overbevist

Hodet mitt er fylt med alskens negative tanker før jeg kommer og jeg har sjelden hatt et så klart bilde i hodet av å bevege meg i to forskjellige retninger, bokstavelig talt. En trikk og to busser passerer meg på veien bort og i det grelle lyset kan jeg se meg selv inne bak de kalde vinduene, fjern i blikket og på vei bort fra deg. Følelsen av skam ligger tung og uhåndterlig i magen. Fordi jeg ikke turte holde fiksjon opp mot virkelighet, fordi jeg ville beskytte deg mot min realisme som stort sett har sin basis i usikkerhet tror jeg, meg som tillegger meg selv holdninger, idéer og tanker som jeg ikke vil være bekjent av. Meg som når jeg blir stresset ikke klarer å skille mellom det å granske en utfordring fra alle mulige og umulige vinkler og samtidig se at jeg når det kommer til stykket faktisk ikke lar meg påvirke av all verdens negative faktorer selv om jeg vitterlig har visualisert dem så livaktig at jeg fort kan tro at det er sånn det er, det er sånn jeg er og det kan meget mulig være sånn du er.

Jeg velger stort sett å stole på magefølelsen men har det sterkt i meg at rasjonalitet er en mer opphøyd metode å håndtere alle livets små og store situasjoner på. Balansegangen mellom å stole på alle disse små og unnseelige signalene som er umulige å rasjonalisere over men som gir god virkelighetsforståelse og spinne edderkoppnett av alt som er sagt, alt som er gjort og sortere i forhold til sunn fornuft og lage ulike utfall utfra fortolkningen av disse skaper en indre uro som til tider paralyserer meg. Men, magen har fått talt også denne gangen og jeg er på vei til deg, urolig og motvillig.

Når jeg kommer står du der og smiler, ler og virker glad for å se meg men ikke overrasket. Jeg sa fra at jeg var usikker før jeg kom og det virker som du skjønner det. Om du legger merke til hvordan usikkerheten forsvinner med en gang jeg ser de bare beina dine og hører stemmen din vet jeg ikke. Men hodet mitt tømmes der og da for alt som har pint meg hele ettermiddagen. Du virker så avslappet, jordet og tilstedeværende. Jeg liker bare bein. Du gir meg tid og avstand til å finne en stol å sette meg i. En rød lenestol som jeg ikke tar meg bryet å vende, du har dratt ut stolen på den andre siden av det lille bordet og vendt den mot meg mens jeg sitter mot senga og må vri nakken for å se på deg mens vi snakker. Det er et stort armlene i mellom oss. Jeg er sliten og ligger halveis i stolen. Jeg er kald på hendene og på veien opp til deg prøvde jeg febrilsk å få varmen i de stive fingrene som minner meg på at jeg er anspent og lett nummen i hele kroppen.

Vi prater lett. Det vil si, du får meg til å prate, fortelle hva det er som gjør at jeg ikke helt takler dagen, at jeg føler meg kald og lei meg. For jeg vet at usikkerheten min ble ekstra stor i forhold til deg fordi andre ting skjedde. Ting som fikk meg til å tenke at å tørre bare være seg selv fullt og helt er en risikosport for de få. Kanskje jeg burde være mer som enkelte andre. De som rømmer når det blir for mye åpenhet, se som flekker tenner når det blir for vondt å være synlig i stedet for å la det skje og se hva det kan bringe. Mennesker nær meg som jeg blir engstelige og redde for og beskytter meg mot ved å stenge litt av. Men å stenge av er ubehagelig, farger meg grå innvendig og påvirker hvordan alt rundt meg ser ut. Og sånn har de siste dagene før jeg møter deg vært. Du åpner meg kyndig opp, du har gjort dette før tror jeg. Lar meg beskrive hvordan det føles og hva det gjør med meg og spør om det er mitt ansvar å bekymre meg for dette. Kanskje ikke?

Jeg føler at du betrakter meg men klarer ikke å lese så mye ut av blikket ditt. Til dels fordi jeg vegrer meg for å holde blikket ditt for lenge og dermed la deg få full tilgang til hva jeg føler og tenker. Jeg føler meg underlig sjenert, delvis fordi det er første gangen jeg ser deg. Jeg er ikke kjent med ansiktsuttrykkene dine, måten din å vise følelser på. Men jeg syns å kunne lese en viss undring som går i min favør, en svak tilfredshet som ligger rundt munnen som har et mykt drag og blikket som er oppmerksomt og intenst når det møter mitt. Ubevisst leker jeg med håret og du kommenterer det. Jeg er ekstremt bevisst på at jeg blir betraktet med nysgjerrighet og utforsket med det ene spørsmålet etter det andre. Kanskje har du skjønt at jeg blir roligere av å prate, at jeg bedre klarer å senke skuldrene. Jeg smetter av meg skoene og kryper godt opp i stolen, legger det ene beinet over armlenet og lar foten berøre leggen din lett. Jeg er fascinert over hvor lett jeg lar meg håndtere av deg og langt inne i meg ligger det et håp om at det ikke er din metode, din måte å komme nær andre på for å tilfredstille egne egoistiske behov som du ikke viser, men som er der. Men situasjonen er så udelt behagelig,og sanseapparatet mitt så imøtekommende overfor ditt nærvær at jeg klarer ikke fullføre de sedvanlige rasjonaliseringsprosessene der motparten blir behørig analysert for mulig dunkle motiver. Du er enten for god til dette her eller så er dette alt det kjennes ut til å være, genuint og ærlig.

Ser du hva jeg tenker? At jeg helt siden jeg kom inn døra egentlig bare har villet komme helt inntil deg, la deg holde meg? Skjønner du at jeg har lett etter en mulighet til å komme borti deg siden jeg satte meg ned og var for stresset til å gjøre noe med stolen; snu den og dra den nærmere deg? Jeg ble så overrasket over at settingen var så annerledes enn den jeg hadde sett for meg i hodet mitt og egentlig var forespeilet at jeg ubevisst holder igjen. Jeg har muligens selv i min usikkerhet indirekte bedt deg om å holde en viss avstand men kjenner i hver eneste nervetråd at jeg vil alt annet enn å holde avstand. Og tolker det dit hen at det er dine grenser det handler om og samvittighetsfullt prøver jeg å lese hvert eneste lille signal fra deg, finne ut hva som er greit og hva som ikke er det. Jeg kjenner at det tar på undertrykke grådigheten du får fram i meg, den spontane innskytelsen om å gli sakte inn mot deg og vise hva jeg vil. Samtidig så nyter jeg at du bare er der, den melodiøse og velmodulerte stemmen som svarer på de få spørsmålene som jeg får klemt inn, latteren din når jeg kommer med mine lett gjenkjennelige kommentarer; de som får deg til å le men som du ved nærmere ettersyn ser er min måte å si noe fundamentalt om min egen usikkerhet på. Jeg ler masse, merker at latteren min er mykere enn til vanlig. Jeg sitter og er bevisst på alt jeg gjør og sier og måten jeg gjør det på, lurer på om du er like betatt av situasjonen som jeg?

På et tidspunkt setter du deg på senga rett foran meg. Hånda di dras mot håret mitt, en refleks du tydeligvis ikke kan stoppe. Du kjenner på det, virker fascinert. Jeg vet knapt hvordan jeg skal klare å styre meg. Trekkene dine er markerte og maskuline; jeg vil legge hendene rundt ansiktet ditt, dra en finger langs neseryggen din, kjenne skjeggstubbene dine mot håndflaten min, leke med øreflippen din, legge en hånd rundt nakken din, kjenne på det kortklipte håret. Du reiser deg etter en stund og byr på en øl. Jeg føler at jeg klamrer meg til den kalde flaska. Det er lenge siden den første slurken med øl har smakt så godt og det lindrer litt noe ganske så uhåndterlig og sterkt som jeg egentlig ikke hadde forventet skulle være der. Du røyker og jeg kan kjenne den svake, søtlige lukta av øl blande seg med lukta fra sigarettrøyken og jeg vet at jeg på ingen måte vil gå selv om jeg har begrenset med tid; jeg burde strengt tatt ikke en gang sagt ja til en øl. Jeg kjenner hvor sliten jeg er i kroppen men også hvordan det at du sitter der; årvåken og tilsynelatende så samstemt med meg gjør meg oppmerksom mentalt og får meg til å gløde svakt. Jeg vil ha deg og det verker i hele kroppen men jeg tør ikke, vil ikke være den som tar initiativ til noe. Tenker at det må være ditt ansvar. At det ikke kan eller bør være min avgjørelse.

Til slutt innser jeg at jeg må gå før noen begynner å etterlyse meg. Jeg har skrudd av lyden på telefonen og dermed stengt omverdnen ute for å bare være her med deg. Jeg tømmer flasken med øl og setter meg på senga for å få på skoene. Du setter deg ved siden av meg og håndene din finner automatisk håret mitt igjen. Da du tidligere stod bak meg for å kjenne om jeg hadde stive skuldre, forsiktig og uten å legge noe press på ville jeg bare at du skulle bruke hendene; ta tak sånn at jeg kunne kjenne smerten fra de slitne musklene stråle nedover ryggen, bli tatt hardt i, merke til gangs at du var der. Nå legger du armen om skuldra mi og spør hvordan jeg har det. Du vet nok ikke at du utsetter meg for en mulighet jeg nesten ikke kan klare å motstå. Jeg legger meg tett inntil deg, tar bestemt og tillitsfullt rundt deg og lar deg kjenne hvordan det er å ha meg så nært. Jeg kjenner en vag lukt fra deg som jeg ikke kan identifisere, svakt parfymert. Jeg liker den. Endelig berører kinnet mitt den skjeggete haka di og jeg møter blikket ditt uten å vike. Du er ikke påtrengende på noen som helst måte, bare holder meg fast, vet du at det er noe av det mest betagende jeg vet? Å i utgangspunktet ikke bli tatt for gitt så lenge alt annet sier at jeg er den du vil ha, intenst og inderlig. Du føler deg tydeligvis heller fram forsiktig for å finne ut hva jeg vil og når jeg vil det. Du kunne definitivt tatt dine sjanser der og da, men at du ikke gjør det gjør deg bare enda mer tiltrekkende. Å motså deg der og da ville vært umulig for meg. Jeg inviterer hendene dine til å legge seg på den varme, bare magen min som da jeg kom signaliserte ganske kraftig at jeg trengte mat men som nå har helt andre prioriteringer. Jeg kjenner at det stikker i meg fordi det er jeg som ber og ikke du som velger å ta. Jeg kommer meg på beina og vi står tett sammenfiltret og igjen føler jeg den dårlig samvittigheten fordi jeg finner leppene dine og fortsatt tror at det må være din avgjørelse. Du kysser meg mykt og forsiktig mens jeg febrilsk prøver å beholde fatningen og ikke vise deg med hver muskel i kroppen at jeg kommer ikke til å rikke meg en millimeter om du viser meg at det er en mulighet, at jeg kommer til å ta det jeg vil ha, bare du gir meg signalet jeg trenger.

Jeg har vært helt oppslukt den lille timen jeg har sittet her; vi har delt tanker, ledd, betraktet hverandre åpenlyst, bølget sakte inn mot hverandre og med varhet utforsket hverandres fysiske tilstedeværelse der vi før bare hadde en stemme å forholde oss til. Igjen opplever jeg å mentalt bevege meg i motsatt retning av den jeg fysisk må ta. Jeg er en time forsinket og skynder meg oppover den mørke gata. Jeg vil tilbake i dine armer, jeg vil stryke med lett finger over den tynne huden på innsiden av håndleddene dine, ligge med nakne sammenflettede føtter, kjenne hendene dine over hele meg, jeg verker etter å spise grådig av munnen din, la stemmen din pakke meg varsomt inn, døse ved siden av deg, ha en hånd nederst på magen din, kjenne lukten fra armhulen din. Jeg mumler noe om stress på jobben og rapporter som måtte skrives ferdig når jeg utenfor oppgangen møter han som har tatt seg av ungene. Han spør sjelden om noe, bare godtar og forsvinner nedover gata. Kroppen verker og jeg kjenner at jeg holder inne fremdeles, at det er mye som må holdes inne. For det tilhører faktisk bare deg kjennes det ut som akkurat nå. Og du må velge om du vil ha det og når. En følelse av hjelpesløshet blander seg med tilfredstillelsen med å virkelig ha møttes, kjent på hvor finstemt det er mulig å være med en annen person tilsynelatende. Jeg er overbevist.