grønlig

Hun ligger utstrakt på det røde badehåndkleet. En varm og trykkende sommervind sveiper stranda og lufta dirrer. Unger plasker rundt i vannkanten og noen ungdommer spiller volleyball lengre bort. Når hun lukker øynene og konsentrerer seg hardt kan hun innbille seg at hun ligger på en øde strand hjemme, store bølger slår inn fra storhavet og kun måkene gauler i det fjerne. Det er varmt og hun reiser seg opp for å gå og kjøpe en cola. Hun blir stående bak en pen mann på hennes egen alder og en jente på kanskje tre år, de prater norsk. Hun er ganske så sosial av seg og når jenta dulter borti henne er samtalen i gang. Han har en nord-norsk bestefar. Hun er også fra nord og spør hvor fra. Enn hun selv da? Hun forteller og han smiler. Sier han har vært der. At han faktisk kjenner en der. Han husker navnet også, Othilie. Så morsomt. Det er navnet til venninna til søskenbarnet hennes. Ja, hun var en hyggelig jente. Han forteller om jobben sin, kunstneryrke. Han kjenner henne fra da han var ung og lovende, sikkert fem år siden. Kritikerrost i avisene. Det ble med det, å være ung og lovende. Hun får kjøpt colaen, han skal opp på hotellet og spise middag, hun skal legge inn et par timer til i sola. Det skal i alle fall se ut som om hun har vært på ferie. Den bærbare PC-en står på rommet og hun jobber mer eller mindre fire timer hver dag. Å være tilkoblet til enhver tid er en sann forbannelse. Hun legger seg på magen og døser litt i ettermiddagssola. Hun må huske å spørre søskenbarnet om det var hennes venninne Othilie.

Det er lørdag og seint i juni. Jeg har vært hjemme og dusja etter ei travel vakt på butikken. Skrubbet bort lukta av daggammel fisk, skrapet bort rester av malt kjøtt fra under fingerneglene og lagt på et tynnt ferniss av sminke; blek og gylden i tonene. Når vakta er slutt kjennes det alltid ut som at det beste alternativet vil være å holde seg hjemme, se litt på tv og finne senga. Den følelsen går over så snart vannet masserer den ømme kroppen og tanken på en iskald øl får festet seg. Etter noen telefoner er selskap til øldrikkinga ordnet og jeg får på meg en sort blonde-BH, en sort gjennomsiktig bluse over det og et skjørt. Jeg ser i speilet og er tilfreds, de ti pluss kiloene som jeg la på meg året før er nesten borte og konturene som kan skimtes gjennom den transparente blusen er ingenting å være misfornøyd med.

Av en eller annen grunn ender vi opp i hotellbaren. Det er sjelden jeg er der. Noe med at stedet er stort nok til at en kan være på steder med folk på egen alder og hotellbaren er stedet for de som er tretti og over. Ja, og hotellets gjester. I et hjørne sitter et ganske så høylydt og bråkete selskap. Bordet er fullt av flasker og glass og stemningen er høy. To av mennene er iøynefallende pene. Den ene har et latinsk utseende, høy og slank, mørkt krøllete hår og øyne som sitter dypt, honninggule og lekne. Den andre er litt lavere, tettbygd med et gyldent skjær i det blonde håret og blågrønne øyne. Ansiktet er overstrødd med bleke fregner. Nesen er markant og blikket er vanskelig å lese, tilbakeholdene. Klokka nærmer seg ett og begges blikk har begynt å finkjemme lokalet, ser om det er noen som frister. Jeg har sett på dem i smug en stund. Det har alle kvinnene i baren, det er fremdeles ikke så mange turister at en ikke legger merke til de to hannkattene. Og det er tydelig at de bare delvis liker hverandre, de har en tøff tone seg i mellom. Den høye mørke byr meg opp. Jeg har sittet med ryggen delvis til en god stund på en høy barkrakk. Han har kunnet skimte den nakne ryggen min gjennom det svarte, tynne stoffet og et velformet lår som splitten i skjørte generøst har vist fram. Jeg er smigret, takker ja og blir med ut på gulvet. Han forteller om turnéen og stykket de spiller i, han spiller adelsmann, dog ingen hovedrolle. Jeg har for så vidt lest stykket så det er interessant å høre han fortelle. Men jeg er mest av alt overrasket over at valget falt på meg. I hodet mitt er jeg fortsatt utilpass, overvektig og ensom. En følelse som bet seg fast det året jeg var i utlandet. Men, jeg smyger meg tett inntil han og lar dårlig selvbilde være dårlig selvbilde for en stund.

Teaterensemblet bor på et hotell lengre ned mot havna så alle ender ute på gata til slutt. Birollen holder meg i hånda og spør om vi ikke skal ta en liten spasertur. Joda, jeg er med på det. Det er da han entrer scenen. Hovedrolleinnhaveren, den følsomme fattiggutten som ikke kan få sin elskede. De to mennene havner i en lett syrlig diskusjon. Elegante og kamuflerte fornæmelser slenges ut og birollen mister fokus en liten stund. Det er da det skjer. Hovedrollen setter sine blågrønne øyne i meg og smiler strålende. Med noen kjappe og poengterte spørsmål er jeg plutselig inne i en ny interessant samtale og blir kjapt geleidet bort fra den lille ansamlingen med skuespillere som lurer på hvor det eventuelt er etterpåfest og mer å drikke på. Birollen aner knapt hva som skjer, jeg har en stygg følelse av at dette er et spill som gjentar seg kveld etter kveld. Når kommer birollen til å lære? At han må passe på? For den noe mindre iøynefallende hovedrollen har tydeligvis frekkhetens nådegave og jeg aner at det er noe han benytter seg rått av når muligheten byr seg. Jeg må smile og lar meg sakte forføre mens midnattsola kaster et gyldent skjær over natta og samtalen.

Etter en runde i alle små gater og smug med hans varme jakke over skuldrene mine spør han om jeg vil være med på hotellet. Jeg kjenner at jeg steiler. Jeg steilet når eks-kjæresten min spurte om vi skulle ta oss en hotellhelg. Et eller annet sted i hodet mitt så er det noe som sier meg at sex på hotellrom det er noe som bare mer tvilsomme og frivole mennesker hengir seg til. For jeg antar at det er sex han vil ha, det kjennes ut som at det ville være naturlig, også for meg. Jeg er tjueen, naiv og puritansk. Og det er noe med små steder der de fleste vet hvem du er. Å bli observert i en hotellresepsjon klokken halv tre om natta er ikke noe sjakktrekk. Men, den tvilsomme piken i meg syns i grunnen at det er et fristende forslag. Han kysser godt, overleppa er smal men mykt formet, underleppa fyldig og jeg liker følelsen når begge leppene mine omslutter den. Jeg trekkes mot den varme tonen i øynene hans, kjenner at det grønne gjør meg tillitsfull og rolig.

Vi kommer inn på rommet. Han kler sakte av meg og jeg nyter å se lysten i øynene hans, se at han vil ha meg. Jeg føler endelig at jeg er tilbake i min egen kropp etter lang tids fravær, han gjenoppdager hver eneste myke kurve og tungen hans vekker hver eneste slumrende lille nervetråd til live. Han får meg til å føle meg vakker. Etter litt nøling våkner fingrene mine fra dvale og begynner å kneppe opp skjorta. De kan dette her men det er lenge siden de har fått lov. Jeg blir fascinert over den gyldne tonen i huden og lar meg fange av sårheten i øynene hans, den som ikke var mulig å se da han frekt og uten skrupler fanget meg inn i sitt favtak foran sin rival og motspiller, både på scenen og ellers. Kanskje han tenker at selv om hoverollen ikke får den han vil ha så kan i alle fall han det? Han har meg. Jeg ligger utstrakt på senga og han står over meg, på kne og ansiktsutrykket sier alt. Jeg har ingen forventninger til dette syndige øyeblikket som jeg ikke har klart å motstå og registrere lettet at han heller ikke har noen ambisjoner om å komme fra det som den som prøvde alt, ga alt...og mislyktes. Han har varmet meg lenge og godt opp, både gjennom en interessant og ærlig samtale ute i forgyllede gater og han har brukt lang tid på å få meg ned på senga. Han sprer beina mine og henden folder meg forsiktig ut, han legger en myk munn over det svulmende kjønnet mitt, leker forsiktig med tunga mens han ser opp på meg. Han skjønner øyensynlig at det skal trygghet og masse tid til for å ta meg hele veien og han legger seg tungt oppå meg og trenger sakte inni meg. Når han kommer er det behersket og lavt med lukkede øyne. Jeg har fått god tid til å betrakte han. Det er noe innesluttet ved han, en slags frivillig valgt ensomhet.

Når klokka nærmer seg seks og vi har ligget og sovet lett i armene til hverandre noen få timer kjenner jeg at min indre puritaner begynner å mase. Hun vil hjem og helst før godt folk begynner på tidlige søndagsturer og i alle fall før hotellfrokosten. Jeg smyger meg ut av armene hans, han enser det knapt. Påkledd og klar til å forsvinne ut i morgenlyset kryper jeg inntil han på sengen igjen og kysser ha lett på den myke underleppa og hvisker at jeg må gå. Instinktivt tar han rundt meg og holder meg tett. Bli! Jeg er definitivt blitt edru. Jeg må hjem og når jeg ser på han som ligger der naken på det mørkeblå teppet kjenner jeg at absolutt alle fordommer jeg måtte ha flyter til overflaten, mot han og mot meg selv. Han er skuespiller, han er pen ergo sikkert ikke særlig smart, jeg har i min dumskap latt han snappe meg rett foran øynene på birollen og gjort det lettvint for han. Jeg dytter han forsiktig bort og når jeg åpner døra sier jeg hadet. Vent. Kan jeg ikke legge igjen nummeret mitt. Kanskje jeg kan komme å se på stykket når de er tilbake om noen uker? Eller når jeg kommer til Oslo til høsten. Sola skinner skarpt inn av vinduet og jeg sier ganske så bestemt at jeg ikke skjønner hva han skal med nummeret mitt. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at han skulle finne på å ringe. Han ser uforstående på meg. Insisterer. Jeg sier nok en gang hadet og går. Uka etter er han smurt over to sider på lørdagsbilaget og jeg kjenner at jeg kvepper. Han er et lite kunstverk, den velproposjonerte kroppen, ansiktet som både er markert og følsomt på samme tid. Han står bortvendt fra sitt livs kjærlighet og ser ut i livslang ensomhet og tror at han egentlig ikke er elsket tilbake. Når han plutselig er på vei inn i butikken uka etter er jeg den første til å finne veien til fiskekjøla for å filetere sei. Jeg orker ikke stå ansikt til ansikt med mitt eget såre selvbildet som der og da overmanner meg, kjedebutikkenes usmakelig uniformer i primærfarger jeg aldri kommer til å kle hjelper ikke på. Når jeg ett kvarter etterpå er tilbake er han borte.

Jeg tar med han fra husfesten på forestillingen når jeg kommer til Oslo. Noen få måndeder i hovedstaden uten det granskende blikket til gud og hvermann på et trangt og beklemmende tettsted nordpå har gjort meg godt. Det er godt å sitte nede i salen, hånda mi forsvinner nesten i hånda til han jeg har tatt med og stykket, det er faktisk alt avisene sa det ville være. Sårbarheten som var der så klart den natta noen måneder før folder seg ut på scenen, blir håndgripelig og følbar for alle i salen. Jeg legger hodet på skuldra til han som er min og nyter synet, lytter til den sterke, mandige og utålmodige stemmen hans. Når venninna mi flere år etterpå forteller om møte på en strand ved Middelhavet lurer jeg på hva det er han egentlig husker. Den ene som nektet å gi fra seg nummeret sitt og gjennomskuet at han bare var en ensom sjel ute etter litt flyktig varme, ukritisk og full. Eller var det noe mer. Jeg har tydeligvis fremdeles en mengde fordommer liggende å slenge, for jeg kjenner at jeg krymper meg lett ved tanken på at jeg har vært samtaleemne mellom to som tilfeldig møtes ved en strandkiosk. Han spiller ingen hovedroller nå til dags og heller ikke i noen stykker jeg kunne tenke meg å se. Men sårheten i blikket og redselen for kjærligheten er der fortsatt, det ser i alle fall sånn ut når jeg en søndag kommer over et intervju med han i en dagsavis. Blikket er fortsatt grønlig, rolig.