17 desember 2007

blå

Han spør om å få låne toalettet inne hos damene, vi ler og tuller med han og sier at klart han kan det men vi kan ikke garantere at de som er der når han kommer ut syns det er greit. En tøysete kommentar da stedet og folkene ikke akkurat oser av at de bekjenner seg til god skikk og bruk. Ikke på en dårlig måte, men på den måten at det er mye som er tillatt her og så lenge du ikke plager andre så får du gjøre som du vil. Så egentlig flørtet vi vel bare? Som "eldre damer" gjør når de er ute på tur og har bestemt seg for at ingeting skal få ødelegge denne kvelden, ingenting.

Det er ufattelig mye mennesker i det gamle lageret med det harde betonggulvet, de umalte veggene og rør som uhindret og sikkert uten nytteverdi i dag snor seg fritt langs vegger og tak. Et lerret står forrerst i salen og bildene flimrer over og absurde dialoger utspiller seg avbrutt av snutter med musikk. Vi er selvfølgelig seint ute og står helt bakerst med dårlig sikt. Men lokalets stemning er summen av alle menneskene og ikke de kalde betong veggene; jeg kjenner jeg blir god og varm innvendig når fremmede mennesker så tydelig viser at de ser menneskene rundt seg med innlevelse og ikke bare med kalkulerende øyne. Og jeg tar disse forsøkene på å unngå å plassere hundreognitti centimeter rett foran oss som et bevis på at mennesker er til tross for sin evne til å stadig havne på kollisjonskurs med de rundt er gode et sted der inne. Alle ser at vi står der, litt på tærne og alle passer på å ikke skygge mer for utsikten etterhvert som det fylles opp bakover i lokalet. Den dårlige sikten og summingen av alle stemmene fra de som står nede ved baren gjør at vi raskt finner ut at vi kan like gjerne sette oss i en sofa i et tilstøtende rom siden vi ikke er her for å se film. Filmen er sikkert fin den men vi vil bare danse, danse oss varme etter en iskald gåtur fra andre siden av Akersselva. Jeg skal danse bort alt som gjør meg matt og sliten og samtidig danse meg et minne som jeg kan ta frem når som helst som bevis på at jeg har gode øyeblikk. Jeg skal la musikken innhente meg og pakke meg inn i et varmt teppe av skeive og skakke tonerekker sånn at jeg får fylt opp lykkelageret mitt. Dette er selvmedisinering og jeg er helt bevisst på det og ikke noen skal få hindre meg fra å få den tiltrengte dosen i dag for jeg vet at den lindrer og gjør det mulig å komme et lite skritt videre.

Filmen er ferdig og vi har drukket et par flasker øl og vært ute for at hun jeg kom med skal få fylt opp med riktig dose nikotin underveis mens den kalde lufta fra elva gjør at vi står og småskjelver ute i mørket og jeg kan høre vingeslag nedefra elva, sikkert ender på vei oppover. Inne igjen og på vei litt nærmere scenen innser vi at det er en del her som kun har tatt med ørene i dag; de er her for å lytte og de står som saltstøtter med fulle halvlitere og er umulig å komme forbi og umulige å danse rundt. Det er en kjennsgjerning at å danse fungerer best hvis det er en viss bevegelse rundt deg ellers blir det fort ubehagelig mye vond skumping. Jeg elsker å stå i et hav av kroppdeler i bevegelse og kjenne hvordan andre mennesker helt ubevisste min eksistens påtvinger meg sin egen rytme i små sekunder, ikke nok forstyrrende til at de ødelegger min men nok til at en føler seg som del av noe større uten at det er påtrengende. Men, jeg er der med et mål og en mening og nekter å la mannen som står nesten rett foran scenen med en full halvliter, ett hode høyere med meg og uten så mye som antydning til hverken et smil eller en kropp som kan beveges av musikk ødelegge for meg. Jeg skaper nok av stand til at jeg ikke kommer borti han og lukker øynene og lar blåserekka feie meg avgårde mens beina tripper og hoftene vipper de skranglete jazztonene mykt fram og tilbake.

Den mannlige vokalisten er garantert på rødvinsfylla og har til tider problemer med å få tunga med seg men det er det som er halve sjarmen. Jeg tror ikke det er en eneste briljant musikkbegavelse her i kveld som i å være i stand til å perfeksjonere toner og rytme til noe uoppnåelig og derfor besnærende. Men det er definitivt musikkglede og nok musikalitet til å veie opp for litt sure toner her og der. Perfeksjon er ikke alltid det mest ønskelige og beviset er her. Det er faktisk det skeive og skakke som klarer å mane fram de små perfekte sanseinntrykk som rytmen etser inn i kroppen min låt for låt, sett for sett.

Ansiktene til de rundt er åpne og avslappede og bandet deler raust på oppmerksomheten fra oss som har funnet veien ned dit og kaller opp den ene etter den andre fra publikum for å la de ta del i velviljen fra godt, oppvarmede vintermennesker. En nordlending med en mørk og uslepen stemme får sitt øyelikk og jeg lukker øynene og lar den mørke raspete stemmen få kile meg i brystkassen; litt surt men den rå vibrasjonen i mellomgulvet mitt bekrefter at det er mer enn nok til å bli berørt. Mannen fra toalettet som for så vidt har hilst på oss flere ganger etter første møte uten å være annet enn hyggelig viser seg å ha en fantastisk stemmeprakt som han forærer oss etter å ha blitt ropt opp. Vi står elleville under scenene og roper og danser og vet akkurat hva "a sweetheart like you is doing in a dump like this". Det finnes ikke tvil.

Vi danser til "Tanta til Beate" og kjenner at måltidet fra tidligere på kvelden effektivt er danset bort og en svak sultfølelse murrer i magen. Det er deilig å ikke føle seg tung og full men være sulten på livet, menneskene og alt de har å by på. Jeg kjenner at medisinen virker, kroppen gløder, kinnene er varme, smilet mitt er mykt og bredt og øynene drømmende. Vi vræler med på "Too drunk to fuck" og jeg må smile fordi øyeblikkene som musikken fanger i ord og toner også er mine; i går, i dag og i morgen. Vi er sammen om det; ingen er alene hverken om det som føles godt på kroppen eller det som drar oss ned. Når den siste låta er godt i gang er vi disiplinerte nok til å komme køen i forkjøpet og henter jakkene. En mann ved døra prøver å få kontakt med meg og spør om jeg har hatt det bra. Når jeg strever med å få på jakke kommer han bakfra og hjelper meg. Jeg takker pent men unngår å starte en samtale. Jeg hadde en stevnemøte og det var med musikken. Jeg er trofast når det kommer til stykket.

Vel hjemme innser jeg at det er umulig å sove. Jeg skal på jobb tidlig og de få timene i senga før jeg må ut i vintermørket igjen ligger jeg helt stille med øynene igjen mens et skranglete jazzorkester sitter i en krok i hodet mitt og spiller mens de drikker øl, vin og whiskey til langt utpå morgenkvisten og jeg danser innvendig.
Dagen som kommer uten at jeg har smakt søvn blir uventet lett å overvinne, jeg har fått dosa mi. Jeg er høy på FZQ. I'll be your sweetheart any given day!

2 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er helt nydelig. Tusen takk.

Hilsen en i FZQ.

othilie sa...

Selv takk!