menneskelig

Står jeg med hodet halveis inn i et løvegap eller er det hjertet og det udefinerte som muligens ville bli betegnet sjel som prøver å redde siste rest av menneskelighet i meg? Jeg knuger kinnet mot den brune fløyelen, sammenkrøpet i sofaen. Familer flimrer over tv-skjermen, barn, voksne og gamle og det er som om brystkassen min imploderer i redselens knugende tak. Kvalmen bølger gjennom kroppen mens i glimt trenger du inn i meg og det gyldne i øynene dine gir meg følelsen av å stå i orkanens øye, trygg og usårbar, sekunder fra å slites i fillebiter. Hvem kan bedømme avgjørelsene tatt når tett, dunkende puls overdøver det naboen kaller sunn fornuft? Hånden din drar ansiktet mitt inntil den myke munnen din mens du trekker inn lukten av kjønnet mitt fra de våte fingrene dine, alle kan se oss men vi er alene. Hvem bestemte at det ikke er tilstrekkelig mening i det? Alt før og etter sånne øyeblikk er sjelløse timer i umenneskelig isøde, hverdagen som min mor ville sagt.

betydning

Vi sitter der, to som ikke kjenner hverandre så godt men som har en felles erfaring, å forlate og bli forlatt. Hvem som ble forlatt og hvem som forlot er ikke så viktig for vi måtte begge innse at vi ikke var attraktiv i den adnres øyne på den måten som vi ville. Vi var begge villige til å gi det lille ekstra, involvere fremmede i våre mest intime tanker for å finne en løsning og en måte å leve et bedre liv på. Men vi sitter der. Litt alene. Den ene oppmuntere den andre, sier at skam og dårlig samvittighet ikke hører hjemme i regnestykket. Vi ville begge så mye mer for oss selv. Sammen med HAN. Men han ville ikke. Så nå sitter vi her og drikker øl og er mer enn overstadige. Vi spiser pizza og blir overrasket når vi plutselig blir kastet ut før vi har avsluttet måltidet og ikke minst ølet. Vi går ustøtt nedover mot byen og han som hele tiden snakket om at han var dum-snill i sytten år spør om fyr. Vi ser undrende på han; du har fyr! Hva skal du med fyr fra oss? Åhhhh...han smiler og sier vi er hyggelige. Jeg har fortalt for lenge siden at jeg har et hjerte som jeg har mistet, på en måte, og må finne igjen. Han er nok på jakt etter et hjerte og innser sine begrensninger og tusler hjemover.

Puben er full og vi finner ikke noe sted å sette oss ned. Når vi gjør det er det jeg som finner en stol og jeg snakker med han som tydeligvis "eier" plassen. Uanstrengt og interessert. Spør hvor han kommer fra fordi aksenten ikke er helt tydelig. Han er uvant med velviljen og er rask til å si at jeg har snille øyne og at han har rødvin hjemme. Det er da jeg må si det. Det jeg har sagt en gang før på kvelden. Jeg har mistet noe som er mitt og jeg må finne det. Før jeg finner det så klarer jeg ikke å se den som står der foran meg og tilbyr meg en bit av seg selv. Jeg visste det fra før men blir overrasket. Jeg er ikke her. Jeg er et annet sted. Han, han er ikke her og jeg har ingen anelse om hvor han er og jeg er for snobbete til å faktisk lete etter han selv om jeg vet hvor jeg muligens kan finne han. Og må si det til han som står klar til å tilby meg seg selv. Jeg tømmer ølen og går ut. Lettet.

Det snør. Jeg begynner på veien hjem alene etter at hun har funnet en taxi hjem. Det tar ikke så lang tid før jeg faktisk kjenner at jeg ikke klarer mer. Tårene presser seg på og jeg prøver febrilsk å gå bestemt mens kroppen rister. Rister og skjelver uten at jeg klarer å forklare hvorfor. Kroppen har gitt slipp, hjertet har gitt slipp på det vonde men jeg må klare å gå rett fram uten å nøle uten å stoppe for jeg er helt alene og det er langt på natt. Ingen må se at jeg er naken og sår og uten forsvar. De femten minuttene det tar å gå gråter jeg mens jeg febrilsk prøver å skjule det. Jeg har ikke grått så mye siden jeg bestemte meg for å gå fra han som var livet mitt i ti år. Jeg kan velge å tolke det som et tegn på at det jeg ikke finner, den varme, pulserende, levende biten av meg, er viktig for meg eller jeg kan velge å se det som fylle-følelser og en forsinket reaksjon på noe helt annet enn at han ikke er å finne. Det er bare det at dette har ligget der, som en lummer tordensky i dagesvis, presset seg på og jeg har kjempet i mot men det har vært avgrenset, følelsen har hatt en begynnelse i tid, den er ny. Jeg har prøvd å finne roen. Og jeg tenker på han som jeg ga meg selv til og som bare forsvant uten at jeg helt vet hvorfor. Han som jeg vet er trygg på at jeg vil være der til avtalt tid men jeg, jeg skjelver og er utrygg. Vet hva jeg føler og hva jeg vil, men ikke hva som er riktig og hva han vil. Snøen faller tett og dypt nede i brystkassen presser vonde og tunge hulk seg fram. Jeg låser meg inn og panna hviler mot veggen og jeg innser at jeg har helt mistet kontrollen. Jeg føler meg så alene, mistet og glemt. Og det er en ny følelse, noe jeg har glemt hvordan kjennes ut for lenge siden. Men hva betyr det? Jeg prøver å fine en behageligstilling for å sove og hodepinen tvinger graåten til side. Herregud, hva betyr det?

how to sell...me

Ingen spør om de andre har gjort noe fint denne dagen, om det er noe de har lyst til å snakke om eller om det er noen beskjeder om ting som skal skje som burde gis. Hos oss spiser vi i stillhet. Jeg sitter med min nokså ribbede tallerken; jeg liker hverken saus eller de obligatoriske potetene så det er stort sett litt kokte grønnsaker de dagen det er det og kjøtt eller fisk i ulike ugjenkjennelige former; fiskekaker, fiskepinner og pølser og en skive brød med smør. På søndager er det som regel ordentlig kjøtt og det skjer selvføgelig at vi spiser skikkelig fisk, selvfisket og nedfrosset så raskt som mulig. Vi har standard for fersk fisk i Nord-Norge. Det sier min far i alle fall. Stillheten rundt bordet gjør at jeg noen ganger flyter bort på en størm av tanker og plutselig sitter jeg og nynner på en eller annen sang. "Vi synger ikke når vi spiser! Nå skal det være stille" kommer det irritert med dyp stemme fra faren min. Jeg fortsetter å pelle i maten mens tanken fortsetter å flyte. Som regel klarer jeg å la være å synge igjen men det dukker opp ting jeg så gjerne skulle spurt om. Jeg har lyst til å lære å spille piano eller nesten et hvilket som helst annet instrument, bare jeg lærer å spille noe. Men vi skal jo ikke snakke så jeg spør aldri og tror at den stemmen som bare er irritert når jeg synger vil bli hakket mer agitert om jeg spør. Jeg tenker at sånne ting koster penger og vi har nok ikke mange penger, da ville jeg nok skjønt det. En gang spør jeg om å få gå på malekurs. Jeg spør ikke under middagen men etterpå. Jeg har mageknip for svaret men får lov. Hver gang jeg må spørre om penger til å kjøpe materialer de åtte ukene kurset varer går jeg og gruer meg en hel dag. Og jeg velger alltid ut de billigste tingene. Jeg liker å sitte og male men gleden ødelegges av at jeg hele tiden tror jeg må tenke på hva ting koster og at pengene alltid ledsages av sukk, sure kommentarer og og min egen angst. For jeg vet ikke helt hvorfor jeg skulle fortjene å få det jeg spør om. Så jeg sitter ved middagsbordet, år etter år og tenker på alt jeg har lyst til men klarer ikke finne gode nok grunner til at jeg skal få det. Skjønner ikke at det handler om mer enn at ting koster penger; at det handler om å utfordre seg selv, lære nye ting og utvikle de tingene jeg er god på. Å få et nei er avskrekkende nok til at jeg nøyer meg med å forstyrre matroen med en og annen sang som unnslipper stemmebåndene mine.
....

Jeg sitter og strever med å formulere søknaden. Hvordan få til å på minst mulig plass få forklart at jeg er den nye vinen? Det som de trenger for å styrke teamet sitt og tilføre noe nytt og bra? Ord er jeg flink med så det går seg til etterhvert og jeg er fornøyd med formuleringene og justerer fonten for at det skal få plass og ikke se for mye ut. CVen klarer jeg også på mirakuløst vis å få til å se troverdig ut også. Men to hundre ord på en side sier ikke så mye om meg egentlig og karakterene på vitnemålene og en master som henger i lufta illustrerer ikke poengene mine i søknaden godt nok og jeg vet at jeg bør ringe og presentere meg selv. La dem høre stemmen min, latteren og nikke anerkjennende når jeg spør interessante og relevante spørsmål angående stillingen og arbeidstedet. Jeg sender søknaden og tenker at jeg skal ringe når søknaden er fremme. Om et par dager. Men jeg utsetter og utsetter det. Blir varm i kinnene bare ved tanken på å ringe. Kjenner at jeg kvier meg for å dumme meg ut på telefonene med å stille teite og irrelevante spørsmål, nøle fordi jeg blir usikker og kanskje til og med ødelegge for mulighetene for å bli innkalt på intervju. Innerst inne vet jeg at ordene mine ikke er nok. Jeg trenger mer enn to hundre ord for å bli lagt merke til og jobbintervjuet uteblir. Jobben kjennes mer og mer utmattende for hver dag men jeg har ikke noe annet å gå til.
....

Jeg sitter og holder på lappen med telefonnumret. Lurer på om jeg skal ringe eller vente å se. Kanskje treffes vi igjen ved en tilfeldighet, ok da, en semi-tilfeldighet? Sist vi møttes fant vi hverandre helt; snakket om å ikke leke med andres følelser, om ting vi kunne gjøre sammen, om å passe på de menneskene som betydde noe for oss, vi lo og utforsket hverandre med blikk og varme, lengtende hender. Begge visst at det var liten tid og vi stod der helt naken foran hverandre og klarte knapt puste ved synet av den andre; trygge og varme og uten tanke for annet enn øyeblikket. Når tidsrommet med forutbestemt adskillelse er over sitter jeg og grubler, hvis en kan snakke om det når ingenting faktisk er blitt lovet eller sagt om det som kommer, har en virkelig vært adskilt da? Jeg må ringe og vil ringe, men hva skal jeg si? Hvordan skal jeg få muligheten til å forklare at dette er noe viktig for meg? At jeg vil vise han hva jeg er og gjenskape det vi hadde før han ble borte? Hvordan skal jeg klare å unngå å si at han har lugget der som en varmeflaske rundt hjertet mitt hele den tiden han var borte og ikke ga lyd fra seg. Jeg grubler og rødmer for meg selv. Tukler med en SMS som jeg ikke sender. Går over de jeg har sendt tidligere og finner formuleringer jeg er sikker på er avskrekkende og muligens har dyttet han vekk. Aller mest har jeg lyst til å kaste mobilen ut av vinduet og høre hvordan delene med små dunk spres utover den mørke asfalten i den våte, mørke natta. Da slipper jeg å tenke på hva jeg burde sagt om jeg ringte, gruble over at det ikke kommer noe fra han og ordene jeg har sendt før vil bli borte som det meste annet. Jeg vil bare glemme men enda mer vil jeg at han bare skal stå foran meg helt plutselig, smile og dra meg tett inntil seg og si med myk stemme i øret mitt: "Hvordan har du hatt det?" For jeg er verdt det.

Jeg husker at jeg syns jeg selv var et "dårlig" barn. Ikke på den måten at jeg gjorde slemme ting med vilje men at jeg følte at jeg taklet det å være barn særdeles dårlig, det var noe jeg ikke mestret. Jeg var ikke flink til å løpe fort, jeg skjønte ikke hvordan man lekte med mange barn samtidig og ble gode venner etterhvert, jeg tok ikke vågale avgjørelser i stid med hva jeg ble innprentet hjemme og trengte pauser fra å være barn når jeg faktisk taklet det. Akkurat som jeg trenger pauser i dag fra å være effektiv og voksen med masse viktige og nødvendige ting som må gjøres. Da jeg var barn manifesterte disse pausene seg som stilletid i en sofa med en bok i timesvis, at jeg ble irritabel når noen bad meg gjøre noe eller være med fordi det forstyrret tankene mine, de som jeg satt med lukkede øyne og lot strømme på. Som voksen kommer det til utrykk på litt den samme måten, jeg kan la oppvasken og klesvasken stå i dagesvis fordi det er jo bare jeg som kan kreve at den blir tatt, den vokser men jeg velger å sitte ved PC-en mens jeg tenker mer enn jeg skriver, ligger i senga og døser mens jeg lar livet mitt utspille seg i utallinge retninger i teorien og føler på hva jeg er, hva jeg har vært og hvor jeg har tenkt meg, sånn på ordentlig. Men i hovedsak har jeg vært mer fornøyd med mine ferdigheter som voksen enn som barn. Jeg har tenkt at jeg etterhvert har blitt en mer tålmodig og tolerant person, en som i større grad gir uttrykk for den undringen jeg kjenner når jeg møter verden og livet og at jeg i større grad tør være meg selv, noen ganger en middels "bra" voksen men andre ganger en "dårlig" men også noen ganger helt fantastisk. Og jeg kjenner at jeg mestrer det, fordi jeg er voksen og har full råderett over hva jeg selv gjør og tenker og dermed er det lettere å forholde seg til de følelsene som livet etterlater hos meg. 

Jeg husker at jeg syns jeg selv var et "dårlig" barn. Ikke på den måten at jeg gjorde slemme ting med vilje men at jeg følte at jeg taklet det å være barn særdeles dårlig, det var noe jeg ikke mestret. Jeg var ikke flink til å løpe fort, jeg skjønte ikke hvordan man lekte med mange barn samtidig og ble gode venner etterhvert, jeg tok ikke vågale avgjørelser i stid med hva jeg ble innprentet hjemme og trengte pauser fra å være barn når jeg faktisk taklet det. Akkurat som jeg trenger pauser i dag fra å være effektiv og voksen med masse viktige og nødvendige ting som må gjøres. Da jeg var barn manifesterte disse pausene seg som stilletid i en sofa med en bok i timesvis, at jeg ble irritabel når noen bad meg gjøre noe eller være med fordi det forstyrret tankene mine, de som jeg satt med lukkede øyne og lot strømme på. Som voksen kommer det til utrykkpå litt den samme måten, jeg kan la oppvasken og klesvasken stå i dagesvis, den vokser men jeg velger å sitte ved PC-en mens jeg tenker mer enn jeg skriver, ligger i senga og døser mens jeg lar livet mitt utspille seg i utallinge retninger i teorien og føler på hva jeg er, hva jeg har vært og hvor jeg skal. Jeg sier også at jeg aldi kunne tenkt meg flere barn og at de to jeg har er 

venninner...

Stemmen er skarp og dømmende. Jeg kan se for meg de mørke, markante øyenbrynene dine, de er helt oppe ved hårfestet og de er ikke i nærheten av å komme ned i normal posisjon. Da jeg så at det var deg som ringte tok jeg den med en viss uro. Ikke helt sikker på hva uroen gjaldt men jeg visste at du ville være den som kom til å si det rett ut: Dette kan du ikke gjøre. At det har skjedd, jeg kan ikke fatte det. Du er ikke sytten og kan ikke oppføre deg som om du er sytten. Ordet promiskuøs ble nevnt også i den ene sammenhengen. Du kobler de to separate hendelsene jeg forteller om, to forskjellige mennesker og to bevisste men ulike stretegier med likt resultat til hverandre, konklusjonen er klar. Ingen av delene var akseptabel oppførsel, ikke da, ikke nå, aldri. Med flat stemme sier du at tilfelle nummer to skjønner du at jeg har tenkt nøye over. Tilfelle en, det er bare pubertalt, uansvarlig og igjen snerrer du at jeg må huske at jeg fan ikke er noen ungdom, jeg har vett som alle andre. Bruk det! Jeg svarer at uansett hva du sier så hører jeg kun at du mener at jeg har gjort noe galt, galt som i virkelig galt i begge tilfeller. Det ene forsettlig, det andre overlagt med de alvorligste konsekvenser. Jeg forsøker å ramse opp alt som ikke har gått galt men det store spørsmålet står jo der uansett og det vet jeg ikke svaret på og det kommer til å hengen i lufta lenge.

Hva ville konklusjonene være om jeg tenkte i seks måneder før jeg handlet? For du mener jeg burde tenkt lengre. Jeg tror ikke at jeg ville behandlet spørsmålet mer nøye og med større forsiktighet da, for jeg har virkelig behandlet det nøye og med forsiktighet uansett hva du måtte tro. Det du tenker er at det er lett å være overilt, men gi det tid, gi angsten og redselen tid til å feste seg, så skal du se at jeg velger riktig - riktig for deg. At jeg skjønner konseptet med RISK. For det skjønner jeg tydeligvis ikke. Jeg begynte samtalen med en rolig og smilende stemme, nå hakker den og blir borte med jevne mellomrom og jeg finner ikke lyd til å si det jeg tenker og vet at du uansett ikke vil forstå. Alt du ber meg om er å løpe! Nå! Mens jeg enda kan! Jeg sier jeg ikke vil men at det ikke er min avgjørelse å ta alene, kanskje er det sånn at den avgjørelsen henger på tenker som deg. Det håper jeg inderlig, sier du hardt.

På et tidspunkt trekker jeg pusten etter en lang pause og skal si at jeg tror det er best jeg legger på for jeg har ikke lyst til å si til deg hva jeg syns om måten du snakker til meg på; om at du nesten skriker i røret til meg. Jeg kjenner at vi ikke kommer til å prate om andre ting og klare å glemme den følelsen av skam og uansvarlighet du har gjort ditt beste for å fremkalle hos meg. Jeg vet uten tvil at dette er en av de berømte sort/hvittsituasjonene som faktisk ikke krever noe valg for det ligger der fra før: Don't do it! I følge deg. Jeg kjenner ikke at jeg orker å forklare at jeg har så mange andre farger som er umulig for meg å ignorere; jeg blir så uendelig trist, for jeg orker ikke at det skal være denne samtalen som påvirker meg og hva jeg tenker og vil. Jeg orker ikke. Selv om jeg skjønner hvorfor du tenker som du gjør. Du har gjort din andel av lite ærbare ting men jeg innser at konsekvensene ikke kan sammenlignes med dette ene som jeg har gjort. Noen sinne. Og det kommer tilbake til meg hva det er som gjør at jeg den gangen for lenge siden følte at vi hadde aldri kunne være under samme tak lenge av gangen om ikke jeg faktisk hadde hatt et visst snev av beherskelse. Jeg sier ikke at du tar feil. Jeg sier ikke at min avgjørelse er den riktige - for deg. Men langt der inne så kjenner jeg at den var riktig for meg og til å leve med.

Jeg sitter med røret i hånda etter jeg endelig får sagt at jeg ikke orker snakke mer; jeg griner fordi det er ikke alltid det jeg føler er riktig er det som betyr noe til slutt. Jeg sitter og lurer på om det var noe som ble knust akkurat nå, som ikke kan repareres. Og vet at det er kun hvis jeg vil det. For jeg prøver å holde ting hele og reparere der det er mulig. Kvalm og kald slenger jeg telefonen bak sofaputene og kjenner at angsten din har forplantet seg i kroppen min, at jeg skjelver og er redd. At jeg hater at din redsel og ditt syn på livet styrer hvordan jeg har det og hva jeg tenker akkurat nå, for jeg antar at du ble redd, mer redd enn noensinne. Og det demrer for meg, en tanke jeg har hatt før men mistet, at det er noe av den sterkeste drivkraften i meg som voksen, å ikke la redsel og angst pasifisere meg til å bare gjøre ting som lar velformede øyenbryn sitte på sin vante plass og som aldri framprovoserer følelser som er vanskelig å håndtere. Men også at jeg faktisk ikke gjør ting på trass eller tester min egen styrke, jeg tenker faktisk og risikovurderer for å redusere eventuelle uheldige konsekvenser. Og at forut for å se på hva som kan gå galt så ligger det en vurdering av hva jeg føler; er dette noe jeg bør la fare eller er dette noe som jeg må gi en sjanse? Denne gangen var det noe jeg måtte gi en sjanse fordi jeg ble følelsesmessig avkledd og sett på en måte som det er lenge siden jeg har opplevd og jeg vet at det blir lenge til neste gang, hvis det skjer igjen. Noen ganger så er jeg bare et menneske; uten at jeg mente det og selv om jeg gjorde et forsøk på å sikre meg så gikk noe galt. Skal jeg fokuserer på at jeg gjorde en for dårlig jobb i min vurdering og stille halen mellom beina og gå, eller skal jeg lære av det og prøve å gjøre det bedre neste gang, for jeg vil at det skal være en neste gang? Det vil vise seg om det er din angst eller mitt bankende hjerte og min tendens til å gravitere mot det mer konstrasfylt som vinner. Akkurat nå er jeg redd og helt alene. Omtrent som du, antageligvis.

pleasure - come back to you

nede

Øynene som så på meg med mildt begjær,
gyldne, varme, nysgjerrige, undrende.
Huden som møtte min,
legslene den etterlot.
Fingertuppene som vandret i det myke terrenget, munnene som smakte på meg.
Stemmen som smøg seg vart inn i øregangene,
forbi myke lokker, ekkoet av melodien den etterlot i brystkassen.
Den nakne, såre lysten som etterlot en brennende lavastrøm av
tanker, bølgende fornemmelser og glimt av myk og tillitsfull overgivelse umulig å kvitte seg med.

...ta det tilbake...

islandsk pop art - erró

For noen ganger er det nødvendig med farger.

Les litt mer her. Bildene er å finne på Reykjavik Kunstmuseum, Hafnarhús.

fordi jeg fortjener det

Jeg drar lenge på det, mentalt. Om jeg skal gå alene siden ingen ser ut til å ha tid eller lyst. Rart at det skal være så vanskelig å gå alene, bli sett alene, bli bedømt utfra at en er alene. Det er bikkjekaldt ute og jeg finner fram alt jeg trenger for å være søt i skjørt men fremdeles varm og blander en dårlig GT for å se om jeg klarer å overbevise meg selv om at dette klarer jeg fint. For jeg har ikke lyst til å sitte alene i dag, titte inn i dataskjermen eller vaske badet av mangel på energi til å gjøre ting som krever noe av meg. Noen timer senere står jeg ute under brua, inni den store jakke danser kroppen diskret og jeg har allerede unngått minst et par hyggelige henvendelser selv om jeg har drukket nok øl til å kjenne at jeg syns det er en selvfølge; at noen vil ta en nærmere kikk på meg, finne ut hva som gjemmer seg bak den store, uformelige jakka, de slanke beina og de livlige øynene. Men jeg er gnien på å gi oppmerksomhet; jeg har funnet noen gamle kjente og suget etter noen som puster meg i nakkegropa og stryker meg over rompa svømmer i boksøl og energisk hopping til musikken. Så ingen slipper til, enda.

Ikke før på hjemveien når jeg har sagt hadet til nødselskapet som jeg klarte å ha anstendig smalltalk på gang med i flere timer kjenner jeg trassen. Jeg vil ikke være alene! Han går foran meg i et bedaglig tempo og jeg tar han i armen og smiler pent. Han ser på meg med et mildt blikk og lurer på om jeg har tenkt å ta han med hjem. Jeg ler og sier nei. Vel, da må jeg bli med på en øl og møte vennen hans. Vennen hans viser seg å være en nydelig kvinne med ibenholthud og de korte, tykke underarmene er fylt opp med ringlende armbånd i sølv. På et tidspunkt gransker hun meg nøye og jeg spør hva det er. Hun sier jeg er vakker og jeg lurer på om hun sier det fordi hun faktisk ser på meg og det er hennes første innskytelse uten å sette det i noen nærmere sammenheng eller fordi hun er overrasket over sin noe mer forsofne venn og henne han har fått med seg til denne brune puben hvor to mann spiller dansebandmusikk og toalettet mangler såpe, toalettpapir og mulighet for å gjøre sitt fornøden privat; dørene mangler lås. Hun og jeg prater, forteller om unger og julebord mens vi svelger unna ølet som min venn bringer. Han tar seg korte turer ut for å røyke og danser med meg til en eller annen låt jeg aldri kommer til å huske. Fordi jeg syns at når jeg har en mann for hånden så kan vi godt danse. Jeg gjør ikke all verden ut av det, gir nok av min egen rytme til at han kan misforstå meg rett; det er lov å prøve seg, for han. Jeg antyder ingenting ellers, legger ikke en hånd på låret hans eller drar stolen nærmere, ser han inn i øynene eller tar hånden hans. Når han tar den siste sigaretten ute i den kalde lørdagsnatta spør jeg hva han vil. Han ser på meg og lurer på det samme; om jeg kanskje vil være med til han. Jeg ser bestemt på han og ber han vise meg hvorfor jeg skal bli med til han. Så langt har heller ikke han på noen måte vist hva han vil men overbeviser nå med en krevende munn. Jeg sier ja, jeg blir med. Hvis ikke må jeg gå hjem alene og det frister ikke og jeg har egentlig ikke tenkt så nøye over hva jeg egentlig vil med dette. Bare ikke være alene.

Den lille leiligheten har en bitte liten tv, vinduene er dekket med batikkfargede tøystykker og det lukter svakt av sigaretter. Jakka mi blir hengt opp på en spiker på veggen og jeg finner meg til rette i sofaen som er helt lik min bortsett fra fargen på trekket. Jeg liker ikke sofaen min, putene er for myke og må ryddes i og bankes opp for hver gang en har tilbragt tid i den; putene slipper på gåsefjærene også for jeg har ikke giddet å lage nye innertrekk. Han går løs på den biten av meg som er tilgjengelig, munnen og halsen og alt sier meg at han ikke gjør dette til vanlig; intensiteten og den harde desperasjonen og mangelen på ømhet. Jeg ynker meg og lar min egen desperasjon møte hans mens jeg raskt fjerner alle mine egne klær for så å gå løs på hans. Den lyse kroppen min buer seg ut fra han og munnene hans spiser med stor apetitt på brysten, halsen, magen, hoftene. Hendene hans bretter meg hardt ut og med harde fingre kjenner han inni meg mens han sluker synet av meg rått med øyne som kun er halvåpne. Alt gjør vondt; men jeg kjenner at det må det for jeg har drukket for mye til at noe annet vil duge. Uten smerten han med pågående, raske hender gir meg ville jeg ikke skjønt hvorfor jeg var der, jeg ville glemt det og kanskje begynt å kjede meg. Nå kjenenr jeg og vet jeg det godt; han må ta meg hardt, at den velformede kroppen hans må presse seg hardt inntil meg, at det må vises at noen kom helt inn i meg i form av små merker påført i desperat ensomhet; ømme hoftekammer med blåskygger og en umiskjennelig svie mellom beina når jeg legger meg neste kveld. Jeg har kjent på det lenge; hvor vanvittig usannsynlig denne konstellasjonen er men det ikke betyr noe, for nå er nå og det trenger ikke være mer. Å være ensomheten er ingen skam og øyeblikkene som den lager i mørke netter kan jeg mer enn leve med. En pornofilm flimrer over den lille skjermen og en sang av en eller annen semi-dårlig kvinnelig vokalist surre og går i CD-spilleren. Jeg er så omtåkete at øynene ikke en gang dras mot tv-skjermen og det jeg registrerer sier meg ingen ting, det kunne like gjerne vært Holmgang så lite opphissende er det og jeg sier det til han; de brutale hendene hans river og sliter i meg og tennene setter merker og begge glemmer filmen. På ett eller annet tidspunkt går jeg fra å trekkes mot han til å innse at ensomheten har måttet vike plassen for en krass stemme innvendig som sier at det kanskje er nok; at dette ikke kommer til å gi hverken noen kortsiktig utløsning, for meg eller han eller være noe å trakte etter når grålysninga kommer. Kroppen som har vært spent som en bue i flere timer slapper av og jeg dytter han mykt av meg; sier at jeg må sove, at jeg er for full for dette. Han sier ikke noe og sammen finner vi veien til senga som står uoppredd i et hjørne og krøller oss sammen under det tynne, lille teppet uten trekk. Han holder meg til jeg slutter å skjelve og vi døser av begge to. På vei nedover gata noen timer senere kjenner jeg at ensomheten er tilbake, jeg prøver ikke en gang å huske navnet hans og vet med sikkerhet at selv om jeg vet hvor han bor kommer jeg ikke til å gå tilbake. Å glemme er beste måten å kvele kravet fra ensomheten et sted langt der inne, den som sier meg at jeg fortjener det; at en annen ser meg, naken, oppskrapet og fri til å ta og gi den bleke, krevende ensomheten til den som måtte være der selv om alt taler i mot det.

lauren hill - motives and thoughts

Rotating bodies, confusion of sound
Negative imagery, holding us down
Social delusion, clearly constructed
Human condition, morals corrupted
Trapped in reaction, lawlessness war
Dissatisfaction from bowels to core
Devil’s technology, strategy for
Human mythologies, urban folklore
Sick of psychology, counterfeit cure
Wicked theology, robbing the poor
Scheme demonology mislead the pure
Strictly strategically studying war
Light shown in darkness, image exposed
Few can see through the new emperor’s clothes
Lustful this hustle turn humans to hoes
When the blind lead the blind
Just more trouble and woes
It’s the mind that they chose
Its designed to stay closed
Standard of jokers, court just a logic
Sick looking cosmics, from schoolyards to college

Primitive man with civilize knowledge
System collapse and he still won’t acknowledge

God is the saviour, studies behavior
Trying to fix the mix mind that he gave ya
Stiff-necked scholars on prescription meds
Wishing their problems were all in their heads
Morale dilemma, pride is the root
Misguided from youth, heart divided from truth
Egyptians and Grecians, spiritually dead
Imperially led, by the gods in their heads

Motives and thoughts

Industrial wealth
Global economy, in it for self
Heart full of madness, covered with kind
Pleasure designed to take over your mind
Furnished in godliness, painted in good
This tainted priesthood got real saints misunderstood
While classes in government, set up the veil
And cultivate minds for more mythical tales
Typical Hollywood follies good girl
While vice and corruption take over the world

Motives and thoughts
Check your motives and thoughts

Blind with the wickedness, deep in your heart
Modern day wickedness is all you’ve been taught
Lied to your neighbors, so you get ahead
Modern day trickery is all you’ve been fed

Motives and thoughts
Check your motives and thoughts

bob marley og lauren hill - turn your lights down low

bøker

Jeg har begynt å avslutte bøker før jeg har kommet til siste side. Da jeg var yngre gjorde jeg meg alltid ferdig. Kanskje fordi livet i bøkene alltid var nytt og spennende; nå når jeg er eldre og med erfaringer som sikkert til tider matcher litteraturen så har jeg kanskje råd til å la en del bøker avsluttes før jeg når slutten? Det hender til og med at jeg ikke en gang gidder å lese siste siden for å sette et slags punktum, du vet, vi uforbederlige som uansett leser de siste fire sidene hvis vi har en dårlig dag, bare for å ha en viss idé om hvor boken og historien ender. Vi er litt desillusjonerte og trenger å vite at slutten er tilfredstillende. Og skal en avslutte en bok før den er ferdig så kan man jo egentlig unne seg den biten, kan man ikke? Å en tilfredstillende slutt er ikke en "happy ending" for de som måtte mistenke meg for sånne tilbøyeligheter. Jeg liker løse tråder og trageider, det er bare å innrømme det med en gang.

Egentlig er jeg usikker på om jeg syns det er greit at jeg avslutter bøker, fordi de kjeder meg, fordi jeg har holdt på for lenge, fordi de ikke sier meg noe, fordi de ikke fengsler meg eller de bare blir glemt. Denne manglende ambisjonen og målsettingen om å avslutte en bok syns jeg vitner om en viss svakhet hos meg. For jeg mener at litteratur bør også jeg kunne ha visse målsetninger med, en burde være å avslutte for i alle fall å kunne lene meg tilbake og si at jeg mislikte den virkelig. Samtidig så er det godt å kunne gi slipp på uferdige ting. Det er noe allmengyldig og godt å lære av det. For å krampaktig holde fast ved ting synes å ikke nødvendigvis bringe de helt store gevinstene på sikt. Men nå er jo livet så fint lagd at det er umulig å vite når en bør gi slipp og når en bør holde litt ekstra. Evig problem men antageligvis det eneste som gir mening, i alle fall i mine øyne. Denne usikkerheten som lager storm i mitt indre vannglass; should I stay or should I go? For det er jo storm i et vannglass men ingen storm er bedre enn min egen lille. Er jeg heldig så klarer jeg å se og føle noe mer for større ting, de der ute, de viktige, hvis jeg finner meg til rette i mine egne trivielle problemer.

Jeg vet ikke helt om jeg har avsluttet "Atonment" men det kan tenkes. Når jeg ser filmen beskrives som et "kostymedrama"

og de brune, store øynene til Keira ser tomt på meg fra plakaten så mister jeg lysten enda mer til å fortsette. Jeg befinner meg enda i Frankrike; Robbie og to andre prøver å komme seg trygt gjennom et herjet landskap med likdeler i trærne. At jeg sluttet å lese hadde sikkertlitt med tid å gjøre, jeg begynte like før ferien var over og dermed forsvant overskuddet når hverdagen trengte seg på. Jeg liker ikke beskrivelser av krig, ikke fordi det berører meg men kanskje fordi det ikke gjør det. ">"Snow" av Orhan Pamuk ble på samme måte avsluttet i overgangen mellom ferie og hverdag. Men jeg er ikke god til å lese bøker i første person entall, for jeg syns å huske at den er det. Pussig hvordan jeg selv skriver i første person entall selv; jeg liker ikke det heller. Det handler for min del om å være redelig, jeg lyver ikke. Og en redsel for å oppdage at når jeg har løsrevet meg fra "jeg"et mitt så er det ikke mer enn meg igjen allikevel; ingen fiksjon å oppdrive. Og da virker det bare teit å ikke skrive som "jeg". For jeg har på ingen måte all verdens distanse til alt jeg måtte finne på å gjøre, den eneste distansen er det faktum at jeg er i stand til å beskrive det. Men "Snow". Jeg ble så sliten av all denne anti-terror retorikken og filosoferingen og forklaringen av hvorfor og hvordan den fanatiske muslim tenker. For jeg skjønner tankegangen så alt for godt. Gjenkjennelsen ble for stor og dermed kjedelig. Og så syns jeg det ble så stivt, personene, beskrivelsene, historiene. Men det er meg, det.

I går føltes det som jeg avluttet å lese novellesamlingen til Miranda Julys "No one belongs here more than you". Det var mest fordi jeg ikke klarte å samle tankene og få med meg hva jeg leste. Hun skriver rimelig absurde historier som fylles opp av små observasjoner som er veldig allmengyldige og gjenkjennelige og lengden på hver historie er perfekt. En historie kan få plass i en matpause, på en busstur rett over byen om en klarer å lese da, ett kvarter i parken når ungenen ikke maser om noe. Og hver historie har minst en formulering som jeg liker så utrolig godt, en fin beskrivelse av hvordan en følelse oppleves eller håndteres. Ikke at jeg kommer på noen sånn med det samme. Det sier nok mer om meg og min hukommelse og nærværelse enn om hvor bra July ksriver. Garantert."Den tidsreisendes kvinne" tok aldri tak i meg og ett kapittel var evig nok. Det hender jeg lurer på om det er meg det er noe galt med for det står da vitterlig utenpå at det er en herlig leseropplevelse, i følge May Grethe Lerum.

I da leste jeg at Frode Grytten mente at biografier ødela litteraturen. Han klarte ikke lese Hamsun fordi han hadde lest biografier om mannen som pekte mot hans sympatier for tyskeren, eller hva det nå var Hamsun hadde. Jeg har aldri lest en biografi i mitt syndige liv men tror ikke at det er det som ødelegger leselysten min. Og innerst inne tenker jeg at det sier mer om Frode Grytten enn det gjør om biografier eller Hamsun, at han ikke får utbytte av bøkene til forfattere som er behørig beskrevet i biografier. At Frode Grytten kunne trengt å jobbe litt med seg selv, bli flinkere til å se bort fra ting og gi slipp på men også dra nytte av informasjon som denne mer høyverdige "Se og Hør" sjangeren framskaffer. Jeg avsluttet aldri "Bikubesong" men likte alt jeg leste av den og at Frode Grytten i mine øyne ble litt lite felksible og på grensa til intolerant i dag skal ikke stoppe meg fra å plukke opp den boka når tiden er der.

"On the Road" er en bok jeg aldri ville lest ferdig om ikke det var fordi den kunne fort bli tema på en eksamen. Jeg var uforbederlig ung og syns at å skrive på dop var en litt sær ting som vitnet om redsel for livet mer enn noe annet. Det hjalp veldig på å høyne "Se og Hør" faktoren ved å sette seg inn i Kerouac sitt virkelige liv og dermed se at boka var selvbiografisk til det nesten pinlige. For siden jeg ikke klarte å relatere til det som ble skrevet så ble det plutselig viktig at det som stod der faktisk hadde sin rot i en eller annen opplevd virkelighet. Straks ble det mer interessant og jeg kom til slutten men ikke uten å ha utbasunert på et seminar at jeg syns dop og litteratur ikke var det smarteste. Antageligvis et av mine mindre smarte utspill. Jeg innså det ganske så raskt da og ser det enda tydeligere i dag. Å være nybakt mor og ansvarlig gjør noe med en. Jeg skriver aldri når jeg er påvirket men det er fordi fingeren mine ikke helt finner veien på tastaturet, jeg kommenterer bare andre bloggposter og det har strengt tatt lite med litteratur og bøker å gjøre. Samtidig så ser jeg ikke på det jeg skriver som litteratur og da hører jeg naturlig nok ikke hjemme helt i tankerekken min her. Rent bortsett fra at det er min tekst og jeg som skriver.

På den annen side så leser jeg på en helt annen måte nå enn da jeg var yngre. Da leste jeg for å oppleve noe nytt tror jeg, for å komme meg vekk til et bedre mer interessant sted enn der jeg selv var. Ikke at livet mitt i dag er så interessant at jeg ikke trenger noe annet, for det er til tider så kjedelig at å akusjonere det bort til høystbydende på e-bay ville vært en god løsning. Og jeg innser at jeg neppe ville blitt rik på det heller. Men nå er det nå bare dette livet jeg har så det er vel best å holde fast ved det. Man får vel bare ett. Så får en gjøre som det passer en med det. Men jeg er altså mer opptatt av språket i bøkene nå. Naturlig nok, siden jeg for kanskje tre år siden plutselig fant ut at jeg selv skulle begynne å skrive. Så jeg sluker formuleringer, lar dem surre lenge i hodet og prøver å finne en måte å trenge gjennom dem på, forstå hva de prøver å si. Noen ganger er de ulogiske og slappe mens andre ganger er de fantastiske. Jeg kan bruke så mye tid på det at jeg glemmer å fortsette og lese fordi jeg sprorer helt av og inn i alle de små nyansene som formuleringen ga meg. Så jeg tror at noen ganger så tar språket overhånd og en kanskje god bok blir liggende ulest ved senga. Til og med bøker jeg syns er gode. Jeg er i alle fall mer bevisst. Men fremdeles skuffet over hvor mange bøker jeg ikke får lest, fordi jeg ikke finner nok motivasjon og ståpå vilje. Hva skal det bli av meg som ikke en gang klarer å avslutte en god bok? For det er greit å avslutte de drålige, det er det.

fredag

Sola forgyller gatene, hustakene, heisekranene og de tilsynelatende perfekte geometeriske nye konstruksjonene som står i kø nedover gata, sjelløse og ventende hus. De venter på livet; menneskene som skal fylle dem med historier, lengsler, drømmer, sorger og håp. Kjellerom som skal fylles med gamle ting; historier vi vil forlate i form av ikealamper som ikke virker, klær ute av fasong, bøker som ikke har funnet et hjem. Heisene skal summe, stemmer flyte dempet ut i de kalde, hvite gangen og matlukt ligge å vente i trappeoppgangen. Nå er det bare gyldne betongvegger uten ekko av liv. Lyset svir i øynene.

Hendene er varme fra de brune vottene ivevd gulltråd mens skuldrene tynges av kulda som sniker seg innpå, mer og mer for hvert minutt som går. Evigheten har spunnet en kokong rundt meg av trøstesløs realisme. I brystet kjemper drømmen den håpløse kampen for å holde kinnet tørt og alt annet fuktig, varmt, levende. Innerst inne håper jeg at den silkeaktige beskyttelse som virkeligheten utgjør skal sakte men sikkkert bli borte og erstattes av min grådige lengsel etter deg. Jeg kollapser på senga i rent og knitrende sengetøy og lar livet løsne på kvelertaket det har på meg. Tårene ligger i kø, venter på at jeg skal gi etter, gi tapt.

....

Ølen presser seg forbi klumpen i halsen og ordene får løpe fritt. Vi ler av meg, danser til Alpha Blondy og innerst inne vet jeg at alt fortsetter uansett hva som skjer, det vonde, det varme; alt som gjør at jeg så villig hopper, hver eneste gang, full av tvil men likevel tillitsfullt. Jeg renner over av ord og sender noen til deg; vet at svaret vil utebli men ikke hvorfor og nekter å la det avspise håpet og den deilige varmen som heendene dine etterlot i overgangen mellom den myke, svai, ryggen og en hofte myk fra . Du er hos meg nå, ikke mist meg; nå vil aldri bli det samme. Ta meg med sånn som jeg kommer til å ta deg med.

stein

Jeg sitter i den varme ettermiddagssola i den tynne gjennomsiktige kjolen i ulike rødtoner, underskjørtet med broderte kanter sveiper trappa, sløret er godt festet rundt ansiktet. Den gamle kvinnen ved siden av meg sitter og stirrer ut i været med de underlige grå øynene som begge sønnene har arvet. De lange smale hendene hviler i fanget og den svarte hijaben får henne til å se streng ut. Hver dag sitter jeg og ser inn i den halvt nedfalne veggen over gata og på kulehullene. Små minibusser kjører forbi på hovedveien noen hundre meter borte, geiter stryker forbi og en og annne kamelflokk passerer på vei til dyremarkedet. Hver dag sitter jeg og føler på at jeg er i utkanten av alt, et sted jeg aldri trodde jeg skulle komme til, aldri drømte om og aldri ville vært foruten. Med et rolig blikk møter jeg nysgjerrigheten fra de som passerer. I dag har det tatt litt overhånd; ungene fra skolen rett over veien har stoppet opp og betrakter meg og den gamle konen som ikke forstår hverandre, ikke ordene, ikke væremåten; ingenting. Vi sitter der og det indikerer et bånd, et bånd som aldri vil være der men som omstendighetene later som er der. Hun gir meg gåsehud og jeg ser den mannevonde sønnen i henne, jeg føler meg skitten og uren. tålmodigheten hennes med meg er liten og de stirrende blikkene fra flere titalls unger vekker trassen i henne. Hun kjefter på ungene, tar en neve sand og kaster etter de eldste jentene. Det tennes et iltert lys i øynene som jeg i utgangspunktet følte bare betraktet meg og mitt med mild undring. Jeg satt helt fint og lot blikk være blikk og tankene fare. Plutselig begynner småstein å hagle mot meg, den gamle og den turkise døra. Jeg våkner opp fra den merkelige tilstanden av fjern tilstedeværelse og kommer meg inn og bak den store, tunge porten sammen med henne som kastet den første steinen. Det smeller i blikktaket, en regnskur av steiner. Inne på det rød teppet sitter jeg i et hjørne og venter på at det skal gi seg, så langt borte fra vinduet at ingen skal se meg; den hvite kvinnen som alle tror og mener noe om. Endeløse minutter går før en av mennene som sitter og tygger reagerer. Han kommer seg opp og raser ut døra og ute på gata roper og skriker han og får vekk de opphissede ungene med katapultarmer. Jeg skal beskyttes, æres, respekteres men alt jeg klarer å tenke er på hvor vanskelig det må være å klare for jeg er så utenfor som en kommer her. Alene uten å være det.

.....

Jeg lukker øynene og kjenner hver eneste stein, den skarpe smerten når de treffer ansiktet; blodet som renner fra nesen og kroppen som vil rulle seg sammen som en ball; stemmebåndet som svikter og skammen for noe jeg ikke vet hva er som renner ut i den varme, rødlige sanden.

......

Den neste uken er det stille utenfor. Den som stopper og ser vil bli utvist fra skolen. Jeg sitter og holder på en liten geitekilling som tilhører naboen som bor bak huset når den er rolig nok til å bli holdt og ser på kulehullene igjen. På kvelden følger jeg med hver eneste kakerlakk som piler rundt i mørket og når den kommer til min siden av gaten slår jeg den flat med sandalen min. Ungdommene nede i gata hører på radio ute på trappa, ler og synger mens moren er bortreist, ute av stand til å vende hjem fordi noen kranglevorne politikere bestemte seg for å stenge grensen. De har funnet noen en kattunge som får ligge i fargerike kjolefang og som får tørrmelk blandet med vann når den vil.

sia - breathe me

cunninlynguists - love ain't

Love ain't for the faint of heart
Start Training, this game is hard
And arduous, you're gonna play in the dark like when it rains in the park
You're hardly conscious of the stains and scars, enabling your partly clouded logic
To pay to impart bliss with arrangements of chocolates
Now, you're working yourself out the same as when you strain with a nautilus
And you're willing to embrace pain facing sustained negative consequence
If nothing you say when in love is embedded with common sense
Then, do you really regret when you've shredded your promises?
Now, I've tested the waters, kid. Sipped it; rippled the pond a bit
Visits have been abolished, and this shit's killing my confidence
Is this filling your conscience when distance is an accomplishment?
If you miss chicks when they're around, the phrase "Let's quit" isn't an option
You best fix whatever's wrong and just move on and get on with it
Cause, You'll catch bigger fish in the sea if you manage not to drown in it
It's sad, but proud or not, most your standards go down a notch
When loneliness drinks at the bar you set too high
Cause, It isn't really my time, is it? Shit...I just found the watch
But hearing the bell toll for me twice a day, has me fearing my grandfather clock
And I can't die without trying. My hands tied in knots
Knowing that I'll never learn to brave the waves if I stand by the docks
Love is hampered by thought, if you can handle the prospect of
Death - it's as massive a shock. And To intellects, it's a fuckin' smack in the crotch
It's a cancer that rots your soul, tosses demons off of the road
Just use caution and know, that, love ain't nothing but a loss of control
Off then, we go

...


Love'll have you nervous, doing stupid shit on purpose
brain out of service, words slurred when you blurt shit
studderin', utterin' non-sensical shit in your verses
feeling like a shirtless, 4-breasted woman in a circus
furthurly trying to gap an unfillable void
because of parents never transfering that unbillical joy
so girls create a false world of filling on boys
exploited, guys playing with her heart like her feelings are toys
but when you have it.. there's nothing like it, you get excited
seeking those who provide it, on phones talking to psychics
some fear it... spend their entire lives trying to fight it
living in a confusing Hayes, like they're grooving to Isaac
it ain't the end of the rainbow with a treasure chest and a map
it ain't easily learnable with definitions in tact
it can ride your train of though and demolitions your tracks
hittin' and bullwhippin you, leavin' them slits in your back
but i've been a lucky one.. loving parents, loving friends
but I still spend alot of my life loving sin
but I ain't a genious on it, I can only pretend
cause over all it's an emotion I can not comprehend.. it's love

...


Love ain't the basis for action
In a nation of addicts pacing and waiting for seconds of satisfaction
Where the word itself is only fashioned in fits of passion
Hand in hand with animalistic orgasmic reaction
and the past isn't felt as a match made in hell
But rather its held as a latter day meld
Of common mistakes and nice intentions
But when false love retention is simply vice invention
Its only right to mention the fights you get in
Nightly visions of these Tina and Ike revisions
So Whats Love really Got To Do With It?
From prude women to stool pidgeons in soup kitchens
The truth isn't as eloquent so be intelligent
Getting caught out of your element just for the hell of it's irrelevant
And that word'll fit like a glove if you don't get right
Now live your life for the love or stop

...

leve

Ansvarlig, tenke seg om, planlegge, forsiktig, porsjonere, ikke stoppe, avfeie, se bort, ikke røre, ikke smake.
....
Alt skyves til side til bare myk undring står igjen, stemmen din formulerer savnet mens hvert innpust når ned i tærne, blikkene fokuseres og slipper ikke taket, fingertuppene skjelver i møte med den myke, sprø huden mens munnen forsiktig smaker på viljen, jeg meg ut og drar deg inntil, alt før jeg rekker å snu meg vekk.

grå

Hun ser så skrøpelig ut. Nesa renner og hun tørker konstant øynene og minner lite om sånn hun er på tv. Rynkene hennes eret fascinerende skue, huden har så vidt begynt å henge litt, og blikket som før var kvikt er sløret og blygrått. Jeg er sulten men kjenner at jeg må være sterk. For hvert pip kjenner jeg at jeg blir mer og mer blytung i kroppen, jeg går over ordene igjen og igjen, prøver å få det til å høres fornuftig ut. Når den lille talen er avlevert kommer spørsmålet om jeg er sikker. Jeg svarer oppgitt at jeg ikke ville formulert meg sånn om jeg ikke var sikker. Hun foran meg sitter urolig i stolen og hullene i ryggen på den formpressede stolen veksler mellom å være helt mørke, sorte hull og å være mer tredimensjonale og avsløre tykkelsen på stolryggen, lyset ligger så fint og balanserer inni hullet, langs sidene. Talen er ute og tanker som har slitt seg løs surrer rundt og skaper uro, bedre enn tyngden i alle fall. Han forteller meg ikke noe som jeg ikke vet fra før og jeg minner han på hva han bør passe på og tenker at noen ganger er det greit å være et oppkomme av masse små biter kunnskap som en kan pusle sammen når det trengs og forbanner alles naive tro på å bli godt ivaretatt. Du må huske å puste sier han på den merkelig måten, han avslutter liksom ikke setningene, alt blir borte i et slags engstelig pust, jeg svarer med en oppgitt latter at jeg alltid puster og hvertfall i sånne situasjoner. Noe annet ville være den sanne undergang og dit skal jeg ikke, ikke i dag. Akkruat som jeg til slutt ler, hadde jeg grått ville kanskje jeg klart å skaffe et rom av tid til å se over bitene av meg selv, kanskje flikke på dårlige sammenhenger og skadeskutte drømmer? Jeg betaler for gamle synder som ble begått med overlegg og får gratis med på kjøpet nye som ikke var påtenkt. Ute i snøen finner jeg riktig mursteinsbygning og får bekreftet muntlig at jeg muligens er på vei et sted, om jeg vil. Teen en t-banelinje og en buss nærmere mine egne slagmarker smaker svakt av kanel og speilbildet mitt lyser grått mot meg.

brun frokost

Øynene og ørene mine tar i mot, får med seg hver eneste lille reaksjon. Hvordan øynene dine lukkes og munnene din rykker svakt til og pusten din blir borte et kort sekund når hånden din finner brystet mitt. På flatskjermen ved døra flimrer halvnakne kvinner over skjermen til gangsterrap og en hvithåret gammel mann betrakter oss i smug mens han drikker den første morgenølen. Leppene dine finner mine noen korte sekunder og du ser tilfreds speilbildet av din egen reaksjon. Jeg ler lavt mens du tar en slurk av det gyldne ølet og vi har for lengst druknet hjelpløst i hverandres lyst.

bob marley - time will tell

fats waller - ain't misbehavin'

elskede ukjente
kunne lengte
kunne omfavne deg
bli levende
gløde heftig
bølge mot deg
alltid.



Kjøleskappoesi av othilie fra november 2007

hudløs

Jeg ligger helt stille med øynene igjen. Hvert fiber i kroppen skriker etter deg som ikke er der,som jeg ikke vet om jeg har hatt, har eller kommer til å få. Noen korte dager og lange netter fikk meg til å ønske meg noe, jeg som aldri ønsker meg noe. Usikkerheten har satt inn og fornuften skraper på døra, lyden får det til å gå frysninger nedover ryggen min; hvem kan ønske seg mer enn det jeg hadde i forrige uke? Det er for mange små detaljer som skal falle på plass. Detaljer som ikke lager noe fast mønster men endrer seg for hvert lille øyeblikk som tikker avgårde. Denne hudløsheten som noen ganger oppstår så akkutt hos meg delte jeg; med deg. Nå er alle snubletrådene lagt ut og en maraton som kanskje aldri får begynt avhenger av en irrasjonell ytre vilje som på ingen måte kommer til å gi meg seieren eller muligheten til å starte bare fordi jeg er villig til å stille. Det regnet og derfor tapte du! Du drakk vann og tapte. Løpet er avlyst, ta den varme, verkende kroppen din med hjem, finn på noe annet! En gjenstridig ytre uvilje ute av stand til å la varmen fra oss slippe gjennom, varmen som akkurat nå er gjemt bak redselen for å måtte gi slipp, angsten ved å holde fast. Nok varme til at jeg lar tiden kun være nå til muligheten for å strekke den ut i både fortid og fremtid er der. Nok til at tilliten overstiger impulsen om å løpe vekk, både din og min. Den skjøre tiden, små gyldne prikker som jeg kanskje senere kan bruke erfaringens og tillitens blyant til å lage en retning med. Disse gyldne lyspunktene kan ikke bli en sammenhengende strek enda, men det verker i meg, for det er visst det jeg vil. Ha en sammenheng som det tar to å skape. Jeg ligger der og skjelver under dyna, hvert øyeblikk med deg gjentar seg, hver berøring gjør vondt, kroppen tigger om at det skal få være en evighetspendel og hodet sier at alt tar slutt. Kanskje allerede i går. Hvem trenger hud når den filtrere bort deg? Hvem trenger meg?

murphys lov

dead kennedys - too drunk to fuck

møte i natten

Den varme, rolige stemmen lidrer den uroen den i utganspunktet har skapt, beskrivelsen av å ha opplevd det samme som meg holder nervene min i sjakk og gjør at jeg ikke snur meg raskt og går uten å se tilbake. Jeg lover deg med skjelvende stemme at jeg skal la deg få holde meg og lover meg selv at jeg skal holde tilbake; kjenne om her og nå klarer å overvinne det som har vært og det som kan komme. I en halvdøs kjenner jeg at du er der uansett hva jeg gjør og du blir ikke borte før søvnen sluker meg en kort time på morgenkvisten. Jeg våkner og har et lite øyeblikk glemt det sterke gravitasjonsfeltet som har oppstått mellom oss men sakte demrer det for meg. Kroppen dirrer og jeg setter føtten i det kalde gulvet og går sakte i møte noe som skremmer meg like mye som det varmer meg.

first breath after coma - the explotions in the sky

could you be loved - bob marley

vente

Det skjer umerkelig men jeg blir ikke helt tatt på senga. Jeg merker når jeg dras i en spesiell retning og plutselig er fornuften der og bremser meg, kommer med motargumenter og gode grunner til å skifte retning, finne en annen vei. Den forteller meg at noen ganger så er det greit å gå forbi eller ta en annen vei. Men jeg synes å dra mot periferien, ut i skråningen som heller slakt ned mot en mer uoversiktelig skog med stramme, mørke trestammer og et mørke som det vil ta tid å venne seg til. Ikke at jeg har tenkt meg inn blandt trærne med mindre jeg må, jeg bare tiltrekkes randsonene der lys og skygge møtes, kontrasten mellom den rette, svarte veien og det yrende livet av gress, fargerike blomster, surrende små insekter og kravlende dyr som lever sitt eget liv i den varme hellinga og skogens hemmeligheter bak. En del av meg etterstreber kurver mer enn rette linjer, ønsker å gå omveier for å nå et eller annet udefinert mål istedet for å planlegge; estimere hvor mye ressurser og tid det tar å komme fra A til B for så å gjennomføre etter et nøye opptegnet skjema.

Akkurat nå er det en liten gravejobb på gang på en liten, åpen slette like før skogen sluker sola og varmen. Jeg har så vidt begynt og det er ikke en stor jobb, tror jeg. Jeg har fjernet litt torv og studerer den mørke, myke jorda. Kjenner på den med hendene, kjenner på lukten av sol og liv blandet med en svak eim av forråtnelse, betrakter det lille hullet jeg har laget og beundrer det vakre i at liv og død møtes i en evig syklus like under den grønne, fruktbare bakken. En lystig humle vibrerer dovent rundt en kløverblomst og det rasler i det tørre gresset like i skogkanten, kanskje en gnager ute på tur?

Mesteparten av gravingen foregår allikevel i hukommelsen. Jeg leter etter spor, prøver å finne ut hvorfor jeg finner meg så mye bedre tilrette nede i denne dumpa hvor alt går sakte og ikke vil finne ut hva som gjemmer seg i den disige horisonten der den rette veien møter himmelen. Jeg fant noe jeg ikke har sett før her nede og skjønner knapt selv hva motivasjonen min for å bli og finne ut mer skyldes. For jeg hadde i grunnen en plan om å ta hovedveien et stykke nå. Men hver gang jeg prøver så begynner tvilen å gnage. Er det for meg eller er det for alle de som føler seg komfortable der oppe jeg gjør det? I hvilken grad skal jeg følge mine til tider ganske så uforutsigbare impulser? Hva er klokt? Og svaret er det samme, klokskapen defineres ulikt fra hvor du velger å stå og jeg klarer ikke å si med stor overbevisning at jeg gjør en feil når jeg tar denne avstikkeren.

Jeg sitter i gresset med bena i kors og ansiktet vendt mot solen med øynene lukket mens jeg venter på at fenomenet jeg observerte og som trollbandt meg og fikk meg ut av kurs skal opptre igjen. Kanskje jeg finner ut om det er så viktig som det føltes som da jeg opplevde det for første gang for ikke så lenge siden. Alle vet at det må mer enn en observasjon til for å få innblikk i noe som helst. Og det er faktisk en universell regel som gjelder både i raskt tempo der opp og nede i det varme gresset. Så jeg venter og undres, gleder og gruer meg litt til å få litt klarhet i ting, kanskje forstå meg og de valgene jeg gjør litt bedre og samtidig lære noe nytt, utvide den jeg er ved å omfavne dette nye. Jeg venter og i mens prøver jeg å pusle sammen mitt eget mentale puselspill; ambisjoner, drømmer, refleksjoner, konsekvenser, muligheter, gevinst. Det ser ut til at bitene kan settes sammen fleksibelt, at hver bit ikke har én fast plass som i de fleste puslespill. Det er det som forvirrer meg. Men jeg venter, det føles sånn i alle fall. Jeg er varm og faktisk litt forventningsfull der jeg sitter i min mentale blomstereng.

....

Ute snør det. Flere store krystaller som har hektet seg på hverandres fine tagger. De faller i sakte kino mot den svarte asfalten og farges orange av gatelyktene. Det er kaldt og de myke fnuggene endrer form i møtet med den varme ansiktshuden min, blir til små dråper vann som får det til å sitre svakt nedover i hudlagene. Jeg venter.