn beinhard kompetanse og erfaring. Eneste lyspunktet er at jeg er valgt til å komme inn først og har blitt valgt foran minst femti andre. Men det er fortsatt i underkant av tjue til som skal vurderes. Og joda, jeg vet at de kommer til å huske meg. Men for hva? Jeg står i heisen på vei ut i den kalde, klare dagen og har flere uker på å tenke meg opp og fram eller resignere og synke sammen og kjenne på stagnasjonen og at lite er nytt under solen. Så har jeg forsøkt å selge meg selv uten at jeg kan si om det fungerte, jeg vet at jeg har signalisert ganske kraftig; "Ta meg! Ta meg!". For jeg satt igjen med en følelse av at det hadde vært hyggelig. Det i seg selv får meg til å tro at jeg har vært alt for avslappet og at jeg har overkompensert med å være meg; min evne til å finne meg til rette i uvante situasjoner. Og all erfaring viser at det ikke sier noe om kvaliteten på det jeg har gjort, at jeg intuitivt finner en plass innenfor ukjente rammer fordi jeg er såpass bevisst på hvor jeg selv står at jeg ikke får gjort mer enn det som er rimelig å forvente av meg selv der og da og faktisk må være fornøyd med det.

joy division - decades

interpol - leif erikson

She says
It helps with the lights out
Her rabid glow
Is like braille to the night
She swears
I'm a slave to the details
But if your life is such a big joke
Why should I care?

The clock is set for nine
But you know you're gonna make it eight
So that you two can take some time
Teach each other to reciprocate

She feels that my sentimental side
Should be held with kids gloves
But she doesn't know
That I left my urge in the icebox

She swears
I'm just prey for the female
Well then hook me up and throw me baby cakes
Cause I like to get hooked

The clock is set for nine
But you know you're gonna make it eight
All the people that you've loved
They're all bound to leave some keepsakes

I've been swinging all the time
Think it's time to learn your way
I picture you and me together
In the jungle it will be ok

I'll bring you when my lifeboat
Sails through the night
That is supposing that
You don't sleep tonight

It's like learning a new language
Helps me catch up on my mind
If you don't bring up those lonely parts
This could be a good time

It's like learning a new language
You come here to me
We'll collect those lonely parts
And set them down
You come here to me...

She says brief things
Her love's a pony
My love's subliminal

She says brief things
Her love's a pony
My love's subliminal

hopp

Jeg hadde våknet en gang før ti under det skrå loftstaket av summingen fra sommerfeite humler som surret nede på den kløverdekte gressbakken på baksida av huset. De florlette gardinene i syntetisk stoff blafret fram og tilbake og jeg lå en lang stund med øynene igjen mens sollyset gjorde svart natt til gyldent rødt bak øyelokkene. Det var alltid det samme dynetrekket i myk bomull med rosa blomsterranker. Glatt fra årevis med omsorgsfull vask og tørk på snor i nordavind. Når jeg satte beina i gulvet var det oppvarmet av morgensola. Fra kjøkkenet kunne en høre at det ramlet i kasseroller, sannsynligvis den gamle som allerede hadde lagt dagens fangst klar i middagsgrytene. Fra vinduet så jeg at båten lå ute på vågen og duppet så dagens første fisketur var nok unnagjort. Morgenen var aldeles glassklar. Himmelen hadde en dyp blåfarve, en svak bris kruset vågen som glitrert skarpt fra midtsommersola. Ute i loftsgangen kunne jeg høre slipesteinen, den myke lyden av det våte knivbladet og små dump når steinen hoppet smøyg seg inn det lille vinduet. På bare tær manøvrerte jeg meg forsiktig ned den bratte trappa, de samme trinnene som knirket, år etter år. Morgensola hadde etterlatt steintrappa lunken og det var alltid godt å sitte og sakte våkne med tærne begravd i gresset. Helt til en ble oppdaget av den gamle og en måtte avgjøre om en måtte spise som hun krevde eller om det var kort nok tid til middag sånn at en kunne avfeie spørsmålet om en ikke burde få i seg noe mat. Middagen ble alltid spist før ett, som regel fersk fisk i kokt eller stekt form. Om ettermiddagene kom vi oss bort fra huset for da skulle det soves middagshvil og han som var ute og fisket før seks om morgene ville ikke være god å ha med å gjøre hvis vi holdt lurveleven utenfor eller inne.

Denne ettermiddagen hadde vi tatt turen gjennom skogholtet til ruinene av en gård som hadde tilhørt familien. Det er rart hvordan vi aldri spurte hva som hadde skjedd, hvorfor både huset og låven var borte og bare grunnmuren stod igjen. For det må ha stått så sent som i mellomkrigstida. Ett eller annet med at vi ikke spurte og gravde om så mye, sikkert fordi vi ikke ble oppmuntret til det. Så uten tanke for hvem som hadde bodd der og hvorfor huset ikke lengre stod løp vi rundt og løftet på hver mosegrodde stein og fant alltids små skatter. Skår fra gammelt steintøy, gryter, vindusrammer og til og med mynter. Vi balanserte rundt muren og ble vi sultne stakk vi ned i naustet og hentet litt tørrfisk som vi gnagde på mens vi satt i restene av hvert vårt kjellervindu og dinglet med beina uten tanke for annet enn å være.

Av en eller annen grunn hadde jeg klatret opp i et tre. Ei stor bjørk som stod like ved stueveggen på vestsida av huset. Jeg antar at det var stueveggen. For når jeg tenker meg om så vendte alle stuene i bygda mot vest, i alle fall de jeg hadde vært inne i og det var nesten alle. Denne bjørka må ha stått en stund, den var tjukkere i stammen enn alle i skogen rundt og derfor mulig å klatre i. Det var også langt opp til øverste grein. Hvordan jeg kom meg opp er jeg usikker på. Jeg tror vi må ha hjulpet hverandre opp for i begynnelsen var vi tre som satt vaglet oppover i den kraftige bjørka.

Nå satt jeg alene. På den nederste og tjukkeste greina flere meter over bakken. De andre hadde gått videre nedover til fjæra. De var skjult av det høye gresset og jeg kunne høre at de kastet stein og ropte og skrålte. Det var langt nok borte fra huset til at bråket ikke kunne tilskrives oss om noen spurte når middagluren var over. Mens jeg, jeg satt helt urørlig og så stivt ned i den gresskledde bakken under. "Kommer du eller?" Ingen så ut til å bry seg om at det ikke kom noe svar over den duvende, høye gressveggen. De trodde vel at jeg hadde gått hjem.

Jeg klarer ikke røre meg, sitter og klamrer meg fast og lurer på hvordan jeg skal komme meg ned. Stammen er glatt og det er ingen steder å få fotfeste under greina jeg sitter på. Jeg tør ikke ta tak i den glatte, hvite greina og slippe meg ned, dingle litt med bein før jeg slipper taket og treffer den mye gressbakken. Jeg vet at jeg er for svak i armene, at jeg kommer til å skli med hendene og ramle hardt. Plutselig står hun der, med det hvite håret og de store blå øynene og den fyldige munnen som nesten er for stor til det lille ansiktet hennes. Hun er mye lavere enn meg men tøff som få. Hun er oppvokst her og vant med å ferdes høyt og lavt. Jeg egnet meg best på en stol med en bok i hendene på den tiden. I alle fall var det der jeg følte meg tryggest. "Vi skal hjem til ettermiddagskaffe! Kom deg ned!" Så piler hun avgårde opp den nesten forsvunne stien mot huset vårt. Jeg rører meg ikke. Like før hun forsvinner i skogholtet snur hun seg og roper høyt: "Herrejemini, se til å hopp ned da! Det er ikke farlig!" så er hun borte.

Jeg kjenner at klumpen i halsen holder på å kvele meg og tårene begynner å trille sakte nedover kinnene. De jeg innbitt har holdt tilbake hele tiden, ventet med å slippe løs til alle har dratt. Brillene sklir ned på nesa og jeg snufser halvkvalt. Jeg vet at jeg må hoppe og jeg vet at jeg kommer til å slå meg for jeg vet rett og slett ikke hva som skal til for å lande trygt. Den lille blåøyde ville antageligvis hoppet modig og kontant ned og de sterke, korte beina vill båret henne godt og hun ville løpt avgårde og forsvunnet i havet av geitrams før en fikk sukk for seg. Til slutt innser jeg at ingen kommer tilbake for å hjelpe meg og jeg må bare hoppe, la det stå til. Synet mitt gjør at jeg på ingen måte klarer å vurdere hvor langt det egentlig er ned og dermed tror jeg nok at det er høyere enn det er. Ingen har sagt til meg at jeg ikke kan vurdere avstand særlig godt og at jeg mest sannsynlig burde lære meg å stole mer på instinktene. Men fordi jeg ser dårlig er det det jeg bruker som rettesnor og mestringsfølelsen uteblir gang på gang fordi jeg på et eller annet nivå skjønner at øynene mine gir meg ikke den informasjonen jeg trenger og resultatet er at jeg blir redd, nølende og usikker. Og det gjør også at jeg ikke klarer å instruere kroppen min til å bruke musklene riktig på akkurat riktig tidspunkt før jeg treffer gresset sånn at jeg klare å holde meg delvis på beina, produsere nok motstand tidsnok til at jeg ikke faller rett i bakken.

Jeg sitter på huk på greina klar til å hoppe, vet at jeg kommer til å gjøre en feilvurdering, at den er uunngåelig. For jeg ser ikke når jeg må stive av beina og stramme alle musklene. Hadde jeg klart å la være å bare stole på det jeg så så kanskje jeg ville fått en mykere landing? Jeg treffer bakken og ganske riktig, jeg er for slapp i beina og begge knærne smeller hardt i haka så tennnen skrangler og jeg slår et hakk i leppa. Brillene lander i gresset foran meg og jeg famler litt rundt før jeg finner dem. Jeg tørker snørret og tåren med en håndbak full av grønske etter det ublide møte med bakken, blodet på leppa smaker søtt. Sakte rusler jeg hjemover. Det er det tebrød, sirupskake og saft på bordet når jeg kommer.

common - come close

the roots med erykah badu - you got me

uunngåelig

adjagas - mun ja mun



Mun ja mun betyr "I and I" og er hentet fra rastafarianisme. Uttrykket refererer til at gud er i oss alle, at vi er ett.

Du er sliten og orker knapt røre deg. Kulda har trengt inn til beinet og kroppen har blitt overmannet av en heftig forkjølelse. Du ligger der og ser på meg. Jeg har tenkt å la deg sove, jeg er selv matt i hele kroppen etter en lang dag og en uke som har sugd all energi ut av meg. Vi trenger begge å hvile, og jeg kjenner at det er nok for meg at du bare er. Hos meg. Du ber meg komme å ligge ved siden av deg, legge den varme kroppen min inntil deg, la deg få litt av min varme, den du vet er der og som du ser tiltar og skinner klart med en gang du nærmer deg. Du ber meg ta av alt. Når det siste plagget har falt i gulvet og jeg smyger meg inntil deg skjer det, det samme som skjer hver gang. Kroppene våre smelter sakte sammen, hosten din dør bort, energien din er tilbake, trøttheten til begge fordamper og tiden blir borte, det er bare oss, sammenfiltret i en myk dans som du spør meg hvor jeg har lært. Jeg svarer ærlig, den er kun din. Den var der ikke før og at du har sakte komponert den sammen med meg, med ord og bevegelser lokker du den fram. Hver gang. Det er bare vår dans. Jeg er glatt av svette, bevegelsene mine myke og runde, lemmene mine omfavner deg og trekker deg mot meg. Rytmen i joiken som har hvisket i bakgrunnen hele tiden gjør vi til vår. Hver gang. Det samme. Du holder blikket mitt fast, hele tiden. Du skjelver svakt for hver bevegelse, jeg kan høre at du kjenner alt, pusten din styres av bølgene med vellyst som uavbrutt skyller innover deg. Fordi du er med meg, i meg. Og jeg vet at det er riktig å bare være, i øyeblikket, med deg. Riktig å gjøre seg lett og ikke kreve. Jeg sa det var greit at du hadde med deg hjertet mitt da du gikk i dag tidlig, for ingen har holdt det så varsomt og sett meg på den måten på lenge, sårbar og ute av stand til å sette opp murer, ute av stand til å stenge meg ute. Jeg kan ikke annet enn å slippe deg inn. Noe annet er umulig å forestille seg.

.....

Vi står i kø og de står bak oss. De er fire stykker og jeg innrømmer det, jeg legger merke til dem alle. Blikkene er rolige og smilene er varme. Vi småprater og flørter. De skal få bære minst to av oss hjem er den spøkefulle avtalen vi lager. Men først skal vi danse. Drikke mer. Flørte mer.

Jeg kjøper en øl som jeg drikker ganske så raskt. Jeg tar en tur ut, sitter sammenkrøpet i en nisje til en gjenmurt dør mens en jevn strøm av lørdagsfulle mennesker passerer. Jeg slår nummeret til han som faktisk aldri ringer. Ikke med mindre han må forsvare sin integritet. Jeg ringer for å få klarlagt motiver og premisser. Finne ut om jeg syns de er til å forstå, mulig å akseptere. Støyen fra gata og alkoholen gjør at jeg er stridig og litt agressiv. Og jeg vet at det neppe gjør denne samtalen særlig opplysende. Men jeg syns det er greit å tørre å si hva jeg føler i dette her, hvordan jeg opplever dette, hvordan jeg har det, selv når jeg har bedøvet hele sanseapparatet mitt med alkohol. Tenker at for meg så er han og vil alltid være et helt menneske og å bare forholde meg til en dimensjon, lysten hans, det er en umulighet. Og jeg tenker at han må gi litt, se meg litt også. For jeg er usikker på om han gjør det. Uforbeholdent. Samtalen brytes, jeg lurer som vanlig på om dette er noe han gjør med vilje, en hersketeknikk og en strategi. Hver gang det skjer må nemlig jeg vurdere hva årsakener til at han kuttet og jeg går i meg selv og dissekerer, barmhjertighetsløst. I dag ringer jeg to ganger opp, vet at han ikke kommer til å svare men jeg snur aldri ryggen til noen mens de prøver å si noe og prøver med dette å si at jeg ikke liker teknikken. Jeg vet at han må vite det. Og skulle gjerne hatt en klarere idé om hva han prøver å oppnå med det. Om noe i det hele tatt. Han sa en del ting som fikk meg til å tenke at dette handler om at jeg skal gi i bøtter og spann og forvente minimalt tilbake. Det gyldne brennevinet i blodet har tatt kvelertak på generøsiteten min, jeg vil ikke gi. Og jeg vil være tosom, ikke ensom eller i selskap med mer enn én. Bare han. Så enkelt. Jeg vil bare se han. Men jeg tenker også at kanskje var det noe som brast, som fikk han til å se at han har gått seg vill i en som ikke var riktig. Men da var det vel bare å si det?

Jeg kommer meg inn i varmen igjen, kampvillig og innbitt. Han kommer fra ingensteds hen. Med krøllete hår som han har vært på toalettet og hatt vann i. En våt lokk treffer kinnet mitt når han trekker meg alt for nært. Jeg kjenner hvordan jeg buer meg utover og prøver å unngå munnen hans. Oppvarmet av rom som døyver noe av savnet etter deg som tok med hjertet mitt samme morgen. Savnet som ligger og dunker energisk i brystkassen og som gjør meg fuktig og våt, smilende og uvøren. De er flere som har sett det inne i det dunkle lokalet. Han er en av dem og tror visst at han kan se meg senk, se på meg til jeg innser at han må få det som ligger der så opp i dagen og som jeg ikke makter å skjule. Jeg blir sint og sta. Han nekter å presentere seg, vil ta meg uten måtte si et ord, uten å gi mer enn et velpolert ytre og en selvtillit som får det til å vrenge seg i meg. Han er garantert å tape, han vet det bare ikke enda. Jeg snur meg vekk og danser med en av de som skal bære meg hjem. For innerst inne så tror jeg at det går å finne en som jeg har lyst til å falle inn mot, som kan få lov til å bære vekten av meg, selv i kveld. Det er tidlig på natta. Jeg vil bli overbevist.

Blikket til han med de glinsende krøllene er skarpt og uvennlig i ryggen på min dansekavaler. Jeg følger med han i øyekroken men prøver også å finne rytmen til han jeg står med. Og innser raskt at vi har ingen felles rytme. Han treffer feil hele tiden og skaper mer avstand enn nærhet der han prøver å bruke underlivet sitt for å nå meg. På et tidspunkt må jeg si fra. Varmen min fra tidligere på dagen som ligger myk rundt meg og fungerer som en magnet gjør at flere er på kollisjonskurs. Jeg er tydelig og strammer inn, blir aktsom og lett på foten. Klar til å bryte inn, vise min styrke og si fra om at dette er noe jeg er herre over og demonstrere at ingen har noe med å la blikket flakke og ta sin frustrasjon over min manglende samarbeidsvilje ut på andre enn meg. Se meg og jeg skal prøve å se deg. Hvis det ikke er noe der: Gå! Beskjeden blir hørt og den aggresive stemningen løser seg opp. Hun som ber meg være forsiktig trenger å roes ned. Hun skjønner ikke at det faktisk er meg som har regien her. Og at ingen av mennene ville turt å legge hånd på hverandre. Jeg er nøye i hvem jeg lar få lov til å tro at jeg er tilgjengelig. Ingen ville fått kommet i nærheten av meg om jeg hadde sett tegn til uberegnelighet. Jeg lurer på hvorfor hun ikke klarer å se forbi akksenter, kultur og språkbruk. Hvorfor hun ikke klarer å se kroppspråket de har. Kjenner jeg blir skuffet og lei meg. Men tar i mot klemmen og bekymringen og sier at det går greit. Ingeting kommer til å skje. Og jeg har rett. Nok en gang.

Når natta er på vei mot morgen sitter vi og drikker rødvin, han spiller gitar og synger. Praten går. Han har fingre gule av for mye røyking, et vilt kaos av en hårmanke og rolige, store blå øyne. Han er lett bitter for ti år bortkastet med en kvinne han ikke burde elsket. Men hvordan vet en det, at en ikke burde? Noen ganger tar det lang tid å finne ut av, noen ganger kort. Han brukte lang tid. Jeg kjenner meg igjen. Når dagslyset kommer sitter vi alene igjen mens de første togene begynner å gå. Han finner veien inn i den tykke hårmanken min, jeg sier ingen ting, bare legger hodet på skakke, lukker øynene og prøver å kjenne på hva dette er og kan være. Når vi skal gå hjem hver til vårt skinner det igjennom, han vil ha meg. Når han kysser meg kjenner jeg at han er stram i kjeven, at han vegrer for å åpne opp, han er redd. For hva vet jeg til dels men det er for det meste en unnskyldning. Han klamrer seg til meg ute i den røde trappoppgangen og saumfarer meg, prøver å avgjøre om jeg er verdt det med et blikk som ikke viker før han motvillig drar hånden gjennom håret mitt, stryker meg over panna og går. Jeg kjenner at jeg er glad til. Han var ikke klar for å se. Han ville bare bli sett og slippe å se. Og begge innså det, lenge før vi kom ut i den morgenstille gata.

...

Jeg sovner på oppadgående rødvinsrus og våkner med dundrende hodepine. Og vet at du ligger der som en buffer mot alle de andre som har banket på det siste døgnet, som har prøvd å overbevise meg, få meg til å si hva som skal til. Du gjør at jeg ikke klarte å helt finne noen andres rytme. Og jeg vil at det skal være sånn. Og vet at ingenting er sikkert og at du kan forsvinne like raskt som du dukket opp. Jeg er glad jeg har møtt deg. Og innser jeg kommer til å miste deg, antageligvis før heller enn siden. Lever tilbake hjertet mitt før det skjer. Jeg håper nemlig at det vil komme noen etter deg, en som vekker meg på sin egen unike måte, kanskje ulikt din men like overveldene og umulig å ikke omfavne. Garantert. Jeg savner deg mer for hver gang du går. Vil ha deg mer og er desto mer villig til å være lett å bære, til å miste deg. Det er nettopp derfor vi er det vi er.