reparere

Du kommer bortover gangen, sakte. Ikke nølende men kanskje avventende. Jeg sier at jeg syns jeg er modig. Du smiler og er enig. Du virker overrasket over at du er invitert; uten forbehold. At jeg er så varm og kommer så nært. Selv har jeg tenkt gang på gang over hvordan det føles å være nær deg; hvor trygg jeg føler meg. En følelse som ville vært beskrevet som irrasjonell av de fleste som har for vane å tenke sort/hvitt og riktig/galt. Hvorfor satte bare det vi utsatte hverandre for skrekk i meg i forhold til omstendigheter? Uheldige omstendigheter. Munnen din er så myk og varsom som jeg husker den fra de gangene vi har sittet i flere timer og pratet over noen øl. Hendene dine er ru etter å ha stått ute i kulda på jobb; dyttet, løftet og dratt. De skraper lett over den myke huden på ryggen min. I øynene dine prøver jeg å se om du bare er her for å lappe over noe som du ikke vil skal være eller om du faktisk ser mer enn bare akkurat nå og det som skal repareres. Jeg er analfabet i dag og ser bare det gyldne, brune og varme som jeg har sett siden første gang jeg så deg. Ingen vet at du er her; at hendene våre har møttes mange ganger og at jeg også vil lappe sammen noe som ble strukket for langt og slitt i stykker; som ble vondt og sårt alt for lenge. Vi finner en felles rytme. Kroppen min skjelver lenge før du kommer og jeg sovner inntil den varme brystkassen din. Èn time eller kanskje noen minutter? Når du våkner er du der igjen. Drar meg i de mørke krøllene som ligger spredt utover puta som en glorie. Og jeg vet at dette var nødvendig og ikke uforståelig. Ikke for meg og deg. Det er vel strengt tatt nok? Når du går tviler jeg på at du kommer tilbake men gjør jeg ikke alltid det? Og når var jeg sist til å stole på selv? Jeg går stødig inn i ingenmannsland; hver bidige gang. Kan en reparere alt det arrvevet som binder oss sammen eller ble dette bare kosmetisk kirurgi? Virkeligheten ble mer nyansert og til å leve med. Mer trenger jeg ikke vite. Arr er uungåelig.

fisk

I den blå posen har jeg fisk, i den hvite grønnsaker. Jeg har regnet på det og funnet ut at pengene kanskje holder til lønning. Fisken er uansvarlig dyr for en som kommer fra nord, det i alle fall det opphavet sier hver gang de kommer opp hva som skal til i finanser for å få seg en anstendig fiskemiddag i hovedstaden. Jeg får også påpekt at den kan nepe være fersk. Jeg spiser min fisk med glede, fersk eller ikke fersk, fisket i Oslofjorden eller fra egen båt i en fjordtarm i nord. På vei opp gata passerer jeg et åpent vindu. Det er vissnok ikke pent å kikke inn vinduet til andre så jeg kikker bare stjålent inn, jeg vrir knapt på hodet. En liten afrikansk jente står ved komfyren med en strikkelue på hodet. Så liten at hun må løfte armene en del for å få rørt i panna hvor nesen min har fortalt at hun nylig har brunet løk. Hun er alvorlig og fokusert. Kjøkkenet er lite og skarpt opplyst av et avlangt lysrør og det er høyt under taket. Jeg rekker å se en hylle med krydder fra øyekroken før jeg har passert den tunge lukta av løk som henger utenfor det vidåpne vinduet. Det er snøfnugg i lufta og jeg skynder meg ikke. Den røde strikkelua til jenta ved komfyren danser foran øynene mine. Jeg er på vei hjem for å lage mat til min unger. Der inne laget et barn middag til sin familie. De sier det skal bli kaldere over helga. Gata er mørk og våt, lufta er fuktig og det iser langs nakken. Jeg tenker at jeg blir nok varm over komfyren. Det er tirsdag og fisk til middag.

yael naim - new soul

jokke & valentinerne - jeg er redd

...takk...

Sorry, har ordnet med hvit bakgrunn og sort skrift igjen. Det betyr kanskje at jeg har tenkt å skrive litt oftere og mer. For jeg syns heller ikke hvit skrift på sort bakgrunn er særlig leservennlig. Flere linjeskift kan jeg ikke love. Gud forby, det kunne jo bli system i tankene av sånt og jeg ble til dels forstått. Jeg tror jeg er en sånn kvinne uten for mange linjeskift og det er der alt krøller seg til, fordi jeg ikke har linjeskrift. De fleste har behov for linjeskift. Også jeg. Men jeg klarer visst ikke helt å få det til. Beklager. Jeg kjenner etter men klarer ikke å si noe om jeg jobber med å bli flinkere med linjeskift eller ikke. Vi får se.

blå trikk

Han kommer ut den ene døra på den blå trikken, jeg drar han inn i den neste. Med røde tusjprikker i ansiktet sitter han og spiser fraværende på maten jeg har tatt med. Først tror jeg at han er syk og har fått utslett. Han forteller alvorlig at en i klassen har dekorert han og at han ikke ville. Synålen han har i hånden legges på bunnen av sekken. Jeg er trøtt og kikker ut av vinduet og innser at jeg har sluttet å se etter deg. Og at fortsatt så ser jeg mer på min egen innside enn på alt der ute. At det er vanskelig å forklare hvordan det føles og ser ut. For det meste har det vært sinte ord, skuffede ord. For hver alkoholenhet har gnisten og sinnet blitt dempet, for hver dose antibiotika har tankene som har hvirvlet rundt i hodet blitt mindre og mindre tydelige og vonde. Jeg kjenner min samvittighet og jeg har latt ditt sinne gjøre jobben, din manglende evne til å handle, styre. Det er en fattig trøst at du har skuffet men det er en trøst. Jeg skylder på deg. Hva med meg? Hva var det jeg gjorde? Jeg satt hele tiden på den blå trikken på vei mens du stod midt mellom to holdeplasser, smakte ettertenksomt på sigaretten din mens du fiklet med mobilen og lurte på om du skulle oppover eller nedover eller kanskje bare rusle ned til elva. Kaste sneipen i det mørke, kalde høstvannet og kjenne hvor jævlig kaldt det er her og hvor alene du føler deg og at det er sånn det skal være.

På vei nedover igjen er ansiktet prikkfritt og smilet er på plass. Han forteller om ting som skjedde da han enda gikk i barnehagen, for lenge siden. Nærmere sentrum fylles trikken opp og jeg sovner og rekker ikke gå av før jeg er hjemme. Han går med lette skritt i halvmørket bortover gata mens jeg hopper på en trikk i motsatt retning igjen for å dra på butikken. Jeg tar opp mobilen og sjekker en melding jeg fikk ettermiddagen før. Han vil møtes, lurer på om det er en bra ting at jeg tenker på kysset hans når jeg har jobbet meg gjennom en halv kartong med vin. Herregud, det går alltid en trikk. Jeg vet det. Men hvor? Trenger jeg egentlig vite hvor?

rik

...jeg vil påstå at om jeg fikk en krone for alle tankene mine så ville jeg figurert høyt på lista over verdens rikeste. Uten at det nødvendigvis er en bra ting å tro og vite at en har så mange tanker eller å være blandt de rikeste...

stille

Det er søndag og sola er skarp på den skyfrie høsthimmelen. Med solbriller på blir høstløvet gullfarget og himmelen dypblå. Det føles som jeg ser alt så mye dårligere selv om fargene på mange måter blir mer levende. Den indiske sjappa får sitt tredje besøk av meg denne helga. Sist var på vei hjem fra byen. Jeg var full av rom, gin og savn. Ikke at det vistes. Jeg fikk maten i en hvit pose som slo mot skinnleggen hele veien hjem. Jeg husker at jeg sjanglet litt opp gata og tenkte at det er noe jeg kun gjør når jeg er helt alene. Ingen jeg kjenner har sett meg med sløve øyne, ustø og med snøvlete stemme. Ingen. Før vi gikk ut sa venninna mi at hun aldri hadde sett meg være annet enn meg selv uansett om jeg drakk eller ikke. Og det er jeg nå også, bare meg selv. Jeg bestiller en nummer sju og sitter og betrakter en liten baby som får medbrakt mat ved et bord ved vinduet mens jeg venter. Og lurer på hvordan i alle dager folk finner hverandre, hvordan de kommer til et punkt hvor de vil gå inn i evigheten knyttet sammen av gener, blod og ansvar. Som om jeg aldri har vært der selv. De store vinduene ut mot Grønlands Torg er nesten umulige å se ut av fordi sollyset viser hver eneste strime av tørket vann tilsmusset med fint gatestøv. Før maten er på bordet er den rolige stillheten som jeg tok med ut etter en lang natts søvn borte. Den indre monologen er i gang; igjen. Tanker formuleres og mulig innsikt forplanter seg utover i hele kroppen. Etter at maten er spist blir jeg sittende lenge å stirre ut av det tåkete vinduet mens jeg prøver å finne tilbake til stillheten. Men hver muskel i kroppen vibrerer og tårene presser på og hodet verker, overfylt av meningsfulle og hjerteskjærende setninger. Som sier at jeg er ikke i stand til å finne balansen med noen andre uansett hvor hardt jeg prøver. Fordi det kreves to. Og alt for ofte står jeg igjen, bare meg. Med alle ordene og følelsene. Jeg klarer å krysse Akerselva før jeg innser at jeg må hjem. Jeg skrur av telefonen og blir borte for et par timer. Og det blir lagt merke til. Uten at det gir noen tilfredstillelse. Fordi en tanke har kastet anker i et virrvarr av umedgjørlige og ufullstendige idéer om det å være, det å være for andre og ansvar, ansvar for meg, for mine barn og de jeg møter. En skal alltid være villig til å satse på de fine menneskene en møter uansett tid, sted og omstendigheter. Hvis det er tilfellet, er jeg da ikke et av de fine menneskene? Gud, som jeg skulle ønske det ble stille. I hodet mitt. Og at stillheten rundt meg ble brutt. Av deg.

kalasnjikov - goran bregovic

ne me quittes pas - nina simone

tung

Jeg er på vei hjem. Et gult høstløv treffer den våte asfalten. Den svake lyden treffer meg tungt i brystkassen. Presset er vondt og konstant. Jeg vet kun en ting med sikkerhet. Jeg har ikke forstått hva du vil men det har ikke du heller. Jeg har sagt hva jeg vil men er ikke en gang sikker på det lengre. For mitt valg av deg er ugyldig om du ikke fysisk er tilstedet og gjør valget til en realitet. I tankene har jeg overbevist meg selv om at du er borte. Fordi jeg må prøve å komme tapet av deg på forskudd. Regnvannet trenger gjennom skoene der jeg vasser i høstregnet. De salte tårene blandes ut med regnvann og ingen jeg møter kan se at jeg gråter. Når jeg endelig er under dyna våkner lysten på deg; kroppen ignorerer min rasjonalisering og mine føre var prinsipper. Etter få timer søvn våkner jeg og kjenner at jeg er våt og bare vil kjenne den stramme magen din mot ryggraden min, igjen og igjen. Og du kommer alltid tilbake. Så langt. Selv om ingen av oss egentlig vet hva du vil og er i stand til.

gutten i appelsintreet

Det var garantert tidlig på morgenen. Rullegardina i bambus fra IKEA var trukket ned over det ene vinduet i den lille glassverandaen min. Før dagslyset kom hadde du gått ut for å røyke. Jeg hadde kommet ut med bare et hvitt bomullspledd rundt meg. Du satt der naken og så tankefull ut; smilte og sa ingenting. Jeg hadde sluppet teppet i gulvet og satt meg på fanget ditt. Du var hard og alvoret i øynene dine holdt blikket mitt fast helt til du kom.

Mens soloppgangen ble avspeilet i små blinkende husvinduer oppe i åsen satt vi sammen der ute; jeg inntullet i det hvite teppet og du hadde hentet et et håndkle. Du fortalte om bestefaren din. Hvor streng han var og om alt det fine han lærte deg om livet og religion. Hvordan han mislikte idrett og mente det var for mye lek og for lite alvor. Hvordan han ødela en fotball en gang og bad deg om å finne noe nyttig å gjøre i stedet for å bare leke; vanne appelsinlunden eller hjelpe til i ett av husene som var samlet inne på den store eiendommen. Du fortalte hvordan du ikke var så veldig gammel da du begynte å røyke, både sigaretter og hasj og at du visste at bestefaren din ville gitt deg juling om han visste. En gang hadde du sneket deg ut for å henge med kompisene dine. Du skulle egentlig vært hjemme og hjulpet til. Når du skulle hjem og innså at det luktet røyk av deg snek du deg inn i hagen bak husene og klatret opp i et appelsintre. Du satt der en time, plukket appelsiner, rensket og spiste. Helt til du var sikker på at lukta hadde trengt igjennom den lyse huden i håndflatene dine og appelsinsaften sved rundt de myke leppene dine. Da du var på vei inn i kjøkkenet til moren din for å se hva som var til middag stoppet han deg utenfor. Lurte på hvor du hadde vært. Så på deg og spurte om du hadde røyket. Du så han i øynene og sa nei. Nei, du røykte aldri. Du hadde vært ute en tur, bare gått på stranda. Ikke noe mer. Jeg forestiller meg at du smilte det smilet som jeg aldri kan eller vil glemme eller komme over. Mens lukta av appelsin lå tung i lufta mellom deg og din bestefar.

en siste øl

Det syns jeg er så utrolig rart med deg, Othilie. Du er så utrolig fordomsfull mot en del ting mens andre er du grenseløs på. Vi snakket om norsk bondekost, mat uten farge og smak og med masse konsistens som setter seg fast i halsen på meg. Jeg hadde det i hodet da jeg la hånda om kveldens antatt siste kalde pils før vi skulle hjem og jeg skulle fylle senga mi halvveis opp og savne han som for tiden flyter litt over alt og ikke helt kjenner at han er. Mannen som nettopp har kjøpt en øl forteller min bondekostvenninne som står ved siden av meg i baren at hun må fortelle meg noe om håret mitt. Han smiler; passe rufsete og på ingen måte vanskelig å forholde seg til. Jeg kjenner han igjen; vagt. Hun ler og hinter åpenlyst til at det er åpenbart hvem det er. Om det er fordi han vet at vi vet hvem han er at han sier det neste vet jeg ikke. Han har en hetro venn borte i andre enden av lokalet og om vi ikke skal sette oss sammen og prate. Om vi er hetro? Jeg tar en Mia Hundvin og lurer på om den distinksjonen er viktig og konstaterer at jeg er, så enkelt. Det kommer så vidt jeg husker ikke noe svar som er verdt å huske.

Fordommene mine mot menn på under 1,70 med bøker i bokhandelen som er beryktet for et noe sært innhold mer enn sine litterære kvaliteter overskygges av en viss nysgjerrighet. Vi finner den hetro vennen som forøvrig ganske raskt befinner seg i en ganske så intim situasjon med en liten mørk kvinne. Og det er hverken meg eller min bondekostvenninne. Jeg må innrømme at jeg er ikke veldig interessert i mannen som byr på nachspiel med rødvin med en raspende, lett brautende stemme. Han er like gammel som Jesus og poengterer at Jesus hadde ikke gjort noe før han ble over tretti. At det er interessant. Jeg lurer på hvorfor han lager en setning med "meg " og Jesus. Hva snakker en om med menn som er så opptatt av seksuelle distinksjoner som han og muligens historiske figurer som Jesus? Han lot meg liksom ikke få sjansen til å tenke at han hadde mer til seg en merkelig forestillinger om kjønn og da Jesus vandret inn i samtalen uten at jeg følte at det var noe overbevisning eller sterke følelser i det hele så stoppet det raskt opp. Jeg vil danse og ikke med en som fremstår som flat og uten overbevisning for meg. Vi har felles kjente og han får mulighet til å si at han ser at det er brilliante skribenter der ute mens jeg får en mulighet til å si at vedkommende ikke har snev av ydmykhet ved seg men er dyktig. Og tenker at jeg ikke liker å snakke om andre med andre og si ting som helt fint kunne gått usagt. At denne mannen ikke får fram noe som helst bra i meg. Han er potetmos, melete som etter kort tid vokser i munnen på meg og jeg føler for å brekke meg. Og denne reaksjonen fremkaller han bare ved å være uinteressant. Stiv og lite levende. Jeg føler meg ikke forsøkt sjekket opp heller. Bare vist en vag og ubestemmelig interesse som jeg ikke aner hva er eller hva poenget er med så lenge den ikke ledsages av ord og tanker som griper tak i meg.

Bondekostvenninnen har funnet noen å prate med ute og vi forlater utsikten til rødvinsnachspeil til fordel for flaskeøl hjemme. Tilbake sitter han med min siste øl kjøpt for de siste kronene jeg har. Og jeg har fått bekreftet mine fordommer mot norsk bondekost om enn av en noe sær type. Smakløst og uten innhold.

avtrykk

Jeg står foran speilet på badet. Avtrykket av hånden din er fremdeles synlig over magen min. Du la den kalde hånda på magen min og kroppen din søkte inn mot meg og stjal varme; varmen fra nylig avsluttet søvn. Du sovnet med en gang mens jeg ble liggende våken til klokka ringte. Vil du sakte forsvinne som avtrykket i den varme huden min eller vil du gang på gang etterlate deg myke spor? Konturene av fingrene dine avslører ingenting så langt.

ufrivillig? utilgivelig?

Det er det som føles mest vanskelig. At jeg husker. Ikke i minste detalj og ikke så mye hva vi snakket om før det skjedde, en snakker om så mye over et par øl etter midnatt. Men jeg husker hvordan jeg skapte avstand; både ved å fortelle om deg og ved å ikke ta på han. Det er det som får meg til å lure på om det er noe galt med måten jeg smiler på. For jeg vet at jeg smilte til han, like mye som jeg alltid gjør, men ikke på den måten som jeg smiler til deg, taus og fylt til randen av den lille omsorgen du viser. Og det hender at jeg tenker etterpå at kanskje det er en dårlig idé å prate så mye. For sett at han valgte ut bare brokker av samtalen, de som fikk han til å tro at det han gjorde var greit? Jeg vet at jeg gjorde han oppmerksom på at første gangen vi pratet sammen så prøvde han å sjekke meg opp på et ganske så lite tiltalende vis i min bok. Han spurte rett og slett om vi skulle dra til han eller meg og hvordan jeg kunne si nei til han når jeg ikke hadde sett den flotte kroppen hans enda? Han visste også da at det ikke var han jeg skulle hjem med. Tre sitteplasser lengre ned satt ”jegeren” som knapt hadde ord for å utrykke begjæret sitt for meg men nok handlekraft til å få meg til å innse at jeg var hans foretrukne. Han visste at det ikke var ”jegeren” jeg ville være med uansett. Som den eneste der. Alle passet seg for han tre seter lengre ned og lot meg være. ”Jegeren” hadde mistet meg for lengst med sine ubetenksomme betraktninger om kvinner generelt og meg spesielt. Allerede da var det deg, jeg visste det og han jeg satt med visste det. Han som reklamerte så bramfritt for kroppen sin og en uke etterpå benektet det. Mente at han hadde da ikke så mye å skryte på seg. Men han ville ikke takket nei. Ikke til meg. Det var eneste gangen jeg tok på han, klappet han vennskapelig på magen og smilte. Kanskje det ikke er mulig for en kvinne med et varmt smil å klappe en mann på magen uten å bli misforstått? Én gang?

I ettertid har jeg forsøkt å finne ut hvor svakheten min kom fra. Uken før hadde jeg sloss med nebb og klør for å komme meg ut av ”jegerens” sterke armer, vridd hodet bort når han tvang tunga inn i munnen min, brukt tårene for å avskrekke han og gjøre han hjelpeløs og til slutt smekket døra gråtende igjen bak meg og gått fordi jeg innså at jeg var byttet og han kom til å ta det han ville uten min tillatelse. Så jeg vet at jeg kan om jeg må. Det gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved det som skjedde senere, med han. ”Jegeren” hadde gjentatte ganger sagt at jeg kunne legge meg ned og sove, han skulle ikke røre meg og hver gang jeg la meg ned tok de sterke armene tak i meg og dro meg kraftfullt inntil den sterke, varme kroppen som jeg inntil nylig hadde satt pris på, den rå lysten og den ordløse fysiske utvekslingen mellom oss av svette, sæd og den tilsynelatende uendelige våtheten min. Men jeg kjempet meg fri. Fordi jeg visste at du ville være så mye mer og gi så mye mer. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg en uke etterpå bare ble apatisk, lå helt stille og lot ting skje. Uka som ledet opp mot hendelsen var annerledes. Du var ikke der; du var viklet inn i familietragedier. Du sørget. Og når du ikke sørget tvilte du. Tvilte på om jeg kunne være nok for deg. For hver gang jeg snakket med deg ble stemmen din mer og mer alvorlig. Jeg kunne høre at motstanden i deg mot oss var umulig å overstige, akkurat da. Så jeg ga deg tid. Tid til å overvinne frykten. Mens du tvilte slukte vannet siste rest av en jeg alltid har med meg. Den dagen han bare ignorerte alt jeg sa og alle grensene jeg satte opp var det begravelse. Jeg kunne ikke være der, følte meg sliten og med masse jeg skulle sagt til de som var der. Om hvor viktig de små fasettene av livene våre som hadde møttes var. Konserten tidligere på kvelden hadde bare gjort melankolien sterkere. Savnet etter deg ble uutholdelig men også innlevelsen i sorgen du delte med din familie. Fjernt fra meg.

Jeg ville bare bort fra de jeg var sammen med. Være meg selv, alene. Slippe å snakke om deg som jeg så inderlig ville ha men ikke visste om jeg kunne få. Så jeg gikk inn på stedet hvor jeg møtte han første gang men også deg for å gå på toalettet. En tekstmelding tikket inn og jeg skjønte at han var der. Om jeg hadde det bra? Ute i det dunkle lokalet så jeg han og gikk bort. Om jeg ville ha en øl? Jo da, heller det enn å gå hjem og kjenne på savnet og tomheten som dagen hadde etterlatt. Etter deg, etter han som aldri kommer tilbake og som minte meg om alt jeg er og kommer fra. Så vi delte et par øl. Snakket om løst og fast. Men jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ville at han skulle bruke tid på å sjekke meg opp. For når jeg bestemte meg for å være med deg så var det en avgjørelse som hadde konsekvenser. Umerkelig begynte jeg å sette opp små stengsler; fjerne armer som ble lagt om livet mitt, unngå å danse for tett, ikke oppmuntre til å møtes en annen gang. Men jeg smilte fortsatt og pratet når sjansen bød seg. Kanskje det var det, at jeg pratet med hvem som helst? At jeg ikke er flink til å skille ufarlig flørt fra farlig? Skille mennesker uten skjulte intensjoner fra de med? Så når han sa at han skulle opp tidlig og ikke trodde han klarte å komme seg opp fordi vi hadde tatt en øl for mye så sa jeg ikke noe. Når han spurte om jeg kunne vekke han så sa jeg tvilende ja. Når han spurte om jeg ble med like opp i gata til han så sa jeg ja. Jeg vet at jeg påpekte at jeg ikke var med på noe. At jeg måtte sove og vi skulle komme oss opp og på jobb. Greit sa han. Han holdt meg ikke i hånda som du noen ganger gjør. Han pratet om ting jeg ikke husker, ubetydelige og ufarlige mens vi gikk.

Han låser opp og vi går inn. Sier vi kan ligge inne i senga sammen. Jeg er utmattet og sliten og sier greit. Først legger jeg meg på sofaen i stua. Han ber meg komme i senga, den er bredere og med god plass til to. Jeg beholder undertøy og den sorte underkjolen på. Vi stiller mobilene. Et par-tre timers søvn så må vi være klare. Han sier at hvis jeg skal ligge i senga med han må jeg kle av meg. Jeg ligger med ryggen til og sier at det vet han inderlig godt er uaktuelt og bare tull. At jeg har sagt hvordan det skal være. Han ler. Fem minutter etterpå har han raskt og smidig kommet seg oppå meg, han kler kyndig av meg. Jeg ber han la være. Jeg prøver svakt og ubehjelpelig å dytte han bort men klarer ikke å rikke han. Jeg er fremdeles overbevist om at det skal holde at jeg ber han la være, slutte. Han trenger inn i meg, hardt, mens jeg ser bort. Jeg ber han gjentatte ganger om å slutte. Spør hvorfor han ikke beskytter seg, meg, bruker kondom. Han smiler og nekter å garantere for at han ikke kommer i meg. Kanskje det illustrerte for han at jeg aksepterte penetreringen men ikke den manglende viljen til å beskytte seg? Jeg har tenkt tanken. Jeg gråter stille mens han uten blygsel eller nevneverdig samvittighetskval sier at jeg har nydelige bryster. At han ikke har sett det før. Jeg vet at jeg svarer. At jeg ikke har noe behov for å vise hva jeg har. Kanskje det skjedde fordi jeg til tross for at jeg ikke ville være der valgte å gå inn i en samtale? Mens han med bestemte hender og en styrke jeg ikke klarer å måle meg opp mot holder meg fast mens han rytmisk og kynisk tar det som bare er ditt, kjære. Bare ditt. Jeg legger merke til at han har en vakker, muskuløs kropp; velformet og vet at om jeg ikke hadde hatt deg så kankskje jeg ville falt for det at han lyttet, smilte og var umerkelig diskret i hva han ville mens alle fulgte med for så å overfalle bytte bak lukkede dører når natta går mot dag, at jeg ville likt den bestemte energien hans. Og tenker at bare for å ha hatt de tankene i hodet så må jeg ta ansvar; se at det som hendte delvis skyldtes meg selv. Eller må jeg? Han ser tårene og uten å slippe meg løs stryker han meg over kinnet og sier han vet at jeg skulle ønske at det var en annen med meg nå. Jeg ser han i øynene uten at det gjør nevneverdig inntrykk. Ber han nok en gang om å slutte. Han fortsetter til det går for han mens jeg ynker meg og sier at det gjør vondt, at han er for stor og at han kommer til å skade meg. Det skal gjøre litt vondt sier han. Han ruller seg av meg, en eneste gang tar jeg på det erigerte lemmet hans, kjenner at det er gode grunner til at dette gjorde vondt, på alle de måtene noe kan gjøre vondt på. Jeg burde ikke gjort det. Det ble nok en del av det han insisterte på var normal kommunikasjon. Han spør om ”jegeren”, jeg sier at jeg kan ikke være med en mann som ikke orker at jeg har mye å si. Han smiler og sier at han liker å høre på meg prate. Han har ikke hørt noe av det jeg har sagt den siste timen, kanskje ikke i det hele tatt? At jeg ikke er hans og at han ikke bare kan ta. Men jeg hadde ikke den fysiske styrken til å vise at jeg mente det. Jeg sovner utmattet og våkner av at telefonen hans ringer og før jeg vet ordet av det er han inni meg. Igjen. Søvnen har tatt meg enda lengre ned, jeg vil bare bort og lukker øynene og klarer å dytte han bort i det det går for han. Jeg kler stille på meg mens han dusjer. Sitter i sofaen og venter når han kommer ut. Han sier jeg kunne sovet litt til, kunne lånt nøkler så kunne vi møttes etterpå. Jeg sier ingenting og følger han ut døra. Kanskje jeg burde gått mens han dusjet, vist mitt sinne og min skuffelse? Som jeg i ettertid vet er mest rettet mot meg selv. Til tross for at jeg har sjekket ut virkelighetsoppfatningen min med andre. Jeg sa nei. Virkelig.

Han gir meg en god pekepinn mot det mest riktige svaret selv når jeg møter på han tilfeldig en uke etterpå. Det første han sier er unnskyld. Jeg er usikker på for hva. For at han ikke klarte å lytte til meg? Jeg håper det. Jeg kjenner ingenting når jeg ser han. Ikke sinne, ikke redsel. Fordi jeg har gått gjennom alt jeg husker og funnet ut at jeg har meg selv å skylde. Fordi det ville vært for ille om jeg skulle måtte innse at mitt ve og vel ligger i andres hender enn mine egne? For jeg har tenkt den tanken også. At jeg ikke kjempet i mot fysisk fordi det ville vist med all tydelighet at jeg var fysisk underlegen, jeg var redd for at han selv da ville ta det han ville ha. Det ville vært mye tyngre å bære. I stedet brukte jeg min mentale styrke, holdt en viss dialog i gang og tok alt det ansvaret jeg maktet å ta. Jeg valgte å kalle det ufrivillig men vet at den gråsonen han og jeg befant oss i heller mer mot svart enn hvitt. At ansvaret jeg har tatt på meg er for stort. Hver dag lurer jeg på hvordan jeg skal forsvare og forklare eventuelle konsekvenser av det som skjedde for deg. For det var en ting som ikke skulle skje eller kunne få skje. Det vil være for mye for deg, den tvilen som du har slitt med ville blitt til visshet om at du må komme deg vekk. Fra meg. Jeg som akkurat har funnet deg, du som begynner å finne fram til meg. Finnes det noen fasit? Eller er det meste bare ønsketenking fjernt fra det livet jeg velger å leve og hvordan jeg velger å integrere det vonde som skjer med meg? Jeg er hel. Han kan ikke endre på det. Men jeg vil at du skal bli værende og gjøre den følelsen av helhet enda mer tydelig. Men fundamentet blir aldri så støtt som jeg skulle ønske. Tilgi meg. Tilgi han.

bestått

Dagene har vært fylt med kaotiske følelser, anger, redsel, kramper, kvalme og en ekkel følelse av å være på tur å gå i oppløsning, bli spist av små ekle marker, smålige marker fylt av fordommer og sinne. Sinne mot meg og den jeg er og det jeg gjør. Det røde heftet, tynt og delvis meningsfullt ligger i den svarte posen hele tiden. Jeg vet at den må opp i lyset men livet tillater ikke det. Dagen før ligger jeg sammenkrøket i en rosa sofa på et fellesareal og sover på de røde permene. Tenker at dette går aldri bra. Endelig skal jeg klare å bevise hvor dårlig det kan gå.

Ett minutt før jeg skal inn står hun der og lurer på om jeg ikke skal komme. Jeg ler høyt og lurer på om klokka mi er feil. Neida, bare kom. De smiler velvillig, byr på vann og lurer på om jeg trenger noe å notere på. Jeg har egen blokk men bruker den ikke. De er nysgjerrige og lar meg snakke, forklare, vise med hender, et engasjert ansikt og klar stemme at dette er mitt område. Jeg kan der de bare har vage antagelser. At de vet så lite gir meg poeng, poeng jeg ikke nødvendigvis skjønner at jeg skal ha eller fortjener. Vi ler og de er kritiske, jeg innrømmer min manglende vilje til å formulere skriftlig men forsøker å gjøre det muntlig for dem. Det er dette de tror jeg bør skrive ned; alt som ikke har kommet helt riktig ut, men de innser at jeg kjenner svakhetene like godt som styrkene. Blokken forblir hvit og plutselig er tiden oppbrukt. Utenfor smiler han som har vist meg veien. Vi ler, snakker ferie og unger og så er jeg inne igjen i det varme rommet og en lummer himmel henger lavt over de grønne plenen utenfor det store vinduet. De har vurdert meg og sier at om jeg hadde skrevet det jeg sa så hadde dette vært meget bra. Jeg blir liggende en hårsbredd fra "en meget god prestasjon" som det heter. Jeg spør en gang for sikkerhets skyld, det var det du sa? Det var det hun sa.

Jeg går gjennom parken og kjenner for første gang på lenge at jeg, jeg er stolt av meg selv. Jeg gjennomførte, og jeg gjennomførte på en god måte. Til tross for at livet var grådig og tok vilje og fokus vekk fra å prestere. Og som alltid når en er på riktig side av anstrengelsen så tenker jeg når tilfredsheten har gått over; dette var ikke vanskelig nok. Jeg har internalisert og akseptert stresset og presset. Nå er det blitt en del av livet, historien om meg. Hva kommer nå?

jeg tror

Du forteller ting. Sakte men sikkert suger jeg de til meg og for hver gang det dukker opp noe som ikke passer overens med de andre bitene så kommer tvilen fram. Gnager seg vei. Hver lille inkonsistente bit gir meg gåsehud og jeg skjelver i myke sommernetter, alene. Ligger og klamrer meg til den hvite dyna og lurer på om alt jeg tror på og alt jeg vil skal komme bare er en illusjon, et fata morgang i mitt hode.

Hver gang det kjennes ut som avstanden blir for stor krymper hjertet mitt og forsvinner i brystkassen, fortapt. Når nærheten igjen er gjenopprettet vet jeg hva det vil si å tro. Jeg som ikke tror på noe. Ikke en gang meg selv til tider. Jeg tror på øynene dine som uten ord støtter opp hvert eneste slitne fiber i kroppen min. Hendene dine som mykt rusker meg i håret og ordene som pakker meg omsorgsfullt inn; uansett hva jeg sier, gjør eller føler så finner de meg. Akkurat når jeg trenger det mest. Ikke før og ikke for sent, så langt aldri for sent. Mulige meningsløse fornemmelser og sammentreff blir meningsbærende virkelighet.

Jeg tror dette er livet og at jeg kommer til å blø, søtt og varmt, mykt og samtidig voldsomt; våkne for så å visne, igjen og igjen. Uke etter uke, år etter år. Alene, sammen, med deg. Eller kanskje ikke? Jeg tror.

valg

Kanskje er det fordi jeg vet at noe har skjedd at jeg svelger den store pillen dagen etterpå? Ikke skjønner jeg hvorfor det skjedde, hva som fikk deg til å ikke tenke, bare gi, alt det du hadde. Heller skjønner jeg ikke min manglende reaksjon. Jeg husker bare den myke følelsen av å nesten være hinsides alt uten å helt klare å komme dit fordi da ville jeg mistet deg noen få sekunder. Det generøse blikket ditt, omsorgen i det. Munnen din som så mykt visker ut strengheten i ansiktet ditt, den som angivelig skal være der men som jeg ikke klarer å se. Alt jeg kan huske er de innstendige hendene dine som holder mine, ordene dine, tårene som noen ganger kommer og blikket ditt som konstant hviler på meg bak nedslåtte øyelokk. Ansiktet ditt som gjennomgår en total forandring når vår velvilje, våre myke, varme kropper møtes.

Kroppen min dras inn i en tåkeheim, søvnene forstyrres og jeg driver hvileløst. Du er der ute, ett eller annet sted og jeg strekker ut ivrige armer, prøver å dra deg inntil meg. Jeg kjenner hvordan skamrødmen brer seg jo større biter jeg får tak i. Du smiler og jeg skjuler som best jeg kan det jeg føler er grådighet av en annen verden, skjuler redselen for å ikke klare og holde deg fast, smiler og lar alt jeg rommer av godhet få ligge utenpå sånn at du skal kjenne varmen og trekke nærmere. Med tilfredshet ser jeg at du finner den runde magen min, varmer deg, smiler; drømmende.

Kvalmen finner seg til rette. Kveler all matlyst og det er kun deg jeg vil ha. Jeg må innse at hele meg vil ha deg, desperat. At jeg ikke har klart å beskytte meg og at konsekvensene er valg jeg aldri har villet ta. Hun sitter der med hodet på skakke, det blonde håret kiler skuldrene hennes og den lille, struttende femmåneders magen får meg til å se i veggen, ikke lytte, ikke tenke, ikke føle. Hun fyller inn skjemaer, formaliteter; datoer, telefonnumre, adresse, før og nå, men sørger for å gi meg tid, tid til å tenke, tid til å handle, tid til å sitte stille, tid til å få fortsette å være den jeg er. Uten at jeg griper sjansen. Valget ble tatt for lenge siden og jeg, jeg skal ta konsekvensen av det. Umulig skal bli mulig og jeg aner ikke hvordan det skal forklares, gjenfortelles eller overleves.

Det renner sakte ut i ingenting, takknemligheten min er ubeskrivelig. Like før jeg når bygget med de blanke glassflatene smeller det og et kraftig lyn lyser opp den svarte asfalterte korridoren mellom sterile bygninger som er forsøkt varmet opp med myke trepaneler. Regnet høljer ned mens jeg tekster en siste melding før jeg går inn i katakomben med et hjerte som banker nervøst. Sola skinner og himmelen er knallblå når jeg kommer ut. Jeg graver fram den røde, tynne boken fra veska og leser egenskrevne ord, nøytrale og fjerne, og tenker at noen har tatt hånd om meg denne gangen også. Neste gang, det skal aldri bli en nesten gang.

bortskjemt

Energien din overrasker meg hver gang. Hvor lynraskt du reagerer når du kjenner den myke rumpa mi mot den stramme magen din i søvne; på tre sekunder våkner du og er oppå meg. Du spør ikke, bare trenger dypt inn i meg og stønner svakt i halvsøvne. Når jeg streifer deg foran vinduet; du står der med en sigarett og fanger meg med en sterk arme og tar meg bakfra; alle naboene kan høre de svake lydene fra meg der jeg klamrer meg til vinduskarmen, sigaretten treffer den tynne huden i bakhodet mitt, det hveser i svidd hår men ingen av oss enser det. Når jeg løfter beinet for å omfavne deg med dem og trekke deg inntil meg ser du kjønnet mitt og før jeg rekker å tenke meg om er skjørtet oppe rundt hoftene og hodet ditt og den alvorlige munnen har funnet veien mellom beina mine.

Hver gang vet jeg at jeg kommer til å begynne med å være rasende. Fordi du er fraværende. Fordi du sier noe jeg ikke vil høre; lag mat til meg, gjør en bedre jobb i senga, jeg sier bare det som er sant, jeg tror ikke på kjærlighet mellom mann og kvinne, er du en god mor, gi meg en øl, jeg går, for seint, jeg gidder ikke være med deg nå. Hver gang er det første jeg gjør å bare nesten åpne døra for deg, vise at jeg har masse motstand i meg. Så sier jeg at du er uforskammet og at jeg er sint på deg.

Jeg vet at når du smiler og munnen din treffer min så lar jeg det være alt som betyr noe. Jeg vet at jeg ikke må være med deg, at det er noe jeg velger. At du på langt nær har den respekten jeg så gjerne så du skulle hatt. Og tenker at jeg sitter i glasshus med tanke på respekt. At du trenger meg og jeg trenger deg får lov til å overskygge begges redsel for å måtte være der for noen og gi ord og bruke vilje til å bli. At du kommer med et alvorlig blikk og legger sjela i hoftearbeidet og klarer å holde meg fast på hoftene dine når du står oppreist er alt som betyr noe. Sånt varer sjelden. Jeg føler meg bortskjemt.

når?

Det er så mange ting å tenke på. Når er jeg for streng og umedgjørlig? Når skal jeg be om unnskyldning? Når snakker jeg for mye? Når innrømmer jeg for lite? Når jobber jeg for lite? Når engasjerer jeg meg for mye? Når er jeg for feig og lar være å si hva jeg vil? Når godtar jeg for mye dritt? Når gir jeg for mye? Når lyver jeg? Når er jeg for ærlig? Når spiser jeg for lite? Når puler jeg for mye? Når puler jeg for mange? Når drikker jeg for mye? Når drikker jeg med feil mennesker? Når er jeg for ettergivende med ungene? Når bryr jeg meg for lite? Når er jeg for fjern og utilgjengelig? Når er jeg for intim og privat? Når bryr jeg meg for mye? Når gråter jeg for lite? Når bitcher jeg for mye? Når er en løgn hvit? Når juger jeg virkelig? Når har jeg for mye lyst på han? Når er det på tide å stoppe? Når skal jeg gi alt? Når skal jeg si at du får lov? Når er grensene nådd; mine, dine, våre, alle andres? Jeg vet ikke og det skremmer meg samtidig som det føles så trygt.

motstand

Jeg vet ikke hva det er, men det syns. Eller føles det når de kommer for nært? De ser på meg; øynene brenner, hendene tar tak i meg og drar meg inntil. Småbypiken i meg med "lett på tråden" på en liten krøllete papirlapp i jakkelomma trekker seg litt bort, men ikke langt nok til at de ikke kjenner at det er der. Noe varmt,lett desperat, tilgivende og avventede. Desperat er forresten småbypikens ord, ikke mitt. Jeg står alene inne på det flislagte toalettet og ser meg i speilet, letter etter spor. Spor av skam? Det burde kanskje vært der? Jeg ser han når jeg kommer fra toalettet, hans sitter i et hjørn og ser rolig ut i ingeting. Jeg stopper opp og smiler. Her sitter du i et hjørne og bare er vakker. Jeg skal til å gå videre men hånda hans ligger fast rundt håndleddet mitt og jeg blir dratt inn mot bordet. Sett deg...

Jeg blir flat i stemmen. Jeg dytter han bort og nekter å tilby munnen min. Telefonene ringte få minutter etter at vi kom inn døra og plutselig kom jeg på den krøllete lappen i jakkelomma og ble i tvil. Når jeg skjønner at han tror jeg flagrer rundt uten mål og mening og at han bare er et flyktig stoppested, en blomst av mange å hvile litt på kjenner jeg at fornuften på nytt leter etter skammen. For stemmen i telefonen trodde det motsatte, at jeg kunne bli hans. Det er en for mye i dette bildet til at jeg føler meg ren, ærlig og dydig. Som om det var det som ga mening. Han bare sitter der, bakoverlent med et uleselig blikk, ser rolig på meg og ignorerer alle ordene mine. Han har kjent for lenge siden på ilden i meg og vet at den kommer til å overvinne småbypikens nevrotiske og skyldbetyngede ordremser. Han sier at han går og legger seg, jeg sier at kanskje burde han gå, hvem er tjent med en sur kvinne som bare dytter og hveser. Han trekker på skuldrene; jeg er her. Nå; jeg legger meg.

Jeg legger meg lengst inntil veggen; tror at han ikke skjønner eller vet men jeg har avslørt meg ved bare å komme inn i rommet. Hvesingen og ordene er bare en fasade av dårlig skjult samvittighet eller kanskje redsel for at det er som de sier, jo flere du deler deg med jo mindre verdt blir du. Han tar tak rundt livet mitt og drar meg inntil seg. Jeg sparker og slår, dytter han bort og ber hams slippe meg, kjenner at det gjør godt å få ut aggresjonen. Jeg planter føttene mot brystkassen hans og prøver å skyve han bort. Han er seig og sterk og med rolige bevegelser holder han meg litt unna mens sinnet mitt til slutt oppløser avstanden og han har meg, myk og tett inntil han; smilende og våt.

Litt over ett døgn etterpå er han tilbake. Han har igjen bestemt seg for hva han vil og ignorert at jeg har sagt han må gå til slutt. Han ser på meg, tar armene rundt meg og igjen har han vunnet. Jeg vil ha deg. Jeg har savnet deg. Klokken tre på natten våkner han når jeg smyger meg forsiktig under dyna, den store hånda tar et fast grep om hofta mi og han presser seg inn bakfra. Jeg mister pusten og aner fremdeles ikke hvorfor vi er her, han og jeg. Bare at vi er og at jeg vil det og at motstanden i meg er enorm. Kanskje nettopp derfor?

kjerringknute

Hodet er overfylt. Jeg er på vei ned på t-banen og skjønner ikke før det er for seint at jeg har glemt noe jeg trenger hjemme. Jeg orker ikke snu, jeg innbiller meg at jeg er nærmere den rene, lyse bordflaten og den grønne lampa enn hjemme. Jeg har lurt litt på det, hva det er med de grønne lampene på biblioteker? Grønn er en beroligende farge men jeg har ikke merket noe effekt av den grønne skjermen enda. Nervene har vibrert under en vinterblek hud i ukesvis, innvendig skjelver jeg. Øynenen min er glassaktige og fjerne uansett hvor jeg er, det er alltid en eller annen interessant tanke som kommer kastet over meg, når jeg sitter på t-banen, kjøper wienerbrød til frokost eller prøver å sove uten at jeg har overskudd til å fange den i ord på notatblokka som jeg alltid har i veska eller ved senga. Om morgene blir alle inntrykk fra dagen før gjort om til små traumatiske scenarioer som får meg til å våken med et rykk etter en times slumring. Hver dag skal jeg stå opp tidlig og hver dag tar det en time å komme ut av senga.

På t-banestasjonen sitter jeg stille på benken og ser på reklamen som ruller over tavlene midt mellom sporene. Lufta er kjølig her nede, oppe i lyset er det sommervarmt. En gammel mann sitter ved siden av meg i korte shorts, hvite knestrømper og slitte joggesko. Han hopper på samme bane som meg og skal sikkert i marka. Jeg tenker at antrekket var merkelig. Knestrømper, det er noe virkelig gammelmodig over det, nesten førkrigs men så var vel han det også. På banen setter jeg meg ved vinduet. Kvinnen rett foran meg har istykkerslåtte negler malt i en varm oransje tone. Ansiktet er fullt av betente sår og byller, huden er grålig. Jeg liker den militærgrønne jakka og tenker at hun antageligvis er narkoman. Og syk. Hun hopper av på Stortinget og forsvinner opp trappa. Rett overfor meg sitter en ung jente med technomusikk på øret, så høyt at det kan høres flere rader nedover i vogna. Foten min rister, følger rytmen.

En time seinere når jeg er hjemom for å hente det jeg glemte legger jeg merke til små flekker på gulvet, flekker av skitt der ungene har sølt vann og så tråkket i det med sko. Det blir ikke vasket med det første tenker jeg resignert. På vei hjem fikk jeg kjøpt noe å spise men ler inni meg når jeg oppdager at jeg snakker med meg selv. Ikke for at jeg snakker med meg selv men for hva jeg sier. "Jeg foretrekker wienerbrød uten majones." Jeg finner ikke ord og hjernen leter fram noe som ligner det jeg skulle sagt; melis. Jeg stikker innom Vinmonopolet, jeg har fått lønn og kan sikkert bruke litt uten å tenke for mye over det. Men jeg orker ikke å spørre noen om å finne en god hvitvin eller rosévin eller hva som helst som kan drikkes avkjølt. Selv om det er tomt i butikken og det kommer en dame jeg ikke ser på engang og spør om jeg trenger hjelp. Jeg rusler rundt blandt alle flaskene og går ut uten noe. Jeg prøver noen kjoler på nabobutikken og oppdager like før jeg er på tur ut av prøverommet at jeg har glemt å ta på meg min egen kjole igjen og er på vei ut i forretningen i bare underkjolen med veska over skuldra.

På kvelden ned til byen med trikken fjerner jeg ikke øreproppene før jeg er på Adamstuen. Jeg kvepper til for alle lydene eksploderer i øregangen; det virker som de treffer meg fysisk og jeg krymper meg. Jeg okkuperer to seter fordi alle bøkene tar så stor plass. En tekstmelding tikker inn, han er fem til ti minutter forsinket, jeg er fem minutter for tidlig ute. Når han sier ti så betyr det tjue.

Jeg finner et sted å sitte i den varme ettermiddagsola, helt inntil den hvite veggen og kan se ned på den engelske hagen foran huset; jeg føler meg alene. Jeg ser med jevne mellomrom demonstrativt mot hushjørnet og trappa sånn at alle som står og venter på et sted å sitte skjønner at jeg ikke har tenkt å ta opp et stort bord alene. Jeg noterer forslag til struktur og viktige spørsmål i forhold til å finne en rød tråd på store irrgrønne post-itlapper som jeg legger i den røde tøyposen som har blitt veske de siste ukene; den rommer mye. Jeg bestiller til slutt en øl for å ha noe å holde i. Se ut som jeg ikke bare sitter her og opptar plass. Han kommer og plutselig er min latter og stemme en del av bråket. Det lett flakkende blikket mitt, følelsen av at jeg gjør noe annet enn jeg burde gjort; lest og skrevet, alt er borte og jeg smelter sakte inn i dagen og blir nærværende igjen. Jeg forteller historier, den ene mer fantastisk enn den andre. Men alle er sanne. Han ler og snakker om skolekorps og feriereiser og sier at det ikke helt kommer opp mot det jeg har å fortelle. Det er ikke før vi er på vei opp gata; han følger meg hjem, at jeg spør. Ber han fortelle historien sin, den fantastiske og som ingen ville trodd på, bare jeg. Han vegrer. Jeg hvisker i øret hans at han ikke slipper unna, at han må fortelle den en annen gang og at det er før sommeren er over og han har reist. Han nikker. Vet at jeg er den eneste som kommer til å be han om å formulere de forbudte tankene og forsvare valgene sine. Han trenger at jeg er der og lar han få være litt mer av det han kan være uten å bli dømt for hardt. Jeg tenker at det er synd at historien ikke handler om meg. Ikke for det, ingen har sagt at det toget har gått. Men vi later som i alle fall, det har vi gjort så lenge vi har kjent hverandre. Vi skilles ved den røde døra, han sykler mot vest og jeg tar oppvasken for tre dager til lyden av et godstog som passerer sakte. Det er natt og jeg må nok en gang prøve å finne søvnen, la hodet få unnslippe den absurde virkeligheten, den som mest av alt ligner en drøm fordi jeg føler meg løsrevet fra alt og fordi jeg har en følelse av at jeg kan glemme hvordan og hvorfor når som helst og aldri komme på det igjen eller skjønne hva som skjedde; hva som gikk galt. Eller bra for den skas skyld. For det kommer som oftest noe godt ut av alt. Jeg tror ikke på det egentlig men erfaring tilsier det. Da er det litt merkelig å ikke tro, er det ikke? Jeg tror det blir nok en urolig natt. Og nok en dag i morgen med hender som skjelver umerkelig og kjerringknuter i brystregionen som må løses opp med en øl på slutten av dagen. Tenk om noen kunne fortalt meg hva som skal til? Hva som skal til for å bli ferdig. Jeg er sliten av å være konstant overveldet.

stina nordenstam - dynamite

The film they show is
Sad and boring
The morning shot from a diving bell

Forgetting you is like
Breathing water
There's got to be a better way

Dynamite
A thing you said once
Made me wonder
What can go away as fast as love

First the light
And then the thunder
I've been up all night and I got it now

Dynamite

All day i
Did things slowly
Walked in circles round your home

I had something to add
To the things you showed me
I've got it here underneath my coat

Dynamite

stina nordenstam - fynamite

The film they show is
Sad and boring
The morning shot from a diving bell

Forgetting you is like
Breathing water
There�s got to be a better way

Dynamite
A thing you said once
Made me wonder
What can go away as fast as love

First the light
And then the thunder
I�ve been up all night and I got it now

Dynamite

All day i
Did things slowly
Walked in circles round your home

I had something to add
To the things you showed me
I�ve got it here underneath my coat

Dynamite

marihøne

Jeg tråkket på en marihøne i dag. Med vilje. Den kravlet sakte rundt i morgensola på en brostein da jeg var på vei og skulle hente noen utskrifter. Jeg innbiller meg at hadde det ikke vært for fuglesangen fra buskene som omkranser de store plenene rundt gangstien så ville jeg hørt det knase i det rød, sprø skallet når jeg med nette ballerinasko knuste den med skotuppen; grundig.

På nett ser jeg at Støre har sendt hemmelige smser. En annen avis skal ha nettdebatt og temaet er: "Er dette et monster?" Den som bommer på hvem den diskusjonen skal handle om mister statsborgerskapet. Jeg er skuffet, jeg ville beholdt mitt med god margin. Det står ingen ting om monster på forsiden av Klassekampen nede i kiosken så de får mine femten kroner i dag. Jeg står over juice med koriander og tar avisen og går ut.

Jeg vegrer meg for å gå tilbake til bøkene, de lite relevante artiklene skrevet ut fra nettet og vannflaska som jeg sysn lukter svakt av kattepiss; det har vært vann smakssatt med sitrus i den. Hodet mitt er tomt og jeg inntar en frokost det står respekt av: Et wienderbrød og en brownie. Vis meg noen som kan gjøre det etter meg. Hadde jeg giddet å stå i kø skulle jeg drukket søt te med melk i tillegg.

Gamle menn som jeg husker fra femten år tilbake i tid humper forbi med jevne mellomrom der jeg sitter. Jeg skvetter hver gang jeg ser disse urgamle ansamlingene med kunnskap. Kunnskap er visstnok livseleksir så godt som noe. Jeg leste en gang at lærere lever lengst. Det er straffen for å håndtere gud og hvermanns drittunger i årevis; en lang pensjonsalder med tid til gjennomleve diverse traumer som man sikkert har ervervet seg gjennom en lang yrkeskarriere; påført en av borskjemte protegéer som truer med å drite i alt som har med kunnskap å gjøre mens de fikler med iPoden, blåser rosa tyggegummibobler og spytter uavbrutt over skuldra.

Benken gnager; rumpa er sikkert stripete; rumpa ingen skal få se i dag, ikke på lenge. Det skjer neppe noe om jeg blir her ute og lar den kjølige vårlufta blåse bort hver eneste fornuftige tanke som måtte presse seg på mens den løfter mykt på den svarte, gjennomsiktige kjolen. Motvillig går jeg over plassen og inn døra i den store, blanke glassfasaden. Jeg er kald og lurer på hvor mye mat en kan spise og hvor høyt en kan snakke i mobilen på et sted der det står mat og mobiler forbudt overalt? Jeg stapper øreproppene i ørene og kan snart bare høre min egen pust.

Og forresten. Jeg tråkket ikke på den marihønen. Jeg gikk rundt den. Ingen tråkker på marihøner. Ikke før vi får mordermarihøner. Da skal du se det blir mer aksept for ekstreme virkemidler.

edderkoppspinn

Judy Collins & Leonard Cohen - Suzanne

Suzanne takes you down to her place near the river
You can hear the boats go by
You can spend the night beside her
And you know that she's half crazy
But that's why you want to be there
And she feeds you tea and oranges
That come all the way from China
And just when you mean to tell her
That you have no love to give her
Then she gets you on her wavelength
And she lets the river answer
That you've always been her lover
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that she will trust you
For you've touched her perfect body with your mind.
And Jesus was a sailor
When he walked upon the water
And he spent a long time watching
From his lonely wooden tower
And when he knew for certain
Only drowning men could see him
He said "All men will be sailors then
Until the sea shall free them"
But he himself was broken
Long before the sky would open
Forsaken, almost human
He sank beneath your wisdom like a stone
And you want to travel with him
And you want to travel blind
And you think maybe you'll trust him
For he's touched your perfect body with his mind.




Now Suzanne takes your hand
And she leads you to the river
She is wearing rags and feathers
From Salvation Army counters
And the sun pours down like honey
On our lady of the harbour
And she shows you where to look
Among the garbage and the flowers
There are heroes in the seaweed
There are children in the morning
They are leaning out for love
And they will lean that way forever
While Suzanne holds the mirror
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that you can trust her
For she's touched your perfect body with her mind.



Den myke stemmen din treffer meg midt i magen, sangen er fra en gang for lenge siden da jeg ikke visste hvem du var og jeg tørker diskret bort en tåre i øyekroken. Og tenker trist at relasjoner består av edderkoppspinn, perfekte og symmetriske og når etterhvert ordene blir fanget i de fine maskene så blir det en gravhaug over gode intensjoner, inntørkede insektkadaver er spredt som små perler lik alle ordene som gjør sitt; forsøpler det skjøre bilde en har av noe vakkert, noe som er spesielt mellom to mennesker; deg og meg. Det blir midnatt og eventyrets Askepott som er deg og ikke meg må gå. Like før du går sier du noe som får hele nettet til å briste. Ord fulle av mistillit og unnskyldninger for å slippe og ta ansvar, si det som det er. Jeg undertrykker det røde raseriet som pipler fram fra langt nedi magen og får deg til å si høyt det du ikke egentlig vil eller tør. Jeg kjenner meg lettet men også trist og så uendelig sviktet og trampet på. For igjen snakker jeg for døve ører og en steil rygg som sjangler vekk fra meg. Akerselva er høylydt, jeg plukker kronblad for kronblad av en champagnefarget rose og slipper ned i den svarte elva som har det travelt med å nå fjorden, hun hadde fjernet alle tornene før hun ga den til meg, akkurat som jeg ikke har vist deg mine torner. Når jeg våkner dagen etterpå har jeg vondt i nakken; jeg har ligget på den røde rosa som var festet i hestehalen min. Jeg har skrevet et brev som aldri skal sendes og har begynt med hjerterengjøring. Pakket inn den sitrende og smertefulle følelsen du ga meg i fine minner; prøvd å finne en plass å ha det uten at det står i veien for dagene som kommer. Jeg har sendt deg kortversjonen som du ikke kommer til å svare på. Du skal bare være med meg som et vagt og mykt minne, en flik av lykke og begjær som kan nytes i stille øyblikk over en kopp te når seinsommeren har varmet opp asfalten og lyden av munnspillet ditt har gått seg vill i minnebanken min.

kaffistova

Før, da jeg var liten, da gikk gamlingene på Kaffistova og tok seg en kopp kaffe og vaffel med geitost. De satt og prata om været og ungene og barnebarna, så ned på gata og torget, bilene som kom med ferga, tygde litt på stillheta og samlet smuler i servietten. I dag satt jeg på kaffebar. Ikke av det mest trendy slaget men allikevel et sted der kaffe for det meste serveres i glass eller miniatyrkopper med fancye navn og menyen består av hurtigmat fra diverse verdesnhjørner. Opp trappa kom en gammel krok, seig i bevegelsene med en kåpe i grått som innhyllet en lett utflytende kropp. På stive legger inntok hun lokalet, så seg rundt og fant et bord lengst inn. Barkrakker er ikke for alle. Omgitt av menn med bærbar, familier med barn og enslige, surmulende, ineffektive kvinner som meg. Vi som vet at te på kaffebar bare er en unnskyldning for å slippe og tenke strukturert om strukturer under en varm afrikansk sol. Hun går til disken og ber om kaffe. Ehe, vanlig kaffe? Gutten med håret er ung og søt og gir henne en kopp. Vafler, før fikk man vafler på kafé. Han smiler stort og sier at den steker han mens hun venter, femten kroner. Hun lurer på om de tilfeldigvis har geitost. Det har han ikke dessverre. Hun ler og tar koppen og går til bordet og venter på at en varm vaffel skal kunne nytes med kaffen. Jeg må smile, verden er fortsatt den samme om enn i en litt annen innpakning. Jeg tømmer glasset med te og går ut i regnværet.

aldri

Merkene på innsiden av låret og på rumpa sier sitt. Jeg blør fremdeles når kvelden kommer, friskt, rødt blod blir til små røde roser på toalettpairet fra en liten rift i mellomkjøttet. Det ser mye verre ut den det virkelig var. Det gjør vondt men alt jeg klarer å tenke på er han. Han jeg ønsker jeg aldri hadde møtt.
...
Du må virkelig gå nå. Jeg må sove, om så bare i ti minutter. Jeg må ut om en time igjen. Jeg ser på han og smiler. Jeg har trukket ullpleddet over meg og hviler hodet mot den brune fløyelen. Han ligger bak meg med bare t-skjorta på. Spør om jeg vil han skal ta meg. Nå. Jeg sier nei. Jeg orker ikke. Ikke at det hadde hatt noen betyding, jeg er fascinert men ikke på noen måte betatt og fanget, slik han klarte. Poenget er at jeg ikke orker flere menn som vrir seg i dårlig samvittighet. Det gir meg ufortjent dårlig samvittighet. Jeg har andre ting å bekymre meg for enn andre menns kvaler for deres eget utesvevende sexliv eventuelt manglende evne til å si stopp. Det er det jeg sier til meg selv. Egentlig falt han bare igjennom, han gjorde meg trist og nok en gang mer oppmerksom på hva han fikk meg til å føle. Han som er glad for at jeg tenker på han og sier det. Han som ikke vil si det samme til meg. Det føltes veldig endelig, der på sofaen, med en annen en tidlig søndag morgen. Stillheten som han møter meg med.
...
Han har skjønt at jeg ikke vil og det virker som det høyner motivasjonen. Han trygler og ber. Jeg sier nei. Det er da han spør. Om jeg tror jeg kunne vært sammen med en som har en penis som hans. Jeg krymper meg. Ikke skjønner jeg helt hva det er han sikter til heller. Han er ikke noe mindre utstyrt enn en del andre menn jeg har møtt. Om han og jeg ville fått nok ut av den vet jeg jo ikke siden jeg har valgt å legge beina i kors eller i alle fall sagt at jeg orker ikke å bli penetret, få han så nært selv om jeg innerst inne vet at det ikke skiller seg mye fra den nærheten jeg faktisk tillater. Han blir bare underligere og underligere; denne trangen til å tilbe det overfaldiske verbalt, han prøver så hardt å bli sett og i frustrasjon og mangel på evne til å vurdere sin egen stryke kolliderer han hardt og brutalt med kroppen min gang på gang. Jeg klarer ikke å tyde han på noe som helst vis. Jeg ber han stille om å være forsiktg, det gjør vondt. Han ser lenge på meg før han kysser meg mykt på panna. Jeg ser for meg at han i et gitt tilfelle der han ble provosert ville kunne brukt tvang; slått og tatt det han ville ha. Det skremmer meg ikke, det er bare en observasjon. Jeg har et mykt smil om munnen og prøver å forstå hva han sier. Han snakker uavbrutt men det virker som at det begrensede vokabularet ikke strekker til for å forklare hva han føler og mener. Det lukter godt av de tynne flettene som henger ned i ansiktet mitt når han kysser meg.
...
Kan jeg få se deg naken? Kan du kle av deg? Jeg drar av kjolen og undertøyet og står naken foran han. Morgenlyset er grått og han sitter på sofaen og ser på meg med et smil rundt munnen; den våte munnen som nesten kjennes litt for åpen ut når han kysser meg. Han drar meg ned i sofaen og huden min lyser hvit mot det mørkebrune trekket. Han sprer beina mine, spytter i hånda og stikker fingrene dypt inn i meg; hardt. Han slikker meg forsiktig mens han ser opp på ansiktet mitt. Du er pen! Jeg ber han være stille. Han fortsetter å kommentere; si at han liker hver eneste millimeter. Det føles underlig å bli det fortalt. Jeg foretrekker å lese det ut av trykket fra kroppen som ligger naken mot min, ikke høre det. Jeg er overbevist om at han lyver. Han sitter og vrir seg på sofaen. Munnen min er hoven og rød, han ser på den med et sultent blikk men noe holder han tilbake. Jeg er gift sier han raskt. Jeg kjenner at de tre ordene ødelegger noe av den merkelige motivasjonene jeg hadde til å la han utforske kroppen min på den vekselsvis smertefulle og våte, myke måten
...
Jeg har sett han før. Han er betatt av den myke og smilende piken ved siden av meg. Godt mulig at jeg bare vil ha lyst på noen siden han ikke er her. At jeg vil at noen skal overdøve det jeg tror jeg føler for han. For jeg tror at om jeg bestemmer meg for å glemme så er det gjort. Jeg kan gå videre uten å se meg tilbake, bare vente til neste gang noen fanger meg med blikket, smilet og hendene; varsomt men bestemt. Så jeg fester meg ved han som vil ha henne i rødt. Hun er ikke tilgjenglig og han er uansett ikke i nærheten av å kunne få henne uansett status hun påberoper seg. Jeg sier til meg selv at jeg skal holde meg unna han, han er ikke ute etter meg og jeg gidder ikke være andrevalget. Noe jeg vet at jeg fort kan komme til å bli. Jeg har god teft på sånt. Og å holde seg unna glemmes raskt når han plasserer et vått kyss i nakken min etter å ha slått meg i håndbak, uten å ha tatt alt for mye i. Og i tillegg ha sagt en masse sjåvenistisk tull som ville fått varsellampene til å lyse hos enhver kvinne med repsekt for seg selv. Tror jeg noen av mine mer fornuftige venninner ville sagt. Jeg velger å se det interessante i hans tilbøyelighet til å svakeliggjøre kvinner, objektifisere ved å konstant påpeke hva han syns er pent; munnen min, øynene, brystene, rumpa. Og jeg ser på han og innrømmer smilende at jeg vet hvem han er, han har nydelig hår.

tom waits - coney island baby

Every night she comes
To take me out to dreamland
When I'm with her, I'm the richest
Man in the town
She's a rose, she's the pearl
She's the spin on my world
All the stars make their
wishes on her eyes
She's my Coney Island Baby
She's my Coney Island Girl
She's a princess in a red dress
She's the moon in the mist to me
She's my Coney Island Baby
She's my Coney Island Girl

Hvis ikke dette er noe av det peneste noen kan si om en pike og på en aldeles betagende måte så vet ikke jeg. Jeg vil være noens Coney Island Girl.


...snikblogging kalles dette...

fortsettelse

Det brenner under føttene. Det er lenge siden jeg har vært så varm så seint på kvelden. Vanligvis må jeg ta en dusj før jeg sovner fodi jeg er så kald på føtten at jeg ikke klarer å sove. Men ikke i dag. I dag gikk jeg barbeint. Føtter slitne og trøtte av å være pakket inn i store, svette vintersko ble massert av den kalde, ruglete asfalten. Å stå stille gjorde vondt inn til beinet men så lenge jeg gikk føltes det bare deilig befriende. Det ga håp om en sommer der en vag men tyngende bekymring som har fulgt meg i årevis kommer til å være borte. På iskalde fortau kjente jeg på fortsettelsen. Det var en god følelse. Jeg skal prøve å huske den gode følelsen av å gå hjem på kalde fortau i skumringen, barbeint og lattermild, når jeg sitter og svetter over avsnitt med ord og begreper jeg knapt klarer å fatte fordi alt har blitt så fjernt og ubegripelig for meg de siste årene. Det vil være liv etter at ordene er skrevet og forhåpentligvis vurdert. Kanskje ikke så mye mer annerledes enn nå, men noe vil ha forandret seg. Noe. Det prikker så deilig...

trøst! nå!

Jeg sitter og ser ut av skitne vinduer mens jeg tenker store tanker. Du vet, sånne tanker som virker for store for hodet av og til. Og da mener jeg ikke livet og døden og kjærligheten. Jeg tenker politiske strukturer; jeg leser om de facto stater, prøver å fordøye årstall og fakta som jeg har lest hundre ganger før. Jeg kjenner igjen alt men å være spesifikk ned på årstall føles bare ekkelt og galt, ikke meg, vanskelig og uoppnåelig. Egentlig bør jeg skrive, skrive ned alt jeg tenker rundt det som allered er på papiret. Jeg har nemlig en struktur på papiret også, en plan, en årgangsplan faktisk, den har vært der lenge. Men jeg syns bare jeg gjentar meg selv. Og jeg orker knapt lese det som allerede er der. Jeg rødmer når jeg har lest meg gjennom et par avsnitt og fortsetter å se ut av vinduet, ned på brosteinene og alle vinduene som skjuler flittige og flinke mennesker som har hoder som rommer store tanker, og fremdeles mener jeg ikke livet, døden og kjærligheten. Det går i horisontale og vertikale nettverk og maktdeling fra min utkikkspost, og litt Hotmail og Facebook. Men bare litt av sistnevnte. Halvparten av tiden kjenner jeg at jeg krymper meg fordi noen kommer til å se at jeg ikke helt vet hvor jeg skal med dette her. Tro meg, det vet jeg godt. Når har gitt opp de store tankene og litt senere står på Clas Ohlsson og skal finne noe som tørker fort i fuktige omgivelser er det en lettelse å kjenne at alt jeg kan tenke på er at jeg vil ha et kyss. Nå. Med en gang. Et mykt et som ikke forholder seg til horisontalt og vertikalt på noe som helst vis og som er helt upolitisk og udemokratisk, bare til meg.

pauseblogging

Hva blogger en om når en ikke blogger? Hvordan havnet de som bare suser forbi inn på siden min:

Følgende søk finner jeg hos meg i det siste:

"Høye hæler" drita - Det fungerer sjelden bra og i følge bloggen var jeg drita en gang på nittitallet. Det kan stemme det, tidlig nittitall om jeg må få presisere

jeg velger meg april

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson

I forgårs var det en som sa til meg at jeg hadde veldig "kissable lips". Jeg tror han var anarkist uten at det har noe å si for hans observasjon om at jeg har lepper som er lagd for å kysses. Det plaskregner ute og jeg klarer ikke å huske helt når jeg ble kysset ordentlig sist, på den ureserverte måten, uten dårlig samvittighet, åpent og mykt, nærværende og generøst. Anarkisten turte ikke. For jeg var nok både større og sterkere enn han, han visste det godt. Men jeg kunne godt tenkt meg å bli kysset, anarkist eller ei. For jeg er lagd for å kysses, munnene min har sin misjon.

Jeg får ikke skrevet så mye her nå, men hvorfor ikke lese det jeg skrev i april i fjor? Jeg syns det duger fint enda.

pipetobakk og andre små katastrofer

Hver gang blikkene vår møtes smiler jeg for så å snu meg bort, liksom for å demonstrere at jeg skjønner premissene, at jeg ikke må presse meg for nært. Du har ikke sagt så mye om hvorfor men latt min overaktive hjerne tolke og sett at jeg helt uten videre prøver å respektere avstanden du ønsker, den absurde avstanden det kan være mellom to som med jevne mellomrom faller skjelvende og betingelsesløst inn i armene på hverandre, to som sitter helt stille i trygg gjennkjennelse i måte å ta livet fatt på. Jeg vet at du vet. At jeg ikke kan hjelpe for at jeg vil gi deg hva det skal være inkludert avstanden som du ønsker og som jeg vet innerst inne kommer til å bli for tung å bære, i morgen eller om noen uker eller kanskje år? Selv tror jeg at jeg vet at du kommer til meg mot bedre viten, av tvang og omtenksomhet.

Du tangerer meg lett og fjerner hånden min hvis jeg kommer for nært, du lar alle andre klamre seg fast, du føler med, trøster og er der med hele deg. Jeg prøver å passe på meg selv men alt jeg har drukket får meg til å føle meg avstumpet; uten omtanke og vilje til å ta hensyn. Jeg småkrangler med nomaden fordi han surrer og går som en trekkoppbil uten stans, hva har du tatt? Han sa noe om å pule i sted men påstår etterpå at jeg sa det, jeg sier aldri pule, jeg skriver det bare, av og til. Øynene flakker, han smiler mens han kjefter. Han nekter å lytte. For jeg sier at jeg beklager, at ingen kan vite noe om noen men at når du er så mye som han og ikke sier hvorfor så står alle fritt til å anta. Ikke dømme, men anta. Beklager, beklager, beklager. Tiraden stilner. Ok. Ok. Jeg sklir videre i det store, kalde rommet, halvtomt med helfulle mennesker, lytter til hun som har tatt en abort og som knapt kan stå, trøster, nikker, sier meg enig, aldri undervurder hva du føler og kommer til å føle. Du står paralelt og diskuterer med hele kroppen. Noen evigheter senere sitter jeg på en krakk og dytter ølen som har samlet seg på bordet over kanten mens jeg tar bilde etter bilde av den gule væsken som sildrer ned. Ikke vær så jævla kunstnerisk! Med mobilkameraet? Tuller du? Håret mitt lukter av øl etter å ha gått med skvulpende ølglass over hodet over gulvet som tidligere myldret av folk. I øyekroken er huden stiv fra tårer. Den svartkledde stod der plutselig og røkte pipetobakk, jeg smilte henført først før jeg kjente at tårene begynte å sile. To ganger måtte jeg gå og jeg sa ingenting til deg om at innsiden min ble vrengt ut og at jeg trengte at du holdt meg og så meg bare litt.

Natta blir sakte til dag, du er der, men jeg er alene igjen. Han som er på tur å sovne i stolen ser på meg med store triste øyne, jeg liker at han ser på meg på den måten. Uten ord men blå i blikket. Fornuften er sliten, kroppen begynner å komme til sans og samling, sier at jeg må stoppe opp, se meg rundt og så komme meg bort før jeg ikke klarer å være mitt beste lengre. Jeg holder ikke til døra engang og ber deg følge med, med baktanker og begjær som sprenger seg vei. Jeg ber om å bli holdt og får en skyllebøtte i retur, det føles i alle fall sånn. Jeg smiler tappert og avbryter deg, sier at jeg vet, at jeg husker, at det ikke gjør noe, at jeg må gå, at jeg skal gå. Jeg trenger meg fordi ordene dine som får det til å svartne for meg, nesten falle i bakken av utmattelse. Lar deg smelle døra igjen og går ikke tilbake selv om jeg må, bør, vil, kan.

Nå er det bare meg, en grå, begynnende dag, mine såre følelser og min forsmådde kropp. Jeg sitter der i stor regnfrakk, regnet gjør mobilen våt mens jeg prøver å skrive hvor lei meg jeg er for at jeg ikke alltid er så sterk som det kreves. Vil forklare at jeg også trenger deg. Den skal ikke sendes, bare skrives. Erfaring tilsier at jeg må vente, skrive den flere ganger til sårheten knapt vises og det bare er en unnskyldning igjen. Øynene er såre og hovne når gutten med det blå blikket kommer ut døra. Du igjen! Vi går sammen opp bakken, jeg må hjem, skifte klær og ta fatt på hverdagen. Innpakket i den store kåpa med flere lag under går jeg med seige, bestemte skritt mot øst. Nesen renner, regndråper og tårer går i ett. Jeg sovner med telefonene i hånda og slår den av når den ringer, bevisstløs. En time senere kommer jeg til meg selv, med en knugende uro i hele kroppen og et hodet som knapt fungerer rasjonelt.

Jeg sender en melding utpå dagen, tjuefire timer etter jeg spiste sist. Nærmere midnatt sender jeg en ny, litt mindre sår. Magen er mett av fortvilelse. Ikke før det har gått to dager kommer svaret; det var en bagatell, ikke ta det så tungt. Det smaker godt med ost på grovt brød. Jeg har snublet rundt i begrensningene i denne håpløse affæren og vet at det er akkurat her det kommer til knuses og gå i stykker. Men ikke denne gange, jeg har styrke til litt til. Jeg vet det krever masse av deg også.

ingefær og chili

Skuldrene hviler og blikket er en sommerfugl på lette vinger. Latteren presser bort andre lyder, nye og gamle kjente streifer og varmer intenst, bare ved å være så nær. Vi to har en liten samtale når natta har tatt et hardt grep om oss begge og jeg overbeviser meg selv motvillig om at du trenger meg, at jeg drar deg mot meg, forteller at jeg henter og venter på deg, alltid føles det som, uansett. Sovende, tett sammen, en litt kvalm og slitsom natt blir til dag og så ettermiddag. Suppen smaker av ingefær og cili, samtalen er om det store, deilige og uhåndterlige livet, lett men med implikasjoner vi lar hvile i kroker, de støvfylte krokene vi hele tiden ser men som vi kan velge å overse, litt til, og litt til. Det kjennes som et seigt og vedvarende vulkanutbrudd inni meg, jeg gløder og du varmer deg på meg. Kanskje skjønner du hva jeg mener når jeg sier at dette er, utenfor min kontroll og utenfor min vilje. Som det er for deg som sier at du har en underlig følelse på innsiden som stopper deg i dag. Til hendene dine finner den myke kurven mellom rumpa og korsryggen og ørene dine ikke lengre kan unngå å høre skjelvingen i pusten som jeg disiplinert skjuler fordi jeg vil ikke ta noe fra deg. Du smaker litt stramt men også søtt, jeg klarer ikke puste. Du skjelver intenst og smiler. Jeg sier at jeg faktisk ble syk av noe du sa, noe som gjorde natta beksvart og innsiden på det hvite porseleent var klar for å ta i mot all faenskapen jeg hadde prøvd å fordøye. Men det kom ikke noe, jeg må prøve å leve med det. Du skal ikke få vite at jeg sjekket krokene når du var gått og gråt i den varme dusjen. At jeg noen ganger tenker at livet er hjerteløst, jeg egoistisk og du uvirkelig og overveldende på grensen til det destruktive. Du likte maten min, jeg liker deg.

hopefully yours - stina nordenstam

dadafon - slow day

it's Just a slow day moving into a slow night
it doesn't matter what you do
everything just stays the same.
the cats sleep it off, the dogs don't bark,
its just a slow day moving into a slow night.
there's nothing even dying,
it's just more waiting through a slow day moving
into a slow night.
you don't even hear the water running,
the walls just stand there and the door don't open...
it's just more waiting through a slow day moving
into a slow night
like tomorrow's never going to come
and when it does
it'll be the same damn thing.

skrivetilgivelse

Ønskelista ser ut som følger:

selvdisiplin

fokus

et bedre tastaur og en mus til den bærbare

en god stol

energi og pågangsmot til å yte maksimalt i et kort tidsrom

Hvis ingen av disse delene inntreffer snarest så ønsker jeg meg evne til å tilgi meg selv for min usannsynlige dovenskap og mangel på ærgjerrighet og ambisjoner. Sånn jeg ser det så kan vektskåla bikke begge veier i dette. La oss håper jeg ikke blir paralysert ved tanken på at begge deler er like sannsynlig for da blir det fort det siste...

...Og skulle jeg finne på å skrive noe mer her med det første så er det lov til å be meg kanalsiere ordene i mer samfunnsnyttige skriverier, pelle meg ut herfra og komme tilbake når jeg har gjort mitt beste. For det er det jeg skal prøve på nå, gjøre mitt beste. Skrive eller tilgi, skrive eller tilgi??? Jeg får bare vente og se for jeg har ingen anelse hva jeg skal være best på i nærmeste framtid.

uvisst

Syrlig formulerer jeg setningen, gang på gang, "Hva skjedde med integriteten?" samtidig er jeg oppriktig bekymret og håper at ikke livet har blåst med orkan styrke og rasert alle meningsfulle spor og retninger. Sannheten ligger nok som vanlig et sted i midten, i den sedvanlige gråsonen der alle sannheter er til for å motbevises og en er ikke mer enn en middelmådig utgave av seg selv.

kø

Det finnes en kø for det meste. Mennesker oppfører seg på de underligste måter når det er deres tur kanskje fordi ikke alle køer regnes for å være like trivielle og dagligdagse. Før det piper og mitt nummer kommer opp på det sorte displayet lurer jeg på om det vil være smart å kaste opp i veska eller i skjerfet hvis spenningen som har sittet i kroppen bevisst ett døgn, ubevisst i månedsvis får sin fysiske manifestasjon. I min alder eller kanskje med mine erfaringer, så innser jeg at jeg orker det meste, at jeg er lagd for skikkelig uvær. Jeg har ingen skrøpeligheter å gjemme meg bak, jeg står støtt, nesten uansett så bekymringen min er nok noe overdramatisert. Damen bak skranken ser alvorlig ut. Jeg sier hva jeg er ute etter. Hun trykker seg raskt inn men sier ingenting, bare vrir skjermen mot meg og jeg må lese selv; som om det er en dyp, mørk hemmelighet som må behandles med diskresjon. Jeg er ikke redd for å bli sett på hverken den ene eller den andre måten og har forklart alle damene som etter tur har sittet bak den høye skranken de gangene jeg har vært her med klar stemme hva det gjelder. Ingen av gangene har jeg følt meg nærmere å kaste opp enn denne gangen. Når noen har kommet for nært så har jeg også forklart meg uten å se ned og uten å føle at verden har vært vanskeligere med meg enn andre, jeg har heller ikke dømt meg selv for hardt. Man skal unne seg selv tilgivelse for at en ikke vet svaret på alt og dermed hva som er riktig å gjøre til enhver tid. Det føles som jeg har grått når jeg står på den store plassen i det grå, skarpe aprillyset og absorberer informasjonen på den alvorlige damens hvite skjerm. Jeg føler meg opphovnet i ansiktet men glad. Mest fordi jeg slapp å bli usannsynlig tung å bære for en annen, for at jeg kan fortsette å være den lette motvekten jeg så gjerne vil være. Jeg innser at jeg er uendelig takknemlig for at det finnes køer som bare er køer; at når nummeret ditt blinker så blir det bare et kort opphold og du er ganske raskt klar for å stå i en ny kø, kanskje enda litt mer intetsigende enn denne og definitivt hverken skjelsettende på noen som helst vis eller med fare for dramatiske utkommer. Det eneste jeg ikke vet så langt er om en strikket veske ville holdt på oppkast og det virker som jeg strengt tatt har et hav av tid til å finne ut av akkurat det. Heldigvis.

nina simone - do i move you

nina simone - that's all i want from you

omen

Jeg har pustet med magen og smilt med hele meg. Hvis en tror det er en sjanse for at alt en tror en vet kanskje kan bli snudd på hodet så er det én måte å takle det på; å slippe ned skuldrene og ikke slippe redselen til, ikke før en må. I dag var det en liten forespørsel og en endring av fastsatte gjøremål som gjorde at hjertet ikke klarte å beskytte seg lengre, nå gjør det vondt i brystkassen og gråten sitter i halsen, det prikker i hodebunnen og selv om jeg klarer å holde hånden støtt så skjelver jeg innvendig. Det hender noen ganger at jeg tror ting skjer av en grunn; at det er små beskjeder å lese i omgivelsene. I dag kom den siste som gjorde at smilet mitt ikke var skjold nok mot umulige, usannsynlige realiteter som allikevel er sannsynlige. Rekkefølgen ble snudd og tilrettelagt for at jeg kan få tid til eventuelt å takle noe jeg ikke har bedt om men som kan komme. Bare fordi det plutselig ble skapt en tidslomme som ikke var der før så syns jeg at sannsynligheten plutselig økte. Akkurat som en uventet telefon med et spørsmål og en redsel i stemmen i den andre enden som jeg i etterkant trodde burde sagt meg at jeg kanskje burde ta meg en time out og sitte helt stille uten å handle; ta risikovurderingen min en gang til. Bare timer etter samtalen var angsten i den andre enden blitt min egen; uuthodelig lett å bære. Akkurat da kjente jeg også at sannsynligheten for at alt som kan gå galt var overdøvende og garantert å inntreffe. Vi får se, når jeg nå har fått tid til å la alt som kan gå galt overmanne meg med full kraft. Jeg fikk noen uventede timer som egentlig var ment som en gave; jeg tror de er et dårlig tegn. Jeg tror at telefonsamtalen var et dårlig tegn. Kvalmen gir seg ikke, hjertet mitt er knøttlite og slår fort. Jeg som bare er redd for kakerlakker og biller til vanlig, uvanlig redd for dem faktisk. Nå er jeg plutselig redd for livet, alt.

Hvem sa at alt alltid ender bra?

mangler

Det hender jeg tenker at jeg mangler noe. En evne. Evnen til å holde fast ved ett spesielt menneske, til tross for feil og mangler ved mennesket, relasjonen og meg for den saks skyld; alt det som gjør at det er vanskelig å holde fast. Og feil og mangler, jeg innser at det er noe subjektivt, det jeg anser for å være en feil kan være et skattet særtrekk for andre. Og dette tenker jeg fordi livet har lært meg at jeg har en masse viktige mennesker i livet mitt som gir meg utrolig mye på et utall av måter men jeg både overlever og klarer meg fint om de blir borte. Innerst inne så tror og håper jeg at det er en feilslutning fra min siden, at jeg mangler noe. For det er vel i bunn og grunn bare et sunnt tegn på at jeg liker livet godt og at jeg har et visst overlevelsesinnstinkt. Og å klare og holde fast på noen bør vel strengt tatt ikke handle om en visshet om at en ikke kan klare seg uten men at livet blir rikere med?

forventninger

-hva forventer du deg?

-mmmm. Ingenting. Alt. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke vite hva jeg får ut av å ligge i armene dine. Selv om jeg vet at jeg ikke bør forvente meg noe så kan en aldri vite. Uansett så har vel alle en generell forventning om å finne noen som en føler seg vel med. Og kanskje gjør jeg det med deg. Det vet jeg ikke nå. Men jeg vet at jeg kan tenke meg å ligge i armene dine i natt. Det blir uansett min risk.

-for jeg skal ikke gifte meg med deg, du vet det?

-det vet jeg. Jeg skal ikke gifte meg med noen; ikke deg heller. Men jeg kan godt ligge i armene dine. Og det kan hende at jeg kunne tenke meg å gjøre det flere ganger etter dette. Det ville vært både fint og ikke så fint.

-kom hit!

....

Jeg kommer ikke til å ligge i hans armer flere ganger. Det sa seg nesten selv. Men, en kan faktisk aldri vite. Og jeg sov bare naken i armene hans. Nesten. Det har gjort mer inntrykk på meg når andre har smilt til meg på tvers av et rom. Heldigvis. Men det var deilig å sove sammen med noen. Går det an å leie ut sengeplassen som står tom, mon tro? Eller skaper det forventninger? For en må jo ha visse kriterier å jobbe ut fra. Jeg vil ikke våkne opp sammen med naboen som vandrer barbeint gjennom livet. En sover tross alt ikke med hvem som helst.

påfugler

Det er en tyrkisk grønnsakshandler like bortenfor denne påfuglen. Han ene som jobber der er ikke rent ulik en påfugl. Smil pent til han og småprat og han bruser med fjærene og ber om oppmerksomhet. Han er på leit og det er nok av søte og mindre søte damer som stikker innom butikken hans men det ser ikke ut som han har vært heldig så langt. For han er like innsmigrende fortsatt og spør hvor du skal ut i helga, om du har fått kjæreste og hvorfor det ikke kan bli deg og han. Han er en liten men veldig pen mann men det hjelper lite. Han er for opplagt i sin streben etter en kvinne. Gud forby. Når jeg kommer ned i joggebukse og store, klumpete briller i helgene sier han ikke noe, bare putter grønnsakene i posen og ser nesten sjenert ut. Når jeg har sminket meg og er pen i tøyet og med smilende, glitrende brillefri øyne, da er han med plutselig. Det bekymrer meg ikke, jeg smiler og ler tilbake. For jeg er verdensmester i avvisning, ikke den typen der jeg er sur og slem, men den typen der du tenker etterpå at hun var det jammen meg fint å prate med. Det er en kunst. Det er ingen kunst å være lite tiltrekkende i joggebukse og briller. Jeg kan mye. Han illustrerer en kontrast som en stadig må forholde seg til; noen ganger blir en sett til gangs på grunn av fasaden, noen ganger oversett. Så påfuglmannen har sin funksjon.

skippertak

Det er muligheter for at et skippertak finner sted her nå og at det ikke blir skrevet så mye her nå. Kanskje, helt til jeg finner en mulighet å utsette det uunggåelige på...

avslørt

Selvmedisinering er en ting, men selviagnostisering er vel minst like vanlig? Den siste uken har jeg tuslet rundt i min noe kalde leilighet og tittet meg rundt, slått på både den bærbare og den stasjonære PC-en og kikket litt rundt der og til og med tatt en liten titt under mitt eget skinn. På et eller annet vis prøvd å finne ut hva det er som egentlig feiler meg. For jeg har på ingen måte vært i tvil om at det noe som feiler meg, i motsetning til at det er noe som er riktig. Harmoni er flyktig selvbedrag, vellykethet kamuflerer tilkortkommenhet og så videre. Ingen tvil om at der noe som feiler meg.

Klesvasken min kommer aldri lengre enn til ferdig brettet om den er heldig. Å putte ting i skap, på riktig plass og holde orden inni disse skapene, det blir litt for mye. Ikke fordi jeg ikke har tid til det, det er bare et sånt voldsomt tiltak. Så klærne ligger til offentlig beskuelse på et godt synlig sted i min stue. Det bare å kikke innom. Det går mye i svart, for min del. Hvis vasken kommer ut av vaskemaskinen eller for den saks skyld inn i den... Har jeg en dårlig dag så kan jeg fort ende med at vasken går fire runder og en halv uke før den finner veien til tørkestativet. Og jeg har fremdeles sengetøy liggende i et tomt skap fra et overnattingsbesøk i fjor på seinvåren som skulle vært vasket. Men jeg prøver å komme meg gjennom årets klesvask og dette sengetøyet som jeg til tider savner prioriteres bort. Ikke en gang fem fridager var nok til å komme gjennom årets klesvask.

Jeg fikk delvis ryddet litt i alle CD-ene som lå og fløyt rundt i soverommet mitt utenfor sine respektive cover. Men det tok tross alt bare en halv time. Og DVDer ble stablet i riktig men, akk så synlige stabler på bokhylla. Jeg har støvsugd gulvteppet x antall ganger for brødsmuler i ferien men gulvet i gangen ser ut til å trenge en omgang med salmiakk igjen. Gulvbelegg er noe dritt, særlig de lyse for du avsløres raskt om du ikke har rengjøringsrutiner som holder møkka ute. Det mangler nok jeg. Oppvasken har stått siden lørdag, ikke at den er enorm men den har stått og jeg har hatt tid, massevis av tid til å ta den. Siden jeg er litt sein med klesvask m.m. så endte jeg opp med en gardin til duk da jeg inviterte til middag. Og jeg innrømmer å ha puttet en del løsøre i skuffer bare for å få det bort til gjestene kom og det vil nok straffe seg for på et eller annet tidspunkt trenger jeg disse små tingene, som fyrstikker, og så vet jeg ikke hvor jeg har gjemt det unna.

På den bærbare åpnet jeg masteroppgavedokumentet mitt. Og fant ut at jeg måtte ha en papirkopi for å orke og jobbe med det. Så praktisk. Tatt i betraktning at det er bare to måneder til det skal leveres inn og jeg har ikke sett min veileder siden 2006 og jeg jobber fulltid så er vel det at jeg mangler en papirkopi det minste problemet. Men jeg lot det altså ligge. I morgen derimot, da skal jeg skaffe papirkopi...trur eg. Så var det de tjue sidene som manglet da. De blir det verre med. Sukk. På den stasjonære så har jeg sittet og bladd i min egen blogg. Før påske hadde jeg postet min post nummer 666. Jeg har ingen respekt for tall men ingeting av viktighet har blitt postet etter det spesielle tallet heller. Eller, ikke noe ektefølt, kanskje? Jeg har følt meg litt tom og slapp og uten giv og lyst til å skrive. Det er ikke så lett å skrive ut tomhet, for den er som regel ganske ordløs. Kjedelig og lite engasjerende også, til og med for den som skal skrive den.

For det var jo det med under mitt eget skinn. Denne tomheten som resulterer i at ingeting blir gjort. Ikke ordentlig uansett. Jeg har til og med tenkt at om jeg skulle være så inderlig heldig, noe jeg ikke kommer til å være, og bli tilbudt den jobben jeg søkte på, så føles det som at jeg kommer til å si nei. For jeg er tom, tiltaksløs, udisiplinert og det er ikke noe å tilby mennesker som vil ha engasjert, idérik og energisk. Der er ikke jeg. En liten stund der så tenkte jeg at jeg føler meg i grunnene ganske nedfor. Og jeg har sovet mye, eller slumret mye. Varmet meg i senga og kontemplert over følelsen av tomhet. Du kan godt si at det har vært fånyttes for tomhetsfølelsen har vedvart. Uansett så tenkte jeg at det måtte da være symptom på et eller annet. En liten depresjon ville kanskje vært en fin knagg å henge alt på? Å gå opp eller ned i vekt, få behov for mer eller mindre søvn, rastløs eller passiv, nedsatt evne til å konsentrere seg, joda, det passer det. Jeg bebreider ikke meg selv eller tenker på døden men det er kanskje ikke nødvendig? Og de symptomene som passet, de passer vel enhver inn i til tider. Men jeg klarer ikke helt å ta det seriøst. Å ha en liten depresjon ville jo vært å peke nese på ordentlige depresjoner som virkelige mennesker har. Ikke sånne som meg. For jeg innbilller meg at det bare er å ta seg litt sammen, jeg. Jeg har faktisk kommet til en diagnose. Og den er ikke pen. Den er i grunnen mye vanskeligere å forholde seg til enn om jeg hadde gått for depresjon. Jeg tror jeg er lat, litt feig og uten motivasjon som driver meg forover. Det er deprimerende men kvalifisere neppe til en depresjonsdiagnose. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv. For jeg ser jo at jeg har massevis med ting som kanskje bidrar til at jeg blir så matt til tider og skjermer meg selv ved å ikke ta tak i de tingene som jeg virkelig bør ta tak i, både de mer hverdagslige og de mer eksistensielle.

I morgen skal jeg få unnagjort en av de tingene som er av rimelig eksistensiell karakter som skremmer meg og som jeg innså i går kveld får hjertet mitt til å banke fort og hardt når jeg står naken i dusjen for å få varmen i meg så jeg klarer å sove hver kveld. Alt handler om terskler, noen er større enn andre og noen lager mentale sperrer som er verre å forserer enn andre. Dessverre så er jeg ikke mindre realistisk enn at jeg ser at hva jeg klarer å gjøre når denne tingen jeg egentlig gruer meg til å få unnagjort endelig er ute av verden på ett eller annet vis sikkert ikke blir noe mer enn før jeg kvittet meg med den ene tingen som potensielt skulle ha skapt massevis av angst i livet mitt. Denne tingen som jeg har valgt å takle ved å puste inn og ut og stresse minst mulig. Som har fått meg til å etterstrebe å finne de små, gode øyeblikkene. Uansett så vet jeg at når denne ene tingen er overstått så er jeg fortsatt i stand til å finne andre ting som rettferdigjør at jeg holder meg selv litt nede, slumrer bort timene og tenker at jeg kunne gjort så mye mer så mye bedre. Noen ganger blir jeg så inderlig lei av meg selv og føler meg så avslørt, av meg selv. Og jeg innser at det har lite med latskap å gjøre. Jeg gjør det.

...gi meg styrke...

jackie deshannon - what the world needs now is love

...noen ganger tenker jeg at det er nok, evig nok. Men av hva?

liv

Hvorfor er det smerten når du vasser i iskaldt men hjemlig Atlanterhavsvann som bedøver beina sånn at du knapt kjenner de knuste skjellene som graver seg inn i fotbladene og lager små blødene kutt som saltvannet får til å svi, glødende, når du prøver å få varmen i deg etterpå på en forblåst strand en kald sensommernatt; ensom og alene. Følelsen når en fremmed men kjælen katt viser klør, klorer seg fast til skulderen din og drar til og du velger å sitte stille; bare kjenne; hjertesorg. Når brystkassen snører seg sammen og du knapt kan puste etter å ha løpt som en gal for å rekke noe du aldri skulle ha tillatt deg å glemme og kvalmen som får deg til å ville bli borte for alltid; dø. Når du bevisst lar fyrstikken brenne ned, svi fingertuppene; ta på det som ikke skal eller kan tas på. Hvorfor er det kun det som vitner om liv?

bare et barn

Du ønsker meg lykke til i livet. En underlig ting å si. Jeg er et barn og jeg skal, hvis det passer seg sånn, være her lenge, mye lengre enn deg. Kanskje en måte å uttrykke takknemlighet for at jeg gir deg noen av ordene mine noen ganger uten furting og motstand, bare er meg som jeg er, ganske enkelt. Jeg beskriver og forklarer, du lytter fordi jeg bare er stemme i dag og fordi jeg klarer å finne ordene du aldri klarer å finne. Du snakker om å ikke bli hørt og jeg sier at for å bli hørt må en kreve å bli lyttet til. Å bli hørt krever å tørre og ta i mot andres respekt, det krever at en bygger opp andres respekt for en selv ved å vise at en er, tør og vil. Jeg er ditt barn, jeg føler meg gammel i forhold til deg. Jeg er lei meg, jeg tror det kunne høres ut som jeg ga deg et råd. Jeg tar ikke i mot råd fra noen, jeg lever og erfarer, gråter, stanger hodet i veggen, elsker, hater aldri, døser bort dager og år, drikker, smugrøyker, skriker og kjærtegner. Du har levd og tatt imot feil råd, du stilnet og kjølnet, herregud, jeg kan knapt skjønne hvordan man overlever sånn. Jeg sa det, bare én gang og skal ikke si det igjen, uansett hvor sant det er. Du snakker om hvor fint det er at noen stopper opp og lytter til deg og synes at dine tanker og løsninger er gode. Noen skulle sagt at du skulle begynt å reparere livet ditt mye før, snakket deg videre. Det livet som noen kneblet en gang for lenge siden. Det er for galt at det skal komme fra meg. Etterpåklokskap er bare tull og smålig, jeg er smålig. Det er vanskelig å lytte til deg uten å avbryte, for du har aldri bedt om å bli lyttet til, jeg kjenner at jeg må konsentrere meg, tie. Jeg er bare en masse ord tenker jeg, uten smertelig innhold. Du er smertelig innhold uten ord til å utrykke det. Jeg veier meg selv og finner at jeg er for lett. At det stille dramaet ditt mot mitt liv, lyst som en nord-norsk sommernatt i sammenligning uansett hvor godt ordene mine beskriver det rundt meg, det er ikke et liv å regne med. Jeg er en bris og du er en potensiell orkan. Jeg er bare et barn, jeg føler meg innholdsløs.

patty griffin - rain

Onibaba (1964) - Kaneto Shindo

lærdom når man har barn

Jeg sitter med hodet halvt vendt bakover på bussen hjem og får med meg en lang utlegning om å lage babymat selv, mose og riktige ingredienser og dette sammenlignet med å kjøpe alt på glass, og holdbarhet og hva de to unge mødrenes søte små foretrekker. Det er utrolig hva mødre med små barn klarer å lage en samtale om. Etter å ha overlevde småbarnstadiet må jeg innrømme at småbarnsmødre neppe klarer å imponere mange med sine konversasjonstalenter uten at jeg mener det negativt. Jeg skjønner nå at det kan være vanskelig å holde interessen oppe hos de som ikke har barn eller som har større barn, sånne som meg. I etterpåklokskapens navn, selvfølgelig. Jeg har hatt lignende samtaler selv. Så kommer den delen der de diskuterer bleier. Begge bruker Up&Go. Praktisk. Hvis en kjenner til knepene... Den ene moren, ung med et aldeles for ungt ansikt spør den andre: "Hvordan gjør du det? Jeg syns det er så grisete når han har bæsjet og en må dra av bleien. Da er ikke en sånn bleie noe særlig praktisk lengre." Mor nummer to bryter ut i latter mens jeg prøver å kvele min egen ganske spontane reaksjon. "Du river jo bare av i sidene og tar den av og så er det en sånn fin tape bak i rompa også når du ruller den sammen," sier hun halvkvalt. "Liminga i sida er ordentlig lett å rive over så det er ikke noe problem!" Den inkompetent mor rødmer kledelig og ler beskjemmet. Jeg går av på mitt stopp og små-ler hele veien hjem. Det er grisete med småbarn, det er det! Uansett om du kan knepene eller ikke, tenker jeg.