før du kommer for nært...

Det er kanskje noen ting du burde vite. Når jeg sover så ser jeg faktisk ikke særlig pen ut. Noe med at jeg ikke har en liten og markert hake og at når en ligger sånn avslappet så blir en litt dvask i konturene? Har jeg nevnt brystene mine? De er store og naturlige. Jeg har født et par barn og ammet de som en heltinne så de mangler denne litt faste, spretne karakteren jeg innbiller meg at bryst skal ha. De er myke og de tar seg nok aller best ut i en BH. Utvilsomt. Mage har jeg alltid hatt, når jeg sitter så blir det en liten ukledelig pølse over bukselinningen. Jeg er ufattelig lite flink til å sette meg mål så å slanke den mindre, det går ikke. Jeg har appelsinhud på lårene. Det kjennes ikke særlig godt ut når jeg er kald og huden nupper seg. Det beste og fineste er vel om en er silkemyk. Jeg vil tro det. Rumpa mi er alt for lita, jeg ser det selv. Og jeg har smale hofter, ikke så kvinnelige som de kunne vært. Tærne min, jeg orker knapt nevne dem. Føttene er brede og tærne lett maltraktert av for trange sko over mange år. Fingrene mine syns jeg er litt tykke og butte, å anlegge lange lekre negler er ingen vits. Jeg leste et sted at lange fingre tydet på intelligens, min er ikke lange nok i så fall. Og jeg syns seriøst at mine negler samler mer skitt en andres. Aner ikke hvorfor. Nesen...den er en nesten oppstopper, ett eller annet. Og blir jeg kald eller trøtt så blir den rød. Tro meg, det er ikke kledelig. Jeg bruker briller, ganske store og markante. Jeg syns ansiktet mitt ser mer firkantet ut, nesten maskulint. Så for det meste bruker jeg linser. Det gjør det litt bedre selv om jeg helt klart ser dårligere da. Jeg har litt små øyne syns jeg også og av en eller annen grunn så er det vanlig med tynn hud under øynene i min familie som gjør at det vises ekstra godt om en er litt sliten. Øyevippene mine er ikke så lange de heller, jeg må nesten bruke maskara for å se ordentlig våken ut. Og jeg har en del arr i ansiktshuden som gjør at den kan se litt rødlig ut når jeg blir stresset. Håret mitt, det kan best beskrives som hestetagl. Det er tjukt og uregjerlig, jeg er et syn om morgene og ikke et vakkert et, det kan jeg love. Jeg ler alt for høyt og prater alt for mye. I alle fall så føler jeg det sånn til tider. Jeg vet at sjefen syns det. Det er sikkert mer du burde visst før du kom nærmere. Nå har jeg i alle fall nevnt det. Alt kommer vel for en dag til slutt.
....

For saken er den, at når du har kommet for nært, da er alt dette glemt. Jeg har ikke tanke for annet en fornemmelsene du gir meg, de perfekte bølgene av velvære som skyller over meg. Og jeg ser i smilet ditt at jeg er vakker.

the bravery - unconditional

joni mitchell - a case of you

Just before our love got lost you said
"i am as constant as a northern star"
And I said, "constant in the darkness
Where’s that at?
If you want me I’ll be in the bar"

On the back of a cartoon coaster
In the blue tv screen light
I drew a map of canada
Oh canada
And your face sketched on it twice

Oh you are in my blood like holy wine
Oh and you taste so bitter but you taste so sweet
Oh I could drink a case of you
I could drink a case of you darling
And I would still be on my feet
Oh I’d still be on my feet

Oh I am a lonely painter
I live in a box of paints
I’m frightened by the devil
And I’m drawn to those ones that ain’t afraid
I remember that time that you told me, you said
"love is touching souls"
Surely you touched mine
"cause part of you pours out of me
In these lines from time to time

Oh you are in my blood like holy wine
And you taste so bitter but you taste so sweet
Oh I could drink a case of you
I could drink a case of you darling
Still I’d be on my feet
And still be on my feet

I met a woman
She had a mouth like yours
She knew your life
She knew your devils and your deeds
And she said
Color "go to him, stay with him if you can
Oh but be prepared to bleed"
Oh but you are in my blood you’re my holy wine
Oh and you taste so bitter, bitter and so sweet
Oh I could drink a case of you darling
Still I’d be on my feet
I’d still be on my feet

Mmmmmmm

grønlig

Hun ligger utstrakt på det røde badehåndkleet. En varm og trykkende sommervind sveiper stranda og lufta dirrer. Unger plasker rundt i vannkanten og noen ungdommer spiller volleyball lengre bort. Når hun lukker øynene og konsentrerer seg hardt kan hun innbille seg at hun ligger på en øde strand hjemme, store bølger slår inn fra storhavet og kun måkene gauler i det fjerne. Det er varmt og hun reiser seg opp for å gå og kjøpe en cola. Hun blir stående bak en pen mann på hennes egen alder og en jente på kanskje tre år, de prater norsk. Hun er ganske så sosial av seg og når jenta dulter borti henne er samtalen i gang. Han har en nord-norsk bestefar. Hun er også fra nord og spør hvor fra. Enn hun selv da? Hun forteller og han smiler. Sier han har vært der. At han faktisk kjenner en der. Han husker navnet også, Othilie. Så morsomt. Det er navnet til venninna til søskenbarnet hennes. Ja, hun var en hyggelig jente. Han forteller om jobben sin, kunstneryrke. Han kjenner henne fra da han var ung og lovende, sikkert fem år siden. Kritikerrost i avisene. Det ble med det, å være ung og lovende. Hun får kjøpt colaen, han skal opp på hotellet og spise middag, hun skal legge inn et par timer til i sola. Det skal i alle fall se ut som om hun har vært på ferie. Den bærbare PC-en står på rommet og hun jobber mer eller mindre fire timer hver dag. Å være tilkoblet til enhver tid er en sann forbannelse. Hun legger seg på magen og døser litt i ettermiddagssola. Hun må huske å spørre søskenbarnet om det var hennes venninne Othilie.

Det er lørdag og seint i juni. Jeg har vært hjemme og dusja etter ei travel vakt på butikken. Skrubbet bort lukta av daggammel fisk, skrapet bort rester av malt kjøtt fra under fingerneglene og lagt på et tynnt ferniss av sminke; blek og gylden i tonene. Når vakta er slutt kjennes det alltid ut som at det beste alternativet vil være å holde seg hjemme, se litt på tv og finne senga. Den følelsen går over så snart vannet masserer den ømme kroppen og tanken på en iskald øl får festet seg. Etter noen telefoner er selskap til øldrikkinga ordnet og jeg får på meg en sort blonde-BH, en sort gjennomsiktig bluse over det og et skjørt. Jeg ser i speilet og er tilfreds, de ti pluss kiloene som jeg la på meg året før er nesten borte og konturene som kan skimtes gjennom den transparente blusen er ingenting å være misfornøyd med.

Av en eller annen grunn ender vi opp i hotellbaren. Det er sjelden jeg er der. Noe med at stedet er stort nok til at en kan være på steder med folk på egen alder og hotellbaren er stedet for de som er tretti og over. Ja, og hotellets gjester. I et hjørne sitter et ganske så høylydt og bråkete selskap. Bordet er fullt av flasker og glass og stemningen er høy. To av mennene er iøynefallende pene. Den ene har et latinsk utseende, høy og slank, mørkt krøllete hår og øyne som sitter dypt, honninggule og lekne. Den andre er litt lavere, tettbygd med et gyldent skjær i det blonde håret og blågrønne øyne. Ansiktet er overstrødd med bleke fregner. Nesen er markant og blikket er vanskelig å lese, tilbakeholdene. Klokka nærmer seg ett og begges blikk har begynt å finkjemme lokalet, ser om det er noen som frister. Jeg har sett på dem i smug en stund. Det har alle kvinnene i baren, det er fremdeles ikke så mange turister at en ikke legger merke til de to hannkattene. Og det er tydelig at de bare delvis liker hverandre, de har en tøff tone seg i mellom. Den høye mørke byr meg opp. Jeg har sittet med ryggen delvis til en god stund på en høy barkrakk. Han har kunnet skimte den nakne ryggen min gjennom det svarte, tynne stoffet og et velformet lår som splitten i skjørte generøst har vist fram. Jeg er smigret, takker ja og blir med ut på gulvet. Han forteller om turnéen og stykket de spiller i, han spiller adelsmann, dog ingen hovedrolle. Jeg har for så vidt lest stykket så det er interessant å høre han fortelle. Men jeg er mest av alt overrasket over at valget falt på meg. I hodet mitt er jeg fortsatt utilpass, overvektig og ensom. En følelse som bet seg fast det året jeg var i utlandet. Men, jeg smyger meg tett inntil han og lar dårlig selvbilde være dårlig selvbilde for en stund.

Teaterensemblet bor på et hotell lengre ned mot havna så alle ender ute på gata til slutt. Birollen holder meg i hånda og spør om vi ikke skal ta en liten spasertur. Joda, jeg er med på det. Det er da han entrer scenen. Hovedrolleinnhaveren, den følsomme fattiggutten som ikke kan få sin elskede. De to mennene havner i en lett syrlig diskusjon. Elegante og kamuflerte fornæmelser slenges ut og birollen mister fokus en liten stund. Det er da det skjer. Hovedrollen setter sine blågrønne øyne i meg og smiler strålende. Med noen kjappe og poengterte spørsmål er jeg plutselig inne i en ny interessant samtale og blir kjapt geleidet bort fra den lille ansamlingen med skuespillere som lurer på hvor det eventuelt er etterpåfest og mer å drikke på. Birollen aner knapt hva som skjer, jeg har en stygg følelse av at dette er et spill som gjentar seg kveld etter kveld. Når kommer birollen til å lære? At han må passe på? For den noe mindre iøynefallende hovedrollen har tydeligvis frekkhetens nådegave og jeg aner at det er noe han benytter seg rått av når muligheten byr seg. Jeg må smile og lar meg sakte forføre mens midnattsola kaster et gyldent skjær over natta og samtalen.

Etter en runde i alle små gater og smug med hans varme jakke over skuldrene mine spør han om jeg vil være med på hotellet. Jeg kjenner at jeg steiler. Jeg steilet når eks-kjæresten min spurte om vi skulle ta oss en hotellhelg. Et eller annet sted i hodet mitt så er det noe som sier meg at sex på hotellrom det er noe som bare mer tvilsomme og frivole mennesker hengir seg til. For jeg antar at det er sex han vil ha, det kjennes ut som at det ville være naturlig, også for meg. Jeg er tjueen, naiv og puritansk. Og det er noe med små steder der de fleste vet hvem du er. Å bli observert i en hotellresepsjon klokken halv tre om natta er ikke noe sjakktrekk. Men, den tvilsomme piken i meg syns i grunnen at det er et fristende forslag. Han kysser godt, overleppa er smal men mykt formet, underleppa fyldig og jeg liker følelsen når begge leppene mine omslutter den. Jeg trekkes mot den varme tonen i øynene hans, kjenner at det grønne gjør meg tillitsfull og rolig.

Vi kommer inn på rommet. Han kler sakte av meg og jeg nyter å se lysten i øynene hans, se at han vil ha meg. Jeg føler endelig at jeg er tilbake i min egen kropp etter lang tids fravær, han gjenoppdager hver eneste myke kurve og tungen hans vekker hver eneste slumrende lille nervetråd til live. Han får meg til å føle meg vakker. Etter litt nøling våkner fingrene mine fra dvale og begynner å kneppe opp skjorta. De kan dette her men det er lenge siden de har fått lov. Jeg blir fascinert over den gyldne tonen i huden og lar meg fange av sårheten i øynene hans, den som ikke var mulig å se da han frekt og uten skrupler fanget meg inn i sitt favtak foran sin rival og motspiller, både på scenen og ellers. Kanskje han tenker at selv om hoverollen ikke får den han vil ha så kan i alle fall han det? Han har meg. Jeg ligger utstrakt på senga og han står over meg, på kne og ansiktsutrykket sier alt. Jeg har ingen forventninger til dette syndige øyeblikket som jeg ikke har klart å motstå og registrere lettet at han heller ikke har noen ambisjoner om å komme fra det som den som prøvde alt, ga alt...og mislyktes. Han har varmet meg lenge og godt opp, både gjennom en interessant og ærlig samtale ute i forgyllede gater og han har brukt lang tid på å få meg ned på senga. Han sprer beina mine og henden folder meg forsiktig ut, han legger en myk munn over det svulmende kjønnet mitt, leker forsiktig med tunga mens han ser opp på meg. Han skjønner øyensynlig at det skal trygghet og masse tid til for å ta meg hele veien og han legger seg tungt oppå meg og trenger sakte inni meg. Når han kommer er det behersket og lavt med lukkede øyne. Jeg har fått god tid til å betrakte han. Det er noe innesluttet ved han, en slags frivillig valgt ensomhet.

Når klokka nærmer seg seks og vi har ligget og sovet lett i armene til hverandre noen få timer kjenner jeg at min indre puritaner begynner å mase. Hun vil hjem og helst før godt folk begynner på tidlige søndagsturer og i alle fall før hotellfrokosten. Jeg smyger meg ut av armene hans, han enser det knapt. Påkledd og klar til å forsvinne ut i morgenlyset kryper jeg inntil han på sengen igjen og kysser ha lett på den myke underleppa og hvisker at jeg må gå. Instinktivt tar han rundt meg og holder meg tett. Bli! Jeg er definitivt blitt edru. Jeg må hjem og når jeg ser på han som ligger der naken på det mørkeblå teppet kjenner jeg at absolutt alle fordommer jeg måtte ha flyter til overflaten, mot han og mot meg selv. Han er skuespiller, han er pen ergo sikkert ikke særlig smart, jeg har i min dumskap latt han snappe meg rett foran øynene på birollen og gjort det lettvint for han. Jeg dytter han forsiktig bort og når jeg åpner døra sier jeg hadet. Vent. Kan jeg ikke legge igjen nummeret mitt. Kanskje jeg kan komme å se på stykket når de er tilbake om noen uker? Eller når jeg kommer til Oslo til høsten. Sola skinner skarpt inn av vinduet og jeg sier ganske så bestemt at jeg ikke skjønner hva han skal med nummeret mitt. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at han skulle finne på å ringe. Han ser uforstående på meg. Insisterer. Jeg sier nok en gang hadet og går. Uka etter er han smurt over to sider på lørdagsbilaget og jeg kjenner at jeg kvepper. Han er et lite kunstverk, den velproposjonerte kroppen, ansiktet som både er markert og følsomt på samme tid. Han står bortvendt fra sitt livs kjærlighet og ser ut i livslang ensomhet og tror at han egentlig ikke er elsket tilbake. Når han plutselig er på vei inn i butikken uka etter er jeg den første til å finne veien til fiskekjøla for å filetere sei. Jeg orker ikke stå ansikt til ansikt med mitt eget såre selvbildet som der og da overmanner meg, kjedebutikkenes usmakelig uniformer i primærfarger jeg aldri kommer til å kle hjelper ikke på. Når jeg ett kvarter etterpå er tilbake er han borte.

Jeg tar med han fra husfesten på forestillingen når jeg kommer til Oslo. Noen få måndeder i hovedstaden uten det granskende blikket til gud og hvermann på et trangt og beklemmende tettsted nordpå har gjort meg godt. Det er godt å sitte nede i salen, hånda mi forsvinner nesten i hånda til han jeg har tatt med og stykket, det er faktisk alt avisene sa det ville være. Sårbarheten som var der så klart den natta noen måneder før folder seg ut på scenen, blir håndgripelig og følbar for alle i salen. Jeg legger hodet på skuldra til han som er min og nyter synet, lytter til den sterke, mandige og utålmodige stemmen hans. Når venninna mi flere år etterpå forteller om møte på en strand ved Middelhavet lurer jeg på hva det er han egentlig husker. Den ene som nektet å gi fra seg nummeret sitt og gjennomskuet at han bare var en ensom sjel ute etter litt flyktig varme, ukritisk og full. Eller var det noe mer. Jeg har tydeligvis fremdeles en mengde fordommer liggende å slenge, for jeg kjenner at jeg krymper meg lett ved tanken på at jeg har vært samtaleemne mellom to som tilfeldig møtes ved en strandkiosk. Han spiller ingen hovedroller nå til dags og heller ikke i noen stykker jeg kunne tenke meg å se. Men sårheten i blikket og redselen for kjærligheten er der fortsatt, det ser i alle fall sånn ut når jeg en søndag kommer over et intervju med han i en dagsavis. Blikket er fortsatt grønlig, rolig.

joni mitchell - both sides

bokser

Som studenter flest så lar vi oss ikke skremme at det er eksamen om kort tid. Jeg drikker øl og venninna mi skyller ned like mengder med cola. Flere kompiser har sagt fra om at det er siste ølen, de tar flere fag samtidig og da må en kanskje legge inn årene litt tidlig? Vi har knapt ambisjoner i forhold til det lille vi skal ta, ex.pil og fonetikk og lingvistikk. I andre etasjen er det konserter av og til og når gutta ved midnatt tar jakkene og rusler ut i høstmørket tar vi med glassene opp og finner et bord et stykke bak å stå ved. Hun spør hvordan det gikk med meg og han fra husfesten. Jeg smiler og forteller at han kom tilbake, etter et par uker, nå er det meg og han. Sier at å snakke med han på telefonen på kvelden ute i gangen på hybelhuset, det er så koselig. Han har telefonstemme. Jeg lover at de skal få møtes, snart. Hun sukker og sier at mannen med metalldetektoren ikke er spennende akkurat. Jeg nikker medsigende, han prøvde tross alt å sjekke opp alle som var inne på dametoalettet forrige studentpub, meg inkludert. Vi ler litt av han og de seriøse myntene hans og den slappe sjekketeknikken.

Vi står alt for langt bak til å få med oss noe særlig av det som skjer på scenen. Selv står jeg i grunnen med ryggen til og det er da jeg får øye på han. Han har på en hvit genser med tynne blå horisontale striper, jeans som sitter perfekt og det blå blikket er intenst og gjennomborende. Det har funnet meg. Han er høy og det er kun derfor han kan se meg helt fra andre siden av lokalet. Han smiler og løfter ølen til en skål. Jeg smiler tilbake og den neste halvtimen står vi sånn, ved hvert vårt bord og bare ser på hverandre. Ser jeg bort eller snakker med hun jeg er sammen med så er han der og plukker opp blikket mitt når jeg ser i hans retning igjen. Venninna mi ler av meg og spør om ikke jeg var opptatt, med han fra husfesten. Joda, jeg er da det men det må da være lov til å hilse på andre? Til slutt kommer han bort og presenterer seg. Jeg skvetter når han sier navnet sitt, han heter det samme som en jeg var sammen med like før jeg flyttet til Oslo. Snodig sammentreff. Det viser seg at han er nordfra og kjenner godt min fars søskenbarn. Det er godt å forsvinne i ordene hans, jeg er lei av å bli møtt med snobbete østlendingers koketteri på byen. Jeg har hverken brei dialekt eller massevis av uforståelige ord men de lurer alle på hva jeg sier. Han er den første nordlendingen jeg har møtt på byen. Selv er jeg snobbete nok til å holde meg unna de stedene der de ferdes, det sier vel litt om meg også antar jeg. Venninna mi må plutselig løpe, siste nattbussen går om ti minutter. Det er like greit tenker jeg for den blonde blåøyde får det til å dirre svakt i meg og jeg foretrekker å gjøre mine små usvinger uten kjente tilstedet. Hun hvisker i øret mitt at jeg må være snill pike før hun går. Hun ler og jeg vet at hun vet, jeg kommer ikke til å dra hjem.

Vi står tett sammenslynget ute på gata, jeg har fått dressjakka hans over skuldrene. Han stopper en taxi, vi skal hjem til han. Jeg har sagt at det ikke blir noe. Som i, vi kommer ikke til å ligge sammen. Jeg unngår å bli kysset på munnen av han også men han får ellers gjøre som han vil. Munnen hans leker seg nedover den hvite, tynne huden på halsen min og jeg snapper etter pusten mens jeg klamrer meg til han. Han legger hånda i skrittet mitt i baksete på taxien og det glitrer svakt i øynene når han ser reaksjonen min, nakken som mykt strekker seg bakover og den nesten smertelignende grimasen i ansiktet, munnen som åpner seg og stønnet som jeg ikke klarer å holde tilbake. Oppe i leiligheten viser han meg rommet sitt, han bor i kollektiv med tre andre. Det er en gammel bygård med store vinduer ut mot Thorvald Meyers gate. Senga er stor og brei med hvite laken. Vi fjerner smilende plagg for plagg, alt utenom min truse. Den blir på sier jeg. Han smiler og rister på hodet. Jeg tror jeg kysser hver millimeter av han den natten, får med meg hver eneste linje, hver eneste dirrende blodåre på den solbrune og veltrente kroppen hans. Han trener fordi han må, ikke fordi han liker det. Han har en muskelsykdom som gjør at han uten trening bli dårlig. Vi sovner utmattet når sola kommer opp, sammenfiltret, vi har lekt med hverandres kropper i timesvis. Ikke én gang har han forsøkt å få meg til å forandre mening om det lille tøystykket jeg har valgt å skille oss med. Han har ikke gitt uttrykk for skuffelse eller frustrasjon, bare gitt seg hen og stoppet respektfullt ved porten bare jeg kan åpne. Utpå ettermiddagen våkner vi, smilende, begge to. Han kysser meg på panna og spør om han skal kjøre meg hjem. Jeg spør pent om jeg kan få låne en underbukse av han, min er gjennomvåt og ubehagelig å ha på. Han ler og leter fram en hvit bokser fra skapet som han slenger bort til meg. Jeg snur ryggen til og skifter foran viduet. Han kommer bort og tar rundt meg. Vi står sånn og ser ut på den søndagsstille gata, en trikk komme ramlende nedover gata fra Birkelunden. Jeg kan kjenne at han fremdeles vil ha meg, han er hard og stiv mot korsryggen min. Jeg ler lavt og vi kommer oss i klærne. Vi sitter lenge og snakker i bilen hans utenfor hybelhuset jeg bor i. Han spør om jeg vil ha telefonnummeret hans. Jeg sier jeg kan godt få det men kommer ikke til å bruke det. Han holder meg lenge fast før han slipper meg ut av bilen og kjører avgårde.
......

Han fra husfesten er på overnattingsbesøk. Jeg har reine klær som ligger i en haug på stolen. Han fisker fram den hvite bokseren og spør hvem sitt herreundertøy det er. Jeg ser bort og sier det er mitt, jeg syns det er deilig med undertøy som ikke viser alt noen ganger. Han spør om han kan låne den, han kunne tenke seg å dusje og reint undertøy ville ikke vært så dumt. Jeg nikker og må smile. Tenker på han som eier den. To år senere er det konstatert at jeg ikke er kvinnene i hans liv, hva nå det enn måtte betyr, og jeg får bokseren tilbake. Han er opptatt av at han ikke skal ha noe som er mitt når vi er ferdige med hverandre. Jeg får til og med tilbake et bilde av meg selv som han har fått. Jeg beholder bildet av han til lenge etter jeg har giftet meg. Det er faktisk med tungt hjerte at jeg kaster det til slutt. Bokseren er blitt farget rød og en ny mann har adoptert den, han tror også at jeg bare har en svakhet for romslig herreundertøy. Han tenker ikke over at det er kun denne ene jeg har. Han tar den med når han flytter en kald, grå vinterdag, etter ti år med en tilfeldig forbipasserendes underbukse i sin garderobe. Jeg tenker at jeg skulle gjerne sett at han lot den bli igjen hos meg, jeg liker disse små tingene som mennesker etterlater seg i livet mitt, både de som bare haster forbi og de som blir litt lengre. Han som eide bokseren hadde sans for kvalitet. Den har så langt holdt i mer enn femten år.

counting crows - round here

counting crows - round here

hjerte

Når vi kommer kjørende opp veien til huset kan vi se at kjøkkenvinduet står på vidt gap, et sikkert tegn på at du har speilegg og bacon på panna og er klar til å servere sommerens første måltid. Fra vi kommer ned den knirkende loftstrappa om morgene til midnattsola står inn kjøkkenvinduet i øst passer du på at alle får mat, hele to måltider per dag samler du oss rundt kjøkkenbordet, hjemme er det knapt ett. Det er enkel middagsmat med fisk, grønnsaker og poteter til middag og alltid dessert. Hjemmelagde supper og kompotter eller hermetisert frukt. Det føles som luksus og ingen av oss prøver noensinne å skulke unna middagene dine. Når det er tid for kveldsmat bugner bordet av alskens kjøttpålegg, syltetøy fra sjølplukka bær og flere typer ost. Brødet er hjemmebakt og finere enn hjemme. Formiddagene går med til å rydde, vaske klær, pusse vinduer, banke tepper, skifte kjøkkenpapir i skapene, bake brød og forberede middag.

Årene har lagt seg rundt midjen din, i mjuke folder. Du har rette legger og er litt stiv i gangen. De grønne øynenen dine kikker nysgjerrig ut fra den sorte innfatningen og rynkene dine ligner fiskegarn, lag på lag, tynne streker i vakre rutemønster fra et langt liv ute på slåttemarker og i båt. De frodige, hvite armene dine er fulle av fregner og hendene dine hviler sjelden. Du deler ut klemmer og forteller små historier når du tar deg tid til å sitte ved vinduet i kjøkkenet. Når vi skal på butikken, en halv mils gange, roter du rundt i skuffen etter penger og skriver huskelapper med skjelvende hånd. Det er alltid litt penger til godteri. Er noen på havet for å dra fisk følger du urolig med klokka. Blir de borte for lenge tar du turen bak neset for å se om de er å se. Når de endelig er der småskjeller du litt mens du koker kaffe og gjør klar grytene. Du følger med på nyhetene, vet alltid hva som skjer og når vi har flyttet sørover for å studere ringer du for å sjekke om det har noe å si for oss at studielånsrenta er blitt høyere. Når jeg forteller om min nye kjæreste fra et land du knapt har hørt om spør du nysgjerrige spørsmål og viser aldri tegn til misbilligelse eller skuffelse selv om jeg vet det er der et sted. Du sitter til langt på natt og løser kryssord og leser ukeblad og er sjelden opp før over åtte om morgenen, smaløyd og litt ustø. I skapet står det forskjellige respetbelagte medisiner. Det er ikke noe vi snakker om og jeg legger aldri merke til hva det er men har hørt snakk om "nervemedisin" og sovepiller, du er engstelig av deg og sliter med nattesøvnen sier de. Det er vanskelig å forstå hva denne engsteligheten består i, for du er aldri oppfarende eller ute av deg, aldri uten grunn. Og når noe har opprørt deg så holder du mer inne enn du slipper ut. Det er uansett ingen av karfolkene som vil høre på deg. De sier du må gi deg når de kommer hjem to timer etter avtalt tid etter nattlige fisketurer i ruskevær. Hva skal du gi deg med lurer jeg på? Å bry deg? Du er varmen og sjelen i det hvite huset med rød mur og alle vet det og tar det for gitt.

.....

Den gamle mannen ser med vassent, blått blikk ut på vågen som kruser seg i høstværet. Det er ingen tepper på gulvene lengre, de ligger i gangen. Ingen vits i å legge de på når de allikevel må bankes flere ganger i uka. Askebegret står overfylt i kjøkkenvinduet og det er lenge siden vinduene ble pusset, de er flekkete av saltvann fra flere høststormer. Det ligger kjøpbrød i den kremhvite brødboksen fra femtitallet og kjøleskapet er nesten tomt. Han sier du ringte her om dagen og klagde på at alle stjal fra deg; penger, klær, mat. Han fnyser og ser mutt ut. Du hadde også bedt om penger til å kjøpe nye klær for alle var ødelagte av svetten din, du luktet ille og orket ikke gå med de du hadde. Han sier irritert at det var ikke aktuelt. At du ikke var ved dine fulle fem. Sier at en båt uten skipper er det ikke noe håp for. Det ligger forakt men også resignasjon og sorg i blikket hans. Du har blitt en belastning og en plage. Huset er blitt mer trekkfullt og det står krukker med visne potteplanter i vinduskarmene. Det lukter aldri mer av hjemmelaget svinesteik og bacon og egg. Når du ringer sitter han mutt i telefonen og sier nesten ingenting, ingen trøstende ord og vil du ha noe ber han deg slutte å tulle, irritert i stemmen, nesten sint. Han har overlatt deg til fremmede fordi du er så dårlig at du kan skade deg når han er ute på havet eller i skogen. Du kan falle og brekke et bein eller glemme en kjele på komfyren. Hans livs kjærlighet har mistet virkelighetsforståelsen og han, den gamle tosken tør si det høyt, du er ikke lengre, ikke for han i alle fall.

Etter flere år i helt din egen verden blir du en dag borte. Ingen sier noe om at du som ga alt et varmt og gyldent skjær i den lille stua måtte tåle at de som betydde mest for deg ikke kunne se deg i øynene de siste årene, gi tilbake noe av den omsorgen du så gavmildt og helt uten betingelser hadde gitt, år etter år. At du gang på gang fikk høre at du måtte ta deg sammen selv om det var umulig for deg, du skjønte ikke lengre hvordan, du maktet ikke lengre stenge inne redselene dine. Da du til slutt klagde på brystsmerter bad de deg svelge pillene dine og sove. Det tok bare noen dager så sluttet hjertet ditt å slå. Han sier at det er til det beste. De solbrune hendene hviler tungt i fanget og han lukter av gamle sigarettsneiper. Han sier du forlot han for lenge siden. Jeg undres over hvem som forlot hvem først. Og tenker at vi burde skamme oss, han burde skamme seg.

symmetri

En dag som begynner med magekramper kan vel knapt bli noen god dag. Dagen går med til å bla i bunker med papir, kopiere, faxe, kopiere, banne høyt, printe, fakturere. Jeg er øm i hele kroppen og kanskje litt øm et sted inne i brystkassen? Det kjennes mistenkelig sånn ut. Jeg sitter med beina oppå en stol og prøver å fokusere på tallene, finne riktig fakturagrunnlag. "Hva er det med deg?" Jeg sukker og sier ikke så mye, men innrømmer at jeg er litt trengende. "Nåh!" Jeg blar videre i papirbunkene og besvarer mailer før jeg igjen banner inderlig. Fordi jeg er trengende. Og i dag er det en dårlig ting. Noe som gjør meg trist og lei. Når dagen endelig er over må jeg levere noen bøker som er purret på for lenge siden. Jeg liker å komme opp regjeringskvartalet mot Deichmann og se de runde kuplene til biblioteket og kirken som "hviler" over de vinkelrette og strenge linjene i regjeringskvartalet. Damen med den store magen sier at jeg må betale purregebyret til inkassobyrået. Og jeg får ikke låne nye bøker. Det gjør ikke noe for jeg har flere lånekort. Jeg finner en stol inne i avdeligen for skjønnlitteratur og henger fra meg. Finner en lyrikksamling av Marie Takvam og synker sammen i den myke lenestolen, føttene hviler på en liten stigetrapp; jeg har mer eller mindre krøket meg litt sammen hele dagen. Prøvd å døyve smerten i magen uten å ta noe for det. Det fungerer fint å være overtrøtt. Jeg kommer til et dikt som veksler mellom å beskrive elendigheten på tv og ølflasker som prater lystig til henne, frister henne og kommer på at hun hadde alkoholproblemer. Jeg kjenner at bildet av den eldre kvinnen som gir etter for ølsuget er for mye og jeg dytter boken bort på bordet ved siden av. Jeg er for trøtt og sliten til dette her. Jeg ligger bakoverlent en god stund og ser ut de høye vinduene, på den hvite himmelen og en og annen kråke som flyr forbi men må reise meg for ellers sovner jeg. Lurer på hva de gjør hvis noen sovner? Blir en vekket og bedt om å gå eller lar de deg sove? Jeg orker ikke søke det opp men tar en tur innom lesesalen, prøver å finne en norsk gramatikk. Jeg irriterer meg over at jeg ikke kan reglene for "å" og "og" godt nok. Jeg kan den grunnleggende men det er noen nyanseforskjeller som enda er gresk for meg. Jeg vil vite hva det går ut på men finner ikke annet enn ordbøker. Jeg bruker for mye semikolon og burde lære meg kommareglene bedre også. Kanskje jeg kan komme tilbake en annen dag. Egentlig burde jeg skrive på masteren i stedet. Ute igjen passerer jeg by:Larmteltet på Youngstorget, jeg kommer ikke til å gå på noe, jeg har andre ting som må prioriteres. Jeg må matche vaskede sokker, vaske klær og finne på ett eller annet med ungene. Det er en hel uke til at jeg kan ta meg mental pause fra hverdagen. På vei over Grønland møter jeg på Mullah Krekar med noe som må være sønnen hans. De likner på hverandre, høye og kraftige begge to med samme nese. Det provoserer meg minimalt å løpe på han en fredag ettermiddag. Jeg syns det er ok å se et kjent fjes på veien hjem, han er jo det. Hadde jeg møtt Hege Storhaug, det skjer det også, med bikkja hakk i hæl, da hadde jeg blitt irritert. Pussig nok. Jeg liker fredager på Grønland, fredagsbønn og smilende menn i lange kjortler. Jeg snakker med flere som har vært til bønn, gratulerer med nytt familietilskudd og får litt medfølelse fordi dagen er lang og livet er litt trått noen ganger. Han med den hvite kalotten ser på meg og sier at han jeg gikk i fra aldri kan få noe bedre enn det han haddde. Det er en viss trøst i det, selv om jeg på ingen måte vil tilbake til han. Men det er greit å bli sett. Av hans brødre. Nesten hjemme hopper Kenneth Ishak av bussen, kanskje han spiller på By:Larm? Han går med iPod og jeg lurer på hva slags musikk han hører på. Noe som ligner på hans egen eller? Når kvelden nesten er over i natt og jeg har tatt en beroligende dusj kryper jeg opp i sofaen ikledt bare undertøyet og ser film. Jeg husker da en bekjent skulle beskrive den for meg. Han fokuserte på det ekle bildet, for han i alle fall, av to ekstremt fete mennesker som hadde sex. Jeg syns hele filmen er nydelig med sin bisarre estetikk, "Battle in Heaven". Jeg har lyst på dreads som jenta som blir knivstukket, generalens datter som er prostituert og som avlsutter filmen med å suge sin egen drapsmann hengivent, sjåføren og barnekidnapperen. Den feite mannen. Hun har en raspende og vakker stemme som en må lytte til, får en til å fokusere. Filmen flyter sakte fremover, jeg innser at jeg holder tilbake og det er derfor alt kjennes så jævlig ut. Jeg sliter med noen vanskelige tanker som har sentrert rundt assymetrisk tilfredshet som konsekvens av ulike livssituasjoner. Vurdert nøye et spørsmål fra en venn; hva er det jeg trenger på sikt? Jeg trenger ikke å gjøre det vanskelig for meg selv, det er i alle fall sikkert. Tankene som har plaget meg gir ingenting og jeg slipper dem løs, kjenner at krampene løsner taket og at jeg blir varm igjen. Symmetri kan være så mangt.

rev

Ustø og fulle på vodka går vi bortover Grønlandsleiret. Du er blakk og skal være med meg hjem for å overnatte, det passer meg fint for jeg trenger at du er hos meg sånn at jeg klarer å døyve uroen som fikk feste seg permanent allerede første kvelden vi var sammen. De to unggutten har bedt oss med for å få lov til å jamme litt med deg. Du spør om de har litt hasj, noe de bekrefter. Du lover at dette skal gå kjapt og vi finner veien inn i en mørk bakgård og inn i noe som fra utsiden ser ut som et skur i to etasjer. Det er et lite øvingslokale fylt opp med forsterkere, høytalere og instrumenter. Begge guttene spiller i punkband men er tydelig fascinert av deg og musikken din. Du får beskjed om å mekke en rev mens de prøver å finne beaten i din sjanger. Det er tydeligvis vanskelig for en trommis som spiller punk til vanlig å roe ned og finne mer karibiske rytmer. Hvert forsøk ender opp med at han drar på i tempo og slår for hardt. Du ler. En kar med dreads kommer ned fra etasjen over. Noen bor visst her også. Han må på toalettet og forsvinner ut i nattemørket. Han som spiller bass klarer seg bedre. Du prøver å illustrere rytmen og trykket for han bak trommesettet, nynner og markerer. Når ytterdøra smeller opp og den nattlige doturen er over for han som holder til i etasjen over skvetter du. Du mister papiret og hasjklumpen ned på teppet. Du er rask til å si at det går greit, det var bare litt. At dere klarer dere uten. Det er dunkel belysning og det er umulig å finne noe på det møkkete teppet og den blonde gutten med bassen fortsetter å spille, litt matt i blikket når utsikten til en rev er borte. Jeg sitter oppå en høytaler og dingler med beina og kjenner vibrasjonene fra bassen gjennom hele kroppen, observerer laget du har med de to ungguttene og betrakter deg og det du driver med. Du instruerer de tålmodig i rytmen og synger. Det høres helt forferdelig ut, jeg ler der jeg sitter. Er man punker så er man visstnok punker og å finne den myke rytmen din viser seg å være umulig. Etter ti minutter sier du at vi må gå. Vi finner veien ut av bakgården og rusler hjem. Jeg sier ikke noe om at jeg tror jeg så at du med en bøyd finger holdt hasjklumpen da døra gikk opp og at det bare var papiret som falt i gulvet. Jeg spør heller ikke hvor du har den, om du faktisk la den i lomma som jeg tror. Jeg er ganske sikker på hva jeg så. Du røyker ikke den tiden du er hos meg.

overbevist

Hodet mitt er fylt med alskens negative tanker før jeg kommer og jeg har sjelden hatt et så klart bilde i hodet av å bevege meg i to forskjellige retninger, bokstavelig talt. En trikk og to busser passerer meg på veien bort og i det grelle lyset kan jeg se meg selv inne bak de kalde vinduene, fjern i blikket og på vei bort fra deg. Følelsen av skam ligger tung og uhåndterlig i magen. Fordi jeg ikke turte holde fiksjon opp mot virkelighet, fordi jeg ville beskytte deg mot min realisme som stort sett har sin basis i usikkerhet tror jeg, meg som tillegger meg selv holdninger, idéer og tanker som jeg ikke vil være bekjent av. Meg som når jeg blir stresset ikke klarer å skille mellom det å granske en utfordring fra alle mulige og umulige vinkler og samtidig se at jeg når det kommer til stykket faktisk ikke lar meg påvirke av all verdens negative faktorer selv om jeg vitterlig har visualisert dem så livaktig at jeg fort kan tro at det er sånn det er, det er sånn jeg er og det kan meget mulig være sånn du er.

Jeg velger stort sett å stole på magefølelsen men har det sterkt i meg at rasjonalitet er en mer opphøyd metode å håndtere alle livets små og store situasjoner på. Balansegangen mellom å stole på alle disse små og unnseelige signalene som er umulige å rasjonalisere over men som gir god virkelighetsforståelse og spinne edderkoppnett av alt som er sagt, alt som er gjort og sortere i forhold til sunn fornuft og lage ulike utfall utfra fortolkningen av disse skaper en indre uro som til tider paralyserer meg. Men, magen har fått talt også denne gangen og jeg er på vei til deg, urolig og motvillig.

Når jeg kommer står du der og smiler, ler og virker glad for å se meg men ikke overrasket. Jeg sa fra at jeg var usikker før jeg kom og det virker som du skjønner det. Om du legger merke til hvordan usikkerheten forsvinner med en gang jeg ser de bare beina dine og hører stemmen din vet jeg ikke. Men hodet mitt tømmes der og da for alt som har pint meg hele ettermiddagen. Du virker så avslappet, jordet og tilstedeværende. Jeg liker bare bein. Du gir meg tid og avstand til å finne en stol å sette meg i. En rød lenestol som jeg ikke tar meg bryet å vende, du har dratt ut stolen på den andre siden av det lille bordet og vendt den mot meg mens jeg sitter mot senga og må vri nakken for å se på deg mens vi snakker. Det er et stort armlene i mellom oss. Jeg er sliten og ligger halveis i stolen. Jeg er kald på hendene og på veien opp til deg prøvde jeg febrilsk å få varmen i de stive fingrene som minner meg på at jeg er anspent og lett nummen i hele kroppen.

Vi prater lett. Det vil si, du får meg til å prate, fortelle hva det er som gjør at jeg ikke helt takler dagen, at jeg føler meg kald og lei meg. For jeg vet at usikkerheten min ble ekstra stor i forhold til deg fordi andre ting skjedde. Ting som fikk meg til å tenke at å tørre bare være seg selv fullt og helt er en risikosport for de få. Kanskje jeg burde være mer som enkelte andre. De som rømmer når det blir for mye åpenhet, se som flekker tenner når det blir for vondt å være synlig i stedet for å la det skje og se hva det kan bringe. Mennesker nær meg som jeg blir engstelige og redde for og beskytter meg mot ved å stenge litt av. Men å stenge av er ubehagelig, farger meg grå innvendig og påvirker hvordan alt rundt meg ser ut. Og sånn har de siste dagene før jeg møter deg vært. Du åpner meg kyndig opp, du har gjort dette før tror jeg. Lar meg beskrive hvordan det føles og hva det gjør med meg og spør om det er mitt ansvar å bekymre meg for dette. Kanskje ikke?

Jeg føler at du betrakter meg men klarer ikke å lese så mye ut av blikket ditt. Til dels fordi jeg vegrer meg for å holde blikket ditt for lenge og dermed la deg få full tilgang til hva jeg føler og tenker. Jeg føler meg underlig sjenert, delvis fordi det er første gangen jeg ser deg. Jeg er ikke kjent med ansiktsuttrykkene dine, måten din å vise følelser på. Men jeg syns å kunne lese en viss undring som går i min favør, en svak tilfredshet som ligger rundt munnen som har et mykt drag og blikket som er oppmerksomt og intenst når det møter mitt. Ubevisst leker jeg med håret og du kommenterer det. Jeg er ekstremt bevisst på at jeg blir betraktet med nysgjerrighet og utforsket med det ene spørsmålet etter det andre. Kanskje har du skjønt at jeg blir roligere av å prate, at jeg bedre klarer å senke skuldrene. Jeg smetter av meg skoene og kryper godt opp i stolen, legger det ene beinet over armlenet og lar foten berøre leggen din lett. Jeg er fascinert over hvor lett jeg lar meg håndtere av deg og langt inne i meg ligger det et håp om at det ikke er din metode, din måte å komme nær andre på for å tilfredstille egne egoistiske behov som du ikke viser, men som er der. Men situasjonen er så udelt behagelig,og sanseapparatet mitt så imøtekommende overfor ditt nærvær at jeg klarer ikke fullføre de sedvanlige rasjonaliseringsprosessene der motparten blir behørig analysert for mulig dunkle motiver. Du er enten for god til dette her eller så er dette alt det kjennes ut til å være, genuint og ærlig.

Ser du hva jeg tenker? At jeg helt siden jeg kom inn døra egentlig bare har villet komme helt inntil deg, la deg holde meg? Skjønner du at jeg har lett etter en mulighet til å komme borti deg siden jeg satte meg ned og var for stresset til å gjøre noe med stolen; snu den og dra den nærmere deg? Jeg ble så overrasket over at settingen var så annerledes enn den jeg hadde sett for meg i hodet mitt og egentlig var forespeilet at jeg ubevisst holder igjen. Jeg har muligens selv i min usikkerhet indirekte bedt deg om å holde en viss avstand men kjenner i hver eneste nervetråd at jeg vil alt annet enn å holde avstand. Og tolker det dit hen at det er dine grenser det handler om og samvittighetsfullt prøver jeg å lese hvert eneste lille signal fra deg, finne ut hva som er greit og hva som ikke er det. Jeg kjenner at det tar på undertrykke grådigheten du får fram i meg, den spontane innskytelsen om å gli sakte inn mot deg og vise hva jeg vil. Samtidig så nyter jeg at du bare er der, den melodiøse og velmodulerte stemmen som svarer på de få spørsmålene som jeg får klemt inn, latteren din når jeg kommer med mine lett gjenkjennelige kommentarer; de som får deg til å le men som du ved nærmere ettersyn ser er min måte å si noe fundamentalt om min egen usikkerhet på. Jeg ler masse, merker at latteren min er mykere enn til vanlig. Jeg sitter og er bevisst på alt jeg gjør og sier og måten jeg gjør det på, lurer på om du er like betatt av situasjonen som jeg?

På et tidspunkt setter du deg på senga rett foran meg. Hånda di dras mot håret mitt, en refleks du tydeligvis ikke kan stoppe. Du kjenner på det, virker fascinert. Jeg vet knapt hvordan jeg skal klare å styre meg. Trekkene dine er markerte og maskuline; jeg vil legge hendene rundt ansiktet ditt, dra en finger langs neseryggen din, kjenne skjeggstubbene dine mot håndflaten min, leke med øreflippen din, legge en hånd rundt nakken din, kjenne på det kortklipte håret. Du reiser deg etter en stund og byr på en øl. Jeg føler at jeg klamrer meg til den kalde flaska. Det er lenge siden den første slurken med øl har smakt så godt og det lindrer litt noe ganske så uhåndterlig og sterkt som jeg egentlig ikke hadde forventet skulle være der. Du røyker og jeg kan kjenne den svake, søtlige lukta av øl blande seg med lukta fra sigarettrøyken og jeg vet at jeg på ingen måte vil gå selv om jeg har begrenset med tid; jeg burde strengt tatt ikke en gang sagt ja til en øl. Jeg kjenner hvor sliten jeg er i kroppen men også hvordan det at du sitter der; årvåken og tilsynelatende så samstemt med meg gjør meg oppmerksom mentalt og får meg til å gløde svakt. Jeg vil ha deg og det verker i hele kroppen men jeg tør ikke, vil ikke være den som tar initiativ til noe. Tenker at det må være ditt ansvar. At det ikke kan eller bør være min avgjørelse.

Til slutt innser jeg at jeg må gå før noen begynner å etterlyse meg. Jeg har skrudd av lyden på telefonen og dermed stengt omverdnen ute for å bare være her med deg. Jeg tømmer flasken med øl og setter meg på senga for å få på skoene. Du setter deg ved siden av meg og håndene din finner automatisk håret mitt igjen. Da du tidligere stod bak meg for å kjenne om jeg hadde stive skuldre, forsiktig og uten å legge noe press på ville jeg bare at du skulle bruke hendene; ta tak sånn at jeg kunne kjenne smerten fra de slitne musklene stråle nedover ryggen, bli tatt hardt i, merke til gangs at du var der. Nå legger du armen om skuldra mi og spør hvordan jeg har det. Du vet nok ikke at du utsetter meg for en mulighet jeg nesten ikke kan klare å motstå. Jeg legger meg tett inntil deg, tar bestemt og tillitsfullt rundt deg og lar deg kjenne hvordan det er å ha meg så nært. Jeg kjenner en vag lukt fra deg som jeg ikke kan identifisere, svakt parfymert. Jeg liker den. Endelig berører kinnet mitt den skjeggete haka di og jeg møter blikket ditt uten å vike. Du er ikke påtrengende på noen som helst måte, bare holder meg fast, vet du at det er noe av det mest betagende jeg vet? Å i utgangspunktet ikke bli tatt for gitt så lenge alt annet sier at jeg er den du vil ha, intenst og inderlig. Du føler deg tydeligvis heller fram forsiktig for å finne ut hva jeg vil og når jeg vil det. Du kunne definitivt tatt dine sjanser der og da, men at du ikke gjør det gjør deg bare enda mer tiltrekkende. Å motså deg der og da ville vært umulig for meg. Jeg inviterer hendene dine til å legge seg på den varme, bare magen min som da jeg kom signaliserte ganske kraftig at jeg trengte mat men som nå har helt andre prioriteringer. Jeg kjenner at det stikker i meg fordi det er jeg som ber og ikke du som velger å ta. Jeg kommer meg på beina og vi står tett sammenfiltret og igjen føler jeg den dårlig samvittigheten fordi jeg finner leppene dine og fortsatt tror at det må være din avgjørelse. Du kysser meg mykt og forsiktig mens jeg febrilsk prøver å beholde fatningen og ikke vise deg med hver muskel i kroppen at jeg kommer ikke til å rikke meg en millimeter om du viser meg at det er en mulighet, at jeg kommer til å ta det jeg vil ha, bare du gir meg signalet jeg trenger.

Jeg har vært helt oppslukt den lille timen jeg har sittet her; vi har delt tanker, ledd, betraktet hverandre åpenlyst, bølget sakte inn mot hverandre og med varhet utforsket hverandres fysiske tilstedeværelse der vi før bare hadde en stemme å forholde oss til. Igjen opplever jeg å mentalt bevege meg i motsatt retning av den jeg fysisk må ta. Jeg er en time forsinket og skynder meg oppover den mørke gata. Jeg vil tilbake i dine armer, jeg vil stryke med lett finger over den tynne huden på innsiden av håndleddene dine, ligge med nakne sammenflettede føtter, kjenne hendene dine over hele meg, jeg verker etter å spise grådig av munnen din, la stemmen din pakke meg varsomt inn, døse ved siden av deg, ha en hånd nederst på magen din, kjenne lukten fra armhulen din. Jeg mumler noe om stress på jobben og rapporter som måtte skrives ferdig når jeg utenfor oppgangen møter han som har tatt seg av ungene. Han spør sjelden om noe, bare godtar og forsvinner nedover gata. Kroppen verker og jeg kjenner at jeg holder inne fremdeles, at det er mye som må holdes inne. For det tilhører faktisk bare deg kjennes det ut som akkurat nå. Og du må velge om du vil ha det og når. En følelse av hjelpesløshet blander seg med tilfredstillelsen med å virkelig ha møttes, kjent på hvor finstemt det er mulig å være med en annen person tilsynelatende. Jeg er overbevist.

rom 230

Meldingen hadde kommet tidligere på dagen. Et forslag som hun ikke kunne si nei til. Når matpausen er der tar hun på den vide, sorte jakka og haster ut døra. Lufta er kald, klokka nærmer seg fem og alt dagslyset er nesten borte. Hun tenker seg ikke om der hun målbevisst krysser gata og ser intenst på sjåføren som kommer i mot og må bremse hardt.

Hun går inn døra til resepsjonen og venter stille bak et par som sjekker inn. Hun syns sjelden at hoteller er hyggelige. Den generelle hotellestetikken appellerer ikke til henne; vegg-til-veggtepper, interiør som ligger i et grenseland mellom smakløs glamour og hjemmekoselig. Når hun bak skranken er ferdig med å registrer inn gjestene spør hun etter han. Sier hun skal levere noe ganske raskt. Mest fordi hun føler at hun for egen del må virke som hun har et ærend her. Hun får til svar at hun kan legge det nede i resepsjonen. Hun rødmer lett og forklarer at hun lovet å komme opp med det hvis han var her. Det er bilder og de skulle se på de sammen. Hun bak bak skjermen skotter raskt opp på henne, det virker som hun vurderer henne, om hun virkelig har noe her å gjøre. Hotellet ligger i sentrum og det er sikkert ikke uvanlig at noen kunne finne på å bestille en kvinne til rommet. Men det virker visst usnnsynlig for hun smiler svakt og tar opp røret. "Du kan bare gå opp, han bor på 230". Hun kjenner at varmen sprer seg i kroppen når hun går mot heisen, hun har ikke møtt han tidliger og er overrasket over forespørselen. Hun gruer seg lett. Dette er nytt for henne.

Oppe i andre finner hun rommet hans raskt. Døra står på gløtt. Hun åpner jakka og drar fingrene gjennom håret, banker lett på døra og åpner den. Det er halvmørkt i rommet, døra til baderommet står på gløtt og den skarpe strimen med lys gjør at hun kan skimte en liten tv som står plassert inntil veggen og et bord med en bærbar PC ved vinduet. Hun kan ikke se senga fra døråpningen. Hun kaster etter pusten, samler mot. Hun lar jakka falle stille i gulvet før hun går inn i rommet. Han ligger avkledd på senga. Hun kan se at han allered er stiv, armene hans ligger avslappet utover og hun kan kjenne blikket hans på seg når hun går rundt senga og trekker stolen som står ved siden bordet inntil mens hun betrakter han i smug. Han har en piercing i den ene brystvorta og en tatovering som snor seg lekent fra brystkassen og nedover magen; det er for mørkt til at hun kan se hva det skal forestille.

Hun har valgt klærne med omhu, de er mer tilpasset denne lille seansen enn jobben. Den florlette kjolen i sort med en trang og tettsittende underkjole viser omrisset av den ganske så fascinerende figuren hennes; smale hofter, en stram midje, lange slanke bein og en byste som fort kan ta fokuset fra resten. De store, velformede brystene har alltid fått mer oppmerksomhet enn hun syns er behagelig men hun er for sta til å la seg påvirke av det; prøve å skjule dem. Hun dekker dem mer til nå enn da hun var yngre men legger godt merke til at menn fremdeles ikke helt klarer å holde blikket ved ansiktet hennes når de pratet. Hun later alltid som ingenting med mindre hun er full, da spør hun alltid hvorfor det er så vanskelig med øyekontakt. Hun hører sjelden på svaret, bare ler og pratet videre, det er mest en måte å si fra om at hun registrerer indiskresjonen deres. Hun har på noen tykke, sorte stay-ups som ser ut som tights om du ikke løfter på kjolen og ser den bare huden øverst på lårene. Hun liker følelsen av gummien øverst som klistrer seg til huden, å kjenne hvordan huden over strømpekanten nupper seg ved den minste lurftbevegelse. De sorte snørestøvlene når nesten opp til knærne. En blondeaktig strikkejakke over gjør antrekket ganske så dydig.

Hun tar av den lille jakken, drar ned glidelåsen bak på ryggen sånn det er mulig å trekke kjolen ned over skuldrene og lar den ligge rundt livet. Hun drar de tynne stroppene på den blondebestatte underkjolen også ned og løsner på BH-en. De myke, hvite brystene folder seg ut og brystvortene er allerede stive. Hun hører at han på senga kaster etter pusten, stille. Hun tar av snørestøvlene og setter seg. Hun kan høre at han har begynt å onanere. Hun liker lyden og lukker øynene mens hun lytter intenst til pusten hans. Hun sklir forover i stolsetet, drar opp det florlette, sorte stoffet og den trange underkjolen sånn at den lille sorte trusen kommer til syne. Hun åler seg ut av den, setter det en beinet opp på sengekanten for å blottlegge hele seg, sørger for at han kan se godt til tross for det svake lyset. Han stønner svakt. Hun legger hodet bakover og leker med en finger over de våte kjønnsleppene. Han blir mer hølydt og intens i lydene. Hun gløtter bort på han som ligger der anspent med et stivt blikk festet på underlivet hennes og hånden som går raskt, opp og ned. Nysgjerrig og vurderende. Hun anslår at han er litt lavere enn henne, kroppen er sånn hun liker den, uten store og definerte muskler som hun som oftest synes vitner om ekstrem selvopptatthet og som gjør henne særdeles oppmerksom på manglene ved egen fysikk. Han er mandig uten å være påtrengende. Ansiktet er mørkere i fargen enn resten av kroppen, antageligvis fordi det snart går for han, munnen er åpen og leppene smale. Før hun kom var hun usikker på om hun ville finne han tiltrekkende og opphissende, men all tvil ble blåst til side da hun så han ligge der, naken og egentlig ganske sårbar. Han må fokusere for å klare og se på henne ser hun. Hun kjenner at hun formelig renner over uten at hun er i nærheten av å kunne komme selv. Hun var mentalt uforberedt på dette og føler seg innerst inne litt utrygg. Men hun nekter å vise det.

Han kommer med et skrik som får det til å dirre i hele henne, hun vrir seg der hun sitter og kjenner at hun blir ekstremt opphisset av å se han ligge der og ryste hemningsløst. Sæden ligger i store, skimrende flekker oppover magen og pusten hans går tungt. Hun biter seg i leppa, usikker. Avtalen er at ingenting skal sies og de skal ikke ta på hverandre. Hun vet at hun ikke klarer å komme sånn på et fremmed hotellrom med en hun ikke kjenner fysisk fra før, har utforsket og bygd tillit med. Hun reiser seg og får klærne på plass. Han ligger stille og betrakter henne. Når hun har fått på støvlene står hun og ser på han et par sekunder før fristelsen blir for stor. Hun huker seg ned og ser han rett inn i øynene som hun ikke kan seg fargen på mens hun lar pekefingeren gli sakte gjennom sæden som ligger på magen og følger tatoveringen opppover til brystvorten uten piercing, hun napper lett i den, kjenner at den stivner, han vrir seg lett. Han smiler svakt men gjør ingenting og sier ingenting. Hun gløtter ned og ser at han har en begynnende ereksjon igjen.

Hun smiler tilfreds, reiser seg raskt og går mot døra. Tar jakken opp fra gulvet og legger over armen, går med bestemte skritt ned trappa, ut i resepsjonen og ut i den travle gata. En trikk suser forbi og to narkomane står på hjørnet av hotellet og bytter piller. Hun lukter på den fuktige fingeren mens hun smiler, smaker forsiktig. På vei tilbake til jobben kjøper hun en chai latte og en kyllingsandwich som hun må spise mens hun jobber for det som virket som en ganske kort affære har tatt nesten hele matpausen. Hun sender han en tekstmelding litt senere: "Skuffet?" Svaret kommer med en gang: "Aldri, kjære deg!"

utløsning

Jeg våkner forvirret etter få timer, føler at jeg ikke har sovet og at du er hos meg fortsatt. Før du gikk lå armene dine tett om livet mitt, du lekte med en hårlokk; fascinert og betatt over hvor grovt håret mitt kjentes ut, hvordan det allikevel rammet inn og understrekte noe ytterst feminint ved meg som slo deg allerede første gang du så meg fortalte du. Du dro en finger fra like oppunder hårfeste i nakken og nedover og kjente hvordan det fikk meg ubevisst til å bue meg inn mot deg, forsiktig, og en lyd som nesten ikke var hørbar unnslapp fra langt nede i halsen; nesten bare et sukk men allikevel mye mer. Men det er ikke det klare blikket som gransket meg så smilende og med en ro jeg ikke hadde forventet da vi tidligere på kvelden satt og pratet, stemmen din som gjorde at jeg instinktivt krøllet meg mykt og tillitsfullt sammen i stolen foran deg mens jeg vekslet mellom å holde blikket ditt fast for å prøve og lese hva du tenkte der du satt så åpenlyst og tok meg inn, for så å trekke det til meg når du spurte om noe som krevde at jeg tenkte over svaret mitt. Det er ikke det som fyller meg så intenst når jeg våkner midt på natten og tror at du er der, tett inntil meg og at du egentlig aldri har gått. Det er etterdønningene av at du kom som fremdeles stråler gjennom kroppen min. Jeg strekker meg kattemykt mens jeg fysisk gjenopplever det som skjedde bare timer før.
........

Jeg føler meg sky og forsiktig, ikke helt hjemme i situasjonen. Ikke for at jeg ikke stoler på deg, men bare en naturlig konsekvens av at dette er en begynnelse, på hva, det vet jeg ikke, uansett noe nytt. Det er underlig hvordan dette som jeg varsomt og på vakt prøver å føle meg fram i er så overveldene og får meg til å bli fra meg av lyst, hypersensitiv, av hvert utpust, hver lyd fra deg. Ute av stand til å fokusere på å finne veien til mitt eget klimaks, forsvinner jeg fullt og helt i å se og ikke minst høre deg nå ditt. Med jevne mellomrom disse inderlige utropene, lave i begynnelsen men med en intensitet som sender nesten smertelignende bølger gjennom meg, nesten likt den avsluttende fasen når jeg selv har kommet, der sammentrekningene gradvis avtar men fremdeles er sterke nok til å få en til å kaste raskt etter pusten og ukontrollert presses lyd fram fra langt nede i magen. Lydbølgene fra deg framkaller en sterk fysisk respons fra meg, jeg presses nesten ufrivillig mot deg, prøver å finne rytmen din og å kjenne på det samme som du gjør akkurat da. Mine gutturale lyder blandes med dine, pusten min er ute av kontroll og jeg ynker meg svakt. Du blir mer og mer intens og mer og mer hølydt. I ettertid tenker jeg at du må ha vært helt borte i din egen lyst, i å kjenne på og la hver eneste lille bevegelse stimulere sanseregistret ditt, bruke hver nervetråd maksimalt. Og at å høre hvordan denne nytelsen din som manifesterer seg i disse lave men ukontrollerte ropene som griper så tak i meg, får meg til å ville ha deg mer enn noensinne, får meg til å ville holde fast og ikke slippe. Det går for deg etter noe som synes å være en evighet, en evighet fylt av et fysisk velvære for din del som jeg ikke helt klarer å forestille meg. Øret mitt er fylt opp av lyden fra deg, den melodiøse, mørke tonen som er i stemmen din også nå, treffer hvert eneste fiber i meg med en kraft som ellers bare er å finne i en fysisk berøring. Menn er så ulike i hvordan de med kropp og lyd kommer. De fleste er innadvendte og gjerrige, stille nesten, for så å komme raskt og brått og så være ferdig med det. Når svetten begynner å bryte ut og kontrollen over ansiktsmuskulaturen forsvinner; rødmende mens blodåra i panna buler, da er det like før uansett mann. Du klarer øyensynlig å dra ut i det lengste nytelsen før du kommer, mellomrommet mellom disse lydene som starter nederst magen og som sprenger seg vei opp og får deg til å vise tenner kortes ned sakte men sikkert, du er fokusert og innbitt. Du roper høyt når det til slutt går for deg, du skriker nærmest i noe som kan minne om smerte, lenge og uten å prøve å holde inne. Gang på gang. Lyden setter seg i brystkassen min og får meg til å dirre mens jeg holder deg fast. Du rister ukontroller og sterkt. Du sluker ikke orgasmen der og da men lar den ri deg lenge, lar den generøst overrisle meg, hengir deg helt. Ansiktet ditt er ugjenkjennelig og den rå styrken bak får meg til å ville ha deg enda mer, om mulig. Jeg lukker øynene, lar ropene dine som sakte dør ut få herje fritt i kroppen min, det kjennes ut som jeg går i oppløsning, smelter inn i din orgasme. Å være så nært deg, der og da, det er som å komme selv men samtidig være milevis i fra rent fysisk. Du omslutter hele meg, fyller meg med en uforløst spenning som jeg knapt har kjent før. Kinnene mine er våte av tårer. Jeg har smakt på orgasmen din og vil ha mer. Jeg må. Jeg vil ha deg. Nå.

bob marley - mellow mood

be good

"I miss you".

Jeg savner gullet i øynene dine når du går fra meg, undringen og tilfredsheten når du skjønner at jeg egentlig bare vil du skal bli, og at hånden din som drar meg inntil deg for å gi det siste myke kysset før du inntar ditt eget enkle liv igjen uten å vite når og om du kommer tilbake bare gjør meg sikrere i min sak, jeg må ha deg. Det er alt for lenge siden sist, en liten evighet og mer skal det bli. Jeg betrakter deg i smug når du er her. Bak de milde øynene ser jeg et sterkt instinkt; du gjør det du må for å overleve. Du har et øye for detaljer som hverken sprit eller de daglige jointene kan sløve og som overrasker meg hver gang. Du vet hvor alle er, hva de forventer av deg og du gir akkurat passe til å kunne få noe tilbake om du skulle trenge det og disiplinen bak det lurvete og til tider skrøpelige ytre gjør at jeg noen ganger lurer på om jeg kanskje burde passe meg. Men når du omfavner meg glemmer jeg alt. Når jeg ligger bak deg og holder rundt deg og kjenner at du som er et hode høyere enn meg nesten forsvinner i mitt favntak, da fordamper enhver klar tanke. Når du ligger naken oppå meg like før du skal gå og sier at du kunne ligget sånn for alltid sammen med meg og du vet ikke hvorfor, så forstår jeg ikke annet enn av det må være riktig. For sånn føles det for meg også. Uforståelig riktig.

"Be good. I am thinking about you to, you know."

regntid

Jeg har opplevd en regntid. De færreste av oss har opplevd en sånn tørke som gjør at når regnet først flommer så fylles brystkassen opp med en glede og takknemlighet som er så overveldende og stor at den knapt kan bæres. For når regntida kommer etter lang tids tørke; dyra er utmagret, gresset brunsvidd og vannet sildrer tynnt fra vannposten, da tror du at du skjønner hva livet er og må være. At det må være noe som nærer og følelsen i brystkassen som du tror må være lykke fester seg ubønnhørlig til din forståelse hva et godt liv skal være. Lykken kommer med vannet og tørken kan ikke være annet enn forbigående ellers visner alt rundt deg og dør og til slutt sitter du der; innhul, kun et vindpust skal til for å knekke deg, det knaser i tørr sand i munnen og øynene brenner og lyset gjennomborer deg, ubarmhjertig.

Da min eneste regntid kom husker jeg vi stod ute på trappa og fanget regnvannet fra takrenna med grådige hender og drakk. De store, varme regndråpene fant veien gjennom alle lagene med stoff og de kvinnelige formene som vi til daglig dydig prøvde å skjule ble gradvis avslørt av stoff som klamret seg til kroppene våre; gjennomvåte og yppige stod vi der med åpen munn og lot vannet strømme nedover ansiktene våre. På alle trappene nedover gata som hadde vært et støvete helvete bare timer før stod gryter og fargerike spann og tok i mot vannet som alle hadde snakket om og ventet på i ukesvis. Inne på de teppelagte gulvene ble det drukket te med melk, skuldrene avslappet og blikket opp mot taket hvor regnet trommet; hardt, uavbrutt, sterkt og i en bestemt og livlig rytme. Gatene var stille. Bak alle skoddene stod de og smilte og takket Allah for at han tilgodeså dem dette året også. Det lå en ro over den grå, våte byen som jeg ikke hadde opplevd før. Den tørre elva som vi krysset på vei inn til byen ble en rød, varm flod som strømmet utover sprukket jord. Plastposer og søppel ble vasket vekk. I ukene etterpå ble den brunsvidde byen grønn, de små geitkillingene som løp rundt i bakgatene fikk ny energi. Ansiktene vendte seg med jevne mellomrom mot himmelen og i smilene lå meningen med livet gjemt. For å kunne verdsette regntid må en ha opplevd tørke.

Lucía y el sexo

fortapt

Jeg bar deg rundt i kjeften min som en nyfødt kattunge, en jeg hadde tatt til meg men gjort til min egen. Du var pjuskete og matt i pelsen, spinkel og det kom knapt lyd fra deg. Funnet ei natt da du hadde forvillet deg over på min side av elva. Der borte var det ingen regler og ingen som brydde seg om en som var på vei å drukne i livet før det egentlig hadde begynt. Med et bestemt grep om nakkskinnet ditt og omsorg fikk du muligheten til å begynne på nytt. Jeg lærte deg alt du trengte å vite om livet i mitt nabolag, det ingen hadde skjønt at du ikke forstod eller skjønte nytten av før, viste deg argumentasjonen og fornuften bak Lusket du avgårde på egen hånd var jeg der, stod og freste og prøvde å få deg på bedre tanker. Det hendte at du løp avgårde men du kom alltid tilbake, større og sterkere for hver uke som gikk, hvert år som forsvant. For å se hvor du hadde vært da jeg fant meg så måtte en grave dypt i den skinnende pelsen og inne på det myke skinnet kunne en fremdeles se de små og store arrene. Du klarte deg etterhvert selv, tok egne avgjørelser og landet på beina hver gang. Du var nok en smule mer uvøren enn meg og ikke så opptatt av trygghet men jeg kunne se at du kom til å klare deg bra. Men det hadde satt spor, tennene mine i nakkskinnet ditt, at det var jeg som viste deg hvordan man jaktet på denne siden av elva. At jeg brukte like mye av energien min på å lære deg vårt liv som å være din grasiøse, lekende partner på lette poter. For du var aldri noen kattunge, vi var i gunnen ganske så like i år men aldri i erfaring. Din erfaring fra villmarka på den andre siden var bare ikke relevant her. Alt handlet om å lære seg mitt miljø og våre regler å kjenne. Jeg var overlegen der og det brant seg fast. Da du klarte deg på egen hånd var det for seint. Du følte deg fortsatt som den forpjuskede kattungen jeg hadde behandlet deg som og jeg, jeg var utslitt, hadde gitt deg alt jeg hadde og på veien glemt å leke, gni meg mykt inntil deg og vise at du var så mye mer enn en som ville vært fortapt uten meg. Vi vet begge at det var nødvendig og at vi gikk glipp av det magiske øyeblikket der vi begge trengte hverandre like mye, det øyeblikket da vi skulle skjønt at vi kunne leke igjen, finne felles utfordringer og nye jaktmarker. Sammen
......

Kanskje jeg kan finne en som jeg kan være mann for, sa du med øynene i meg. Faste, brune men uten bebreidelser. Jeg sa ikke så mye etter det, hadde spøkt og ledd og sagt at jeg i alle fall måtte bli invitert om du skulle finne en ny. Fordi jeg selv aldri fikk den festen jeg vet det vil bli om du skulle gi deg selv til en annen. Da du gikk og jeg låste døra kjente jeg hvor vondt det gjorde å innse at styrken min og evnene til å løfte for andre og med andre ble for mye, det som gjorde utslaget. Jeg har sagt til meg selv at det kommer ikke an på hva du gjør men hvordan du får meg til å føle meg, en god mann for meg er han som får meg til å føle meg som et godt menneske. Men innerst inne skjønner jeg hva du mener; det hender jeg lengter etter noen som bare holder meg, ordløst og ikke ber meg rettferdiggjøre noe som helst, som er der uansett hvor urimelig og ulogisk verden min synes å være, som tvinger meg til å stoppe og rase, som presser luften og ordene mine ut av meg og etterlater meg tom. En som sier at uansett så er jeg her for deg, de andre får klare seg selv. Det hender jeg ønsker å føle meg fysisk liten og beskyttet, kjenne tyngden av en som med sin fysiske fremtoning og alvoret i ordene viser at jeg kan beskyttets både med fysiske handlinger og med store ord. En som kan være mitt anker og mitt håp om at noen vil alltid stå der når jeg vakler, ta i mot og løfte meg opp.

Kjære mann, hva er det som gjør at du føler deg som en mann?

Jeg husker at jeg gråt for at du ikke ringte meg som avtalt i begynnelsen. Den gangen var jeg bare lei meg og kanskje følte du at det var et tegn på at det kunne bli oss, at jeg brydde meg? Når du løp på fotballtrening i starten stod jeg på tå ute i fellesgangen i stduentblokka og kysset deg og gledet meg til du skulle komme tilbake, svetten rennende og et hvitt lag med salt over den mørke ansiktshuden din. Jeg ville ikke la deg slippe inn i dusjen når du kom tilbake mange timer etterpå, jeg ville ha deg sånn, svett og allerede skjelven i hele kroppen. Du ville le av meg og nekte. Jeg spurte aldri hvor du fikk pengene dine fra eller om du hadde noen planer; få deg en jobb, fullføre studiet eller kanskje reise hjem en tur. Når vi la oss seint på natta etter å ha vært ute på byen og danset tett ville jeg ligge i armene dine ute av stand til å sovne, kjenne den varme kroppen din mot min og høre på den rolige pusten din, kjenne lukta av parfymen din og kjenne at selv når du sov ville jeg ha deg, inderlig.

På et eller annet tidspunkt ble vi enige om at det skulle være oss på ordentlig. Til døden skilte oss ad eller noe i den retningen. Vi skulle begynne å tenke på barn, lage oss et liv sammen. Til da hadde vi bare møttes i helger og levd separate liv med alt det gir av frihet men også savn. Da den blå streken på pinnen var en realitet fikk jeg panikk. Du trøstet meg, minte meg på at det var det vi ville. Jeg begynte sakte men sikkert å samle sammen hver bidige bit med informasjon om deg; din ikke-eksisterende økonomi, din lettvinte holdning til lover og regler, familien din, religionen din, mangelen på fullført kompetanse og mangelen på jobb, matvanene dine, rusvanene dine og treningsvanene dine. Det var nok å ta tak i. Jeg gråt til du fikk deg en jobb. Jobben vi begge etterhvert skulle ønske du kunne sluttet i å få noe som ga mer enn det tok. Jeg forklarte gang på gang konsekvensene av av å gi blaffen i økonomisk kredibilitet og overbeviste deg om at ingen økonomiske problemer er for store til at de ikke kan ordnes opp i. Det stemte for så vidt det men jeg tror at det at jeg måtte si deg fikk deg til å følge deg liten. Jeg betalte mesteparten av regningene, nesten helt til vi innså at løpet var kjørt. Du lot deg forstå at du ordnet opp i dine problemer og imens betalte jeg det det kostet å være sammen. Når du ville ut med kompiser og hygge deg stod jeg trist igjen i døra. Jeg jobbet og studerte og hadde dårlig samvittighet for alle de kveldene jeg ikke var hjemme og holdt meg hjemme med ungene. Etter hvert begynte du å sitte hjemme med meg. Men jeg klarte ikke la være å si at rusen du tillot deg til tider var av den typen som ødela for alle dine brødre; gjorde dem merket og utstøtt. Du sluttet med det etter utallige diskusjoner der jeg var klar på at for mye er alltid for mye. Uansett hva. Du har alltid trent som besatt og elsket leken i det. Å få deg til å innse at vi begge måtte bidra for å få hverdagen til å gå rundt var ingen smertefri prosess; vaske klær, leke med ungene, gå på avslutninger og i bursdagsselskap, handle og lage mat. Jeg var sikkert både besk og nedlatende til tider men også utslitt og lei meg. Du hadde lyst på bil og jeg gadd knapt forholde meg til det. Sa at du måtte da innse at først måtte du klare å betale deg ut av dine dårlige pengedisponeringen før vi møttes og uansett så trengte vi ikke bil. Og jeg spurte rett ut om du noensinne hadde prøvd å regne på hva det kostet. At det kom til å bli umlig å sende penger hjem som du kunne begynne med etter at vi flyttet sammen fordi det plutselig ble færre barrunder der du spanderte for tusenvis av kroner på kompisene dine. Noen ganger lurte jeg på om du kanskje skulle begynne å praktisere religionen din i større grad. Du sa alltid at det var viktig men klarte aldri å gjøre det som skulle til. Jeg snakket om å være et forbilde for ungene, lære dem religionen å kjenne og sa samtidig at du nok hadde gått glipp av muligheten til å lære dem språket siden du ikke ville høre da jeg sa at de lærte best hvis du badet dem i ord fra de ble født. Vi giftet oss fordi jeg mente det var det beste for deg. Du trengte å kunne si at du hadde gjort det riktige og jeg trengte at familien din så at jeg hadde respekt for deg og din religion. Alle skulle se at vi var ærbare og skikkelige folk. Kom du med fantastiske og ville forslag til ting vi kunne gjøre bad jeg deg om å sjekke kontoen og fortalte at jeg hadde kjøpt vinterklær til ungene for flere tusenlapper.

Etterhvert sluttet jeg å be deg om å gjøre mer eller mindre av ting. Jeg sa ingenting da du sluttet å vaske huset, jeg sa ingeting når du dro på trening hver dag i ferien, jeg sa ingeting når du sendte alle pengene til familien din og ikke hadde penger til å kjøpe bursdagsgaver til ungene, jeg spurte ikke om du snakket språket ditt med ungene når jeg var på jobb, jeg bad deg ikke bli med på ferie eller bli med i familieselskaper. Jeg bad deg ikke om å holde meg når jeg var sliten og trengte en å støtte meg på, jeg nevnte ikke lengre at du røykte for mye og at tven stod på for lenge på kvelden. Jeg la sammen alle regninger og delte det på to, ga deg en bunke og tok en bunke selv og det var alt vi delte. Jeg arrangerte bursdagsselskaper, deltok på foreldremøter, tok ungene på besøk til besteforeldrene, skrudde sammen et og annet møbel som fant veien inne

PJ Harvey - when under ether

patti smith group - because the night belongs to lovers

uekte

Rettsprotokollene forteller om en gift mann på over førti som faller hodestups for ei jente på tjueseks, nygift men som har hatt mange tilbud før hun slo til på en enkemann ti år eldre enn henne selv. De er i slekt med hverandre. Hun har et uekte barn med inn i ekteskapet. Han har vært med henne før hun gifta seg også, denne livlige jenta som ikke snakker norsk og som er født over grensa. Han er i alle fall født på denne sida av Kjølen og behersker språket godt og er selv gift med ei som er over femti men det ser ikke ut til å hindre han at han har kone og barn hjemme. De to bor i gåavstand fra hverandre og forholdet deres utspiller seg visstnok i full offentlighet og foran muligens forargede sambygdinger. Det blir så uutholdelig for hennes ektemann at han flytter til ei anna bygd; de går til sengs i hans gamme med han til stedet. Hun blir sittende alene igjen med ungene. Kona til elskeren hennes beskylder ungjenta for trakkassering og overfall og under rettslige avhør prøver han å skylde på henne, at hun ikke lot han være i fred. Via tolk tar hun til motmæle og konstaterer at de var like gode begge to. De innrømmer i alle fall sin dårskap og begge lover å holde seg unna hverandre. Rettsaken må utsettes siden mannen hennes er på fiske i Finnmark og er vitne i saken. Året før har lensmannen fått gammen hennes revet sånn at hun står husløs før vinteren. Elskeren bygger den opp dagen etter og dette blir en del av det han til slutt må for retten for, å ha reist en ulovlig gamme på statens grunn. Ingen spør seg om nødvendigheten med å skaffe husly til ei kvinne med barn og uten midler, prinsippet er viktigst og kanskje å sørge for at det syndens hus som vakte så stor forargelse ble jevnet med jorda? Når mannen hennes er tilbake fra fiske og rettssaken skal opp har de to dratt over grensa, muligens til familie og kjente. De får et barn sammen som døpes like før de returnerer til Norge etter et par år på flukt fra lovens lange arm. De holdes i arrest til saken kommer opp ett år etterpå. De har hatt et forhold mens de er gift på hver sin kant og dette er dobbelt hor, de har innrømmet å ha gjort det og har selv etter advarsler fra prest og øvrigheta fortsatt forholdet, tredje gangs hor som straffes med døden etter datidens rettspraksis. Naboene som i sin tid kausjonerte for det syndige paret mens de ventet på at fiskermannen hennes skulle komme hjem fra Finnmarken slipper unna uten straff, det antas at de ikke kunne ha forhindret flukten. Høyesterett bekrefter dødsdommen men anbefaler benådning. Han soner nok lengst, på Vardøhus festing mens hun blir sendt på tukthus, et opphold som ikke varer mange årene forbrytelsens alvorlighetsgrad tatt i betraktning, hun er på nytt gift sju år etter med en ny enkemann. Historien er å finne i Ottar nr 5 i 1999 og bitene er samlet sammen fra rettsprotokoller og kirkebøker av Håvard Dahl Bratrein. Det er snart to hundre år siden det skjedde. Slekta historien kommer fra har holdt kortene tett inntil brystet; det var den mørke hemmeligheten ingen snakket om, disse to som ikke respekterte reglene som storsamfunnnet satte, ikke klarte å la omverdnen styre hva de kunne gjøre og ikke gjøre. Allikevel så er det en mager historie som sier lite om både de to elskende og reaksjonene til naboer og familie. Naboene valgte å få dem ut av fengsel, betalte og garanterte. Dette var fattige mennesker stort sett på utsida av det norske samfunnet. Ligger det en omsorg og aksept i det? De fikk døpe barnet i sitt i kirka selv om det var alment kjent at de ikke var gift. Ble overtrampet deres oppfattet annerledes i det samiske miljøet enn av det norske rettsvesnet? Det gir ikke alle de offentlige dokumentene svar på og skrustikka den samiske kulturen har vært i har gjort at ingen har forsøkt å vidreformidle andre sider av saken enn det norske rettssamfunns reaksjon på en "uttillatelig og forargelig kjærlighetsforståelse".

Når jeg går gjennom diverse slektsdata for min egne slekt ser jeg at det var vanlig med stor aldersforskjell mellom mann og hustru og gjengifte er utbredt når den ene ektefellen dør. Det som slår meg er at det går begge veier, hustruer ti år eldre og mer enn sine ektemenn var helt vanlig, en fascinerende detalj som vekker min nysgjerrighet. Selv i dag antar jeg at aldersforskjell er mest akseptert når mannen er eldst. Min bestefar var mye eldre enn min bestemor. Han satte øynene i henne da hun var pur ung og brukte sjarmen, den dype stemmen som fikk det til å synge inni en og den til tider grove humoren til å fange henne inn vil jeg tro. Jeg skjønner henne godt. Han kunne få den mest gjenstridige til å bli mildt stemt med balansen mellom sårheten i det klare blå blikket og den maskuline styrken i stemmen og ganglaget. Hun var norsk og han var finn. Før giftet de seg helst med finner ser jeg av bøkene med navn og fødselsdatoer, gjerne søskenbarn eller tremenninger som i historien over. Om det var for å leve og dø med sine egne vet jeg ikke, eller om det var fordi å gifte seg på tvers av etnisitet var en uoverkommelig terskel, det er umulig å si. Det var i alle fall ikke enkelt å skulle gifte seg med noen som ikke var finn da min bestefar var ung, såpass har jeg skjønt. Men norske skulle de bli, uansett. De fleste av dem, etterhvert. Min bestefar gravde ned sine røtter i ei myggbefengt finnbygd og hans utkårede, morlaus og forlatt satte all sin lit til denne mannen som hun seinere, etter hans død sa var så inderlig svak for menneskene rundt seg, som hadde så stort et hjerte at han mye av tiden led. Hva hun mente med det vet jeg ikke for det var nok så sterkt knyttet opp mot identiten han hele livet prøvde å rømme fra at det aldri ble snakket om. Det går også fram hvilke barn som var født utenfor ekteskap. Det var mange flere enn en skulle tro tatt i betraktning den tilsynelatende sterke læstadianske troen blandt de min bestemor refererer til som "finn" med dårlig skjult forakt. Min egen slekt hadde førstehånds kjennskap til den slags og gjorde seg skyldig i å stenge ute den som måtte være så uheldig å bli uskyldig født inn i fordømmelsen. Samliv utenfor ekteskap skjedde med jevne mellomrom og unger ble det også av det. Ikke en gang like før min bestefar lukket øynene for siste gang og endelig tillot seg å bruke morsmålet igjen, svekket og omtåket av morfin kunne han se at fordømmelsen ikke var et nødvendig onde. Historiene fra nær fortid er korte og halvkvedet selv i dag, ingen vil fortelle om skammen som det øyensynlig må ha vært, men stor nok kan den neppe ha vært når en ser hvor ofte det skjedde. Historiene til generasjonene lengre tilbake i tid er enda mer utydelige. Fremdeles vet jeg nesten ingenting om den delen var min families fortid. Min bestemor sa alltid med sammensnurpede lepper: "Det er forskjell på folk og finn!" Hva bestod denne forskjellen i? Snart er de som kan fortelle det borte.

å være

På fjerde dagen kjenner jeg på den brennende svien i alle hulrom på venstre siden av hodet. Motvillig har jeg lovet en oppmuntrende sjef å komme i morgen og antydet at jeg også skal strekke meg langt for å gjøre alle til lags med å ta det ansvaret de ber meg om. At jeg skal tenke på det er bare tull, bare en avledningsmanøver som skal få meg til å virke rasjonell og veloverveid i det jeg gjør. Jeg har vist uforbeholden tillit og fått et varmt svar som får meg til dirre svakt. Det går i raske, usunne karbohydrater som etterlater meg kvalm og tom for energi. I bakhodet ligger en grønn salat og frister men jeg har sammenkrøllet ligget i senga i dagesvis og bare tenkt tanker som hverken produserer sunn mat eller penger, bare en sildrende, vellystig følelse av at jeg er i live til tross for at kroppen ikke vil. Korte turer på den lille butikken over gata har kostet dyrt i penger men gitt meg en god samtale med en sjokoladesugen musiker som har krysset mitt spor tidliger en kald Oslokveld før jul. Pusten hans luktet av hvitløk da som nå og smilet og velvilligheten min får han til å si at det er håp og jeg er enig, det er håp. Han lover at neste gang noen gir han telefonnummeret sitt så skal han ringe tilbake, kanskje er de fine mennesker. Det hører dessverre til sjeldenheten men det er godt å tro at det kan skje, ikke sant? Over gata er det vernissage, et bilde i en varm ferskentone kan ses fra kjøkkenbordet mitt; en naken kvinne, stående med en hånd i skrittet innrammet i gull. Ved siden av skimter jeg en naken kvinnerygg, elfenbenshvit og fyldig med mahogny som avgrensning mot den hvite veggen. I det grelle lyset går en mann i en dressjakke med samme ferskenfarge, svart skjorte under og slips som matcher den avbildede hånden; jeg er overbevist om at han er kunstneren. Håret er grått og han som menn flest liker en naken kvinne, er det så enkelt? Tidligere stod et velkledd par og kysset ute på trappa før de gikk inn. Han hadde kamera over skuldra og tok bilder av gjester og malerier. Galleriet er som en liten lanterne i den mørke gata. Telysene på bordet mitt er fremdeles utente og oppvasken i ferd med å vokse seg stor igjen, en liten en gråter stille i senga si, klager på vondt i hele kroppen. Akon synger "you can put the blame on me", ingenting skjer annet enn at jeg er og noen ganger er det faktisk stort nok, vakkert nok.

takknemlig

Jeg er sannelig takknemlig for at jeg bor i et land hvor det finnes så mange ærlige og redelige politikere og samfunnsdebatanter. Virkelig. Der alle med god samvittighet kan koste på seg å bruke ord som løgner om en kollega og motpart fordi hun helt klart har bevist at hun er det i motsetning til dem selv. Fordi glasshus, det er det sikkert ingen som befinner seg i det lille idylliske kongeriket Norge. Jeg skjønner at form er minst like viktig som innhold når en befinner seg i maktens korridorer og at Manuela derfor har blitt nødt til å gå av etter at Jens har informert henne om alvoret i saken. Men, jeg undres på om ikke denne saken i mye større grad illustrerer hvor viktig nettverk er og at i dette tilfellet var lojaliteten og styrken i Manuelas for svakt og hun må nå betale prisen. Om det er fordi hun er kvinne og innvandrer syns jeg det er vanskelig å gjøre seg opp en klar mening om, men at hun har hatt argusøyne på seg fra første stund, det er det ingen tvil om. Og at hun var sentral i UDI-saken som helt klart rørte ved det bruneste i delere av den norske befolkningen har gjort at hun er fritt vilt for de som ønsker å score billige poeng i en forenklet og til tider menneskefiendtlig innvandrerdebatt. Kanskje burde Jens skjønt at han ikke burde satse på henne; hun var ment å skulle snuble og falle fra første stund.

Jeg håper de som lever av å granske våre politikere og deres hjelpende hender gjør seg like stor flid med neste mann eller kvinne som kommer inn som statsråd, ombud, rådgiver eller sekretær. Så en i alle fall klarer å tro at det er en viss rettferdighet i det hele. Og jeg håper at alle maktmennesker der ute som antar at de kan være kandidater for å være med å lede dette rakryggede, moralske og demokratiske kongedømmet har full oversikt over hva de har gjort når og med hvem. Begge deler er tvilsomt og jeg tror at mange av de i sistnevnte gruppe vil vite med seg selv at det ikke vil være nødvendig. For det som noen få ikke kan tillate seg, det kan mange andre tillate seg å ha liggende i skapet en lang og god politisk karriere. Dessverre.

nattog

Jeg blir alltid like stresset av å skulle flytte bagasjen over selv om det er relativt god tid til togbytte. Noe med at jeg må orientere meg på et sted og en stasjon jeg ikke klarer å kjenne igjen fra gang til gang siden det er så sjelden jeg reiser; hvilket spor er det vi skal til, hvilken vogn har vi plass i? Han er alltid rolig. Smiler skjevt og tar den lille bagen over skuldra og går med lange skritt foran meg. Jeg sleper på en koffert som sannsynligvis inneholder alt jeg eier av klær. Det er juleferie og hvem vet hva en kommer til å trenge. Desemberlufta er kald og jeg hutrer selv i det varme, korte ullskjørtet og den røde, høyhalsede genseren. Han går i bare en rutete flanellskjorte, alltid varm etter å ha vokst opp i et trekkfullt gårdshus uten mye oppvarming og med brukte klær fra Frelsesarméen i kunstfiber. Det skal noe til før han begynner å kle ekstra på seg.

En time senere sitter vi i setene våre. Jeg sitter ved vinduet. Natta ligger bekmørk utenfor vinduet som fungerer som speil. Jeg betrakter nysjgerrig alle som sitter i den lange vogna indirekte. Det er alltid en eller to tynne unggutter i grønn permuniform. Om de skal hjem eller tilbake til leiren, det er ikke mulig å si. Mange har krøllet seg sammen i setene for å prøve å få litt søvn. Mekelig nok er det ingen denne gangen som sitter med åpen ølboks og forstyrrer resten av vogna. Det er alltid noen sånne. Han leser i en tykk økonomibok. Haka trykket ned mot brystkassen og de svarte støvlene står under setet, de lange lissene snor seg utover det grå gulvet. Jeg prøver å høre på musikk på en lånt walkman men får det ikke helt til. Et eller annet med at jeg ikke liker å ha musikk rett på øret, legge et slags lydspor på det som skjer rudnt meg. Øreproppene gjør i tillegg vondt. Toget er gammelt og det dunker taktfast på en betryggende måte for hver eneste ujevnhet og skjøt på skinnene, det humper og ryster beroligende. Jeg har et stort ullsjal over meg og sovner snart med hodet på skuldra hans. Han lukter svakt av rulletobakk og ny svette.

Allerede før seks våkner jeg, det er mørkt i vogna. Han sover fortsatt, uten noe over seg. Han er varm og det blonde håret har falt ned i panna og munnen er smal og blek. De mørke, fint buede øyebrynene gir han nesten et feminint preg. Han har vært mye ute og har massevis av fine rynker rundt øynene selv om han er knapt tjuetre. Skjorta hans er myk mot kinnet mitt, jeg ser på de store hendene hans som ligger avslappet i fanget og på de markerte blodårene som snor seg oppover underarmene. Han glipper med øynene og drar meg inntil seg mens han sier lavt god morgen, dovent og ertende. Sammenfiltret sitter vi og prøver å våkne. Det er stille i vogna, de fleste sover. Noen har gått av i løpet av natta, andre har kommet på. Han leker med en mørk hårlokk og stryker meg over låret som ligger over fanget hans, kysser meg mykt og gjentatte ganger på panna uten å si noe. Jeg er fjern og totalt uforberedt når han ber meg om å bli med han. Hvor? Han legger en sterk arm rundt livet mitt og drar meg tettere inntil. På toalettet. De lyseblå øynene lyser ertende mot meg, han vet at jeg tenker på alt annet enn følge lystene mine når vi sitter sånn på toget nordover, at jeg ser for meg at toalettet kun er en glasskube nederst i gangen som alle kan se hva som foregår i, at jeg kommer til å dø av skam om noen står i kø og venter når vi kommer ut. Han vet at jeg blir lammet av tanken på hva alle andre kommer til å tenke og godter seg når han ser tvilen og uviljen i blikket mitt. Er det noe han har lært i barndommen så er det å gi blaffen i hva alle andre tenker, om de fillete klærne, om den halvgale broren hans, den litt evneveike søstra og foreldrene med kropper som sprenger seg ut av de skitne fjøsklærne som lukter lett surt.

Han går i forveien uten at jeg har sagt hva jeg kommer til å gjøre. Jeg tror det er litt av greia for han, å se hva jeg gjør når han ikke er der og pirker i meg. Se hva som veier tyngst. Den pietistiske og innsnevra tankegangen hjemmefra eller ønsket hans. For jeg tror han skjønner at jeg hvis jeg kommer etter så er det med stor motvilje, at jeg ikke klarer å se det som en befriende og naturlig ting å gjøre. For han er det enkelt, han har lyst og da har han lov så lenge det er mulig å gjennomføre. Det gjelder på de fleste områder i livet. Finner han en stjålet sykkel uten registrering vil han beholde den. Ingen vil vel noen gang spørre? Synd jeg kommer i veien og plager han med heftig argumentasjon i en uke til han velger å levere den inn allikevel. Nå vil han ha meg fordi han kan. Jeg reiser meg og trekker demonstrativt ned det lårkorte skjørtet og ser meg rundt i vogna. Bare noen få er våkne, hutrende under tykke vinterjakker og matte i blikket. Jeg kjenner at jeg rødmer der jeg går nedover midtgangen på bare sokkelesten.

Ute i gangen banker jeg forsiktig på toalettdøra. Han åpner og drar meg inn. Smiler seiersikkert mens en grådig hånd finner veien inn under den røde,tynne ullgenseren. Det er trangt og kronglete å finne en god stilling. Han har åpnet buksa og dratt bokseren ned, han er stor og hard så tidlig. Den sorte strømpebuksa dras av og jeg står med vinterbleke lår og hutrer klemt inn mot en vegg mens jeg kjenner den metalliske toalettskåla mot baksiden av det ene kneet. Han knekker lett i knærne for å komme til mens jeg står på bare tær på det vinterkalde gulvet og prøver å finne et slags balansepunkt. De store hendene hans har et godt tak om begge rumpeballene mine og trekker meg bestemt inntil seg. Drar meg raskt på det stive skaftet. Han registrerer at jeg til tross for de lave protestene og det usikre, flakkende blikket er mer enn nok våt. Han vet at jeg vil, det er bare jeg som ikke har visst, ikke før nå. Det går raskt for han. Sæden hans renner nedover de nakne lårene mine, han begraver hendene i håret mitt og gir meg et hardt og langt kyss til takk. Med en fraværende hånd stryker han meg over kjønnsleppene før han vasker hendene, får buksa over rumpa og lukker beltet. Han låser seg ut og etterlater meg der. Med det harde toalettpapiret forsøker jeg å tørke han vekk, vannet er kaldt og huden nupper seg. Jeg får på meg strømpebuksa og står lent mot døra en liten stund og ser inn i speilet. Øynene mine er blanke, håret flokete og kinnene røde. Han har gått og jeg står der og våkner sakte, kjenner at han bare streifet meg med sitt raske kilmaks. Når jeg lukker øynene kjenner jeg igjen og igjen den første penetreringen som på morgenen kan være saliggjørende.

Jeg går stille tilbake til setet. Han døser igjen. Jeg smyger meg forbi han og krøller meg sammen i setet mitt med hodet mot vinduet denne gangen, ser hvordan lyset sakte men sikkert får det snødekte landskapet til å tre fram, orange solstråler slikker de hvite flatene og himmelen er blå. Vi skiller lag to bussbytter etterpå. Han holder meg tett inntil seg, jakka rasper mot kinnet mitt og jeg lar meg omfavne av smilet i de blå øynene. Vi ses på nyttårsaften sier han, går over den store plassen mot sin buss, jakka sitter som støpt over de brede skuldrene. I mange år snur jeg meg automatisk med bankende hjerte etter menn med blondt hår og olivengrønn jakke. Det hender jeg gjør det fortsatt. Det er lenge siden jeg har tatt toget nordover.

kurert

Etter en lang dag i senga, døsig med sviende bihuler og en svak uro i kroppen har jeg klart å samle krefter til kveldens konsert. Bare tanken på å få gå har fungert som smertestillende. Jeg har sotet øynene mørkebrune men gyldne, munnen er mørkerød og framtredene etter å kun ha brukt mentholatum for å myke opp. Ansiktet er blekt med svakt, rosa kinner. Den sorte transparente kjolen flagrer lett rundt de tightskledde beina og de høye, sorte snørestøvlene gir den riktige følelsen. Øynene er blanke og verker.

Det er glissent med folk foran scenen og det er nesten så en tviler på at det kan være utsolgt og vil fylles opp. Det er tydelig at mange tar seg god tid. En i følge konkluderer med at jeg er en som går på konsert når jeg ikke kan ramse opp plater eller sanger fra bandet som skal spille. Snodig hvordan du først får respekt som musikkelsker når du kan lange back-kataloger, eier plater fysisk, aller helst noe vinyl og kan komme opp med låter som ikke alle har hørt om og som du kan beskrive de unike kvalitetene ved. Der er jeg ikke og dit kommer jeg ikke. Jeg prøver å forsikre om at jeg har en relativt anstendig musikksmak om enn kanskje mer variert enn de fleste. Han ser tvilende på meg og jeg unnlater å prøve og beskrive hva jeg liker, det synes ikke verdt det. Han får tro hva han vil. Jeg samler hverken på plater, navn eller band, bare lyd i samspill og følelsen det gir å la den skylle over meg.

Siden dagen startet så dårlig har jeg ikke spist noe tidligere. En pakke cilinøtter og tre øl blir dagens eneste måltid. Kroppen er full av forventning, tung av uforløste spenninger og det gyldne ølet fyller et tomrom et sted i mellomgulvet som lenge har vært der. Jeg overraskes stadig over hvor lite det påvirker meg, at rusen aldri kommer før jeg har jobbet meg gjennom mye mer enn det jeg rekker før oppvarmingsbandet er ferdig. De står der på scenen opplyst i hvitt, glorete lys, krøket over gitarene sine og det halvtomme lokalet fylles opp av fyldig og påtrengende gitarstøy, lyden slår mot kroppen og gjennomtrenger den hardt, kontant og uten nøling. Det siste snevet av ubehag som dagen har ruget på forsvinner, sakte men sikkert dras jeg inn i musikken, nærmere scenen og bort fra alt.

Så står de der. Lysene på scenen illuderer de små hvite stjernene som et tent stjerneskudd eksploderer i. Bandet har spilt siden '76 og publikummet er deretter, alt fra velfødde førtiåringer med fet lommebok til tenåringer som rasløst jakter på meningen med livet iført streng kleskode: høyt hår, svarte øyne, lange strømper som ligger i små, myke riller nedover skranglete bein.

the plainsong



sometimes you make me feel like i'm living at
the edge of the world like i'm living at the edge
of the world "it's just the way i smile" you said

Jeg står der, overveldet. Kjenner at kvelden kommer til å mettes av øyeblikk som kommer til å etterlate meg varm og sterk. Rytmen som er seig, dvelende skaper små støt av varme som sprer seg ut fra magen. Jeg savner å ha noen der, en som kan holde rundt meg, som vil kjenne hvordan musikken tar tak i meg, roterer rundt ryggraden min, hoftene mine som følger rytmen i små, runde sirkler og som leter etter de små variasjonene. Noen skulle vært der, kjent at jeg brenner og fått smake på meg, på musikken.

Gitaristen fascinerer meg umiddelbart. Med gulltights, sorte strømper over, hofteholdere og en svart nesten gjennomsiktig trøye som gjør at du kan skimte tatoveringene som snor seg over brystkassen hans står han rolig og spiller på en hvit gitar dekrorert med fulger, hjerter og stjerner. Det glattbarberte hodet er tatovert og han virker innadvent men allikevel med en sterk tlistedetværelse. I sterk kontrast til bassisten som faller inn under prototypen på rockestjerne, han hopper rundt på sin side av scenen, muskuløse, tatoverte armer og bleiket, tupert hår i hanekam og trange bukser, den mest skranglete av de tre foran på scenen.

Men de er ikke rockestjerneskranglete noen av dem, de er menn som nærmer seg femti og de har spilt musikk nesten like lenge som jeg har levd. De er velfødde og du kan se at årene har gått for dem også, ansiktene på to av dem som begynner å flyte litt ut i formen, den roen de har der de står foran tusenvis av mennesker. Han som synger har samme, høye håret som den gangen jeg ble kjent med musikken deres som tenåring på slutten av åttitallet og munnen er utflytende og blodrød malt med lebestift. I vide bukser og en alt for stor svart skjorte står han keitet midt på scenen og gir oss sjela si; det triste, det vonde, angsten, kjærligheten. Etter tretti år som artist har han ingen moves og det mest påtagelige er mangelen på tilgjorthet. Han virker lett ukomfortabel der han står, smiler av og til sjenert og nøyer seg stort sett med å takke for tilbakemeldingene fra et rolig publikum i form av avslappet applaus mellom numrene. Det virker som han aldri vil venne seg til å stå sånn og gi av seg selv men at han må, det er det han er, musikken og ordene som har tatt tak i flere generasjoner med ungdom og som fortsatt fanger inn nye. Det har kanskje med at han fremdeles fremstår som en som leter etter noe å gripe tak i, som fremdeles lar tenåringsangsten slå en grådig klo i han?

Mens jeg står på toalettet smyger "lullaby" seg inn døra, hvesende. Jeg har akkruat gitt fra meg øreproppene jeg dro med meg fra ølserveringa til en som er bekymret for lydnivået. De er allerede nesten halveis i første del av konserten og lyden har lagt seg som bomull rundt kroppen min, jeg føler meg tung og døsig. Det kjennes ut som ryggraden er i ferd med å løse seg opp og jeg synker sakte ned i den krypende redselen i den nesten hviskende stemmen. Jeg baner meg dovent vei tilbake til plassen min, ute av stand til å forsvare meg;

...i feel like i'm being eaten by a thousand
million shivering furry holes and i know that in
the morning i will wake up in the shivering cold
and the spiderman is always hungry...

Det er noe med den såre stemmen som kler av meg, jeg står der naken, ordløs men faktisk omsluttet av betryggende omsorg. Det virker på meg som at årene har gitt musikken en større dybde og den gir i dag en forvissning om at selv om alt kjennes sterkt og vondt ut så går faktisk livet videre. Livserfaringen til mennene på scenen lindrer de mørke følelsene som lå til grunn for tilblivelsen av en del av låtmaterialet som spilles. Jeg tror det er årsaken til at stemningen i publikum var såpass rolig også, men også noe med at musikken til bandet er inadvent til tider, bandet selv er det og det er først når de ekstremt popete låtene fra slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet kommer at en klarer å komme seg ut av den behagelige, flytende modusen.

just like heaven

span>

Daylight licked me into shape
I must have been asleep for days
And moving lips to breathe her name
I opened up my eyes
And found myself alone alone
Alone above a raging sea
That stole the only girl I loved
And drowned her deep inside of me

friday i'm in love



De er på det siste ekstrasettet. Sakte men sikkert har jeg våknet fra døsen som snart har vart i tre timer. Sjarmert i senk og omfavnet av noen eldre herremenn med sine gitarer. Uten nykker og som med stor samvittighet har gitt noe til absolutt alle som var her uansett når de fant the Cure, uansett hvilken periode i musikkarieren deres de liker. Jeg har slukt dem med øynene, hatt lyst til å ta på stjernen som er tatovert rundt Porl Thomsons høyre brystvorte som jeg skimter gjennom de fine maskene i genseren, kysse Robert Smith mykt på panna og med en myk tommelen gni lebestiften enda mer utover, jeg har beundret hver eneste synlig blodåre som snor seg nedover Simon Gallops armer og latt trommene skape savn etter en annens rytme inn mot min varme kropp. Alle klager på at de har stivnet i beina når vi går opp trappa, jeg er myk og leken og er lei meg for at det kommer til å være bare meg og mørket når jeg kommer ut. The Cure er til for å deles.

boys don't cry



....

Aftenpostens anmelder, Helle Skjervold anmelder konserten her

Hun liker øyensynlig sluttresultatet men har brukt tid på å bli varm. Og i det første avsnittet skriver hun:

Seksten år etter forrige norgesbesøk fremstår The Cure verre og mer skabbete enn noen gang

Hva vil det egentlig si å være skabbete om vi bruker det som en beskrivelse av noe i overført betydning? I mitt hode er det noe skittent og stygt, litt stakkarslig noen ganger, kløe umulig å lindre om en nå faktisk skulle ha fått de små udyrene, en beskrivelse av noen som står på siden av alt, utstøtt og uønsket. Det er litt mer enn bare falmet og lett lurvete i kantene. Det fremkaller negative assosiasjoner. Helle, det var ingenting skabbete ved the Cure i det hele tatt. Jobb mer med innledningen neste gang, for denne var faktisk både misvisende og dårlig som bilde på det du prøvde å beskrive. Det slår meg at beskrivelsen sier mer om journalisten sitt ståsted enn fremtoningen til the Cure. Det er i grunnen en interessant tanke.

Anders Grønneberg i Dagbladet var mest bekymret for hørselen sin. Espen Rudsdal i Dagsavisen ville helst vært et annet sted virker det som. Hvilket muligens bare illustrerer et viktig poeng, vi har alle ulike foutsetninger for å lytte til musikk og det kan se ut som at jeg, uten noen klar idé og tanke om hva jeg syns the Cure i 2008 burde høres ut som slapp best i fra det.