regntid

Jeg har opplevd en regntid. De færreste av oss har opplevd en sånn tørke som gjør at når regnet først flommer så fylles brystkassen opp med en glede og takknemlighet som er så overveldende og stor at den knapt kan bæres. For når regntida kommer etter lang tids tørke; dyra er utmagret, gresset brunsvidd og vannet sildrer tynnt fra vannposten, da tror du at du skjønner hva livet er og må være. At det må være noe som nærer og følelsen i brystkassen som du tror må være lykke fester seg ubønnhørlig til din forståelse hva et godt liv skal være. Lykken kommer med vannet og tørken kan ikke være annet enn forbigående ellers visner alt rundt deg og dør og til slutt sitter du der; innhul, kun et vindpust skal til for å knekke deg, det knaser i tørr sand i munnen og øynene brenner og lyset gjennomborer deg, ubarmhjertig.

Da min eneste regntid kom husker jeg vi stod ute på trappa og fanget regnvannet fra takrenna med grådige hender og drakk. De store, varme regndråpene fant veien gjennom alle lagene med stoff og de kvinnelige formene som vi til daglig dydig prøvde å skjule ble gradvis avslørt av stoff som klamret seg til kroppene våre; gjennomvåte og yppige stod vi der med åpen munn og lot vannet strømme nedover ansiktene våre. På alle trappene nedover gata som hadde vært et støvete helvete bare timer før stod gryter og fargerike spann og tok i mot vannet som alle hadde snakket om og ventet på i ukesvis. Inne på de teppelagte gulvene ble det drukket te med melk, skuldrene avslappet og blikket opp mot taket hvor regnet trommet; hardt, uavbrutt, sterkt og i en bestemt og livlig rytme. Gatene var stille. Bak alle skoddene stod de og smilte og takket Allah for at han tilgodeså dem dette året også. Det lå en ro over den grå, våte byen som jeg ikke hadde opplevd før. Den tørre elva som vi krysset på vei inn til byen ble en rød, varm flod som strømmet utover sprukket jord. Plastposer og søppel ble vasket vekk. I ukene etterpå ble den brunsvidde byen grønn, de små geitkillingene som løp rundt i bakgatene fikk ny energi. Ansiktene vendte seg med jevne mellomrom mot himmelen og i smilene lå meningen med livet gjemt. For å kunne verdsette regntid må en ha opplevd tørke.