fortapt

Jeg bar deg rundt i kjeften min som en nyfødt kattunge, en jeg hadde tatt til meg men gjort til min egen. Du var pjuskete og matt i pelsen, spinkel og det kom knapt lyd fra deg. Funnet ei natt da du hadde forvillet deg over på min side av elva. Der borte var det ingen regler og ingen som brydde seg om en som var på vei å drukne i livet før det egentlig hadde begynt. Med et bestemt grep om nakkskinnet ditt og omsorg fikk du muligheten til å begynne på nytt. Jeg lærte deg alt du trengte å vite om livet i mitt nabolag, det ingen hadde skjønt at du ikke forstod eller skjønte nytten av før, viste deg argumentasjonen og fornuften bak Lusket du avgårde på egen hånd var jeg der, stod og freste og prøvde å få deg på bedre tanker. Det hendte at du løp avgårde men du kom alltid tilbake, større og sterkere for hver uke som gikk, hvert år som forsvant. For å se hvor du hadde vært da jeg fant meg så måtte en grave dypt i den skinnende pelsen og inne på det myke skinnet kunne en fremdeles se de små og store arrene. Du klarte deg etterhvert selv, tok egne avgjørelser og landet på beina hver gang. Du var nok en smule mer uvøren enn meg og ikke så opptatt av trygghet men jeg kunne se at du kom til å klare deg bra. Men det hadde satt spor, tennene mine i nakkskinnet ditt, at det var jeg som viste deg hvordan man jaktet på denne siden av elva. At jeg brukte like mye av energien min på å lære deg vårt liv som å være din grasiøse, lekende partner på lette poter. For du var aldri noen kattunge, vi var i gunnen ganske så like i år men aldri i erfaring. Din erfaring fra villmarka på den andre siden var bare ikke relevant her. Alt handlet om å lære seg mitt miljø og våre regler å kjenne. Jeg var overlegen der og det brant seg fast. Da du klarte deg på egen hånd var det for seint. Du følte deg fortsatt som den forpjuskede kattungen jeg hadde behandlet deg som og jeg, jeg var utslitt, hadde gitt deg alt jeg hadde og på veien glemt å leke, gni meg mykt inntil deg og vise at du var så mye mer enn en som ville vært fortapt uten meg. Vi vet begge at det var nødvendig og at vi gikk glipp av det magiske øyeblikket der vi begge trengte hverandre like mye, det øyeblikket da vi skulle skjønt at vi kunne leke igjen, finne felles utfordringer og nye jaktmarker. Sammen
......

Kanskje jeg kan finne en som jeg kan være mann for, sa du med øynene i meg. Faste, brune men uten bebreidelser. Jeg sa ikke så mye etter det, hadde spøkt og ledd og sagt at jeg i alle fall måtte bli invitert om du skulle finne en ny. Fordi jeg selv aldri fikk den festen jeg vet det vil bli om du skulle gi deg selv til en annen. Da du gikk og jeg låste døra kjente jeg hvor vondt det gjorde å innse at styrken min og evnene til å løfte for andre og med andre ble for mye, det som gjorde utslaget. Jeg har sagt til meg selv at det kommer ikke an på hva du gjør men hvordan du får meg til å føle meg, en god mann for meg er han som får meg til å føle meg som et godt menneske. Men innerst inne skjønner jeg hva du mener; det hender jeg lengter etter noen som bare holder meg, ordløst og ikke ber meg rettferdiggjøre noe som helst, som er der uansett hvor urimelig og ulogisk verden min synes å være, som tvinger meg til å stoppe og rase, som presser luften og ordene mine ut av meg og etterlater meg tom. En som sier at uansett så er jeg her for deg, de andre får klare seg selv. Det hender jeg ønsker å føle meg fysisk liten og beskyttet, kjenne tyngden av en som med sin fysiske fremtoning og alvoret i ordene viser at jeg kan beskyttets både med fysiske handlinger og med store ord. En som kan være mitt anker og mitt håp om at noen vil alltid stå der når jeg vakler, ta i mot og løfte meg opp.

Kjære mann, hva er det som gjør at du føler deg som en mann?