lille karachi - grønland

dreaming heads

hoppet

Jeg setter meg rett under den lille nisjen med alle hodene i; små ansikter med asiatiske trekk. Det er ikke så varmt som sist vi var her for å sykle; det er akkurat sånn at det er behagelig med en genser slengt over skuldrene og sola brenner ikke; lette skyer kjærtegner himmelen og en liten bris lurer bak den store steinveggen. Jeg har med et par aviser; lenge siden jeg har konsumert nyhter bevisst og jeg gleder meg litt til å få sitte i fred mens ungene leker nede på plena; kjenne at lufta og varmen får siste rest av tungsinn til å fordampe.

Det er ingen kjente å se i dag; det er ikke varmt nok for de som bare lengter etter sommeren; bare ti-elleve gutter og ei jente som sykler på små trial-sykler. Alle har hjelm; de sykler opp de små rampene som bryter opp trappa som går langs hele den store steinplattingen; snurrer 360 grader før de lander støtt og fortsetter oppe på steinhellene. De forserer trappene med upåklagelig balanse; sakte, kontrollert. Jenta har en bleika hanekam satt opp med utallige strikk; hårtufser stikker ut i alle retninger. Hun slenger seg ned på trappa og sitter lenge og bare ser.

Nesten med en gang jeg setter meg legger jeg merke til han. Han står på sykkelen med krum rygg og slenger kommentarer til de andre mens han sykler opp og ned trapper, balanserer på toppen av rampene, han skarrere på r-ene og først skjønner jeg ikke hva han sier. Alle sagger med buksene; hans er vel den som sitter lengst oppe. T-skjorta dras opp når han krummer ryggen for å skape det perfekte utgangspunkt for sitt neste stunt; jeg skimter en gyldenbrun stripe hud. Det er en rolig og konsentrert tone mellom de få av dem som prater mens de leker seg. Han har slanke, brune armer med lange muskler som med perfekt svikt i albue- og håndleddene gir myke landinger etter hvert hopp; ansiktet er solbrunt; et hvitt smil og kvikke øyne får med seg hver eneste detalj som er viktig for å lande trygt.

Jenta med den sprikende hanekammen henter kamera og lurer på om han skal prøve å gappe; hoppe over det tomme vannbassenget som ligger mellom trappa opp til steinveggen og den opphøyde plassen med små asiatiske steinelefanter. Jeg sitter rett foran der han eventuelt skal hoppe. Jeg glemmer avisa som jeg delvis har lest i mens jeg kikker på de unge akraboatene. Han har lagt merke til at jeg ser på han for lengst; blikket hans streifer meg hver gang han farer forbi. Han hopper av sykkelen og opp på kanten av vannbassenget i blank, sort stein. "Eg tør ikkje" sier han. "Eg tør ikkje en gang hoppe uten sykkel." Jenta med hanekammen gir seg ikke; sier at det går bra og at han klarer det; hun skal ta bilde. Jeg sitter og smiler og ser på han. Han gjentar at han ikke tør; at det kommer til å gå veldig galt hvis han ikke kommer over og treffer kanten; med sykkelen i allefall. Han ler og ser bort på meg. Jeg trekker ikke vekk øynene men smiler oppmuntrende. Jeg har lyst til å se han hoppe jeg også.

"Søte frue!" Han står på kanten og ser rett på meg og smiler. Sier at det kanskje er en fordel om jeg flytter meg litt; just in case. Faller han så vil han helst ikke falle på meg. Jeg ler og spør om det ikke kan være greit å ha en med god plasterkompetanse til stedet om uhellet skulle være ute. Jeg samler tingene mine og flytter meg ett hakk vekk. Han gjentar at han er redd men hopper på sykkelen; farer opp rampa og sykler litt rundt oppe på plattingen; samler fart.

Jeg kjenner at det sitrer i kroppen min og jeg følger han med øynene der oppe. Han sier ikke noe; bare sykler rundt til farta er god nok så farer han ned rampa; opp den runde kanten på vannbassenget og svever over; treffer nøyaktig med bakhjulet på den andre siden og treffer trappa som jeg sitter i hardt. Han har forbedredt seg og hopper av sykkelen og spretter opp trappa mens sykkelen blir liggende nedenfor. De andre applauderer; jeg smiler når han ser bort på meg. Hanekammen vil at han skal gjøre det en gang til. Bildet ble ikke noe bra. Jeg aner redselen han må ha kjent like før han traff den svarte kanten på vannbassenget og skjønte at det kom til å gå bra; adrenalinet pumper ut i årenene mine. Han blir raskt rolig igjen og hopper spenstig og mykt ned i det tomme vannbassenget og prøver å fordøye stuntet sitt.

Etter fem minutter og nok en diskusjon skal han prøve igjen. "Eg e så redd at eg pisser snart på meg," sier han mens han sykler rundt der oppe og samler mot. Jeg kjenner at magen knyter seg; hva om han faller og skader seg. Når han kommer farende holder jeg den ene hånden med sprikende fingre over ansiktet; for å se men kunne dekke øynene hvis noe skulle skje; hvis den slanke og smidige kroppen skulle treffe kanten eller falle når han kommer over. Det andre hoppet går bedre enn det første med tanke på avslutningen; han stopper kontrollert ved det nederste trappetrinnet men jeg skjønner at han er misfornøyd med svevet. Dette bildet ble heller ikke bra; men akrobaten har fått nok og nekter; ikke mer nå; han har visst kjent nok på redselen for i dag.


.....

Den søte fruen syns det var aldeles vakkert å se på deg, Arne!

...om å blogge, om å være kvinne, egentlig om det meste...

Du tar på deg den lille sorte; den i strikkekvalitet; utringningen er så dyp at BH-en du bruker til må være av den typen som passer perfekt og dekker det du syns bør dekkes og ikke en millimeter mindre; og pen å se på. Kjolen sitter tett og den stripete kvaliteten; delvis gjennomsiktig; viser huden din, navlen og alle de myke linjene under med mindre du skulle få det for deg at du skulle bruke underkjole. Det er kanskje i overkant naivt å ikke skjønne at man kommer til å få noen kommentarer som en setter liten pris på; som avslører tankegangen til avsender i mye større grad enn det du ønsker å forholde deg til. Men det er faktisk lov til å bli forbannet når noen legger en svær hånd på rumpa di og ler rått eller benytter seg av at utrigningen er så pass drøy at en uvelkommen hånd lett kan finne veien inn og legge seg rundt et rundt, mykt bryst. Da er det faktisk lov å både heve stemmen og bli fysisk; uten å be om unnskyldning, uten å måtte være "etterpåklok"; jeg burde hatt underkjole...

slowly falling

I dag er en sånn dag hvor jeg bare har spist for å klare og holde meg oppreist; for å stoppe skjelvingen i hendene som kommer når jeg har glemt for lenge at jeg trenger mer enn luft og et hode fullt av tanker for å komme meg til den mørke og stille kvelden. Jeg har den ekle følelsen inni meg; den som sier at jeg har prøvd for hardt på ett eller annet. Jeg kan høre de små knekkene i stemmen når jeg snakker; kjenner den brennende svien i overkroppen; den jeg som oftest tror må være følelsen av skam. Jeg klarer ikke å finne ut hvorfor heller; hvorfor det brenner og verker. Kanskje er jeg bare sliten? Når jeg faller på plass i kroppen min mer enn fire timer etter jeg stod opp så kjenner jeg det enda tydeligere, jeg tviler men på hva? Like etter at jeg endelig er våken; når jeg haster nedover det harde gulvet på føtter som allerede svir fordi de fortsatt prøver å absorbere gårdagen; da kjenner jeg en sterk hånd. Den legger seg på brystkassen min; tungt. Jeg sakker ikke på farten og kjenner at hånden glir under armen min; jeg kjenner hvordan trykket etter hånden sakte blir borte. Innvendig skjelver jeg av det som føltes som om noen tok på meg. Svien i overkroppen tiltar og jeg kjenner at kinnene blusser; jeg må kaste maten på arbeidsbordet for den gjør meg plutselig kvalm. Hvorfor meg? Hvem andre?

anja garbarek - can i keep him

damien rice - the blower's daughter

stairway to heaven

tom waits - take me home

tom waits - it's alright with me

jeg så deg

Jeg passerer han på veien opp mot busstoppet. Han står ute i gangfeltet med lett bøy i knærne og klærne har et tynt støvlag over seg som om han har stått der i dagesvis og blitt dekket av veistøvet som hvirvles opp av bilene og bussene som kjører forbi. Han har alle tingene sine i en pose; en "posemann" og ikke en av "ryggsekkturistene" med sekken full av øl klokka ni om morgenen; de som satt og grillet pølser i parken litt lengre ned.

Det er ett kvarter til bussen skal gå og jeg setter meg for å vente. Jeg har nye solbriller men skjønner ikke helt hvordan dette er tenkt; de er store og dekker det meste av ansiktet. Når jeg smiler så kjennes det ut som jeg har dem opp ved hårfestet. Enten så er det min kinnbein som burde vært avbestilt eller høvlet ned for sesongen eller så er det mulig at man skal se alvorlig og lett deprimert ut i sommer; det siste håper jeg at jeg skal slippe. Jeg dytter brillene opp og kjenner at det skarpe lyset skjærer i øynene; jeg har som vanlig ikke sovet nok.

Han kommer opp til busstoppet etter en liten stund. Ansiktet er slitent og han er rusa på et eller annet som gjør han sløv. Posene under øynene vitner om lite søvn over lang tid; barten er uflidd og hendene er nesten nedgrodde av skitt; han klarer så vidt å holde rundt flaska med fanta; den siger sakte ut av det slappe grepet hans men han rekker å fange den opp hver gang like før den glipper ut av hånda. Jeg ser på han; forsiktig. Ikke granskende og direkte; bare litt i øyekroken. Han ser tilbake på meg; ser at jeg har sett. Vi sitter stille noen minutter så begynner han å prate; lavt, så lavt at jeg ikke klarer å høre hva han sier.Ikke vet jeg om det er til meg heller. Jeg møter blikket hans og smiler svakt men sier ikke noe. Han ser på meg; gransker meg. Snakker lavt igjen og fortsetter å se på meg. Jeg har bare lyst til å spørre om han snakker til meg men gjør det ikke; spørre hvordan han har det. Men jeg sitter helt stille og ser bare opp på ham av og til. Bussen kommer; jeg går inn mens han står igjen. Jeg kjenner meg trist fordi jeg ikke spurte om han snakket til meg, trist fordi det var så vanskelig å vise at jeg så ham skikkelig; at jeg ikke bare så en møkkete kar som forstyrret meg i mine egne tanker; at jeg ikke bare var en uinteressert og likegyldig forbipasserende.

bob marley - redemption song

bjork- pagan poetry

pie jesu - sarah brightman and paul miles kingston

Jeg er ikke religiøs i den forstand at jeg har et bevisst forhold til en gud eller til tekster som skal formidle guds ord. Men jeg liker kirkemusikk; kanskje fordi jeg har sunget en del av de største verkene selv; og den følelsen som denne type musikken gir meg har kanskje noe åndelig over seg?

det hender så mangt på Hovedøen

Jeg sitter å ser på bildet; på hvordan vi så ut da. Brillene dine sitter litt skjevt. Skjegget ditt er velpleid og du smiler bredt med den myke fyldige munnen. Jeg sitter ved siden av; det lange håret mitt er tykt og krøller seg; det øverste laget er gyldenblondt etter en lang fjorårssommer. De brune øynene mine glitrer; blikkene våre møtes; lekent og hengivent.

......

Vi har tatt med en kasse hvitvin, en med rød og to kasser øl fra baren og har handlet inn brød, sitroner, majones og smør i store mengder. På brygga kjøper vi reker; nykokte og forhåpentlig vis dratt opp av fjorden i morgentimene. Vi skal feire oss selv og en god innsats; ligge på en myk gresslette ved Oslofjorden; drikke vin fra plastglass med avtagbar stett, spise reker og kjenne at dagen er til bare for oss. Det er mange i samme ærend som oss på vei ut fjorden. Den lille båten er hvitmalt og når jeg lukker øynene så kjenner jeg den spesielle lukta som er på båter; litt søtaktig. Jeg forbinder lukta med alle de malte utvendige overflatene. Når jeg kjenner lukta kan jeg også kjenne følelsen når en legger hendene på en slik flate; kald og glatt men med en svak tekstur og en helt klar fornemmelse av tykkelsen på malingen som skjuler blankt stål. Lufta er frisk og minner om lufta hjemme; legger igjen et umiskjennelig saltholdig smaksinntrykk inne i munnhulen. Praten går; ølflasker jekkes opp allerede på veien ut. Hva hadde studentkulturen vært uten alkohol? Mengder av kunnskapstørste og utilpasse ungdommer med vage planer for fremtiden men ikke helt i stand til å finne roen; finne hverandre blandt all kunnskapen og alle de røde mursteinsbygningene. I rusen finner vi sammen; glemmer følelsen av utilstrekkelighet; tør holde rundt hverandre.

Båten klapper til kai og vi bærer kassene mellom oss til andre siden av øya; finner en grønn slette som ikke er okkupert av noen andre enda; vi er mer enn tjue stykker og det er neppe noen som kommer til å slå seg ned i nærheten. Vi er der for hverandre men virker nok ganske avskrekkende på omgivelsene der vi sitter og diskuterer hølydt; ikke trivialiteter men praktisk talt hvordan man skal redde verden. Hadde de tatt seg tid til å se litt nærmere på oss; henge rundt litt lengre ville de sett at argumentasjonen blir slappere etter hvert som de grønne flaskene tømmes og maten fortæres; blikkene er ikke lengre så skarpe og på hugget. Det intellektuell nivået daler ganske raskt og etter noen timer ér vi bare; har de samme trivielle problemen som alle andre; lite penger, ulykkelig forelsket, redd for å stryke på eksamen, usikker på hva vi skal bruke livet til.

Vi sitter sammen på et teppe; tett inntil hverandre; prater høyt og ivrig. Du er en ordkunstner og kan få det meste til å høres sant ut. Jeg er sta og nekter å kjøpe argumentene din; mest fordi magefølelsen min sier at det må være noe galt. Jeg er ikke god på å bygge opp logisk argumentasjon men jeg er god på å plukke den fra hverandre og gjøre oppmerksom på at oppbyggningen ikke nødvendigvis gjør utsagnene sanne. Vi ler en masse og jeg får legge hodet i fanget ditt; ør i hodet av hvitvin og mett av reker som smaker som sjøen lukter denne varme sommerdagen; søtt og med et snev av salt. Du legger jakka over meg og vasser ut for å hente en ny flaske; kassene har vi satt i vannet til kjøling. Det er den siste flaska og lette skyer dekker sola; gjør kvelden kjøligere men ingenting kan ta bort varmen fra rusen. De siste strågule dråpene fordeles og det begynner å bli stille. Noen har funnet hverandre; sitter tett i lyset som sakte forsvinner; andre sitter i konsentrert samtale; prøver fortsatt å finne svarene på de store spørsmålene.

Vi tar med pleddet og går en tur; vil sitte litt alene og snakke; bare du og jeg. Om alt og ingenting uten at noen kommer inn i vårt lille rom. Vi finner en benk et godt stykke lengre bort og du legger pleddet over oss. Jeg kjenner varmen fra skuldra di men kjenner også at jeg har mer hvitvin i systemet enn det som er godt. Vi sitter der helt stille og prater lavt. Ikke om noe viktig men det kjennes betydningfullt å være sammen; bare oss to. Du snakker etterhvert om henne og hvor tungt det er å se henne med en annen. Jeg lytter; vet at det gjør vondt for deg, har sett det hele tiden. Lar degføle at jeg bryr meg; legger armen rundt deg og holder; lenge. Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter der men en som tydeligvis liker deg kommer bort; hun er smart og skarp i kantene og har konkurranseinstinktet i orden. Du er ikke min; jeg tilhører en annen og jeg smyger meg ut fra under pleddet og sier jeg må ta meg en liten gåtur; jeg er litt full. Du smiler og ser på meg og lar en ny ta plassen min.

Jeg går bak på svabergene; setter meg ned og ser ut på fjorden som har tatt farge fra skyene som ha samelt seg i løpet av ettermiddagen; grått med svakt blåskjær. Jeg kjenner at jeg er kald; jeg sitter ikke inntil han lengre og jeg kjenner meg sliten i kroppen. Vinen får det til å kjennes ut som jeg drukner sakte; på land og av mine egne fornemmelser; ikke noe bevisst. Bare tunge og seige følelser som jeg ikke klarer å sette ord på eller beskrive; hva som har utløst det vet jeg ikke, de presser seg opp; fra magen og opp halsen. Jeg kjenner at jeg nesten ikke kan puste: Jeg sitter og omfavner mine egne bein; hodet mellom knærne og lar tårene bare trille; lenge. Jeg sitter sånn til jeg hører at noen kommer ruslende på stien like ved; de ser meg og spør om det går bra; de har også gått fra selskapet på sletta for å få litt ro. Jeg svarer ja med ryggen bortvendt. Jeg kommer meg på beina og begynner å gå tilbake mot stemmene og lyden av en gitar; de jeg kom med. Snart ser jeg benken; du sitter der enda; alene. Jeg rusler bort og står og ser på deg. Du spør på om jeg har grått. Jeg mumler ja, at det ikke er noe å bry seg med, jeg er full. Du legger pleddet over skuldrene mine; trekker meg inntil deg og vi går; for å hjelpe til med å rydde opp før vi tar siste båt hjem; sammenfiltret. Du sier at jeg ikke skulle gått, at beundrerinnen din ikke helt skjønner hva et nei er og at du aller helst så at jeg hadde sittet mellom dere; holdt henne på avstand. Jeg ler. Lover på tro og ære å være anstand så lenge du trenger det.

Innerst inne lurer jeg på om du ventet på meg eller bare satt og samlet deg og ville gått hvis jeg ikke hadde kommet tilbake; at det vi har er der fordi jeg ikke klarer å la deg drive avgårde; at det er jeg som fanger deg inn; jeg som egentlig har alt mens du sliter med savn og å pusle sammen hvem du vil være etter å ha blitt sviktet. Jeg lurer på det samme hver gang; lenge. Så lar jeg det bli ditt ansvar å dra meg inn. Men jeg lurer fremdeles på om du bare er der fordi jeg vil ha deg der; at det muligens er det samme for deg; du har bare ikke noe bedre å ta deg til. For jeg kjenner så sterkt at jeg ikke vil miste deg at jeg ikke helt aner hva du føler i det hele tatt.

projisering og sublimering

Jeg projiserer egne følelser over på andre noen ganger; deg, tror jeg. Hvis det er sånn at det ikke er tilfelle; kan vi prøve å sublimere, sammen?

james blunt - you're beautifull

...

Det er bare en ting jeg er sikker på; at jeg aldri kommer til å velge den enkleste veien og at det er nettopp det som gjør at jeg overdrysses med livets fargerike konfetti, gang på gang. Overraskende og uventet; alltid. Nødvendig og verdsatt; alltid. Mellom hver gang forsvinner mesteparten av de ørsmå fargede papirbitene med sterker vinder; noe få igjen oppløses av tunge regndråper; siver sakte ned i den mørke molda for å trekkes opp av mine røtter og bli en del av meg. Resten ligger rundt meg og minner meg på alt som er godt; som har vært og som kommer. Bare jeg står lenge nok og venter mens jeg strekker meg mot lyset; varmen.

nick cave- into my arms

Noen ting kan ikke gjentas ofte nok...

'ett brev' - timbuktu

timbuktu - karmakontot

Jag gör det flera gånger om dan, jag menar väl väl
jag menar väl bra, vad jag menar är, jag menade vad
Om gud sitter däruppe med nån sorts polygraf
Gör jag vågor på hans papper som en storm i ett glas
Gör man något är det klart det kommer tillbaks
Man får lov att känna hettan av ånger och kval
När karmakontot är övertrasserat, det e komplicerat
Hvordan står det til med karmaen?


Men jag vet att jag kommer serveras min del av det hela
Dom säger ärlighet varar längst/Jag önskar att det alltid kunde va så enkelt
Men jag är en jävel på att trassla till/Jag erkänner det nu men det är knappt jag vill

Ref2X:

Ingen kan ljuga som vi eller vad tror ni
Jag tycker det liknar nån sorts
Sjuk typ av tragikomik o vi ramlar dit
Det sitter på karmakontot

Jag sa till Lisa att jag satt i ett möte
Men i själva verket fikade jag med Pia från Götet
O Peter sa till mig att han var på en släktmiddag
Men Ali såg honom med en tjej på gräddhyllan
Och syrran undrade varför jag inte dykt opp
Jag sa jag skulle ringt men hade batteritorsk
O farsan sa till mig att hans hälsa var god
Men doktorn ringde till morsan med en annan version
O fiddy säljer crack o han går me pistol
O Diddy lägger rap för det e hans passion
Och bush sa att Saddam höll på att bygga vapen
O Cheney skulle minsann inte inte tjäna på saken
O jag sa till min bokare att jag hade feber
Men stod ändå på krogen och bedöva min lever
För man bakom sanning gömmer sig bakom lögner
O shit jag ljuger nog tillochmed när jag drömmer

RefX2

bruce willis - save the last dance for me

Brevene flommet over av varme og med jevne mellomrom sendte han en kassett med musikk; Bruce Willis fikk æren av å avslutte en av kassettene; en påminnelse om at på slutten av kvelden så var det bare oss som betydde noe men også at jeg var fri til være meg selv selv om han var langt borte; at han stolte på meg.

....

Det var slutten av åttitallet og som sytten år og nyforelsket hørtes dette mer enn bra nok ut i mine ører *smiler*

pink floyd - comfortably numb

first love

Jeg husker ikke så mye av den kvelden; ikke hvordan vi kom dit og ikke helt med hvem men slutten husker jeg...

I jula er det en fest på hvert eneste lille sted med eget bygdehus og vi som er fra byen har gjennom nye venninner på videregående blitt innlemmet i en kultur vi ikke kjenner; unge og gamle som går på lokalet sammen; danser og drikker sammen, sloss og blir venner igjen. Til og med foreldrene til venninnene våre er der og selv om vi ikke er gamle nok til å drikke så er det ingen som sier noe; skulle noen bli for fulle så passer de på at ungene kommer seg hjem i god behold. Hvis de selv tar helt av må de kanskje ha hjelp selv. De danser sammen med faren sin minst en gang i løpet av kvelden men sitter kanskje ved hver sine bord; sirkulerer med jevne mellomrom og hilser på naboer, foreldre, slektninger og kanskje han de er hemmelig forelsket i. På scenen står et band; de spiller dansebandlåter; det danses swing i hele lokalet. Vi byjentene har bare vært på disco og swing er ikke noe vi akkurat tenker særlig høye tanker om. Det frister ikke å bli svingt rundt i haltende takt av en kar som er ti år eldre; med bart og en begynnenede ølmage og som stinker av det lokal hjemmebrygget. Alle vet at det er de som bor på stedet som lager den beste heimbrenten; uansett hvor uklart det er; ikke alltid det er tid til å la det stå til det er ferdig; i jula må det være en flaske til hver dag.

Jeg sitter på fanget til han som jeg møtte på en fest for to dager siden; han skjenker i glass etter glass med brennhete, illeluktende dråper; jeg drikker det jeg får. Jeg har ikke kysset han og han har ikke tatt på meg. Å sitte på fanget hans er det nærmeste vi har kommet å vise en eller annen form for interesse for hverandre. Han begynner å bli full; det er seint og jeg som går uten briller for å føle meg pen ser ikke så godt lengre; han sitter å ser ned og snakker om to biler han holder på å bygge opp igjen og om motorsykkelen sin. Jeg kjenner at jeg begynner å miste tålmodigheten; jeg kunne ikke brydd meg mindre om biler og motor og hvorfor ser han meg ikke i øynene når han snakker. Han er pen med sort hår og store blå øyne; hadde han bare løftet hodet. Han spør meg ikke om noe; bare snakker om sitt. De begynner på den siste halvtimen med musikk; de spiller alltid mest rolige låter. Ustø kropper kommer sammen; varme av musikk, alkohol og snart klare til å gå hjem.

En kar i dress kommer bort og prater med min noe sjenerte kavaler som absolutt ikke vil danse; han er full og å bevege seg til musikk er ikke hans greie. De prater en stund. Nykommeren bor tydeligvis ikke her lengre men de er kamerater og har spilt fotball sammen. Han spør om han kan få danse med meg siden mitt fang for kvelden absolutt ikke vil. Den mørke pene sier ja; de er kompiser og det kan da ikke skade. Jeg kommer vel tilbake; jeg har tross alt sittet der i flere timer og hørt på hans monolog om sylindre og olje og drukket heimbrenten hans.

Jeg er glad for å slippe unna og har hatt lyst til å danse lenge; bare ikke swing. Han i dress er høy og bred over skuldrene; kraftig med store hender og føtter. Dressen sitter godt over skuldrene og slutter ved hoftene. Han har rosa slips og magebelte. Hodet er stort og ansiktet firskåret; han har et stort mellomrom mellom fortennene og et bredt, ertende smil. Han prater i vei; de lyseblå øynene stirrer rett inn i mine brune mens han spør meg ut om hva jeg driver med mens han skyter inn detaljer om seg selv; hvor gammel han er og hva han studerer; at han liker å gå på jakt og at han syns det er litt stress med alle disse kompisenen som bare vil drikke bort hele jula. En stor og varm hånd hviler nederst på korsryggen min; på det tynne gjennomsiktige stoffet som det er mulig å skimte en sort, kort blonde-topp under. Den andre hånden holder et fast tak om min høyre hånd og leder meg stødig rundt blandt ustø par i alle salgs omfavnelser; tette og hjemmekoselige, trygg avstand og de mer lidenskapelige; munner som møtes og hender som diskret finner veien under løse klesplagg.

Vi danser et par sakte låter til bandet bestemmer seg for å spille en rask; han går ikke men blir stående og danser sammen med meg og et par venninner som er kommet til. Når den siste dansen kommer fanger han meg opp igjen; tettere og mer bestemet enn sist. Mitt fang for kvelden sitter ved veggen og skuler; jeg ignorere det og legger meg inntil den store kroppen hans og lar meg omslutte av hele han; små honningdryppende ord i øret og fingertupper som så vidt stikkes inn under bukselinningen min og legger svakt trykk på bar og varm hud. Han begraver hodet i det lange håret mitt og sier jeg lukter godt; at jeg er en søt jente som han liker. Stemmen er varm og dyp og hvert ord får det til å vibrere et sted inni meg som jeg ikke visste var der. Jeg kjenner det nå; kroppen min er myk og skjelver svakt; det umulig å komme nært nok. Hendene min finner det blonde, litt tynne håret i nakken hans og fingrene mine masserer forsiktig mens vi sakte vugger rundt på dansegulvet. Han blåser sakte liv i noe som jeg ikke har kjent på bevisst tidligere; den søte varmen som noen ganger sprer seg og kroppen som tigger om at noen skal komme og dele den med meg; smake på den. Hans glitrende øyne og selvsikre ord har fått det fram og han går ikke; han blir; trekker meg så nært han klarer.

Når musikken stopper tar han meg bestemt i hånda og geleider meg ut. Ute legger han armen rundt skuldra mi og vi går nedover grusveien som er dekket av et tynt lag snø; vinteren har vært mild og det ligger mørke pløyde jorder på begge sidene av veien; stjernen er ute for første gang etter flere regntunge og mørklagte kvelder; lufta er kald med lett sludd i. I en grøft står en kar og holder rundt jenta si som er blitt syk og kaster opp. Vi forsetter ned langs raden av parkerte biler til det ikke er flere å se; bare en svart katt smyger seg under en bil og forsvinner gjennom nettinggjerdet og ut i en mørk åker. Han tar av seg jakke og legger den rundt meg; varsomt dytter han meg mot siden på en bil mens han holder rundt meg. Han smiler men sier ikke så mye lengre; bare ser på meg og hvisker igjen i øret mitt at vi må ikke miste hverandre etter denne festen; han vil se meg igjen. Om jeg kommer på fest i slutten av uka. Jeg er ør i hodet; jeg skal ikke på flere fester; vi har ingen som kan kjøre oss. Jeg sier det til han selv om jeg bare vil si ja, ja, ja. Han sier han har ferie til en uke ut i januar og at vi kan møtes før han drar.

Han legger forsiktig den myke munnen på halsen min; ser på meg; granskende. Jeg klarer knapt å puste; han kjenner igjen reaksjonen med en gang og munnen blir mer bestemt og målbevisst; tunga finner øreflippen; han kjenner at kroppen min gir etter og støtter meg opp mens han lager en varm sti langs hårfestet mitt; myke lepper som jeg kjenner ikke helt slipper huden min etterhvert som han fortsetter; langs panna og nedover nesa. Når han når munnen min er jeg knapt i stand til stå. Grådig møter jeg munnen hans og jeg tar ryggen ut fra bildøra så han får henden bak på korsryggen min som er svai i et forsøk på å smelte sammen med han; hendene hans finner veien inn under den gjennomsiktige blusen og han drar opp den lille sorte blondesaken. Sakte masserer han den nakne ryggen min som ikke kjenner kulda lengre; som for første gang blir begjært av myke og bestemte hender. Han legger hendene under armene mine sånn at han kan kjenne de myke brystene mine med håndbaken men dra ned toppen igjen og bare hviler hendene forsiktig rundt mine myke, runde former. Neglene mine graver seg inn i nakken hans mens små klynk av nytelse unnslipper leppene mine. Øynene hans glitrer og han ler en lav, guttural latter og løfter meg opp fra bakken mens han klemmer meg hart; så hardt at jeg nesten ikke klarer å puste. "De roper på deg. Kom."

Han følger meg inn og henter jakka til meg; når jeg må på toalettet før vi går ut og møter skyssen vår hjem står han i døra og venter. Venninna mi fniser og hvisker i øret mitt at han er pen. Jeg har ingen anelse; ser på han. Blikket mitt er sløret av alkohol og manglende briller. Når jeg var helt nær han; kysset den brede, krevende munnen kunne jeg se han klart; jeg vet ikke om jeg syns han er pen eller ikke; bare at jeg vil ha han; at han vil ha meg. Han spør om telefonnummeret mitt. Jeg nøler; jeg nøler alltid. Venninna mi drar frem lebestiften sin og skriver det ned på et hvitt tørkepapir. Jeg lar henne gjøre det uten å protestere. Han bretter det sammen og stikker det i bukselomma og når jeg prøver å smyge meg forbi han i døråpninga drar han meg inntil seg og sier han skal ringe. Jeg tviler innerst inne men lukker øynene og møter munnen hans for siste gang den natta.

...

Han ringer fire dager etterpå. Vi møtes på en kafé. Jeg har tatt på meg brillene mine; sånn at han kan se hvordan jeg ser ut til vanlig. Men jeg tar de av når kakaoen er bestilt; han skal ha en kaffe. Han er fire år eldre enn meg og skal reise tilbake til skolen ganske snart. Broren min har advart meg mot han; en kamerat kjenner han som en skikkelig rundbrenner men allikevel en snill kar. Jeg biter meg merke i det siste. Hendene våre møtes over bordet; han ser meg i øynene hele tiden mens han snakker. Det er ingen ubehaglige pauser i samtalen; stillheten flyter like godt som ordene. Vi tilhører hverandre helt og holdent et helt år framover.

kenneth ishak - how you have grown

beezewax - in the stands

lauryn hill - sweetest thing

The sweetest thing I've ever known
Was like the kiss on the collarbone
Soft caress of happiness
The way you walk, your style of dress
I wish I didn't get so weak
Ooo, baby, just to hear you speak
Makes me argue just to see
How much you're in love with me
See, like a queen, a queen upon her throne
Chorus

Chorus
It was the sweet, sweet, sweetest thing I know,
It was the sweet, sweet, sweetest thing I know

I get mad when you walk away (don't walk away)
So I tell you leave, when I mean stay
Warm as the sun dipped in black

Fingertips on the small of my back
More valuable than all I own
Like your precious, precious, precious, precious dark skin tone
Chorus

It was the...Ah
I tried to explain
Ah...but baby, it's in vain

Speaking on my mother's phone
The touching makes me think I'm grown, (you ain't grown)
Sweet prince of the ghetto
Your kisses taste like armoretto
Intoxicating, oh, so intoxicating
How sad, how sad that all things come to an end
But then again, I'm, I'm not alone

john legend-ordinary people

silkemykt

Han ser på meg; øynene omfavner meg og ordene hans smyger seg inn under huden og små elektriske støt av velbehag stråler helt inn til kjernen av meg og varmer opp mine innerste og mest private rom. Historiene hans finner seg et lunt sted å hvile; gir nyanser og dybde til mine; utfyller mine følelser og tanker. Når avskjedsklemmen er slutt; små skimrende silketråder, nesten usynlige, kan ses mellom våre to rygger som beveger seg i motsatt retning. Gang etter gang vil de vise sin elastisitet; trekke oss mot hverandre.

en dag til

Hvis Mattilsynet og Arbeidstilsynet hadde kommet på besøk hos meg i dag hadde sjappa blitt stengt, garantert. Gi meg en dag til så skal jeg få Othilie AS på den riktige siden av loven med tanke på både hygiene og akseptable arbeidsforhold, bare én dag til...

bjørk - jóga

bjørk - unravel

gyldne korssting

Jeg sover så dypt at når klokka ringer så føles det som det har gått en evighet; en tom og lang evighet. Jeg har ingen tanker i hodet når jeg våkner og det tar noen minutter før jeg kjenner at revnen på innsiden er der fortsatt; et sted i brystkassen. Det kjennes ut som den skal slites i to, jeg kjenner at revnen allerede rekker ned til magen. Jeg går i dusjen og sniker meg tilbake til senga når jeg er ferdig. Dyna er fortsatt varm, selv etter ti minutter. Jeg krøller meg sammen og stiller klokka ett kvarter fram. Når den ringer må jeg gå ellers kommer jeg mer enn de planlagte tre minuttene for seint. Ett kvarter etterpå er jeg klar; jeg saumfarer senga for å finne mobilen; jeg finner den under dyna; fortsatt holder den på varmen fra meg; ber meg om å komme tilbake.

Gata er for en gangs skyld helt tom; ingen på vei noe sted; på jobb eller hjem etter en lang natt. Ingen av Oslos permanente ryggsekkturister er å se; de uten tak over hodet som streifer rundt nattestid med sekk på ryggen i påvente av at et sted som serverer gratis frokost skal åpne. Det hender de allerede står og i parken og tar en første øl i det tiltagende dagslyset. I dag er det helt øde. De første oransje solstrålene slikker hustakene og minareten til moskéen som ligger bak fengslet gnistrer i ulike turkise nyanser. Trærne i parken begynner å få grønne skudd og grenene strekker seg mot lyset og krever varme. De nye tynne, skuddene på de største trærne nede ved bussholdeplassen ser nesten ut som intrikate blonder i sort når jeg legger hodet bakover og ser opp mot den mørkeblå himmelen. Nede ved Akerselva er det måketimen; de skriker og skråler og sjekker ubeskjedent ut søppelcontainerne som er satt ut i Olafiagangen. På rekkeverket sitter to store måker og ser med grådige kuleøyne på det natteranglerne har etterlatt seg; kebab, urin og oppkast. Oslo Plaza speiler en by som sakte men sikkert kommer til å våkne; støyen kommer til å tilta ganske raskt fra motorveien over elva og målbevisste lønnsarbeidere vil skritte raskt avgårde; på vei til en ny dag på jobben. Jeg kjenner at roen, det varme lyset fra sola som står opp og lufta; frisk og kald, delvis har klart å sy sammen revnen i brystet; små gyldne korssting som gjør at jeg kjenner meg mer hel.
....

De rakner igjen når dagen får tatt meg mellom de skarpe tennene sine og fillerister meg på nytt.

aftenprat

Min lille engel:"Mamma, du har pupper."
Othilie:"Mmmm:" *ikke revolusjonerende nytt, det*

Jeg går ut av rommet og håper at det skal bli stille.

Min lille engel: "MAMMA!!! HVA SLAGS PUPPER HAR GUTTER?"
Othilie:*????...tenker en stund og roper tilbake fra foran PC-en "SMÅ!"

Min lille engel og Giraffungen:"MAMMMMA!"

...reiser meg og går for å få ro, NÅ.

Min lille engel:"Kan du ta på meg t-skjorta igjen" *tatt av for å ha noe gjøre, muligens?*
Othilie:"Ja, men skal du legge deg ned etterpå og sove? Være stille så Giraffungen og du klarer å stå opp i morgen?"
Min lille engel:"Ja, kjære, det skal jeg" *ler*

T-skjorta tas på og endelig ser det ut som at det blir stille.

dagen i går

Hvem er det egentlig som porsjonerer ut dagene? Som bestemmer at i dag skal komme i dag? Er det en mulighet for at vedkommende kan ta tilbake dagen som akkurat forsvant sammen med han som suste forbi meg på et bråkete rullebrett og forsvant i mørket; gjøre noe med den sånn at den ikke gir sånne kvalmefornemmelser og en følelse av at ingenting er sikkert og at alt kan gå i stykker. Vær så snill?

tori amos - crucify

Jeg satt på rommet en formiddag og leste Jens Bjørneboes bok "Uten en tråd" og spilte "Little Earthquakes" med Tori Amos høyt som om musikken skulle overdøve det jeg "drev" med. De mest utagerende guttene på gymnaset hadde selvfølgelig valgt å skrive særoppgave om både den og "Sangen om den røde rubin", sistnevnte har jeg enda ikke lest. Jeg mener at den befant seg i en bokhylle nær meg; min far av alle tror jeg hadde den, men den er forsvunnet. Jeg husker at jeg syns det var en smule flaut å låne boka til Bjørneboe, i allefall hvis den var alt den var skrytt opp til å være av kåte tenåringsgutter. Jeg vil tro jeg slengte på en fire-fem andre bøker for at det skulle seg tilforlatelig ut. Helt stille satt jeg der og leste mens Tori messet i bakgrunnen. Følte meg litt skitten og umoralsk men var overasket over språket; hvor lite grovt det var; hvor kliniske beskrivelsene var. Ikke at det tok virkninge av innholdet bort fra boka, beskrivelse av kjønnsdrifter og selve akten kan vel beskrives på en hvilken som helst måte; man er sjelden uberørt. Jeg kan ikke huske siste jeg hørte på Tori Amos...

minor majority - wish you'd hold that smile.

k'naan - soobax

Og hvorfor ikke høre på en somalisk rapper med det samme?

Basically, I got beef
I wanna talk to you directly
I can’t ignore, I can't escape
And that's cause, you affect me
You cripple me
You shackle me
You shatter my whole future in front of me
This energy, is killing me
I gotta let it pour like blood, Soobax

Dadkii waa dhibtee nagala soobax
Dhibkii waa batee nagla soobax
Dhiigi waad qubtee nagala soobax
Dhulkii waad gubtee nagala soobax
Nagala soobax (2x)
Dadkii waa dhibtee nagala soobax
Dhibkii waa batee nagla soobax
Dhiigi waad qubtee nagala soobax
Dhulkii waad gubtee nagala soobax


So for real, who's to blame
We lose lives over Qabiil's name
Disregard, for the soul
We just don't give a f**k no more
Left alone, all alone
Settle your issues on your own
What to do, where to go
I got to be a refugee damn, soobax

Repeat Chorus

Mogadishu, used to be
A place where the world would come to see
Jaziira, sugunto liida, wardhiigleey iyo Madiina
Hargeysa, Boosaaso, Baardheere iyo Berbera
My skin needs to feel the sand the sun
I’m tired of the cold
God damn soobax

Repeat Chorus

I guess I could use the last bar to flow
I’m known as a lyrical rhyme domino
I'm cynical, well, oh now you know
Put a whole in an emcee like cheerio
They don't hear me though
I work for the struggle I don't work for dough
I mean what I say, I don't do it for show
Somalia needs all gunmen right out the door

Repeat Chorus till fade

K’naan talking
Yea, I hope you know the language
You can translate the vibe
That right there is a protest song
Yo, I made a protest song
And it’s called Soobax
Soobax means come out
Directly talking to the gun men and warlords of Africa
Letting them know that we can’t
You know, the people can’t take it no more
It’s a soundtrack to a poor man’s revolution
in East Africa, right now playing for the people
And we went to Africa, shooting the video for this
The only way you can translate the vibe, you know
Soobax

Dadkii waa dhibtee nagala soobax:
(Translation- you have exasperated the people so come out with it.)
Dhibkii waa batee nagla soobax:
(Translation - The troubles have increased so come out with it.)
Dhiigi waad qubtee nagala soobax:
(Translation- you've spilled the blood so that it drains on the roads, so come out with it.)
Dhulkii waad gubtee nagala soobax:
(Translation-You've burnt the root of the earth, so come out with it.)

sunkissed

Jeg sitter oppe på muren; overskrevs med en bok foran meg. Jeg sitter i overgangen mellom sol og skygge. Det ble for varmt å sitte i det skarpe sollyset; sola prikket i ansiktet, jeg ble slapp og kjente at det begynte å murre et eller annet sted inni meg. Akkurat i overgangen er det en svak vind som stryker over de varme, bare føttene mine og som løfter håret vekk fra ansiktet; jeg orker endelig å se på det som skjer rundt meg. Jeg kniper øynene igjen og ser alle ungene med overdimensjonerte hoder som løper rundt oppe på steinhellene som har blitt fraktet hit helt fra Kina. De ser ut som små romvesner når de tråkker i sirkel rundt det tomme vannbassenget i midten av parken med sykkelhjelmer i alle regnbuens farger. Flere skatere har funnet veien ned hit og plasthjulene bråker mot stein der de sparker frem og tilbake; opp og ned av forsérbare kanter. En hvit cricketball lander i boka mi. En ung paksitansk gutt kommer løpende fra bak veggen og unnskylder seg før han røsker med seg ballen og forsvinner. En kan høre det harde smellet når balltreet treffer ballen med jevne mellomrom og det ropes korte setninger på urdu. Fra der jeg sitter kan jeg se at en far også har funnet veien ut til ungdommene som er kledd i vide, mørke treningsbukser og trange t-skjorter; han har en sid hvit skjorte på og hvite vide bukser under der han står ganske langt bak på banen. Han har nok funnet en posisjon hvor han slipper å løpe så mye; men han er med i alle fall. Jeg leser i boka; kjemper med oppbygningen men lar meg imponere av språket. Med jevne mellomrom må jeg ta pause for å tenke over det jeg har lest eller for å se om mine unger fremdeles befinner seg i nærheten eller om jeg må ta en liten runde for å se hva de holder på med. Jeg rusler bortover steinhellene; kjenner strukturen av steinen under de nakne fotbladene og varmen fra sola. Solbriller har jeg ikke rukket å kjøpt enda og jeg myser for å se om jeg kan se de to som er mine. Jeg finner de alltid; langt borte på den grønne plenen eller på lekeplassen. Jeg går ikke bort men lar dem holde på med sitt; må bare vite at de er der. Tilbake på den varme muren lukker jeg øynene og sitter helt stille og prøver å tømme hodet; det kjennes ut som noen planter myke, varme kyss over hele ansiktet mitt og omfavner hele meg. Jeg vet ikke om det er varmen fra sola som gjør det, om det er kroppen min som minner meg på noe som har vært eller gir løfte om noe som kommer; jeg har blitt kysset av sola i dag.

verden vil bedras

Kadra, den unge muslimske kvinnen som for noen år tilbake gikk inn i moskéer og bad imamer om råd angående omskjæring iført hijab og skjult kamera har gått ut i avisenen og sagt at det er på tide at koranen omfortolkes og at man setter søkelyset på kvinners rettigheter. Hun uttaler følgende: « Kvinners posisjon har aldri blitt tatt opp tidligere. De få kvinnene som har forsøkt å sette dette temaet på dagsordenen, har blitt stemplet som vantro.» Responsen fra sentrale muslimske menigheter kommer ganske kjapt og den er ikke mye å skryte av, hør bare: «Hun kan si hva hun vil, og er sikkert pen og har en fin kropp, men vi kan ikke forandre Koranen på grunn av hva en kvinne mener, sier Sarwar.» Få dager etterpå blir Kadra banket opp i Møllergate seint på natta av somaliske ungdommer: «Mens jeg lå på asfalten, sparket de meg og skrek at jeg hadde tråkket på Koranen. Flere ropte Allah-o-akbar (Gud er stor) og begynte også å si et vers fra Koranen,» Så er dabatten i gang men om hva? Og hvorfor er det sånn at hver gang denne debatten blusser opp så sitter du og jeg like lite kloke igjen; for hva har vi lært? Ingenting bortsett fra at ungen muslimske jenter får juling hvis de er kritiske til sine egne? Så fint, det passer jo perfekt inn i det bilde vi har av muslimske menn og de miljøene de dominerer både hjemme og ute i den store vide verden.

Det første jeg har lyst til å påpeke er at Kadra tar feil når hun hevder at kvinners posisjon aldri er tatt opp og at de som gjør det har blitt stemplet som vantro. Dette kan på ingen måte sies å være sant og at Kadra oppfatter verden slik skjønner jeg kan provosere kvinner med andre livserfaringer og som daglig jobber med problemstillinger knyttet opp mot kvinner og rettigheter innenfor islam både i Norge og i verden ellers. Jeg syns at det er relevant å påpeke at Kadra representerer et ørlite segment i den somaliske og muslimske kvinnebefolkningen og hennes opplevelse av islam som kultur, religion og familie på ingen måte kan sies å være representativt for den muslimske mediankvinnen. Dermed blir hennes utsagn oppfattet som angrep og mangel på kunnskap.

Når hun så blir banket opp på gata klokken tre på natten av somaliske ungdommer; både unge menn og kvinner og hevder at det skyldes hennes utsagn i media om koranene og islam så er det faktisk viktig å ikke nødvendigvis akseptere konklusjonen hennes uten å sette noen spørsmålstegn ved den. Jeg er sikker på at hun ble banket opp, men min kjennskap til somaliske ungdomsmiljøer sier meg at de som banket henne opp er like lite representative for det somaliske miljøet som Kadra er. Jeg vil anta at de erfaringsmessig tilhører det samme lille segmentet som Kadra og at angrepet på henne er et resultat av at de føler sinne fordi nok et menneske har gjort sitt til at somaliere og muslimer som gruppe fremstilles negativt i media.

Det neste som bør påpekes er at Kadra har all rett til å mene noe om sin kultur, religion og strukturene som hun oppfatter som undertrykkende. Alle andre har rett til å komme med motforestillinger men det er også riktig å påpeke at noen av motforestillingene illustrerer poenget til Kadra i stor grad. Jeg tror også at det er trygt å si at de fleste muslimer og religiøse menigheter tar avstand fra å gå fysisk løs på dem som hevder et syn som fremstilles som kontroversielt i media. For er det så kontroversielt å hevde at tolkningen av koranen må gi kvinner rettigheter på lik linje med menn?

Det som forstyrrer meg like mye hver gang debatten raser om islam og kvinner er at det er ikke det vi faktisk diskuterer. I dette tilfellet er det som vanlig en diskusjon om ytringsfrihet; ikke at det ikke er viktig, men vi unnlater å ta opp det temaet som Kadra hevder hun ville ha fokus på, nemlig kvinners posisjon. Vi lar det som skjer rundt en meget kontroversiell ung kvinne når hun kommer med lite kontroversielle utsagn ta all plassen. Iskwew tar frem uttalelser fra både Lena Larsen og Bashe Musse når hun sier at det blir helt feil å hevde at en må være en kompetent kritiker for å kunne kritisere. Larsen og Musse er pinlig klar over at de er representanter for et minoritetssamfunn og alt de sier vil veies på gullvekt. De har valgt å komme med forklaringer på hvorfor Kadras uttalelser vekker harme; hun anses for å ikke ha nok kunnskap om religionen hun er vokst opp i og hun burde ha kommet til miljøet og tatt opp diskusjoenen der i stedet for å gå til media. Larsen og Musse gjør samme feil som alltid gjøres; de imøtegår negative uttalelser med å si at en annen strategi burde vært valgt samtidig som de prøver å forklare hvorfor man får de ganske så usiviliserte reaksjoenene både verbalt og fysisk som denne saken har frembrakt. Resultatet blir at vi aldri kommer lengre enn til ytringsfriheten.

En annen ting som plager meg er at det virker som det er liten forståelse for at å komme med kritikk innenfor et minoritetsmiljø har helt andre konsekvenser enn det har når en sitter trygt plassert i majoritetens trygge favn. Når Kadra selvsikkert hevder at ingen stiller spørsmål ved kvinners posisjon blir det ekstra viktig for miljøet å ta avstand fra hennes uttalelser. For de vet at det hun sier blir oppfattet som om det gjelder absolutt alle som er muslimer. Jeg er rimelig sikker på at mange som er muslimer i vid forstand (somalier, tyrker, sunni, shia, kvinne, mann etc.) den siste uka har vært nødt til å svare på hva de syns om Kadras uttalelser og at hun har fått juling. De fleste av oss har såpass mange erfaringer at hvis vi leser i avisa at en kar fra Romerike holdt en kvinne fanget i huset sitt i ett år så tror vi ikke at alle fra Romerike har samme tilbøyelighet; å drive med frihetsberøvelse. Vi antar at det er et enkelttilfelle og at sannsysnligheten for at det kan skje andre steder enn på Romerike er størst. Når Kadra sier det hun sier så antar vi at det er sant og i stor grad gjelder alle muslimske miljøer og hun uttaler seg da vitterlig generelt. Men vi rekker aldri å få noe mer innsikt i saken før den eksploderer i uberettiget vold på gata og spørsmålet om ytringsfrihet. Hvem ville forresten skrevet om hvordan hverdagen til muslimske kvinner har endret seg over de siste femti år? Kanskje Klassekampen, Dagbladet og Dagsavisen? Eller kankje ikke. Jeg har ikke sett en eneste artikkel som forsøker å gå inn på Kadras utsagn og faktisk prøve å finne ut om det hun sier er sant. Ikke én.

Jeg tror på ingen måte at de som kritiserer den minoriteten de kommer fra har et større ansvar når de uttaler seg om ting fordi konsekvensene er så mye større. Men jeg stiller meg spørrende til det manglende ansvar som media tar i å være kritiske til de utsagnene som når media. Det ser ut som at det eneste som er en forside verdig bør komme i en innpakning vi kjenner igjen og kunne skape rablader; har det ikke dette potensialet så lar vi det ligge. Kadra fremstår som en frigjort, selvstendig og vestlig kvinne med muslimsk bakgrunn og hun usynliggjør arbeidet som gjøres av massevis av muslimske kvinner både i Norge og ellers i verden med et usannt utsagn; det tar ikke mer en noen timer før saken eksploderer. Uten at du og jeg har funnet ut noe særlig mer om islam og kvinnefrigjøring i muslimske miljøer i dag. Jeg kan ikke konkludere med annet enn at verden vil bedras.

Sint strateg

II international Congress on Islamic Feminism

Møter modige feminister

Tente på omskjæring

og les hva en somalisk jente mener om saken på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

jacques brel - ne me quitte pas

Man skal ikke undervurdere verdien av en entusiastisk fransklærer...

leonard cohen and judy collins - suzanne

Da jula kom og vi ikke lengre var sammen men fremdeles ikke klarte oss helt uten hverandres vennskap og fysiske varme ga han meg en gammel Cohenplate. Jeg husker jeg trodde det var noe annet; at jeg strakte ut armene og ga han en god klem lenge før jeg så hva det var. Han ble flau og unnskyldte seg for at han hadde plukket med seg en av de billigste platene på Platekompaniet. Jeg var mest lei meg for at jeg ikke klarte meg uten han og spilte ikke plata før det hadde gått flere måneder.

gratulere med dagen

Hver måned trekkes abonnementsavgiften fra kontoen min og hver dag, uten søndag ligger avisen og venter på dørmatta mi. Hver morgen legger jeg den inn før jeg drar hjemmefra men nesten aldri rekker jeg å plukke den opp, sette meg ved bordet ved vinduet og faktisk lese i den før dagen er omme. Jeg føler meg mest som et støttemedlem...

Klassekampen.

snow patrol - chasing cars

secondhand serenade - vulnerable

et godt sted

Jeg står og fikler i veska; leter etter nøklene. Jeg rister på veska og kan høre den umiskjennelige lyden av sju nøkler på et knippe men jeg klarer ikke finne dem. Jeg går bort fra døra og setter meg på huk ved veggen; jeg må lete bedre. Mens jeg sitter der kommer den nye naboen og skal inn. Jeg ser opp og smiler men han overser meg totalt, låser seg inn og før jeg rekker å komme meg på beina og bort til døra har den slått igjen. Jeg banner innvendig og må til å lete i veska; én gang til. Jeg finner nøklene til slutt i en liten lomme med glidelås som jeg aldri bruker. Det var sikkert et forsøk fra min side på å få litt orden; finne ett sted å legge dem og så glemte jeg det med en gang jeg hadde plassert dem der. Ved min egen dør ligger det aviser for to dager og noen boligbilag. Jeg ser bort på naboens dør; der er det ingenting, ikke en gang en matte. Han går pent kledd i dress og hilser ikke på noen. Han kommer og går uten at det merkes. Når jeg forsøksvis smiler ser han rett gjennom meg; som om jeg ikke eksisterte.

Jeg går inn; døra har stått åpen mens jeg har vært på Rema og på posten og hentet en pakke. Det er rotetet innefor døra; en bag med rene klær, sko for de fleste årstider i salig blanding og to fotballer. Det hadde kanskje vært en idé å rydde i tilfelle noen skulle stikke innom. Han bryr seg sikkert ikke om rotet men det kunne jo hende noen jeg faktisk kjente stakk innom og da kunne det selvsagt sett bedre ut. Forresten så vet jeg ikke lengre når han har vært her; med mindre jeg møter han i døra eller utenfor og det er sjelden. Naboen som alltid fikk med seg hvem som kom og gikk er erstattet med Mr. Cool Guy i dress som aldri smiler. Nøklene havner på bordet og innholdet fra postkassen på toppen. Jeg prøver å få et overblikk over rotet og hva som må tas først. Det virker ikke som han har vært her uasett; det ligger ikke noen lapp på bordet der han alltid forlater dem hvis han legger igjen noe i det hele tatt. Så enten har han vært her og ikke hatt noe å si; bare drukket litt te og samvittighetsfullt vasket koppen og satt den på plass før han gikk eller så har han ikke vært her i det hele tatt. Jeg kjenner at det kjennes litt trist å ikke vite om han faktisk fortsatt kommer. Når jeg visste hvor ofte han kom og gikk så var det godt å komme inn døra; jeg var forventningsfull. Og fordi jeg visste at han hadde vært der så mente jeg bestemt at jeg kunne føle det også; restene av et nærvær. Det føles tommere nå så det er mulig at det bare var noe jeg innbilte meg; jeg er ikke akkurat av den intuitive typen. Observant er nok en mye bedre beskrivelse av meg.

Jeg drar av de lange støvlene og finner fram posten; sjekker om det er regninger som bør legges på et mer eller mindre kjent sted til kontoen sier at det er mulig å innfri krav. Innimellom reklamen finner jeg en konvolutt i resirkulert papir med navnet mitt på; håndskrevet med store bokstaver. Det er sjelden jeg får ordentlige brev så jeg blir nysgjerrig; stemplet er uleselig og det står ingen avsender. Inni ligger det to sider fylt med ord; tanker, erfaringer og det harde jeg kjente da jeg løftet konvolutten var en cd. Jeg setter inn plata i spilleren og leser. Det er ikke så tomt og stille lengre; jeg krøller meg sammen i den sjokoladebrune sofaen med myke fløyelsputer og lar musikken smyge seg på. Han har skrevet et brev; langt og kronglete; akkurat som jeg liker dem. Jeg får visst ikke ryddet nå heller.

om beskyttelse

Sykkelhjelm er en fin ting og min lille engel har endelig fått sin i hus. Det er viktig å passe på hodet, en meget essensiell del av kroppen. Men hvem skal beskytte min lille engels myke hake når ivrige moderhender prøver å justere stroppen under haka sånn at hjelmen skal sitte riktig og strammer litt for mye sånn at den myke huden setter seg fast i låsemekanismen...

Auch! Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Han har lært at når noen ber om unnskyldning så er det mest riktig å akseptere så mellom såre hulk sier han at det er greit. Når jeg har justert stroppen på nytt og skal se om det passer bedre kniper han øynene igjen og kjeven skjelver i redsel for hva som kommer...

ramones - do you wanna dance

ani difranco - not a pretty girl

I am not a pretty girl
that is not what I do
I ain't no damsel in distess
and I don't need to be rescued
so put me down punk
maybe you'd prefer a maiden fair
isn't there a kitten stuck up a tree somewhere

I am not an angry girl
but it seems like I've got everyone fooled
every time I say something they find hard to hear
they chalk it up to my anger
and never to their own fear
and imagine you're a girl
just trying to finally come clean
knowing full well they'd prefer you
were dirty and smiling

and I am sorry
I am not a maiden fair
and I am not a kitten stuck up a tree somewhere

and generally my generation
wouldn't be caught dead working for the man
and generally I agree with them
trouble is you gotta have youself an alternate plan
and I have earned my disillusionment
I have been working all of my life
and I am a patriot
I have been fighting the good fight
and what if there are no damsels in distress
what if I knew that and I called your bluff?
don't you think every kitten figures out how to get down
whether or not you ever show up

I am not a pretty girl
I don't want to be a pretty girl
no I want to be more than a pretty girl

ani difranco - selfevident

Forsiktig, dette er poesi, ikke musikk. Inspirert av 9/11.



yes,
us people are just poems
we're 90% metaphor
with a leanness of meaning
approaching hyper-distillation
and once upon a time
we were moonshine
rushing down the throat of a giraffe
yes, rushing down the long hallway
despite what the p.a. announcement says
yes, rushing down the long stairs
with the whiskey of eternity
fermented and distilled
to eighteen minutes
burning down our throats
down the hall
down the stairs
in a building so tall
that it will always be there
yes, it's part of a pair
there on the bow of noah's ark
the most prestigious couple
just kickin back parked
against a perfectly blue sky
on a morning beatific
in its indian summer breeze
on the day that america
fell to its knees
after strutting around for a century
without saying thank you
or please

and the shock was subsonic
and the smoke was deafening
between the setup and the punch line
cuz we were all on time for work that day
we all boarded that plane for to fly
and then while the fires were raging
we all climbed up on the windowsill
and then we all held hands
and jumped into the sky

and every borough looked up when it heard the first blast
and then every dumb action movie was summarily surpassed
and the exodus uptown by foot and motorcar
looked more like war than anything i've seen so far
so far
so far
so fierce and ingenious
a poetic specter so far gone
that every jackass newscaster was struck dumb and stumbling
over 'oh my god' and 'this is unbelievable' and on and on
and i'll tell you what, while we're at it
you can keep the pentagon
keep the propaganda
keep each and every tv
that's been trying to convince me
to participate
in some prep school punk's plan to perpetuate retribution
perpetuate retribution
even as the blue toxic smoke of our lesson in retribution
is still hanging in the air
and there's ash on our shoes
and there's ash in our hair
and there's a fine silt on every mantle
from hell's kitchen to brooklyn
and the streets are full of stories
sudden twists and near misses
and soon every open bar is crammed to the rafters
with tales of narrowly averted disasters
and the whiskey is flowin
like never before
as all over the country
folks just shake their heads
and pour

so here's a toast to all the folks who live in palestine
afghanistan
iraq

el salvador

here's a toast to the folks living on the pine ridge reservation
under the stone cold gaze of mt. rushmore

here's a toast to all those nurses and doctors
who daily provide women with a choice
who stand down a threat the size of oklahoma city
just to listen to a young woman's voice

here's a toast to all the folks on death row right now
awaiting the executioner's guillotine
who are shackled there with dread and can only escape into their heads
to find peace in the form of a dream

cuz take away our playstations
and we are a third world nation
under the thumb of some blue blood royal son
who stole the oval office and that phony election
i mean
it don't take a weatherman
to look around and see the weather
jeb said he'd deliver florida, folks
and boy did he ever

and we hold these truths to be self evident:
#1 george w. bush is not president
#2 america is not a true democracy
#3 the media is not fooling me
cuz i am a poem heeding hyper-distillation
i've got no room for a lie so verbose
i'm looking out over my whole human family
and i'm raising my glass in a toast

here's to our last drink of fossil fuels
let us vow to get off of this sauce
shoo away the swarms of commuter planes
and find that train ticket we lost
cuz once upon a time the line followed the river
and peeked into all the backyards
and the laundry was waving
the graffiti was teasing us
from brick walls and bridges
we were rolling over ridges
through valleys
under stars
i dream of touring like duke ellington
in my own railroad car
i dream of waiting on the tall blonde wooden benches
in a grand station aglow with grace
and then standing out on the platform
and feeling the air on my face

give back the night its distant whistle
give the darkness back its soul
give the big oil companies the finger finally
and relearn how to rock-n-roll
yes, the lessons are all around us and a change is waiting there
so it's time to pick through the rubble, clean the streets
and clear the air
get our government to pull its big dick out of the sand
of someone else's desert
put it back in its pants
and quit the hypocritical chants of
freedom forever

cuz when one lone phone rang
in two thousand and one
at ten after nine
on nine one one
which is the number we all called
when that lone phone rang right off the wall
right off our desk and down the long hall
down the long stairs
in a building so tall
that the whole world turned
just to watch it fall



and while we're at it
remember the first time around?
the bomb?
the ryder truck?
the parking garage?
the princess that didn't even feel the pea?
remember joking around in our apartment on avenue D?

can you imagine how many paper coffee cups would have to change their design
following a fantastical reversal of the new york skyline?!

it was a joke, of course
it was a joke
at the time
and that was just a few years ago
so let the record show
that the FBI was all over that case
that the plot was obvious and in everybody's face
and scoping that scene
religiously
the CIA
or is it KGB?
committing countless crimes against humanity
with this kind of eventuality
as its excuse
for abuse after expensive abuse
and it didn't have a clue
look, another window to see through
way up here
on the 104th floor
look
another key
another door
10% literal
90% metaphor
3000 some poems disguised as people
on an almost too perfect day
should be more than pawns
in some asshole's passion play
so now it's your job
and it's my job
to make it that way
to make sure they didn't die in vain
sshhhhhh....
baby listen
hear the train?

ebba grön - vad pojkar vil ha

Jeg er litt svak for denne biten av svensk punk, egentlig veldig svak. Jeg kjøpte en plate med det beste av Imperiet sikkert på slutten av åttitallet og forelsket meg helt i musikken. Ebba Grön var forgjengeren til bandet. Så da er det fredags"disko" hos Othilie med ganske så spenstige låter. Tekstene snakker vi ikke en gang om... Enjoy!

ebba grön - ung & kåt

Fläskkvartetten - lave

imperiet - märk hur vår skugga

Imperiet synger Bellmann. Vakkert, spør du meg.

ryan adams - so alive

"daddy"

Det er en underlig dag. Varmen som slår i mot meg når jeg går av flyet er overveldene; fuktig og av en annen verden. Alt jeg kjenner er den kalde og friske luften fra et 19 år langt liv ved havet der sjølukta og vinden gir frisk smak til hvert åndedrag. Det lukter varmt og skittent her; lufta har en tyngde som presser seg på og får det til å krible ubehagelig i hele kroppen. Penklærne som vi har skiftet til under flyturen finner veien tilbake i kofferten og vi smetter inn i det letteste vi kan finne; inne på den skitne flyplassdoen der alt er i rustfritt stål og det er hyller på veggen for at du skal unngå å bli frastjålet veska mens du sitter halveis på huk over de skitne toalettene og gjør det du må. Vi har noe drøye timer som skal slås i hjel før vi blir hentet og spiser vårt første stykke pizza på en bråkete og travel kafé med så mye fett på toppen at servietten vi legger oppå raskt blir gjennomtrukket av fett; vi skal ikke legge på oss som alle andre gjør. Etter en flere timer lang kjøretur blir vi en etter en sluppet av i ulike nabolag; til slutt er det bare meg. Jeg sitter der med følelsen at dette er helt uvrikelig og det uvirkelige er at jeg faktisk føler meg helt som vanlig. Vi kjører ned brede gater; trærne har tykke stammer det må minst tre stykker for å nå rundt. De røde stoppskiltene og de grønne skiltene med hvite kanter med navn på neste bydel gjør at jeg samtidig føler det som jeg er midt i en film jeg har sett mange ganger før.

Da bilen endelig stopper utenfor et stort treetasjes hus i en stille sidegate er varmen fremdeles like overveldene selv om det er seint i september og klokka er åtte på kvelden. Det er visst det de kaller en "indian summer". Jeg står litt ute på trappa og ser meg rundt. Hagen på forsiden er enkel og ikke av det slaget som skal imponere naboen; bare gress og noen få busker. Noen få leker ligger rundt i gresset og vitner om at noen har lekt her ute en gang i løpet av dagen og et dekk enger fra et gammelt tau fra den tjukkeste greina i treet som står ved garasjen. Jeg ringer på døra og et rabalder uten like starter et sted i et av rommene bak; bjeffing og unger som hyler og roper. Snart står de i døra; familien min det neste året. Jeg skal ta meg av ungene. Jeg kan ikke ha tenkt særlig nøye over dette slår det meg der jeg står; jeg som ikke skjønner meg på unger og som blir utålmodig av den minste ting og som for ikke å være alt for streng av og til tillater alt og det er da ting virkelig blir ille; min amputerte erfaring som barnevakt burde fått meg til å finne andre måter å oppleve verden på. Dette er nesten gratis; jeg får kost og losji og betalt noen dollar i uka. At jeg skulle dra var så uvirkelig for meg at jeg dagen før overnatter hos en kjæreste som vet at dette blir hans siste natt med meg og som har visst det siden vi møttes tre måneder tidligere. Når morgenen kom dro jeg hjem og puttet det jeg kunne finne av klær i en koffert og dro. Jeg kunne ikke komme på at det var noe jeg måtte ha med meg; noe jeg ikke kunne klare meg uten. Jeg klarte ikke å kjenne at jeg skulle noe spesielt sted og følte det mer som jeg var på vei til sommerhuset og besteforeldrene mine for et par ukers tid; oppakningen var den samme, lett og lite gjennomtenkt.

De er mye eldre enn jeg har trodd; han er nesten gammel nok til å være bestefaren min. Han har brusete hvitt hår som en gang har hatt krøller. Han er mer enn ett hode høyere enn meg og middels kraftig bygd. Han har gjennomtrengende vassblå øyne og et stort smil. Stemmen er myk og rund; tenor ville jeg anslått noe som viser seg å stemme senere. Hun er liten og nett med mørkebrune øyne med masse smilerynker rundt; gammel til å ha så små barn tenker jeg. Hun har en sprø stemme som knekker av og til og langt mørkt hår som alltid er samlet sammen i en topp på toppen av hodet eller i en svingende hestehale. Ser du henne bakfra ser hun ut som en ungjente der hun går; energisk og liten. Ungene er vidt forskjellig; en liten lubben engel med klare blå øyne, lys i huden og en rund og myk munn med en smokk hengende ned fra skjorta i et fargerikt bånd mens den andre er tynn og spiss i kantene med brune øyne som ser granskende på meg. Han har vite arr på knærne og håret hans er stritt og mørkt der den andres ligger i myke runde krøller.

Etter et velkomstmåltid og en tur opp til hovedgata med en av jentene i nabolaget som også skal passe unger ett år er jeg tilbake i det nesten mørklagte huset. Jeg har fått nøkkel og låser meg inn. I kjøkkenet på baksiden av huset sitter han med døra ut i bakhagen åpen mens han leser avisen og drikker GT. Han smiler når jeg kommer og sier at alle har lagt seg. Han liker å sitte oppe litt lengre; kjenne på roen. Jeg slår meg ned og han henter en cola til meg. Vi sitter der lenge og prater. Varmen fra tidligere på dagen er like påtrengende, selv nå, nærmere midnatt. Jeg forteller at jeg ikke liker varmen så godt og han sier vi godt kan ta et lite bad før vi tar kveld. Jeg skifter og vi møtes ute i hagen; gresshoppene lager sin karakteristiske lyd og himmelen har et gult skjær fra milevis med opplyste nettverk av motorveier, boliger, nattstille kontorer og døgnåpne forretninger. Vannet er kjølig og tar endelig bort den ømme spenningen som har bygd seg oppi kroppen i løpet av dagen; skyller bort saltet som svetten har avleiret gjennom en lang dag. Når jeg har svømt noen lengder står vi der; under de svære trærne inne på grunna og prater. Jeg merker det med en gang. Han står helt inntil meg; så nært at jeg ikke kan gjøre annet enn å se opp på han der han rager høyt over meg i det dunkle lyset. Hvis jeg senker hodet vil jeg komme borti den våte overkroppen hans så jeg lar være. Men jeg flytter meg ikke. Han står bare der, prater og ler mens han smiler ned til meg. Ikke noe mer. Nærmere enn noen jeg kjenner ville stått. I bakhodet mitt tenker jeg at han ikke kan være av den trofaste typen. Men han ber ikke om noe; han bare får meg til å føle at han har sett meg; på ordentlig.

Vi sitter ofte oppe på kvelden sammen. Snakker om hvordan dagen har vært men også om de alvorlige tingene; hva vi legger i vennskap; hvordan vi ønsker å være som menneske og hva som er vanskelig når en bare er det samme gamle hverdagsmennesket hver eneste morgen uten å klare og se at en skal kunne bli sitt beste jeg i overskuelig framtid. Han gir meg stødige klemmer hver gang han reiser bort; vi får alle det. Han spør hvordan jeg har det og sier at jeg kommer til å klare meg bra i livet når jeg noen ganger ser litt svart på det. Når han syns jeg gjør en for dårlig jobb med ungene trekker han meg til side og sier det; litt streng og pappaaktig. Når jeg har vært på fylletur med venninner og allting går galt trøster han og prøver å få meg til å finne ut av hvorfor ting gikk så galt og finne ut hva jeg syns om å havne i de uforutsigbare situasjonene som selvstendige og overmodige jenter som oss ofte ender opp i. Han blander en svak drink til meg de dagene jeg har mensen og krampene truer med å bikke meg overende og han tar meg med og viser hva han brenner for; konserter, korfremføringer og sing-a-longs. Noe har jeg vært med på hjemme og han låner meg notehefter så jeg kan synge med der jeg kan; andre ting er nye for meg; klassiske konserter med talentfulle musikere han kjenner og noen han selv har undervist. Han blir den eneste vennen jeg kan stole på; dobbelt så gammel som meg og vel så det. Det er vi som snakker om kjærlighet og savn; ikke jeg og de jevngamle venninnene mine. Han kommer ofte inn i min personlige sfære men tar aldri noe eller ber om noe. Bare er der. Jeg venner meg til at han er der; så nært og tett inntil meg og blir mer og mer glad i han. Jeg tenker på han som den faren jeg alltid har ønsket meg; en som lytter og deler tankene sine; en som vil bli sett og ser. Han har et temperament som jeg er redd men som aldri går utover meg og han vet å si unnskyld hvis han ser at han har tatt hardt i. Dagen før jeg skal dra er han lei seg og irritert; han må venne seg til en ny person med nye vaner. Han liker meg; det viltre håret og den høye, spontane og gjennomtrengende latteren; sier jeg er glamorøs, hva han nå måtte mene med det. Han klemmer meg hardt kvelden før jeg skal dra og sier han kommer til å savne meg.

Jeg skriver et par brev til dem hvert år. Vi ringer aldri til hverandre; men stemmene deres er i hodet mitt. Jeg savner dem alltid når jeg tenker på dem; spesielt han. Etter ti år skjer det uunngåelige; han finner en annen. Familien min er splittet; jeg har fremdeles ikke sett dem siden den siste dagen da de to ungene og hun stod på fortauet og gråt da bilen kjørte bort; han hadde en konsert og måtte dra tidlig, lenge før jeg hadde stått opp. Det ble klemmen kvelden før som ble den siste. Jeg fortsetter å skrive brevene mine; deler generøst av alt jeg opplever og føler. Den nye kvinnen i livet hans blir oppmerksom på meg og mine "kisses and hugs" på slutten av alle brevene. Hun begynner å tvile og spør han hva det er. Han forklarer at det er ingenting og for å vise det skriver han et strengt brev til meg om at ting kan misoppfattes. Jeg føler meg ydmyket; jeg har alltid holdt den millimeteren avstand som vi måtte, men ikke mer. Han har aldri gjort noe som jeg kunne tolke i verste mening; alt har vært i beste. Når jeg får summet meg skriver jeg et langt brev til henne; forklarer hva han betyr for meg og hvorfor. Hun svarer raskt. Sier hun har lest det jeg skriver og tror på meg; at jeg sikkert forstår at han må bygge opp tillitt med tanke på hvordan hans tidligere liv var. Ja, jeg har alltid visst det, men sier ikke noe; han har ingenting å unnskylde seg for overfor meg. Hun sier at han har vært så ensom; at de har funnet alt de har savnet sammen. Jeg kjenner hvor godt det er å vite at han har funnet henne som får han til å føle seg hel. Og jeg skjønner at nærheten han søkte var utrykk for savnet. Hun avslutter med å si at hun syns jeg virker som et varmt menneske, kanskje en smule poetisk. Fra nå av inkluderer jeg henne i alle brevene; spør hva hun holder med og hvordan hun har det og unngår å bruke ord som sår tvil hos henne om hva han var for meg.

....

I dag kom det en CD i posten med musikk; en plate hun har spilt inn. Jeg kjenner at tilliten hun har til meg gjør godt. Jeg må skrive et takkebrev og høre hva musikken hennes har å si til meg.

mørkredd

..hvis naboen hadde noen som helst anelse hva det gjør med meg når han står og drar i døra mi klokka to om natta; full og helt desorientert, så hadde han sagt mer enn unnskyld, mye mer, før han gikk videre og prøvde å finne riktig etasje, riktig dør, riktig seng...

lulu - cry me a river

joni mitchell - a case of you

never ending story

Hun tar meg igjen med jevne mellomrom, passerer uten å se på meg. Skikkelsen er slank og håret vipper lystig i en svak kveldsvind. Hun bærer med seg en pose som svinger lett ved siden. Jeg misunner henne energien der hun sakte men sikkert passerer meg. Gang på gang; skyggen min. Jeg kommer etter med en pose som får det til å krible enda mer i skuldra etter å ha sittet anspent i timesvis å prøvd og gjøre jobben min samtidig som jeg skulle lære fra meg. Det kjennes ut som det er liv i ryggtavla; noe som kravler rundt. De vide buksene gnisser mot huden som er underlig sår og leppene er tørre og klør. Jeg er dårlig kledt fordi jeg ikke fant nøklen til garderobeskapet og fryser litt der jeg skynder meg hjemover; fra halvsirkel til halvsirkel med opplyst asfalt. Håret kjennes bare stritt og tørt ut; nyklippet og ufikst fordi frisøren ikke vet helt hvordan en skal angripe mine viltre hårlokker som ikke helt vet om de vil være myke krøller eller strie og vrange. Som vanlig er det alt for mye å gjøre og for få hender og jeg skal tilbake på jobb bare jeg får spist og sovet noen timer; for å gjøre det jeg ikke rakk i dag og jeg må finne andre tidspunkt til å gjøre de tingen jeg måtte utsette for å rekke og ikke rekke det jeg skulle rukket...

fiona apple - shadow boxer

...sov søtt, godt og lenge...

the police - every breath you take

Dette er Live Aid for meg. Jeg tror at jeg mens jeg satt der alene foran tv-en og så på konserten må ha tenkt ganske så seriøse og imponerende tanker om hele prosjektet akkurat da Sting og Phil Collins fremførte denne, for jeg får frysninger av sangen fremdeles i dag. Jeg var tretten år og ganske naiv og tenkte at verden kunne bli et godt sted, tross alt.

incubus- love hurts

buju banton - untold stories

Jeg liker musikken til Buju Banton. Men mannen er kjent for en sang som oppfordrer til vold mot homofile "Boom, Boom, Bye" fra 1992 og nektes å opptre en del steder nettopp på grunn av dette. Det er et dillemma som en kommer over en og annen gang når en lytter til musikk; at holdnigene til artisten ikke er forenelig med det du selv tror og mener. Og hva gjør en da? Lytter en eller lar være. Jeg har ikke kommet til noen konklusjon utover at jeg lytter, men ikke akkurat på den sangen det gjelder. Og jeg er ikke helt enig med meg selv i avgjørelsen men poster en sang alikevel. Forøvrig er holdningen utbredt innenfor visse sjangere i reggea og det er noen av de beste musikerne det gjelder, hvis det er mulig å kalle dem det?.

dilemma

Det hostes kraftig og lenge inne på det mørklagte rommet. Min lille engel kan umulig klare å sove gjennom den kula tenker jeg. Etter et par minutter roper en liten stemme;"Kom hit mamma!" igjen og igjen til jeg er inne i mørket ved senga. Jeg legger kinnet inntil det varme ansiktet og hvisker godnatt, stille. Små hender drar ned dyna og tar min store hånd og legger bakpå ryggen; vil at jeg skal stryke litt. Jeg stryker en stund; til øynene lukker seg. Overbevist om at søvnen har overmannet min lille engel igjen prøver jeg å liste meg stille ut. "Jeg vil ha vann!" kommer det med klar stemme før jeg når døra. En liten blå plastkopp fylles og bæres tilbake inn i mørket og en ny lang klem må deles ut; små lubne armer holder meg lett og søvning. "Du må sette på musikk," mumles det med svak stemme. ??? Jeg setter på Eva Cassidy - Time after Time, som lå oppe på PC-en og går tilbake og spør om det er bra nå. "Mmmm" sier engelen og strekker nok en gang armene i været og drar meg ned mot seg.

...

Tidligere på dagen klagde giraffungen over at både Eva Cassidy og Nick Drake hadde holdt han våken kvelden før etter han hadde våknet sent og vært på do...

night nurse

Vi har sittet på et felleskjøkken og kost oss med hjemmelaget indisk mat med krutt i og en del whiskey er konsumert fra vannglass sammen med mengder av øl. Selv har jeg ikke drukket på flere måneder. Jeg kjenner meg litt utsatt og må passe på meg selv og syns at forskjellen mellom å drikke eller ikke drikke er minimal for egen del; bortsett fra at jeg får med meg alle detaljene og reagerer raskere hvis noe skulle skje. Jeg danser like mye og prater like ivrig selv om jeg styrer unna alkoholen. Ingen spør; de syns innerst inne at en kvinne ikke bør drikke. At jeg velger å la være syns de er et pluss; det viser at jeg har respekt for deres syn på ting og at de er tolerante som syns det er greit at jenter fester ute sammen med menn; et slags merkelig kompromiss.

Alle er i godt humør, vi spiller reggae og danser på kjøkkengulvet. Det fortelles historier; noen fra da de var barn langt vekk fra den norske vinteren eller om å komme til Norge alene uten foreldre eller annen familie. Selv om de forteller om hvordan de ble tatt i mot; ofte med ord og handlinger som i særdeleshet illustrerte at de færreste forstod seg på dem og ofte tenkte sitt så er stemningen god; det er bare historier. Han som alltid får høre at han ser ut som han er tjue drar meg opp fra sofakroken hvor jeg sitter med kjæresten hans og prøver å få til en samtale; han vil danse. Han er mye eldre enn han ser ut til men har et smil, et glimt i øyet og en latter som får de fleste til å trekkes mot han som bier mot et honningglass og anta at han bare er en leken unggutt. Er du sammen med han blir du overøst av oppmerksomhet og hans måte å være på gjør at en definitivt blir sett. Han drar meg inntil seg og vi danser så tett som en kommer. Jeg passer på at han ikke kommer for nært opp mot ansiktet mitt sånn at kjæresten ikke skal synes at det er ubehagelig; hun er ung og syns det er vanskelig å takle all oppmerksomheten som kommer med han; det hender hun blir sur og enda mer mutt enn det hun er til vanlig. Hun er en stille tenåring med et tomt blikk og de fleste lurer på hva det er som holder dem sammen; han er altfor erfaren og utadvent til at noen tror han holder seg til bare én. Jeg kjenner bokstavelig talt at han er tent og at han er klar for en lang natt på byen men vet at jeg har kontroll og danser med; vet at han ikke kan gjøre noe som kan misforstås så lenge jeg holder hodet klart. Vi vugger sakte med musikken; helt samkjørte. Han danser utvilsomt best av alle.

Når dansen er over finner alle frem ytterklærne, et par flasker øl ender opp i de fleste innerlommer og vi går til t-banen. Perrongen er full av studenter som skal til byen; de fleste beruset. Allerede da kan jeg se at humøret hans er i ferd med å endres. Han drikker en del og røyker destod mer; i dag har han ikke røyket. Mangelen på hasj i systemet har sin effekt; han er mer aggresiv og begynner raskt å bråke med en som har sett på han litt for lenge når han kjøper billett på automaten. To av kameratene må til for å roe han ned og når banen kommer går vi i den første vogna mens han som utløste sinnet til vår mann trekker lengre bak med sine kompiser. En kan ane en viss lettelse; at det ikke utartet denne gangen. Han har allerede glemt hva som skjedde og fortsetter med å fortelle røverhistorier fra andre kvelder på byen; de spiller tromme på setene og synger sanger som de har lært for lenge siden av slektninger de ikke har sett siden de kom til Norge.

Nede på Jernbanetorget er det fullt av folk; noen på vei hjem og andre på vei ut. Hvor vi skal er egentlig ikke noe å lure på. Vi går til det stedet der de spiller reggae og der klientellet og dørvakta ikke hever på øyenbrynet eller kommer med kjipe regler om medlemskap når du vil inn. Ulempen er at du gjøres til en viss grad oppmerksom på hvilket sted du er på; de sjekker deg med metalldetektor før du kommer inn for å forhindre at det tas med våpen inn. Vaktene spør alltid om legitimasjon fra meg; de klarer ikke vurdere alderen min fordi jeg er hvit i huden. Han er i storslag i kveld og vil gå et annet sted; et kult sted der "alle" andre kommer inn. Det er greit å prøve så vi toger opp i døra på en liten klubb i en stille bakgate som spiller acid jazz og står snart foran dørvakta. "Medlemskap og invitasjon", er alt han sier. Vår karismatiske venn er vant med svaret og trekker seg unna døra; venter. Han ser tre stykker som går inn uten å vise hverken legg eller noe annet. De kommer ut igjen ganske raskt. Han går bort og lurer på om de er medlemmer eller var inviterte. De trekker på skuldren og sier nei. Alle begynner å ane konturene av hva som nå kommer. Han går alene bort til dørvakta og spør nok en gang om å få komme inn og viser til de som akkurat gikk. Dørvakta velger å bare si det samme en gang til. Kameratene vet at det er best å være i nærheten så de står bare et par skritt bak nå. Som forventet går han berserk og tar tak i døravakta; rasende for at han helt klart ikke vil slippe han inn bare fordi han er mørk. Han er en stor kar men dørvakta er større og bare slenger han ut i gata. Dette gjør bare raseriet hans enda større men nå er kameratene der og holder han. De vet at hvis de ikke får roet han ned så ender de opp helt andre plasser enn der de hadde tenkt seg. Han brøler og skriker, sloss som besatt for å komme seg ut av kameratenes grep. Hyler ut:"Jævla rasist" og spytter mot vakta. Selv om de er to er det vanskelig å holde han; sinnet gjør han ekstra sterk og alkoholen svekker dømmekraften såpass at han ikke har respekt for noe eller noen. De har gjort dette mange ganger før men blir like overasket over styrken og sinnet hver gang. Han som kan sjarmerer den mest gretne kjerring på arbeidskontoret i senk, hvis han bare vil og selv om han er mørk og av noen ses på som potensiell kriminell og farlig. Kjæresten står litt lengre bort; armene henger rett ned og hun ser tomt ut i lufta; ikke noe hun ikke har vært med på før.

Jeg har for så vidt sett det før men reaksjonen min er den samme hver gang; kroppen blir en flytende masse og redselen overmanner meg helt. Jeg kjenner hvordan sinnet hans paralyserer meg helt og for hver gang de dytter han ned i bakken og holder han fast for å beskytte ham mot seg selv og den sinnet hans er rettet mot så krymper jeg meg innvendig; bølger av kvalme skyller gjennom kroppen og jeg er ute av stand til å røre meg. Jeg vet at jeg må holde meg på avstand ellers risikerer jeg å uforvarende havne i mellom han og de som prøver å hjelpe han men noe inni meg vil aller helst bare komme helt bort til han, helt nærme sånn at han kan la sinnet og skuffelsen skylle over meg, selv om jeg er vettskremt. Ordene han hyler gir ingen mening men jeg kjenner at nakken min stivner av lyden og jeg kniper igjen øynene; mer for hver gang stemmen hans får nattestillheten til å revne; til slutt har jeg lukket de for å slippe å se. Fortvilelsen og sinnet hans dirrer i lufta; de to som prøver å holde han prøver hele tiden å snakke med han; holder hodet hans og snakker lavt inn i øret hans; sier at det ikke er verdt det. At han må ta seg sammen. De klarer å roe han ned denne gangen; det kommer ikke et oppbud av politibiler som det noen ganger gjør og vi kommer oss videre; til et sted der vi er velkommen.

Han er litt mer stille nå; har brukt mye energi. Kjæresten henger i armkroken med det samme mutte og uutgrunnelige uttrykket som hun har hatt hele kvelden. Når vi endelig er inne i det varme lokalet og har funnet oss en plass ved baren kommer han bort til meg. Han legger hendene rundt ansiktet mit og sier at han ikke mener å skremme meg; han ser at jeg er redd enda, som vanlig. Sier han ikke klarer å beherske seg når han blir behandlet sånn. Jeg smiler svakt og sier at det er greit; at jeg skjønner han godt. Det er ikke sant, jeg har ingen anelse hva det gjør med en når en gang etter gang blir bedømt utfra utseende og antagelser som ikke nødvendigvis har sin rot i virkeligheten. Jeg har kun følt sinnet og fortvilelsen hans og det er mer enn nok for meg. Han tar meg ned på dansegulvet; legger armene rundt hoftene mine og ler høyt mens hans rotere meg rundt på gulvet;helt til han kjenner at kroppen min slapper av igjen og kan følge han helt; tett med myke runde bevegelser. Da kysser han meg på pannen og vi setter oss ved bordet igjen. En ny liten historie er blitt til i kveld; en av de som de må velge å le av ellers går de under.