å være

På fjerde dagen kjenner jeg på den brennende svien i alle hulrom på venstre siden av hodet. Motvillig har jeg lovet en oppmuntrende sjef å komme i morgen og antydet at jeg også skal strekke meg langt for å gjøre alle til lags med å ta det ansvaret de ber meg om. At jeg skal tenke på det er bare tull, bare en avledningsmanøver som skal få meg til å virke rasjonell og veloverveid i det jeg gjør. Jeg har vist uforbeholden tillit og fått et varmt svar som får meg til dirre svakt. Det går i raske, usunne karbohydrater som etterlater meg kvalm og tom for energi. I bakhodet ligger en grønn salat og frister men jeg har sammenkrøllet ligget i senga i dagesvis og bare tenkt tanker som hverken produserer sunn mat eller penger, bare en sildrende, vellystig følelse av at jeg er i live til tross for at kroppen ikke vil. Korte turer på den lille butikken over gata har kostet dyrt i penger men gitt meg en god samtale med en sjokoladesugen musiker som har krysset mitt spor tidliger en kald Oslokveld før jul. Pusten hans luktet av hvitløk da som nå og smilet og velvilligheten min får han til å si at det er håp og jeg er enig, det er håp. Han lover at neste gang noen gir han telefonnummeret sitt så skal han ringe tilbake, kanskje er de fine mennesker. Det hører dessverre til sjeldenheten men det er godt å tro at det kan skje, ikke sant? Over gata er det vernissage, et bilde i en varm ferskentone kan ses fra kjøkkenbordet mitt; en naken kvinne, stående med en hånd i skrittet innrammet i gull. Ved siden av skimter jeg en naken kvinnerygg, elfenbenshvit og fyldig med mahogny som avgrensning mot den hvite veggen. I det grelle lyset går en mann i en dressjakke med samme ferskenfarge, svart skjorte under og slips som matcher den avbildede hånden; jeg er overbevist om at han er kunstneren. Håret er grått og han som menn flest liker en naken kvinne, er det så enkelt? Tidligere stod et velkledd par og kysset ute på trappa før de gikk inn. Han hadde kamera over skuldra og tok bilder av gjester og malerier. Galleriet er som en liten lanterne i den mørke gata. Telysene på bordet mitt er fremdeles utente og oppvasken i ferd med å vokse seg stor igjen, en liten en gråter stille i senga si, klager på vondt i hele kroppen. Akon synger "you can put the blame on me", ingenting skjer annet enn at jeg er og noen ganger er det faktisk stort nok, vakkert nok.