11 desember 2007
verdensrekord
Når vet du? Når du blir sinna for femtende gangen på mindre enn en dag for noe som ble sagt? Når du ikke sier noe fordi du bare vil gråte, når alt rundt deg bare er et bølgende landskap som gjør deg svimmel, når du er så trøtt at du kunne stått og sovet, når du endelig ligger i senga og vrir deg og ikke får sove mens tankene går i svimlende sirkler uten konklusjoner, begynnelse eller ende? Når du bryr deg så mye at du blir apatisk fordi alle løsninger er blitt borte i tåkeheimen av meningsløse ord som ikke finner veien inn i til deg? Når din virkelighet ikke lengre er den til de rundt deg? Eller når bare din virkelighet er den du klarer å se? Når er det nok? Det føles som jeg prøver å sette verdensrekord i fylle opp ordet "nok". Det burde være en viss pekepinn, burde det ikke?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Når det har gått så langt, vet man at det er nok. Cluet er å stoppe før det når dit. Men akk så lett det er å tenke; "Bare litt til, litt til, litt til...."
Tilslutt nærmer man seg kanten av stupet..Da håper man på en kraftig gren som man kan holde seg fast i. Hvis man orker.
Det er en skikkelig catch 22, man skal virkelig gå skikkelig på tryne for å bevise at det er det en har gjort og det må være altomfattende. Å være føre var, da har en ikke "tatt den helt ut" og det er ikke reelt, enda verre, jeg tror det muligens er på grensa til å syte. Uansett om det bare er millimeter å snakke om. Mens resultatet blir omtrent det samme. You're screwed.
Jeg føler meg mer enn litt kjørt akkurat nå. Men alle ender vel opp med sin egen verdensrekord. Det er en naturlov, det. Med svak optimisme håper jeg at jeg ligger mye lengre bak i verdensrekordfeltet enn det føles som til tider. Det føles urettferdig å være sin egen tidtaker på sånt.
...Og det er fan så kjipt å ha begge øynene åpne og se at man ikke står særlig støtt, men når du ser det så tror du fort at det gir en slags stabilitet...det står catch 22 skrevet over det hele, damned if you do, damned if you don't. Puh...
Altså...det er ikke sutring i mine øyne, å trekke linja litt før stupet.
Mer å ta vare på seg selv, synes jeg det er.
Jeg støtter optimismen din om du ligger ett stykke bak verdensrekorden og at du snart føler deg mindre kjørt. *gir en klem*
*klem tilbake* Jeg håper du får en god natt!
Kjære Othilie
Det høres nesten ut som det er nok nå, ja... jeg vet jo ikke hva det er, men jeg sier det allikevel.
Når jeg når den grensen over i catch 22 griper jeg til mine sjeleverktøy - en slags mantra.
Noen av dem ligger på
http://in2orbit.blogspot.com/2007/01/sjeleverkty.html
Håper du kan ha nytte av dem.
Uansett - varme tanker vedlegges
Legg inn en kommentar