Jeg husker at jeg gråt for at du ikke ringte meg som avtalt i begynnelsen. Den gangen var jeg bare lei meg og kanskje følte du at det var et tegn på at det kunne bli oss, at jeg brydde meg? Når du løp på fotballtrening i starten stod jeg på tå ute i fellesgangen i stduentblokka og kysset deg og gledet meg til du skulle komme tilbake, svetten rennende og et hvitt lag med salt over den mørke ansiktshuden din. Jeg ville ikke la deg slippe inn i dusjen når du kom tilbake mange timer etterpå, jeg ville ha deg sånn, svett og allerede skjelven i hele kroppen. Du ville le av meg og nekte. Jeg spurte aldri hvor du fikk pengene dine fra eller om du hadde noen planer; få deg en jobb, fullføre studiet eller kanskje reise hjem en tur. Når vi la oss seint på natta etter å ha vært ute på byen og danset tett ville jeg ligge i armene dine ute av stand til å sovne, kjenne den varme kroppen din mot min og høre på den rolige pusten din, kjenne lukta av parfymen din og kjenne at selv når du sov ville jeg ha deg, inderlig.

På et eller annet tidspunkt ble vi enige om at det skulle være oss på ordentlig. Til døden skilte oss ad eller noe i den retningen. Vi skulle begynne å tenke på barn, lage oss et liv sammen. Til da hadde vi bare møttes i helger og levd separate liv med alt det gir av frihet men også savn. Da den blå streken på pinnen var en realitet fikk jeg panikk. Du trøstet meg, minte meg på at det var det vi ville. Jeg begynte sakte men sikkert å samle sammen hver bidige bit med informasjon om deg; din ikke-eksisterende økonomi, din lettvinte holdning til lover og regler, familien din, religionen din, mangelen på fullført kompetanse og mangelen på jobb, matvanene dine, rusvanene dine og treningsvanene dine. Det var nok å ta tak i. Jeg gråt til du fikk deg en jobb. Jobben vi begge etterhvert skulle ønske du kunne sluttet i å få noe som ga mer enn det tok. Jeg forklarte gang på gang konsekvensene av av å gi blaffen i økonomisk kredibilitet og overbeviste deg om at ingen økonomiske problemer er for store til at de ikke kan ordnes opp i. Det stemte for så vidt det men jeg tror at det at jeg måtte si deg fikk deg til å følge deg liten. Jeg betalte mesteparten av regningene, nesten helt til vi innså at løpet var kjørt. Du lot deg forstå at du ordnet opp i dine problemer og imens betalte jeg det det kostet å være sammen. Når du ville ut med kompiser og hygge deg stod jeg trist igjen i døra. Jeg jobbet og studerte og hadde dårlig samvittighet for alle de kveldene jeg ikke var hjemme og holdt meg hjemme med ungene. Etter hvert begynte du å sitte hjemme med meg. Men jeg klarte ikke la være å si at rusen du tillot deg til tider var av den typen som ødela for alle dine brødre; gjorde dem merket og utstøtt. Du sluttet med det etter utallige diskusjoner der jeg var klar på at for mye er alltid for mye. Uansett hva. Du har alltid trent som besatt og elsket leken i det. Å få deg til å innse at vi begge måtte bidra for å få hverdagen til å gå rundt var ingen smertefri prosess; vaske klær, leke med ungene, gå på avslutninger og i bursdagsselskap, handle og lage mat. Jeg var sikkert både besk og nedlatende til tider men også utslitt og lei meg. Du hadde lyst på bil og jeg gadd knapt forholde meg til det. Sa at du måtte da innse at først måtte du klare å betale deg ut av dine dårlige pengedisponeringen før vi møttes og uansett så trengte vi ikke bil. Og jeg spurte rett ut om du noensinne hadde prøvd å regne på hva det kostet. At det kom til å bli umlig å sende penger hjem som du kunne begynne med etter at vi flyttet sammen fordi det plutselig ble færre barrunder der du spanderte for tusenvis av kroner på kompisene dine. Noen ganger lurte jeg på om du kanskje skulle begynne å praktisere religionen din i større grad. Du sa alltid at det var viktig men klarte aldri å gjøre det som skulle til. Jeg snakket om å være et forbilde for ungene, lære dem religionen å kjenne og sa samtidig at du nok hadde gått glipp av muligheten til å lære dem språket siden du ikke ville høre da jeg sa at de lærte best hvis du badet dem i ord fra de ble født. Vi giftet oss fordi jeg mente det var det beste for deg. Du trengte å kunne si at du hadde gjort det riktige og jeg trengte at familien din så at jeg hadde respekt for deg og din religion. Alle skulle se at vi var ærbare og skikkelige folk. Kom du med fantastiske og ville forslag til ting vi kunne gjøre bad jeg deg om å sjekke kontoen og fortalte at jeg hadde kjøpt vinterklær til ungene for flere tusenlapper.

Etterhvert sluttet jeg å be deg om å gjøre mer eller mindre av ting. Jeg sa ingenting da du sluttet å vaske huset, jeg sa ingeting når du dro på trening hver dag i ferien, jeg sa ingeting når du sendte alle pengene til familien din og ikke hadde penger til å kjøpe bursdagsgaver til ungene, jeg spurte ikke om du snakket språket ditt med ungene når jeg var på jobb, jeg bad deg ikke bli med på ferie eller bli med i familieselskaper. Jeg bad deg ikke om å holde meg når jeg var sliten og trengte en å støtte meg på, jeg nevnte ikke lengre at du røykte for mye og at tven stod på for lenge på kvelden. Jeg la sammen alle regninger og delte det på to, ga deg en bunke og tok en bunke selv og det var alt vi delte. Jeg arrangerte bursdagsselskaper, deltok på foreldremøter, tok ungene på besøk til besteforeldrene, skrudde sammen et og annet møbel som fant veien inne