susanna & the magical orchestra - condition of the heart

tunnel

Klokka er knapt åtte og det fullt, alle står tett, ingen blikk møtes. Ansikter, tomme etter søvnen og ventende. Hva denne dagen blir til, det vet ingen. Det summer svakt fra iPoden til sidemannen, hun rett over for deg leser et forelesningshefte i biologi med en avtygd blyant i hånda mens han rett over midtgangen leser Dagens Næringsliv. Dressen er perfekt tilpasset og stresskofferten i fanget er garanter i ekte skinn. Kanskje føler alle det samme, at det er alt for tidlig til å stå så tett, snuse inn pust som lukter av dagens første kaffe, se på morgenstellet til en og annen modig sjel; bare det være så mange på så liten plass. Kunsten er å se ut i lufta, tilsynelatende på ingeting men allikevel registrere hun som sitter helt nederst i vogna og leser et håndskrevet ark og smiler for seg selv, se paret som står tett inntil hverandre, myke linjer som møtes, som om de fremdeles lå hjemme i senga, han med halvt lukkede øyne, haka hvilende på hennes bustete blonde hår, hun ser ut i den mørke tunnelen med et stramt drag om munnen.

Senere på dagen når etternølerne kommer på, på vei til skole, seinvakt på jobb eller tur i marka, da er det lettere å la blikket streife uten å bli tatt. Du legger merke til fordømmelsesrynken i pannne hos henne som leser "Pesten" på fransk når fire kurdiske jenter bruker høytaleren på mobilen og spiller arabisk popmusikk mens de snakker med stemmer som på norsk høres barnslige ut men når de slår over til kurdisk får mer modenhet og varme i seg. De snakker høyt og høres i hele vogna, er ikke redde for å ta opp plass. Barnehagebarn i gule refleksvester ramler inn og finner plassene sine, du tenker at du skulle vært i en annen vogn, du orker ikke alle de små stemmene og heller ikke de voksnes kontinuerlige anvisninger om hvor de skal sitte, når de skal av, nei, vi skal ikke spise nå, hysj, ikke bråk, vi er på t-banen. En liten kar med spiderman-sekk vil stå i midtgangen og holde seg i stanga men blir med myndig stemme bordret til et sete. Han dumper ned foran deg og ser på deg med våkne øyne og du ser ned, ikke i humør til å konversere småtasser enda.

På vei hjem presser mødre med barnevogner seg på, de små rødkinnede ungene er sure og sutrer mens mamma prøver å distrahere, en mann med ryggsekk legger ikke merke til den lille jentungen som står bak han og som får et ublidt møte med svart nylon i det han prøver å bane seg vei videre inn i den overfylte vogna og sinte moderøyne gjennomborer nakken til den uvitende og hensynsløse. Litt lengre bort sitter en ung kvinne og holder rundt en mann. Hun ser på ham med et varmt blikk og snakker med myk og blid stemme, prøver å få blikkontakt, han ser rett foran seg mens hendene hviler tungt i fanget. Det knuffes for å komme av og sidemannen mumler noe om hvorfor folk ikke skjønner at folk må få gå av hvis noen skal få komme på. Det høres et jevnt tråkk av travle føtter ute på perrongen.

Er det helg og utpå ettermiddagen klirrer det i ølflasker, vinflasker og noen har allerede en boks i hånda. Et slør av ulike parfymer innhyller vogna. Guttene bak snakker om festen de skal på, en sier at hvis hun vil så skal han ta henne tilbake så han i alle fall får muligheten til å dumpe henne og ikke omvendt som nå. Hun har lagt igjen masse meldinger på mobilen hver dag, spurt om han kommer i kveld men han har så langt ikke svart på noen av dem. Men han vet han kan få henne, hun er dum. Han skal vise henne. De andre ler rått. Det er alltid en som sitter stille og bare iakttar, som er med men allikevel ikke er det. Han er sjelden den peneste, minst kvisete og mest velkledde. En eldre dame i en pelsjakke og en mann med svarte og hvite sko sitter og holder hender, den skrukkete huden hennes er møysommelig sparklet og leppene rødmalte og tynne rød streker blør ut i den lyse, tynne huden. Han har til og med hatt. De snakker ikke men tilhører definitivt hverandre, som en gentlemann holder han armen hennes selv når de sitter. De er som tatt ut av en Agatha Christie-film. Venner møtes og i beste vestkantstil kysses kinn og pannebåndgutter smiler skjevt til jenter med bleket, tupert hår med ferskenfarget lebestift og lyse klær.

På vei hjem lukter vogna av pølse med løk og øl. Maskaraen renner i strie strømmer på hun som sitter sammenkrøpet helt nederst i vogna med en venninne som holder trøstende rundt henne. En mann med svære, møkkete hender og en boblejakke som er for liten sitter og snøvler høyt for seg selv, roper etter de som går ut at livet er fan meg urettferdig. Han har like stor rett til å være her som alle andre, de skal drite i å se stygt på han. En sitter alene og ser ut av vinduet, inn i nattemørket, inn i sitt eget speilbilde eller kanskje på hun som sitter rett over midtgangen med slitent blikk, kort skjørt og raknet strømpebukse, speilbildet går virkeligheten en høy gang. Det er ingen trengsel ut døra og nattemørket lukker seg rundt deg når du har kommet opp fra de opplyste tunnelene som på denne tiden av døgnet lukter av oppkast og urin.

fløyel

Hånden glir sakte over din egen arm, du lurer på om det er det faktum at det er dine egne nervetråder som møtes, fingertuppene og overarmen som sammen produserer et landskap som kjennes ujevnt, lett ruglete men fremdeles mykt, et lanskap med motstand i eller om den faktisk er ujevn. Når kinnet ditt ligger mot en annens nakne varme skulder føles den alltid så myk, helt uten den teksturen du finner hos deg selv, som fløyel eller en rund, gylden fersken. Og når hånden prøver å lese et landskap møter den bare motstandsløs fløyel. Og med den distinkte fornemmelsen av at dere er ulike kommer usikkerheten.

må, må, må, må, må. må, skynde meg å gå, gå, gå, gå, gå

Jeg småløper, småløper med min lille engel på slep, til jobben, fra jobben til foreldremøte og fra foreldremøte tilbake til jobben, jeg småløper til kantina for å få litt mat og jeg småløper ned til pulten min for å få blitt ferdig med ting som skulle vært gjort, helst i forrige uke. Tankene mine småløper, gjennomgår alt jeg skulle rukket å si og gjort før jeg måtte løpe i garderoben for å skifte. Jeg småløper fra jobb til minibanken til bokhandelen for å kjøpe fødselsdagsgaver og videre til barnehagen. På vei hjem hutrer jeg i mørket fordi jeg må slakke på tempoet som jeg har holdt hele dagen; jeg står mellom de gule sirklene fra de klokkeformede gatelysene og venter på en liten en med all tid i verden. Fullmånen lyser hvitt og klart. Utålmodig roper jeg at han må komme og griper tak i den lille utstrakte hånden når han når meg og haster videre oppover i mørket. Inne slenger jeg raskt fra meg, smører et par skiver med godt pålegg, varmer noen vafler, skrur på tven, tømmer vaskemaskinen, sortere ny klesvask før jeg henger opp den jeg har tatt ut. På et eller annet tidspunkt ender jeg opp på sofaen, beina verker og tankene surrer fremdeles i hodet, jeg småsover og får ungene i seng i to omganger, når jeg endelig kommer i seng er hodet klart igjen og jeg får ikke sove, tenker på jobber jeg burde søkt på, mailer jeg skulle skrevet; ting jeg skulle gjort. Jeg sover lett og omtrent alle jeg kjenner hjemsøker meg i den urolige søvnen og et absurd teaterstykke avsluttes når telefonen ringer og en ny dag må påbegynnes; ungene vekkes, matpakker smøres og unger får beskjed om å "skynda på". Døra smekker igjen bak oss mindre enn førti minutter etter vi stod opp og vi er i gang igjen, småløpende nedover den regnvåte gata. Det er Tårnfrid-dager. Jeg venter på bedre dager.

varm

Jeg åpner pakken og drar ut en genser. Jeg prøver og konstaterer at den har det samme problemet som de alltid har; den er blitt for lang, for vid eller så er ikke mønstret sånn som på bildet. Det siste kan ikke du noe for; noen ganger er ikke ting som de ser ut på bildet fordi kroppen som skal inni ikke er den samme. Men jeg har etter hvert fått god erfaring med å se for meg hva som ikke går og hva som går når det skal overføres til meg. Men det med vidden og lengden, det har jeg forsøkt å gjøre noe med. Hver gang får du riktige mål. Hver gang bestemmer du at det ser litt knapt ut og det kan da ikke være sånn jeg har ment det og så er vi der igjen. Nok et plagg som ikke passer som det var tenkt fordi det jeg sier trekkes i tvil. Og siden vi er dårlige til å finne ut hva som gikk galt hver gang så skjer det igjen og igjen, du produserer maske på maske uten å ledsage med ord fordi jeg gir opp å forklare fordi jeg vet at du har flere masker enn du noen gang vil få ord. Så på søndager, når det regner og vi finner ut av vi bare må ut en tur for å få ut "erte-energien" til giraffungen og min lille engel så har jeg på meg en genser, litt merkelig i formen, under den store grønne parkasen og prøver å tenke at alle maskene er ordene du så gjerne ville sagt, fargene er nyanser i stemmen din og at passformen er et forsøk på å finne meg inni det hele. Jeg er alltid varm.

"severdigheter"

Jeg har ganske lenge tenkt som så at jeg er ikke så veldig interessert i severdigheter, det sier meg ganske lite. Lite, fordi jeg sjelden er så forberedt når jeg endelig står der foran bygningen, bildet, statuen eller hva det måtte være at det faktisk gir meg noe. Dermed så har jeg lite bilder av de tingene jeg har sett og når de jeg har reist sammen med viser meg bildene de har tatt og jeg ser at de har skrevet under hvor dette er og hva det heter så blir jeg overrasket, overrasket over at de husker og lurer på hvorfor ikke jeg husker, hvorfor jeg ikke finner spor etter disse stedene i mitt eget hode.Men det hender at jeg finner tilbake til disse stedene senere og at betydningen av dem sakte men sikkert overvelder meg.

Jeg husker at det var en varm dag. Vi kom kjørende fra nord og som vanlig klarte vi å kjøre inn "feil", det vil si at vi kjørte gjennom de mer fattige nabolagene der svarte unger lekte i gatene, bestemødre satt på trappene, søpla fløyt i gatene og de smale, røde mursteinshusene lå som perler på en snor så langt øye kunne se. Himmelen var blå og vi hadde kjørt sikkert fire timer for å komme dit. Etter litt fram og tilbake klarte vi å finne veien til sentrum og fikk parkert bilen ett eller annet sted. Alt var stort, asfalten brennvarm og lufta fuktig. På gatehjørnen ble det solgt amerikanske flagg og andre souvenirer; jeg har aldri hatt sansen for det heller. Vi brukte dagen på å gå runden. "The National Mall" er såpass stort at det er ikke mulig å få med seg alt på en dag så det ble med en overfladisk kikk og det finnes bilder; bilder med "Washington Monument" i bakgrunnen, "the Capitol", meg balanserende på kanten av "Lincoln Memorial Reflecting Pool" og så videre. Jeg kan ikke skryte på meg å ha sett den amerikanske grunnloven og det er like greit. Den dag i dag gjør ikke den det helt store for meg og å ha sett den ville nok ikke endret mye på det.

Etter flere timer på føttene tok vi turen bort til "The Vietnam Veteran Memorial Wall". Det er en svart vegg som er nedsenket i terrenget og hvor navnene på soldatene som falt i Vietnamkrigen er skrevet inn. Det er over 58 000 navn på falne eller soldater som fremdeles var savnet i kamp da veggen ble fullført og de er oppført i kronologisk rekkefølge. Det var en sakte strøm av mennesker foran den kullsorte veggen med gullinskripsjonene; skuelystne turister og pårørende. Minnet hos meg er vagt, Vietnamkrigen var en ganske så abstrakt hendelse for meg da. Jeg hadde akkurat fullført videregående og jeg kan tenke meg at knapt fem sider av historieboka var viet Vietnamkrigen. Selv om en ikke visste noe særlig om krigen så var den et begrep; noe jeg forbandt med 68-erne og en politisk radikalisering som jeg til tross for manglende kunnskap kunne identifisere meg med allerede da. Men jeg innser i dag at konseptet krig og alt det innebærer også var kun et konsept, en abstrakt idé jeg ikke helt skjønte betydningen og konsekvensene av. Så det er trygt å si at det ikke var noen skjellsettende opplevelse å vandre langs dødens vegg i Washington den dagen. Og det ble et sted jeg nesten aldri tenkte over at jeg hadde vært.

Med årene kom den boklige lærdommen. Vietnamkrigen som før jeg studerte amerikansk etterkrigshistorie bare var ett punkt i tiden, sånn ca slutten av 60-tallet i mitt uvitende hodet, ble både strakt ut i tid og gikk inn i konflikter før; Korea-krigen og den sluttet lenge etter jeg trodde. Foreleseren på Blindern delte raust ut historiske knagger å henge alt annet på som vedrørte krigen; kanskje aller mest filmene. Alle scenen som var lagret i hodet fra tidligere ble blodige veggmalerier rundt disse knaggene og sakte men sikkert fikk begrepet Vietnamkrigen et eget liv og en betydning; "The Deer Hunter", "Casualties of War" og "Acopalypse Now" ble mer enn den fiksjonen jeg i utgangspuktet hadde sett dem som.

Krig er heldigvis en abstraksjon for de fleste av oss. Jeg tror i alle fall at det er heldigvis. Nesten ti år etter jeg hadde tatt innover meg og innsett omfanget av Vietnamkrigen og hvordan den fortsetter å lage spor i det amerikanske samfunnet og er en viktig del av hvilke holdninger man har til krig i dag besøkte jeg selv et krigsherjet land. Et land med en krig som også bare var et begrep uten innhold og mennesker. Det er utrolig hvor nært innpå livet du kan få andre menneskers sønderrevne liv og fremdeles ikke tenke så alt for mye over hva krig er for noe. Førsteinntrykket da jeg landet med flyet var begredelig; forblås og grått, sand så langt øye kunne se og en fuktighet i lufta som var drepende. Varmen i den lille flyplassbygningen gjorde at forsamlingen var rimelig stille der de satt; kvinnene i sine fargerike kjoler, menn med støvete bukser brettet opp over anklene og en og annen vestlig hjelpearbeider i khaki. En tur på toalettet gjorde meg klar over at jeg hadde tatt kvantespranget; fra Norge med alt hjertet kan begjære i tillegg til rent vann, strøm, mat. Toalettet var et hull i gulvet som et satt på huk over og en bøtte med vann stod ved siden av til å vaske seg med.

Når flyet videre kom bar det innover til fjellene og fargetonen endret seg til mer rødlig og varmen avtok. Den første måneden var alt jeg kunne se menneskene og de små butikkene som var satt opp foran nesten hvert eneste hus hvor det ble solgt kjeks, mel, sukker, baguetter, tørrmelk, godteri og såpe. Ja, også Cola. Det er alltid mulig å få kjøpt Cola. På kveldene ble gaten lyst opp av fargerike lenker av lys rundt alle vinduene og gatene var fylte av mennesker og biler. Rett utenfor huset vårt gapte en halvt nedrevet vegg. Kanskje som resultat av bombingene som hadde funnet sted mer enn ti år tidligere da innleide bombefly fløy lavt inn over byen og bevisst bombet strømmen av mennesker som flyktet i panikk på alle de store veiene. Jeg vet ikke og tenkte ikke så mye over det.

Det var først da vi skulle til en utstilling en ettermiddag jeg virkelig så hva krigen hadde gjort med denne byen. Vi skulle gå hjem etter å ha tatt bussen den ene veien; alltid en selsom opplevelse siden alle snakket om én ting; meg. Den hvite kvinnen som tok bussen og ikke kjørte egen bil. For å slippe alt ståket bestemte vi oss for å gå hjem. Vi tok snarveien tvers gjennom et nabolag jeg aldri hadde sett. Et tomt nabolag med bare skjelettene av hus igjen; takene manglet, alle vinduer var knuste, all maling var borte fra det som måtte være igjen av dører og husveggene var fulle av kulehull. Ikke et eneste menneske var å se på flere kvartaler og den røde sanden var eneste gjest over forlatte dørstokker.

Sårene som krigen hadde påført menneskene kom gjennom korte historier fortalt uten antydning til smil og med nedslåtte blikk. Kanskje størst inntrykk gjorde fortellingen om han som etter krigen hadde kommet hjem til sin kone og tre barn med gevær og i vansinn skutt dem alle:forblindet av hat og fratatt alle menneskelige følelser. Han var bare en av mange; han var svogeren til naboen. Jeg satt og spiste middag med mennesker som hadde blitt jaget fra gård og grunn flere ganger; som mistet alt; familie, venner, skjøtene til eiendommene sine, kamelene, sauene og geiten. Som hadde sett fremtiden bli skutt i filler og dynket i blodet til naboguttene. Mennesker som ved første regntid det året våknet til beskjeden om at en massegrav var kommet til syne på grunn av de store vannmengdene og at knoklene var på tur å bli revet avgårde med vannet; vannet hadde nok en gang funnet savnede familiemedlemmer.

For noen år tilbake satt jeg i et museum og så på en video. Jeg kan ikke huske hvor opptaket var gjort men vet at det var gjort i et land som tilhørte det tideliger Sovjetunionene. At det var en borgerkrig jeg aldri hadde hørt om som ble kjempet på lerretet. En russisk kunstner hadde tatt turen ned i skyttergraven for å vise soldatenes hverdag; fra å skyte med skarpt mot fiender de ikke kunne se og krumme seg sammen så godt de kunne ved motild til å sitte rundt et lite bål og spise dagens rasjon middag i ei steinrøys langt borte fra familie og venner, det vi tar for gitt, det normale, det som bør bære det normale i alle fall. Jeg satt der på en hard trebenk og så på virkelige skuddvekslinger fra en krig ikke en kjeft bryr seg om. Den skarpe snatringen fra våpnene og redselen i den unge, uerfarne russiske soldatens stemme ble hengende igjen i hodet mitt resten av dagen; et skremmende ekko fra ting jeg er for priviligert til noensinne være nødt til å oppleve.

Krig har fått en mening og en følelse og det er vanvittig tungt å sitte og se på og ta innover seg det som formidles av nyheter relatert til konfliktene som pågår i overalt i dag. Og det er ubegripelig for meg hvordan det er mulig å bevisst delta i en krig siden det er blitt så klart for meg hvor dehumaniserende det er; for individet og samfunnet. Jeg fatter ikke at vi tør bruke kunnskapen vår til dette når vi vet så mye om hva det gjør med oss. I USA begår 120 krigsveteraner selvmord hver uke. Og jeg tenker at eneste måten vi kan forsette å gå til krig er ved å lage disse store, abstrakte begrepene, "krigen mot terror", "ondskapens akse" og vi gjør det som nasjoner. På den måten forsvinner individet; ungen menn og kvinner som lærer å drepe, barn som mister liv og lemmer i minelagte åkre, mennsker som ikke har hatt noe de kan kalle et hjem på tiår, på flukt fra "krigen".

Forelden kveld så satt jeg i sofaen og så en film og plutselig var den der; den svarte veggen. Jeg satt sammenkrøpet i sofaen og ansiktet ble vått av tårer, umulige å stanse. Og det gikk opp for meg at jeg hadde vært der, det var den veggen jeg så nonchalant hadde spasert langs etter for mer enn ett tiår siden. Veggen som ikke ga meg noe mening, en av mange severdgiheter jeg hadde glemt. Og det var godt å kjenne at til tross for følelsen av å ikke kunne puste, det vanvittige svartsinnet som klemte meg flat og de avsindige bildene som lurte i bakhodet, så har faktisk dette stedet og denne veggen endelig fått et liv og en mening; blitt noe viktig som jeg reagere på; med asky, skam, engstelse, redsel og et visst håp; håp om at det må være mulig å lære noe uten at resultatet blir en til sammen 150 meter lang vegg, som gir følelsen av å komme ned i en slags skyttergrad jo nærmere sentrum du kommer. Jeg har sett Vietnamveteranenes minnesmerke.

Flødande vår

To mosebrune augo!
Ei verd i morgon-brann!
Og augne-gullet flødde.
To soler mot meg rann.
Ein lyfta arm som tala.
Små hårstrå
bronse-blinka.
All armen
smilte, vinka
og vart i natta svala.

Ja armar knept’ om nakken!
Ein munn, han kviskra:
Straks!
Og fingertuppar ruskar
igjennom gylne aks,
i bråe feber-skunding;
ein gull-lokk
får den sæle
å kjæle
bronse-armen,
han kysser nakkens runding.

Ho ris på eine foten,
gjev søkk med all si tyngd,
Og kjoletyet bårar,
og kroppen ter si yngd.
Yv’ hoftene – dei skjelver –
er midja grann
og smekker.
Og barmens
smile-dekker
har flod, og ut seg kvelver.

Ho leikar seg og voggar
og berre kjæte er.
Og kjolen kviskrar kring ho,
og eple-knea ler.
Ho er ein sjø, han bårar,
– to lippur
saltsjø-doggar
– – –
Når floda
ho blir stogga,
det er kje fleire vårar.

Kristofer Uppdal

...og takk til Marion fordi hun minnet meg på et dikt som jeg har hatt med meg lenge.

hjem

Alle har et hjem; jeg vet ikke hvor mitt er og jeg har visst at jeg ikke vet det lenge. Kanskje helt siden jeg var liten. Kun ett sted har jeg noen gang funnet trygghet, for det må jo være det som kjennetegner et hjem og det har vært i armene på den som har kjempet hardt for å se meg og være glad i meg; ikke bare hos én men flere og bare i altoppslukende men korte øyeblikk. Og jeg har erfart at det favntaket som føles som et hjem i dag ikke nødvendigvis er det i morgen men minnene om tryggheten og å føle seg hjemme bærer jeg med meg, alltid. Aldri har det vært ett sted, en bestemt soloppgang, én utsikt og en seng som har betydd alt og dratt meg viljeløst mot seg. Stedene som burde vært hjemme og menneskene som burde være de viktigste for meg vet jeg at jeg alltid har søkt vekk fra; villet være uten fordi det er så mye som er vanskelig, så mange ord som ingen vil skal sies og så mange følelser som ikke skal vises og jeg tenker og tror at jeg alltid har følt det sånn, fra første gang de tok i meg da jeg var en liten baby som ingen visst om ville klare seg; som ikke var klar for verden da den ble kastet på meg. Som liten tulle søkte jeg opp i alle bestefaraktige fang og gjerne fremmede; smilte fordi jeg ble synlig og sett for første gang; sett for første gang uten all bagasjen. Fortsatt føles det som det er det som driver meg forover, håpet om å finne en begynnelse som føles myk og god; uten gamle historier og gamle følelser som drar og sliter i meg. Jeg vet at de er der men det er det med å lage et fundament som er stødig og godt og som tåler det som kommer, det som er og det som har vært. Kanskje er det akkurat det, jeg tror at fundamentet der jeg kommer fra er skjørt; i alle fall for skjørt til å tåle den jeg er. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at det er synd; synd for meg og synd for de som vil at jeg skal komme dit de kaller "hjem". Og at det ikke er noe jeg får gjort med det. For jeg trenger finne et hjem inni meg, ikke et fysisk hjem; det de tilbyr. Jeg trenger noen som forstår hva det betyr. Jeg lengter hjem men vet enda for lite om hva, hvor og med hvem det er og jeg roter og graver i mine egne tanker, følelser og fornemmelser for å finne det; tryggheten. Og tenk om jeg ikke finner det og alt et hjem skal være ligger der de sier det er? At det bare er jeg som ikke forstår det?

i'm on fire - tori amos

dedicated to the one I love - the mamas and the papas

to små menn og en dame

Jeg har kjøpt kjole. Både giraffungen, min lille engel og jeg har prøvd den. Det skimrer så fint i stoffet og det vide skjørtet knitrer når vi går. Giraffungen hadde de mest interessante dansebevegelsene i kjolen og det mest spesielle tilbehøret; long johns, min lille engel fikk det mest fårete gliset og den videste, mest glamorøse skjørtevidden mens jeg, jeg fikk en kløft jeg nesten ikke tør vise, ser i følge giraffungen utroooolig slank ut og min lille engel syns at dette børbli jobbantrekket fra og med nå. Vi syns alle den er skikkelig pen.

øyne

Akkurat i det han gir meg pengene og jeg åpner kassa ser han på meg og spør: "Hva driver du med til vanlig?" Jeg ser forbauset opp og svarer uten å tenke meg om: "Jeg studerer på universitetet." Jeg har sittet i fem timer allerede og scannet varer, trykket PLU-nummer og prøvd å smile hyggelig og tatt i mot penger og gitt tilbake veksel. Det ligger i bakhodet at jeg er litt unøyaktig og jeg håper at kassa stemmer når butikken stenger om fire timer. "Jeg kan se det. Blikket ditt avslører deg, det skjer noe bak der hele tiden selv når du bare sitter her," sier han og smiler til meg, pakker i posene og ønsker meg en god helg før han forsvinner ut svingdøra. Han har helt rett, det skjer alltid noe bak det brune blikket mitt og jeg har ikke mulighet til å skjule det, ikke for noen.

mørkt

Jeg er på vei ned gata. Det er mørkt og nattekulda har ikke tenkt å slippe taket på flere timer. Jeg er alltid på vakt når jeg er ute alene i mørket, blikket mitt sveiper med jevne mellomrom gata og får med seg hver minste lille bevegelse og jeg lytter etter skritt og stemmer. Det er alltid noen ute på denne tiden av døgnet; natteranglere på vei hjem eller andre som må på jobb like ugudelig tidlig som meg. Akkurat denne gangen krysser jeg gata og i det jeg er over på den andre siden hører jeg en stein som treffer en container bak meg. Den mørke, høye lyden kastes mellom de store bygårdene. Kroppen blir anspent og jeg er plutselig våken. Det blir stille noen få sekunder og så hører jeg det; raske skritt som kommer løpende nedover gata. Hendene mine knytter seg og jeg forbereder meg; på hva, det vet jeg ikke. Jeg snur meg for å finne ut om vedkommene som raser nedover gata kommer i min retning. En svartkledd skikkelse tramper nedover den mørke asfalten og har tydelig kurs mot meg. Det er ingen andre å se og jeg venter bare på kollisjonen som jeg er redd skal komme. Hjertet banker hardt og jeg puster helt stille og klarer så vidt å trekke ned den kalde lufta. Jeg snur meg halveis før vedkommende rekker fram til meg for i alle fall å ha en mulighet til å forsvare meg. Den ulenkelige skikkelsen stopper opp rett foran meg, mye nærmere enn jeg sysn er komfortabelt. Det er en ung gutt, gråblek i huden og med blodskutte øyne og en svart hette over hodet. Han griper tak i mine hender med sine iskalde, skitne og kommer helt inntil ansiktet mitt. Jeg venter og tenker at jeg skal klare å bite fra meg om det blir nødvendig. "Har du røyk!" spør han og ser meg intenst i øynene. Fremdeles på vakt sier jeg at jeg ikke røyker og forbereder meg på et mulig raseriutbrudd. Han holder fremdeles fast hendene mine men trekker seg litt bakover. "Faaan, det er ingen som røyker lengre. Noe så jævlig barnslig!" Han ser ut til å akseptere realiteten og slipper meg og løper oppover gata et stykke. Jeg fortsetter lettet nedover gata. Et nytt dunk fra en stor stein som treffer en container gjaller nedover gata. Med raske skritt og alle sanser i høyeste beredskap beveger jeg meg bort fra den dunkle gata og mot det mer opplyste sentrum. Like redd som alltid og like takknemlig for at det går bra, hver gang.

pendelen svinger

Noen ganger angrer jeg på at jeg har latt deg komme så nær meg; at ivrige fingre har fått finne veien under skjørtet og kjent på den våte villigheten min, at grådige hender blir tillat å lukke seg om mine varme bryster ved første og eneste møte og at tungen min får leke seg mykt over naken, fremmed hud. Jeg beskriver det som å gi bort biter av meg selv som jeg aldri vil få tilbake, som å bruke penger på ting jeg stuer bakerst i skapet og som gnager samvittigheten min; jeg har sløst og vet det men må leve med konsekvensene, den dårlige samvittigheten og vissheten om at jeg flyter og ikke setter de grensene jeg syns jeg bør. Noen ganger som å deponere på en kjole; den lille sorte i skimrende stoff, halterneck og et flatterende vidt prinsesseskjørt som trekker blikkene akkurat der jeg vil de skal være. Foran speilet beundrer jeg de myke linjene men en liten stemme bakerst i hodet sier at det koster for mye og jeg tar den tilbake neste dag og sakte men sikkert glemmer jeg at jeg fant det ekstra lille hudlaget av mykt tøy som gjorde meg til noe mer; slående og fylt av velvilje.

Men pendelen svinger og jeg når ytterpunktet; tenker at du skulle vært her og delt varmen som holder meg fra å sovne hver kveld og som jeg våkner med i kroppen når natta trekker seg tilbake. Jeg skulle hvisket i øret ditt den eneste gangen vi møttes at når det grå morgenlyset siver inn i det fremmede rommet så ikke la meg gå med en gang; snus inn lukten av en fremmed, søvnig kropp, meg. Legg ansiktet mot den nakne skulderen min, la pusten din kile meg i øret så jeg sakte våkner og kjenn hvordan ryggtavlen min buer seg mot overkroppen din, varm og gjestmild. Legg en varm hånd på låret mitt og kjenn hvordan jeg intuitivt trekker beinet oppunder meg for å gi deg plass.Treng inn i meg for siste gang; kjenn at hele kroppen gjennomstrømmes av lyst og og kom med et stønn fylt av sødme fra uforpliktende nytelse. Legg merke hvordan jeg nesten glemmer å puste noen ganger; fortapt i armene til en fremmed, deg, fylt av lyst, altoppslukende og betingelsesløst. Kyss meg, omfavn meg og la meg gå uten ett ord, uten sprøsmål, løfter eller forventninger. Jeg vil dele, jeg trenger å dele og øyblikket overstiger evigheten i verdi.

vi

Kroppen min stritter i mot. For hvert blikk jeg ikke orker å møte trekker muskelfibrene seg litt mer sammen. Alt i meg roper etter å orke og se og orke å være der for de rundt meg. Kroppen vet at det gjør ting bedre, til og med hodet skjønner det og for hver gang jeg blir taus der jeg skulle smilt og møtt et blikk som er villig til å møte mitt blir samvittigheten svartere og erkjennelsen sterkere. Jeg må se og bli sett, uten det er jeg ingenting og vi er ikke mulig.

burial - ghost hardware

sigur rós - glósóli

vanskelig søker forståelsesfull

Jeg sitter et sted midt i klasserommet og det er en diskusjon på gang. Vi går på ungdomskolen og er bare to som snakker, for de fleste andre har gitt seg og sitter bare å hører på. Det er alltid sånn på ungdomskolen, det er noen få som sier hva de mener mens resten håper på at dagen skal gå uten at de må rekke opp hånda, blir bedt om å svare på noe; må skille seg ut. Jeg husker ikke hva vi diskuterer men jeg husker at jeg er engasjert og det samme er han. Han er medlem av unge Høyre og familien hans eier mange bedrifter i småbyen vi kommer fra. Mulig jeg inbiller meg det men jeg tror at vi står steilt opp mot hverandre, jeg med min solidaritetstankegang som ønsker å inkludere alle og som mener at det kan bli for mye av materielle goder mens han argumenterer for fri vilje, alle har valg og de som har kommet langt har gjort det på basis av dyktighet. Unge og naive kaster vi argumenter for egen verdensopfatning mot hverandre. Til slutt blir det nok for den unge høyre-spiren og han står rød i ansiktet ved pulten og peker på meg: "Din, din, din...svenske!" Akkurat i det dommen faller over meg kommer rektor inn og ser seg forundret rundt, smiler svakt til meg, gir en beskjed og forsvinner. Klokka rnger og vi ramler og skramler ut av rommet.

Jeg er ute sist og rusler til foajéen for å se om jeg finner venninnene mine som går i andre klasser. Følelsen på innsiden har jeg hatt mange ganger før; jeg er spesiell. Spesielt vanskelig er kanskje rettere å si, for det er det jeg tenker. Jeg får uttelling for viljen til å si hva jeg tenker, mener og føler på karakterene men sammen med jevnaldrende og voksne som ikke er spesielt interessert i å vite om jeg evner å lære, vurdere og argumentere så føler jeg meg stort sett bare vanskelig. Jeg sier høyt at jeg syns å være homofil ikke kan være noe annet enn naturlig, vi er alle mennesker og at legning kan ikke være det som sier noe om vi er gode eller dårlige mennesker, jeg peker på at vi ikke inkluderer de som ser annerledes ut, de med synlige funksjonshemminger og annen hudfarge og sier vi må fatisk gjøre det mulig for alle å få et likt utgangspunkt og hevder at våre fordommer skaper en urettferdighet i utgangspunktet som gjør at enkelte alltid vil komme dårligere ut med mindre vi endrer måten vår å tenke på og tilrettelegger. Jeg mener at ingen trenger å ha en personlig inntekt som gjør det mulig med luksusforbruk. Å drikke seg full for å ha det moro er å ikke stole på seg selv og og til tider uansvarlig når en ser resultatet. En skal ikke snakke stygt om andre eller dømme men hvis du mener noe må du tørre å si det til den det gjelder. I det hele tatt så mener jeg så mye at den gjennmosnittlige tenåring og for den saks skyld voksne blir litt skremt. "Ikke ta ting så alvorlig! Det må gå an å bare være uten å mene så mye om det" sier de voksne. Jevnaldrene, hva de tenker, det vet jeg ikke. Men at det er vanskelig å forholde seg til sterke meninger og en skarp tung, det merker en jo. Og hvordan skal jeg vite hva de tenker, for jeg er jo ikke som dem tenker jeg i min naivitet. De har tydeligvis ingen bekymringer og har heller ikke har tenkt gjennom noen ting som helst. De går fra gloseprøve til gloseprøve, fra fyllefest til fyllefest, håndballkamp til håndballkamp med tilfredse smil uten tanke for annet enn å ha det fint.

Jeg leser bøker og lever meg inn i persongalleriets problemstillinger. Det handler om livet, døden og kjærligheten og jeg blir uendelig, glad, trist og sinna på vegne av de jeg møter mellom permene og får erfaringer jeg er alt for ung til å ha hatt i virkeligheten. Jeg får med meg alt som skjer ute i verden uten å gjøre noe for det og tenker på drivhuseffekten og lurer på om huset til bestefaren min vil være under vann om tjue år, når jernteppet faller lurer jeg på om det er sant at de ruster ned eller om jeg en gang i fremtiden vil smelte bort fordi noen bestemte seg for å slippe en bombe. Jeg leser dikt og i analysen reflektere jeg over livslang kjærlighet, verdien av det og om det er mulig. Alt det nære rundt meg, om jeg skal få Levi's bukse eller penger til å gå på kino, det er enkelt. Skal jeg ha noe må jeg tjene pengene mine selv og ingenting er lov; ikke drikke, ikke bruke masse sminke, ikke ha sex, ikke sløse med penger, ikke overnatte borte, ikke rote, ikke sluntre unna husarbeide, ikke snakke når vi spiser middag. Det føltes i alle fall som om alle disse små reglene som regulerte bevegelsesfrihet og rom for å mene om de nære ting var skrevet i stein og de ble håndhevet med eksplosive utbrudd om det ble stilt spørsmål. Det var enkelt å forholde seg til og ikke mulig å forhandle om. Så alt som kommer til synet er min genuine bekymring for de store tingene; politikk, rettigheter, solidaritet og mangelen på generell innlevelse hos de rundt meg. "Hvordan kan du la være å bry deg om at andre har det vondt og mangler de mest nødvendige ting i livet?" Det er en kjennsgjerning at sånne utsagn dytter andre bort og du blir kategorisert som, ja, vanskelig.

Allerede som tenåring får jeg høre at det kom til å bli synd i den stakkaren som skal hanskes med meg. Jeg er svær i kjeften, noe jeg vet ikke nødvendigvis betyr at jeg er frekk men at jeg er høylydt og pasjonert når jeg snakker om ting jeg føler for og jeg gir meg ikke lett; jeg er vanskelig å målbinde. Og at jeg har tydelige sosialistiske tendenser er ikke akkurat formildene omstendigheter blandt selvsentrerte tenåringer med materielle behov jeg fram til i dag ikke skjønner meg på og med en familie som aldri har engasjert seg politisk og kun har strevet hardt for å komme seg et lite trinn av gangen oppover på samfunnstigen uten tanke for om hva målet i det fjerne er; hva som er ønskelig.

Så min måte å være selvsentrert på er å måtte innse at det er noe med meg, noe som er vanskelig å håndtere. I tillegg til å bekymre meg for at Golfstrømmen kan komme til å forsvinne så begynner jeg å bekymre meg for at jeg til syvende og sist er så annerledes at jeg kommer til å sitte alene en vakker dag fordi jeg i bunn og grunn var umulig å skjønne seg på. For jeg skjønner at det å møtes handler om å kunne leve seg inn i den andres ståsted og uten den innlevelsen blir ting fort skjeivt og skakt, litt som når de første tamilene kommer til byen og ingen av de voksne kjenner noen av dem og kokluderer med at de er bånnskrap hele gjengen og sikkert kriminelle og voldelige siden de kommer fra en krig ingen vet noe særlig om eller vil vite noe om. Resultatet blir at vi får beskjed om å passe oss for dem. Jeg har for lengst skjønt at nøkkelen til å møtes og skape noe godt sammen, uansett nivå er avhengig av evnen til empati og hvor åpen en er villig til å være. Så vi blir kjent med disse unge gutten, vi forstår etterhvert hvorfor de drikker whiskey for å glemme og hvorfor de kjederøker hele natta, redde for å sovne og finne seg selv tilbake i jungelen med gevær og uvisheten; vil de overleve dagen eller bli skutt eller sprengt i filler av en bombe? Å være nitten og tidligere tamiltiger er ikke et fortrinn i et lite samfunn i nord på åttitallet. Men på den måten lærer jeg også at vi har alle ulike handikap som gjør noe med evnen til å møte andre og måten vi prøver å skape oss et godt liv på. Mitt handikap er at jeg er komplisert og skal jeg finne en trygg havn må jeg finne noen som er forståelsesfull.

Jeg kjenenr at jeg fremdeles bærer med meg denne måten å tenker om meg selv på. Og jeg gir utrykk for den i måten jeg snakker om meg selv på. Jeg er like usikker og redd for å bli alene nå som da jeg var femten og så vidt hadde begynt på livet og knapt smakt på både den ytre kompleksiteten rundt meg og følt på de indre konfliktene som denne kompleksiteten utløste i meg. Jeg håper at jeg en vil bytte ut "komplisert søker forståelsesfull" med "komplisert søker komplisert" og at meningen jeg legger i det er udelt positiv.

tilfeldig turist

Det er lenge siden nå, sikkert et år. Jeg skulle på jobb og hadde faktisk god tid. Av en eller annne grunn hadde jeg god tid da jeg skulle gjøre meg klar også. Jeg hadde sminket meg litt og følte meg ganske så komfortabel i mitt eget skinn der jeg ruslet nedover fengselsparken. Nede ved Grønlandsleiret ble jeg stoppet av noen unge mennesker med et kamera, yngre enn meg uansett. De lurte på om de kunne stille meg noen spørsmål og siden jeg var i det hjelpsomme og utadvente hjørnet med både maskara og øyenskyggen på plass så sa jeg ja. Vel, det hadde lite med maskaraen å gjøre, men jeg husker det så godt fordi jeg følte meg faktisk fin og tenkte hvorfor ikke?

"Hva syns du om forslaget til høyhus i Bjørvika?" Når sant skal sies så hadde ikke jeg satt meg spesielt godt inn i den saken eller lest noe om det egentlig men det at jeg hadde bodd i området lenge gjorde at jeg gjorde meg opp en mening der og da. Jeg syntes ingenting om det. Jeg hadde sikkert sagt det samme i dag med enda mer styrke for når jeg går nedover Grønlandsleiret i dag så er det første som slår meg at lyset er i ferd med å forsvinne og skulle det blitt høyhus enda litt lengre mot fjorden så ville Grønland mistet ansiktet sitt, det ansiktet som jeg har blitt glad i og liker. Uansett så tror jeg hovedinnvendingen min var at alt det som skjer i området gjør at det raskt prises opp og i samme takt forsvinner det mangfoldet som var der når jeg flyttet hit. Det er i alle fall det jeg er redd for. Grønland har preget min måte se andre steder på og jeg føler meg alltid så fremmed på steder der det ikke snakkes urdu, arabisk, somalisk og tamilsk i gatene eller et hvilket som helst annet språk fra steder langt borte. Jeg leter etter tegn på at det ikke er bare de vellykede i konvensjonell forstand som bruker et byrom og er det ingen tagger eller grafitti strever jeg med finne noe å feste meg ved for menneskene som er der har ikke preget sine omgivelser og jeg er usikker på hva jeg kan møte. Grønland og Gamlebyen med forfallet som de med penger sakte men sikkert klarer å pensle bort, flassende fasade for fasade, tagg for tagg og mangfoldet som fremdeles er der har blitt hjemme for meg.

Det Grønland som jeg likte slapp inn lyset fra fjorden fordi det var så pass mange gårder som etterhvert var blitt revet at man kunne se ut mot jernbanen på mange steder. De gamle bygården med sine beskjedne antall etasjer gjorde at morgensola la et gyldent skjær over den brokete forsamlingen av gårder; noen rehabiliterte andre nesten klare for å saneres, andre igjen bare moderne og rett og slett stygge. Men badet i gullet fra sola så var det umulig å ikke synes at det var vakkert. I det siste har jeg begynt å legge merke til at man må ha skikkelig knekk i nakken for å finne disse gyldne solflekken som nå så vidt sveiper hustakene.

Jeg bor i Gamle Oslo men jeg eier ingeting i bydelen og kommer etter alle solemerker aldri til å eie noe her. For jeg skjønte det for sent, at det skulle bli det nye Løkka og at den tidligere ghettoen jeg har funnet meg så godt til rette i skulle få et ansiktsløft til milliarder og at en måtte ha millioner for å få være med videre. Så jeg sitter med jevne mellomrom og lurer på hva jeg gjør når jeg må finne nytt rede neste gang, tenker at det kommer til å bli mye dyrere enn nå og da må jeg finne meg et nytt hjem og forlate "bygda mi"; Grønland, Tøyen og Gamlebyen.

Og jeg har tenkt mye på dette med at det er så flott å bo i disse revitaliserte sentrumsnære bydelene. At unge mennesker søker hit. Jeg tror jeg har en tendens til å tro at de som har flyttet hit etter meg har andre motiver enn meg, og at jeg er mer genuin og ekte enn dem. For jeg fant meg tilrette fordi jeg fant det jeg i dag ser er en liten småby i miniatyr, bare mye mer multikulturell enn den jeg selv vokste opp i. En liten by i byen som du egentlig ikke trenger å forlate for å få dekket dine behov, både de mer prosaiske og de mer finkulturelle. Og jeg innser at det er mennesker som har bodd her i tretti år, si førti som knapt kjenner seg igjen. Og jeg lurer på hva de tenker. At de sikkert syns det er fint at de grønne lommene er blitt oppgradert og at gårdene er flotte med nye fasader. Men hva syns de om all den kaffe latten som konsumeres i pappkrus på diverse gatehjørner av ungdom med paste i håret og inntullet i fargerike pledd mens de røyker en Camel? Hva tenkte de da de første pakistanske og tyrkiske butikkene åpnet på hjørnet og det luktet chicken masala i hele oppgangen og det ble ansett som idioti å gå gatelangs en sen nattetime opp Schweigaardsgate?

Jeg har lenge tenkt at min idé om hva bydelen skal være er den riktige. Jeg kom i overgangsfasen, der bomiljøet var radikalt oppgradert men ikke så mange hadde skjønt at verdistigningen var rett rundt hjørnet og de som bodde her i utgangspunktet fikk nyte godt av midlene som var pøst inn. Jeg likte det at når jeg tok bussen hjem så kunne jeg bli sittende ved siden av en eldre herremann med ølpust som fortalte om sitt besøk hos søstra og som fordi jeg smilte og lyttet og var genuint interessert inviterte meg på Botsen. Når jeg måtte avslå fordi jeg innerst inn visste at jeg til syvende og sist ikke var typen til å gjøre noe vannhull til mitt andre hjem og at vi nok var et umake par og fikk et vått avskjedskyss på kinnet, så følte jeg meg allikevel inkludert. Å ferdes blandt kvinner i fargerike kjoler og slør og menn som diskuterer og gestikulerer heftig og høyt på gatehjørnene har satt farge på tilværelsen og jeg lar meg fascinere over at selv om vi bor ved siden av hverandre så er det så vanskelig å finne hverandre på tvers av kultur. Jeg syns at tyrkeren på hjørnet gjør et gedigent integreringsarbeid; han slår av en prat med alle som stikker innom og selv om du ikke nødvendigvis er på middagsbesøk hos nabofamilien med fire unger under skolealder og en far som henger på Grønland og venter på neste forsyning med khat så lærer du allikevel mye bare ved å handle en pose epler på hjørnet. Barnehagen og den lokale skolen har i enda større grad klart å fange meg inn i denne lille fargerike oasen; der barn møtes møtes også de voksne men jeg forundres over motstanden der også.

Men hvorfor riktig? Kanskje fordi jeg tror at hvis jeg ble boende her et helt liv og sammensetningen av mennesker forble som den er i dag så kanskje både jeg og min pakistanske nabo hadde fått det beste av to verdner og vi hadde begge lært en masse om det å eksistere sammen og til og med etterhvert inkludere hverandre i livene våre? Godt mulig jeg er litt bitter fordi jeg har samme problem som min pakistanske nabo, jeg tror at om en stund så har jeg ikke råd til å bo her. For jeg liker å tro at jeg ikke bare bor her fordi det er en fin kulisse med et etnisk preg som har en visuell og overfladisk verdi. Jeg vet at det ikke er det. Men jeg liker å tro at han rett over gata som kjøpte sin leilighet for 2 mill for et år siden har ganske andre og mer komersielle motiver; verdistigning og nærhet til alt som kan kjøpes for penger. At han egentlig ser med misbilligelse på den lille forsamlingen med lett forsofne alkoholikere som hver morgen samler seg ved muren til fengslet og deler velvillig av medbrakt pils i ryggsekk og er du heldig blir du invitert på nygrillede pølser til frokost fordi de kjenner deg igjen fra lekeplassen i går da vi satt og snakket sammen mens ungene mine lekte rundt og bikkja deres lå og døste i varmen, at han er skeptisk til kvaliteten på nærskolen der innvandrerandelen er på nærmere åtti prosent og innerst innne lurer på om den lille blonde tulla hans kommer til å lære seg ordentlig norsk når assistenten han møter i døra hver dag når han henter knapt klarer å gjøre seg forstått. Jeg liker å tro at jeg er bedre og får noe annet av å være her. Og er sikker på at i noen andres øyne så er jeg en fersking helt uten perspektiver, at noen av de som har bodd her lengst savner de dagene da barelukta av stekte svinekoteletter lå i lufta og ingen visste hva en shawarma var for noe.

Mitt kjælighetsforhold til bydelen er preget av tidspunktet vi fant hverandre på og det livet jeg har levd her som innflytter fra nord og med barn som uansett om de vil det eller ikke rent genetisk representerer mangfoldet og møter på tvers av det en FrpPer anser for å være så vanskelig at de i grunnen fraråder det ved å si at vi må sette ned foten; ikke være åpne for de andre før vi har klart å ta vare på våre egne som i femtegenerasjons lefseetere. For meg og min familie har dette vært det beste stedet å være fordi vi passer alle inn. Og det gjør meg trist at jeg innerst inne tror at det er i ferd med å endre seg. Kanskje er vi alle bare turister på gjennomreise? Og det jeg føler for gatene, de skjeive husene og den brokete forsamlingen av mennesker er dømt til å være en flyktig affære fordi et byrom vil alltid være i endring og skal være det?

reklamepause

Jeg er på jobb og nå ser jeg at jeg må ta meg en liten reklamepause, for jeg er visst med i dagens pulje i Tordenbloggen...ikke at jeg bryr meg om sånt *rødmer*. Men, siden jeg kun baserer meg på at snille mennesker på sonitus "pusher" bloggen min uten at jeg engang har bedt om det og ikke pinger noe sted så kan jeg jo se om kanskje et par-tre til sjeler kanskje kan finne veien inn til meg ved å linke til noen tekster.

For de som eventuelt lurer, jeg har ingen lukket blogg selv om Hjorthen synes å tro det, men det hender at jeg blir dritsur og lukker bloggen min (det har kort varighet, maks...et par timer*ler*) eller avpubliserer men jeg har lært en ting, å avpublisere er bare dumt for det tar så lang tid å publisere på nytt. Så det er ingen grunn til å være snill for alt er her og forsvinner det så forsvinner det for alle utenom meg.

Jeg skriver som sagt mye rart og enten så kan du bruke kategoriene mine og se hva du finner. Men litt veiledning kanskje? Sanselig inneholder ganske så eksplisitte tekster...for real...f.eks "Queen of Bizarre" eller litt mer uskyldig: "First Love". Sjekk "små øyeblikk" om du vil gjøre deg opp en mening raskt. Og jeg mener sterkt og personlig: "Bang, bang, du er død". Eller bare se på bilder og hør på musikk. Se hva du finner. Håper du finner noe du liker.

Jeg skriver alltid med utgangspunkt i meg selv om det som skjer rundt meg og med meg. Det er alltid hyggelig om noen sier hva de syns men det er også lov å gå stille i dørene. Jeg skriver hovedsakelig for min egen del men det er alltid en bonus når andre får noe ut av det.

Huff, jeg liker ikke å "reklamere" så reklamepausen er slutt, nå, med en gang! Mest fordi jeg jobber...

feigt

I dag la jeg merke til det, det er både klementiner og julebrus i butikken. Hva det betyr, det er jeg usikker på så jeg kjøpte bare to brød, kjøttdeig, pastasaus og to pakker kyllingpålegg, akkurat nok til å fylle en Kiwipose. Opp Grønlandsleiret stopper jeg opp foran kiosken ved siden av tyrkeren som solgte meg min første børek og leser overskriften på Aftenposten: "Det var et "feigt" angrep". Feigt på hvilken måte da tenker jeg? At en upansret bil med unge menn fra et av verdens rikeste land med så mange valgmuligheter i livet at noen av dem ender opp i Afghanistan og kjemper en krig, ja for det er en krig, Jens, som de fleste av dem ikke skjønner meningen med. Jeg tenker at de blir godt betalt og da er det vel greit, men var det feigt? Var det ikke bare krig sånn krig er? Jeg tenker på mødrene, fedrene, kjærestene, tantene, onklene, besteforeldrene; alle de som det åpnet seg et beksvart sort hull inni da de skjønte hva som hadde skjedd, at en de ikke visste at de kunne leve uten hadde blitt blåst vekk fra jordas overflate, at ingenting kan trøste dem, ikke en gang at det var "feigt" å bli angrepet sånn og at forsvarsministeren gråter. Christer Falch sitter sammenkrøket på en scooter på vei mot Grønland, han ser nesten litt for stor ut for den lille sliteren som putrer nedover gata, akkurat så sakte at du legger merke til det, han skiller seg ut. Det lange håret stikker ut av den bobleformede hjelmen som har noe nostalgisk over seg. Det er sikkert ikke en helt vanlig scooter. For alt jeg vet så er det en Vespa. Men jeg vet ikke. Det er bare noe jeg tenker. Høstløvet som ikke allerede er blitt til en ubestemmelig gjørme som lett kan forveksles med hundebæsj og som gjør at hver gang jeg kommer inn må ta luktetesten på skoene hvis de er tilgriset jages langs etter bakken av iskalde vindkast og ligner et teppe av lemen på jakt etter mat og bølger bortover uten noen destinasjon. En ungutt sitter i passasjersetetpå en blå varevogn med døra åpen. Han har tatt fram verktøykassen for ordne seg frokost, med en sag skjærer han tjukke brødblingser som han stabler på høyre lår. Jeg antar at den type sag har et spesielt navn. Det er så mye jeg ikke vet.

regn

Det regner. Midt i den nattsvarte gata renner en enda svartere elv av regnvann og hver regndråpe som treffer dette sorte lager et orange lysglimt. Små stjerner fra det kunstige gatelyset som eksploderer et kort øyeblikk og så slukes av det svarte igjen. Jeg tenker at hvis hendene dine aldri legger seg rundt de myke, hvite hoftene mine, hvis stemmen din aldri kommer til å få det til å dirre et sted i mellomgulvet mitt, hvis munnen din ikke kommer til å mykt omslutte brystvorten min og latteren din ikke kommer til å fylle meg med følelsen av små såpebobler som sprekker mykt og kiler meg fra innsiden, da har jeg i alle fall regnet. Regnet som treffer den varme huden min og gir meg en følelse av å smelte og samtidig sender deilige små gysninger nedover ryggraden min og etterlater seg små lysglimt, små stjerneskudd et sted langt inni meg. Det er faktisk noe, det også. Det regner.

dagens underholdning

Ukjent:"Hva gjør du i kveld*smilefjes*? O"

Othilie: Hmmm, hvem er det? Kjenner ingen på O, jeg. (Sjekker opplysningen og et mannsnavn kommer opp. Av en eller annen grunn klipper og limer jeg og søker på nett: Født i 68, i transportbransjen og tjener dobbelt så mye som meg.)

...en time senere...

Ukjent: "Beklager så mye, feil snuppe!*rødmefjes*"

Othilie: "Helt riktig!*ler*"

Ukjent: "Unnskyld så mye!"

Othilie: "No hard feelings. Lykke til med riktig snuppe *smilefjes*"

Ukjent: "Det løpet er nok kjørt, for jeg har jo ikke fått riktig nummer *forskrekket fjes*

...ett kvarter senere...

Ukjent: "Men hvem er du? *smilefjes*"

Othilie: "Definitivt feil snuppe. Innesluttet, lite spontan og mistenksom dog med humor og som derfor som avslutningshilsen håper du blir bedre på å få riktig nummer med deg siden de fleste snupperhar en viss sans for karer som tar kontakt når de sier de skal.Du er på riktig vei. Men altså garantert feil snuppe i denne enden. Ha en riktig så fin aften. Og slett nummeret mitt er du snill *smilefjes!"

Ukjent: "Det må bli som du vil! Du kan aldri vite om du har gått glipp av noe. Ha en fin kveld du også!"

Othilie: "Takk, takk *smilefjes* Jeg velger å leve i håpet om at fine ting fortsatt kan skje. En vet vel ikke om halvparten av det en går glipp av? Og sms med en fremmed er ikke min måte å sjekke ut om jeg går glipp av noe. Men, jeg måtte le av dette og det er uansett en bra ting *smilefjes*. Ciao!

Othilie: Skrur av mobilen for hun skal se på dårlige serier, "Grey's Anatomy" (det er kun denne jeg er litt flau over å si at jeg ser, alt for mange bilige poeng i denne serien!) og "Medium" og får til og med seg litt SM i serien "Vice" på dansk tv. Og hun vet at hun er troende til å fortsette og svare på smser fra den fremmede fordi hun kjeder seg og må le litt. Ikke for å bli kjent men for lage et medium kort "Nei, jeg er ikke en sånn som driver med sms-flørting/sjekking/what ever" til et utrolig langt: "Nei, jeg er ikke en sånn som driver med sms-flørting/sjekking/what ever"

...Nærmere midnatt og nærmere sengetid slås mobilen på siden den brukes som vekkeklokke...

Ukjent: "Jo, du sier noe! Men..det er jo litt rart, når jeg bommer litt...også kommer i kontakt med en annen, hyggelig snuppe!? Skjebnen..mon tro? *blunker*"


...og hva skjer nå folkens? Hva skjer nå????



Othilie: Rungende stillhet... Jeg tar faktisk mine sjanser, jeg er modig sånn og håper at det ikke var mannen i mitt liv, han som er middels bygd og et hode høyere enn meg med våkne og livlige øyne, dyp og god latter, fine hender, meninger det er verdt å både lytte til og mulig å diskutere og som vet hva han skal si for å gjøre ting bedre og når han ikke vet hva hans skal si allikevel er der og holder deg og det faktisk blir bedre bare av det.

Innerst inne tror jeg at noen tar nye metoder i bruk for å finne noen. Jeg liker den gammeldagse metoden. Så, kjære ukjent: Hvis vi faktisk møtes et eller annet sted, det kan være hvor som helst egentlig, får øyekontakt og finner ut at det er lett og prate sammen og du ber om nummeret mitt etter at vi begge kjenner at dette var faktisk hyggelig og godt, og faktisk får det (det er ikke så lett å få meg til å gi det fra meg. Det er en reell bøyg, jeg ser det. Både for mulige menn og for meg selv med tanke på å opprettholde kontakt med en eventuelt hyggelig mann)så er det ingen ting i veien for at jeg er med på en sms-flørt en tirsdagskveld. Jeg liker rekkefølgen, møtes, så flørte på sms. Jeg syns ingenting om å starte en flørt på basis av en sms jeg ikke har invitert noen til å sende meg. Sorry, I'm an old-fashioned girl in that respect.

no pain, no gain?

Hvordan skal du klare å komme deg fra "All pain, no gain" til "No pain, no gain"? Du har hørt at det er der den virkelige ekstasen ligger og de store seirene som gir deg respekt og tyngde.

Du tenker at dette er testen, testen på om du takler litt smerte og fremdeles kan få en bra opplevelse, bli beriket. For det var jo det diagnosen ble forleden, du er for slapp og lite villig til å lide for å nå toppen. Du vet det med en gang når du kommer ut på gata at det kommer til å gjøre vondt etter hvert. Tankene går til han stakkaren du vet sliter seg gjennom New Yorks gater. Så vondt blir det ikke men en må begynne et sted. Hvis du fikser det så blir neppe følelsen av å ha seiret like intens som for han som svetter, peser og sakte men sikkert stivner i hver eneste kroppsdel og kun når målstreken fordi det er tusener på tusener som heier; tett i tett og skulder ved skulder og som får han til å tro de ønsker at han skal klare det, akkurat han. Men, du skal fan meg klare det du også, komme deg gjennom det og kjenne at smerte og gleden ved å ha holdt ut løfter deg; får deg til å oppleve dette ekstraordinære.

Du lader opp med et bedre måltid og fyller glasset flere ganger. Det er viktig å ha nok energi. Du kjenner at temperaturen stiger; at du er klar for utfordringen. Du får på deg utstyret og legger i vei mot startstreken nede i sentrum og etter litt småvandring er du på plass der du skal være. Du merker allerede før startskuddet går at det gjør vondt; tærne ber allerede om nåde og de myke putene under føttene har fått nok juling til at det dunker kontinuerlig oppover skinnleggen. Etter ett kvarter kjenner du at krampene eter seg vei oppover mot rumpa og hoftene kjennes stive ut. Dette lover ikke godt. Skuldra verker og du kjenner at det knyter seg i nakken. Men det var jo det med å tåle. Tåle den smerten som livet og omstendighetene tildeler deg. Så du holder ut. Litt til.

Etter femte "runde" sprekker du. Veske er noe dritt! Den er ekstra tung fordi ytterklærne fikk plass inni og den har gnagd seg sulten inn i skuldra til du gir opp. Usentimentalt og uten tanke for at det er ekte skinn setter du den på gulvet mellom beina etter en kort stund. Det tar vel omtrent ti minutter til før du finner ut at du driter i at dette er et sted hvor folk drikker øl i plastglass og muligens spytter snus og det som verre er på gulvet. Du bøyer deg ned og tar raskt ned glidelåsen på de forbannede støveletten som har gitt deg de mest infernalske smerter i beina fordi det er lenge siden du har brukt dem og hælene er for høye. Du lar følelsesløse bein få treffe betongen, lykkelig fri men derfor tapere i denne utfordringen du hadde gitt deg selv. Endelig kan du nyte musikken uten å tenke på at det gjør vondt, tanken på at morgendagen kommer til å bli ille fordi du valgte feil fottøy mister relevans og musikken får taket på deg; vugger deg etter den suggerende takten og øynene er halvåpne mens du nynner i kor med bandet...

love will tear us apart - joy division

etter boken

"Du er den vakreste jeg vet om!"

"...så skal jeg være din kjæreste for du er så fin."

"Du har så fine dansesko!"

"Du er den aller snilleste."

"Du må ha kjole på så alle kan se hvor pen du er."

"Håret ditt er så pent og langt."

For å illustrere at følelsene og meningene er ekte forsegles hvert utsagn med et mykt kinn mot mitt og to sterkearmer rundt halsen, hender som møtes, et blikk som sier at du betyr alt for meg eller en kropp somlegger seg tett inntil meg.

lørdagsblues

Så sitter du igjen og tenker at dette var ikke så veldig festelig. Sånn egentlig. Kjenner på at fettdepotet rundt midjen er hakket for mykt og tilstedeværende, kanskje det hadde vært en idé å kaste det lille som ligger av snop og potetgull i søpla og begynne å spise sunt? Kanskje det ville vært en idé å begynne og trene? Bortsett fra at du vet at du er så råtten i kroppen at det vil gjøre så vondt å komme i gang at du kommer til å gi opp nesten før den første melkesyra får seget sakte ut i armer og bein. Og det skal sies at å spise sunt er ikke billig og hvem har flust med penger? Ikke du i alle fall. På bordet ligger minnepinnen med den nesten ferdige oppgaven, den som du ikke skriver ferdig fordi du har all verdens unnskyldninger; ikke lest nok, jobber på ukurante tidspunkt som sliter ut kroppen, turbulens på jobben, to unger hjemme som trenger deg. Det er ikke grenser for hvor mange gode grunner det er til at du ikke får gjort det. Å når du ikke får gjort det så skjer det ikke noe på jobbfronten heller, det er sier seg selv? Ikke sant? Du trenger ikke en gang å lure på hvorfor det er som det er. Du har aldri giddet å presse deg selv og hva skal til for at du skal gjøre det nå? Hvorfor presse seg selv når en gjør det mer enn bra nok uten?

Når sant skal sies så er det vel ikke mer enn bra nok; du er småkvalm av dårlig mat, lei av å ikke makte og fokusere på en ting til du når et mål med en viss stil, lei av en kropp som gradvis mister spenst og styrke. Fordi du ikke kommuniserer så godt med de kreftene inni deg som skulle fått deg framover. Ikke oppover men i alle fall framover. For det handler ikke om å være pen, tjene mer penger og få et mer spennende liv. Det er den følelsen, den følelsen av at noen tar godt vare på deg som mangler.

Så stiller du deg de samme spørsmålene nok en gang: Hva skal til for at du skal begynne å ta vare på det du har; kroppen og alt potensialet den bærer med seg? Hva er det som gjør at det er så utrolig vanskelig å være såpass på godfot med det evinnelige selvbildet at du får utrettet noe? Hva er det som gjør det så vanskelig å strekke ut en hånd til seg selv og gi et ekstra lite dytt i riktig retning? Og hver gang later du som at det er svaret på dette spørsmålet som kan få deg videre og ikke noe annet. Og hver gang forblir svaret tåkelagt av millioner av små biter som du møysommelig samler sammen av levd liv.

Neste gang du skumper ned i den evinnelige bølgedalen vil bukselinningen stramme enda mer, du vil ha innsett at din akademiske karriere på papiret vil være kortere enn den virkelige, du tror at halvgodt er godt nok og det vilbli enda vanskeligere å kravle seg opp mot en og annen topp som tross alt er der.

Hvorfor skal det være så vanskelig å fokusere på hva en må gjøre og så lett å dvele ved det en har gjort?