nattog

Jeg blir alltid like stresset av å skulle flytte bagasjen over selv om det er relativt god tid til togbytte. Noe med at jeg må orientere meg på et sted og en stasjon jeg ikke klarer å kjenne igjen fra gang til gang siden det er så sjelden jeg reiser; hvilket spor er det vi skal til, hvilken vogn har vi plass i? Han er alltid rolig. Smiler skjevt og tar den lille bagen over skuldra og går med lange skritt foran meg. Jeg sleper på en koffert som sannsynligvis inneholder alt jeg eier av klær. Det er juleferie og hvem vet hva en kommer til å trenge. Desemberlufta er kald og jeg hutrer selv i det varme, korte ullskjørtet og den røde, høyhalsede genseren. Han går i bare en rutete flanellskjorte, alltid varm etter å ha vokst opp i et trekkfullt gårdshus uten mye oppvarming og med brukte klær fra Frelsesarméen i kunstfiber. Det skal noe til før han begynner å kle ekstra på seg.

En time senere sitter vi i setene våre. Jeg sitter ved vinduet. Natta ligger bekmørk utenfor vinduet som fungerer som speil. Jeg betrakter nysjgerrig alle som sitter i den lange vogna indirekte. Det er alltid en eller to tynne unggutter i grønn permuniform. Om de skal hjem eller tilbake til leiren, det er ikke mulig å si. Mange har krøllet seg sammen i setene for å prøve å få litt søvn. Mekelig nok er det ingen denne gangen som sitter med åpen ølboks og forstyrrer resten av vogna. Det er alltid noen sånne. Han leser i en tykk økonomibok. Haka trykket ned mot brystkassen og de svarte støvlene står under setet, de lange lissene snor seg utover det grå gulvet. Jeg prøver å høre på musikk på en lånt walkman men får det ikke helt til. Et eller annet med at jeg ikke liker å ha musikk rett på øret, legge et slags lydspor på det som skjer rudnt meg. Øreproppene gjør i tillegg vondt. Toget er gammelt og det dunker taktfast på en betryggende måte for hver eneste ujevnhet og skjøt på skinnene, det humper og ryster beroligende. Jeg har et stort ullsjal over meg og sovner snart med hodet på skuldra hans. Han lukter svakt av rulletobakk og ny svette.

Allerede før seks våkner jeg, det er mørkt i vogna. Han sover fortsatt, uten noe over seg. Han er varm og det blonde håret har falt ned i panna og munnen er smal og blek. De mørke, fint buede øyebrynene gir han nesten et feminint preg. Han har vært mye ute og har massevis av fine rynker rundt øynene selv om han er knapt tjuetre. Skjorta hans er myk mot kinnet mitt, jeg ser på de store hendene hans som ligger avslappet i fanget og på de markerte blodårene som snor seg oppover underarmene. Han glipper med øynene og drar meg inntil seg mens han sier lavt god morgen, dovent og ertende. Sammenfiltret sitter vi og prøver å våkne. Det er stille i vogna, de fleste sover. Noen har gått av i løpet av natta, andre har kommet på. Han leker med en mørk hårlokk og stryker meg over låret som ligger over fanget hans, kysser meg mykt og gjentatte ganger på panna uten å si noe. Jeg er fjern og totalt uforberedt når han ber meg om å bli med han. Hvor? Han legger en sterk arm rundt livet mitt og drar meg tettere inntil. På toalettet. De lyseblå øynene lyser ertende mot meg, han vet at jeg tenker på alt annet enn følge lystene mine når vi sitter sånn på toget nordover, at jeg ser for meg at toalettet kun er en glasskube nederst i gangen som alle kan se hva som foregår i, at jeg kommer til å dø av skam om noen står i kø og venter når vi kommer ut. Han vet at jeg blir lammet av tanken på hva alle andre kommer til å tenke og godter seg når han ser tvilen og uviljen i blikket mitt. Er det noe han har lært i barndommen så er det å gi blaffen i hva alle andre tenker, om de fillete klærne, om den halvgale broren hans, den litt evneveike søstra og foreldrene med kropper som sprenger seg ut av de skitne fjøsklærne som lukter lett surt.

Han går i forveien uten at jeg har sagt hva jeg kommer til å gjøre. Jeg tror det er litt av greia for han, å se hva jeg gjør når han ikke er der og pirker i meg. Se hva som veier tyngst. Den pietistiske og innsnevra tankegangen hjemmefra eller ønsket hans. For jeg tror han skjønner at jeg hvis jeg kommer etter så er det med stor motvilje, at jeg ikke klarer å se det som en befriende og naturlig ting å gjøre. For han er det enkelt, han har lyst og da har han lov så lenge det er mulig å gjennomføre. Det gjelder på de fleste områder i livet. Finner han en stjålet sykkel uten registrering vil han beholde den. Ingen vil vel noen gang spørre? Synd jeg kommer i veien og plager han med heftig argumentasjon i en uke til han velger å levere den inn allikevel. Nå vil han ha meg fordi han kan. Jeg reiser meg og trekker demonstrativt ned det lårkorte skjørtet og ser meg rundt i vogna. Bare noen få er våkne, hutrende under tykke vinterjakker og matte i blikket. Jeg kjenner at jeg rødmer der jeg går nedover midtgangen på bare sokkelesten.

Ute i gangen banker jeg forsiktig på toalettdøra. Han åpner og drar meg inn. Smiler seiersikkert mens en grådig hånd finner veien inn under den røde,tynne ullgenseren. Det er trangt og kronglete å finne en god stilling. Han har åpnet buksa og dratt bokseren ned, han er stor og hard så tidlig. Den sorte strømpebuksa dras av og jeg står med vinterbleke lår og hutrer klemt inn mot en vegg mens jeg kjenner den metalliske toalettskåla mot baksiden av det ene kneet. Han knekker lett i knærne for å komme til mens jeg står på bare tær på det vinterkalde gulvet og prøver å finne et slags balansepunkt. De store hendene hans har et godt tak om begge rumpeballene mine og trekker meg bestemt inntil seg. Drar meg raskt på det stive skaftet. Han registrerer at jeg til tross for de lave protestene og det usikre, flakkende blikket er mer enn nok våt. Han vet at jeg vil, det er bare jeg som ikke har visst, ikke før nå. Det går raskt for han. Sæden hans renner nedover de nakne lårene mine, han begraver hendene i håret mitt og gir meg et hardt og langt kyss til takk. Med en fraværende hånd stryker han meg over kjønnsleppene før han vasker hendene, får buksa over rumpa og lukker beltet. Han låser seg ut og etterlater meg der. Med det harde toalettpapiret forsøker jeg å tørke han vekk, vannet er kaldt og huden nupper seg. Jeg får på meg strømpebuksa og står lent mot døra en liten stund og ser inn i speilet. Øynene mine er blanke, håret flokete og kinnene røde. Han har gått og jeg står der og våkner sakte, kjenner at han bare streifet meg med sitt raske kilmaks. Når jeg lukker øynene kjenner jeg igjen og igjen den første penetreringen som på morgenen kan være saliggjørende.

Jeg går stille tilbake til setet. Han døser igjen. Jeg smyger meg forbi han og krøller meg sammen i setet mitt med hodet mot vinduet denne gangen, ser hvordan lyset sakte men sikkert får det snødekte landskapet til å tre fram, orange solstråler slikker de hvite flatene og himmelen er blå. Vi skiller lag to bussbytter etterpå. Han holder meg tett inntil seg, jakka rasper mot kinnet mitt og jeg lar meg omfavne av smilet i de blå øynene. Vi ses på nyttårsaften sier han, går over den store plassen mot sin buss, jakka sitter som støpt over de brede skuldrene. I mange år snur jeg meg automatisk med bankende hjerte etter menn med blondt hår og olivengrønn jakke. Det hender jeg gjør det fortsatt. Det er lenge siden jeg har tatt toget nordover.