no good

Noen ganger er det så få ting som stemmer at du blir sittende fast, rådvill og undrende. Hvor kommer all dritten fra? Er det noe du bærer med deg, noe mørkt og seigt du vanskelig klarer å kvitte deg med som du alltid har hatt med deg og selv skaffet næring til. Som du sakte men sikkert lar farge virkeligheten rundt deg, som smitter over og skaper en klam og kvalmende atmosfære rundt deg? Er du selv kilden? Eller er det noe der ute som du uforvarende har forvillet deg inn i og hendene dine blir klissne sakte men sikkert og tankene tyktflytende og vonde fordi du tror du må bli, gjøre noe ferdig, redde deg selv, et eller annet og at prisen er å ta innover seg ubehaget, la seg oppsluke? Konklusjonen blir alltid den samme; enten det var der fra før eller du fikk det underveis så bærer du det med deg og uforvarende sprer du det, det er ditt ansvar. Og du tror du vet at du ikke kan komme deg bort, bli ren. Samtidig som du skjønner at det bare er én måte å se det på, de andre kommer du ikke til å vurdere. Og derfor snubler du videre, overbevist at uansett så er det ditt, ditt mørke og din oppgave å finne lyset. Det er alltid opp til deg selv. Og alltid kjennes det for tungt ut når du prøver å skrape sammen nok energi, nok til å komme deg ut av gjørmehullet og klare å finne tilbake til den uendelig klare stjernehimmelen, behengt med gyldne øyblikk, overmodne muligheter som bare venter på å bli høstet.

eyes meet

this is my last run back to you
i'm scared'cause you bring out my worst
hearts race across the desert plain
your words are the poison in my veins

hearts beat the rythm of our need
the world comes apart beneath our feet
eyes meet acrodd sesert plain
your words are the poison in my veins

you shut me up
you shut me down

eyes meet avross the desert plain
your words are poison in my vein

fra "Duibious Intentions" av shadow parade

opptog

Det er en helt vanlig lørdag, jeg jobber meg målbevisst gjennom sentrum for å rekke både bokhandel og bibliotek og kommer på at jeg trenger noe sengetøy også. På vei ned til Torggata kommer det en stykk onkel politi på sykkel. I krysset mellom Møllergata og Pløens gate møter han en kollega og de slår seg til og venter. Jeg titter meg litt rundt men kan hverken se eller høre at det er noe på gang og tusler ned bakken og inn Torgata som er fylt av handlelystende, kaffe lattedrikkende mennesker. Jeg må bare innrømme at jeg egentlig har lyst på noe, et eller annet, en topp eller en kjole. Jeg rusler inn på Gina Tricot som ikke er alt for overfylt og ser meg litt rundt. Det er da jeg hører det; trommene og ropene. Pyntelige unge kvinner på jakt ettter toppen til kveldens fest står med vidåpen munn og ser ut av vinduet når opptoget passerer; en gjeng med sortkledde, pierca ungdommer som bærer plakater: "Det sku bo folk i husan!" Mitt nord-norske hjerte er litt stolt, sangen kan brukes til så mangt, både i fraflyttingstruede øyvær og i storbyer med massevis av ubebodd bygningsmasse. Jeg rusler ut på gata for å se. Det er garantert Blitzerne som er i front. Lengre bak i toget tar den litt mindre outrete Fretexstilen over og ropene er ikke så taktfaste som hos de i frontlinja.

Trommene er skarpe og får pulsen til å sette opp farta; både hos demonstrantene og meg som tafatt tilskuer. Det ligger en enorm kraft i et demonstrasjonstog, nesten uansett hva det er det demonstreres mot. Selv er jeg uerfaren og skryter ikke på meg den ene gangen på tidlig nittitall da studentene i Oslo demonstrerte mot den høye studielånsrenta og lite stipend. Det lyder kjent:"Hernes må fjernes!"? Tror til og med jeg hadde en sånn ropert-greie som jeg hylte inn i. Men, jeg kjente i alle fall litt på det kraftfeltet som et opptog av mange mennesker som engasjerer seg i en sak på åpen gate skaper. Det er stort og det er forståelig at noen gjør det til en livslang yrkeskarriere. For meg blir det nesten for sterkt; jeg vet ikke helt hva det er som gjør det men jeg blir så utrolig rørt at jeg nesten må grine når jeg ser den type engasjement som disse menneskene viser, gang etter gang. Jeg kan vel være enig i at det hadde vært til alles beste om Blitzmiljøet hadde konvertert til pasifisme men allikevel. Jeg stod i Torggata og smilte og tenkte:"You go! Få dem til å lytte!" Samtidig som det slår meg at det er mulig at kroppskunst, hanekammer og lær muligens til tider skygger for budskapet.

Jeg hang ikke rundt for å få med meg apellen de mest sannsynlig ville komme med påYoungstoget men begynte på hjemveien over Grønland. Mens jeg går sakte forbi Punjab Sweet House og vurderer om jeg skal innom å ta med litt mat blir en del av de omliggende gatene sperret av politibiler. Oppbudet av uniformerte er mye større her enn inne i sentrum og jeg antar at Blitzerne stikker innom Grønlnd også selv om jeg syns det virker litt søkt. Taktfaste rop kan høres nede ved Vaterlandsbrua og Grønlandsleiret er et folkehav i bevegelse. Politi på hester er også kommet til og endelig ser jeg hva som står på de hvite plakaten og hvem som bærer dem:"We love the prophet Mohamed!" Toget består av ymse muslimske menn i front og kvinner med hijab, slør og skaut som baktropp. Gata er stengt for biler så jeg går over til taxiholdeplassen for å se bedre. En Imam står foran og roper ut noe på arabisk og opptoget gjentar. Han ber dem rope høyere på norsk sånn at alle kan forstå og fortsetter. De somaliske kvinnen bakerst i toget roper høyt og sterkt og plakatene går taktfaste opp og ned. Ansiktene er alvorlige men utstråler også stolthet. De står der samlet, på Grønland i Oslo under en grå himmel og roper at de elsker sin profet. Jeg kjenner at jeg må gå, jeg orker ikke se mer; tørker en tåre i øyekroken og skynder meg videre mot Gamlebyen fylt med beundring og respekt for de som velger å ta med seg sin overbevisning ut i gatene og rope den ut. Og lurer på om det var stedene jeg kom over disse to opptogene som gjorde at jeg fikk inntrykk av at Oslopolitiet og øvrigheta frykter muslimske småbarnsmødre og religiøse menn mer enn Blitzere...

elsk

Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snòra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.

Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!

Ja kunde eg rett mi runelekse,
eg vilde inn i den guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjå guten min.

Å du som bur meg i hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt minne;
kvart vesle hùgsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um soli lyser på himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min tanke;
um dagen dovnar og skùmring fell:
skal tru han tenkjer på meg i kveld?

Um vinden strid yvi heidi susar,
det gule håret ditt visst han krusar;
um regnet dryp med sin døyvde gråt,
so stakkars guten, no vert du våt.

Å berre timane vilde skride,
og berre dagane vilde lide!
men eg vil kveda og vera glad;
for um sundag kjem han, trala, trala!

fra "Haugtussa" av Arne Garborg


...og tonesatt og fremført av "Valkyrien Allstars"

"Den frie vilje"

Det har alltid vært sånn, jeg lar meg bevege av de filmene som gjør mest vondt. De kryper inn under huden og begynner raskt å påvirke både pulsen og hva jeg tenker. Det føles som om bildene på et vis blir en del av meg, en virkelighet utenpå virkelightene som er sansbar, mer virkelig enn det som er behagelig. En av de første filmene jeg husker som hadde den effekten på meg var "Naked", en særdeles nedstemt og deprimerende film uten mye håp, nærmest stygg. Etter å ha sett "Skilpadder kan fly" for noen år siden føltes det som jeg hadde vært på vodkafylla for å døyve fersk kjærlighetssorg. Jeg følte meg blodløs og kald i kroppen og jeg hadde mest lyst til å legge hodet på det purpurrøde stolsetet foran og hyle høyt og la alle de undertrykte tårene få renne nedover ansiktet mitt som kjentes stivt ut av å forsøke å beholde en viss kontroll, la kvalmen få bølge uhindret. Jeg har latt være å kjøpe filmen etterpå for jeg har innsett at å sitte hjemme og ule mot TVen ikke nødvendigvis er ønskelig.

Å se "Den frie vilje" er en av de tyngre filmopplevelsene jeg har hatt. Filmen begynner med å illustrere hvem hovedpersonen er, en voldtektsmann. En voldtektsmann som slår offeret helseløs først for så å voldta; som kaller henne for "fitte" og "hore", som impulsivt ser seg ut neste offer og mister alle hemninger og er ute av stand til å stoppe.

Resten av filmen sitter du på nåler; pulsen dunker hardt og du holder pusten mens det ene spørsmålet etter det andre flyr gjennom hodet ditt. Theo, den rehabiliterte voldtekstmannen slippes fri og flytter inn i et kollektiv og skal klare seg selv. Nå er det opp til han selv å kontrollere impulsene sine, prøve å leve et liv mer likt det vi andre gjør. Men er Theo rehabilitert? Er det mulig å bli rehabilitert etter den type voldshandling som han har begått? Og kjenner han trangen til å voldta igjen hele tiden? Som behovet for heroin hos en sprøytenarkoman som prøver å avruse seg på egen hånd? Hvis det i det hele tatt kan sammenlignes, trangen og hvordan du til slutt gir etter for den.Sascha, sosialarbeideren i kollektivet sier at dette er veien til helvete, populært kalt en ny sjanse av legene. Så instiktivt vet du hva som kommer. Du vet bare ikke når eller hvordan. Jeg sitter hele tiden og funderer på om historien er realistisk selv om det i grunnen er irrelevant, det er en film og en hisorie som skal fortelles. Realismen for meg ligger i om den får meg til å føle noe, sinne, sorg, lykke; som om noe hadde hendt med meg selv, på ordentlig.

Ønsket mitt om at Theo skal være "frisk" forsterkes gjennom hele filmen. Han gjør de riktige tingene, trener, gjør en skikkelig jobb på et trykkeri og runker på senga eller foran tven til en pornofilm og ser bare på jenter uten å gjøre noe. Han er bare så lite taletrengt og det er det som gjør at jeg krymper meg, sitter med følelsen at han ikke snakker på grunn av den han er; en verkebyll fylt med hat mot kvinner, seg selv, samfunnet, til alt. Allikevel liker jeg han. Den veltrente kroppen som sloss med de indre demonene, det innbitte ansiktet som avspeiler konsentrasjon; konsentrasjon for å finne ut hvor han er og om han kan bli en annen en den han var. Pusten hans når han trener; raske utpust og den sterke viljen til å presse seg maksimalt. Lyden når han ligger på senga og runker, de små hulkene når Nettie våkner opp og han har krøpet opp i sengen hennes i løpet av natten uten å røre henne, de små stønnene når han knuller Nettie ute i gangen og en ørliten antydning til latter ett sted i filmen. Disse deilige små lydene som kommer fra menn, alle de mennene som jeg har møtt, likt og aldri trengt å være redd for. Disse små øyeblikkene med godlyder er strødd rundt i filmen og gjør meg myk og vennlig innstilt, håpefull.

Nettie som han klarer å utvikle et forhold til som de fleste vil referere til som normalt vet ikke noe om fortiden hans. Jeg kjenner at jeg blir stiv i kroppen ved tanken på hva det vil gjøre med den fra før av skadeskutte Nettie å finne ut at den hun elsker er en voldtekstsmann. Når de endelig går inn i et fysisk forhold skildres det så vart at du et lite øyeblikk puster ut og nyter bildene; nakne kropper, kjærtegn, de små tullesamtalene en går inn i etter å ha elsket om at f. eks. brystene dine ser gamle ut. Helt til Theo blir sjalu og det viser seg at ingenting kan stoppe impulsen hans; impulsen som sier til hodet hans at alle kvinner er dritt og for å vise det bruker han knyttnevene og pikken sin. Knyttneveslagene vekker deg på nytt, men følelsene er mer blandet enn noen sinne.

Den første voldtekten finner sted på en strand og filmen slutter på en strand med bølger som slår innover og kanskje kan vaske vekk alle spor av det som vi gjør av både alvorlige og avskylige handlinger og mindre gruvekkende, på grensen til hverdagslige og kun ille sett ut fra det ståstedet at de fleste av oss er alt for selvopptatte og late til å gå videre og skape oss nye muligheter. Eller er det bare det vi liker å tro? Filmen setter seg tungt i mellomgulvet fordi den ikke nødvendigvis ønsker å vekke avskyen din. Selve filmen er i en blek fargetone, noe som illustrerer at ting er ikke sort/hvitt men gjerne utvaskede, grå og vanskelig å få tak på. Du er aldri i tvil om at Theos handlinger er avskylige men det er vanskelig å avskrive han og regissøren lar ham betale i blod til slutt. Men Theo går lengre inn i helvete som en elsket mann...

Selv om jeg merker at jeg tenker utrolig mye i løpet filmen så kjenner jeg at jeg er engstelig for min egen "renhet" og evne til å skille mellom riktig og galt; evnene til å opparbeide anstendig mengde raseri eller hva det er en skal føle overfor overgipere og voldsmenn. For filmen har en estetikk som også virker på en, besnærende og forrædersk. Og så var det all normaliteten; alt det hverdagslige. "Den frie vilje" river og sliter i deg i hundre og seksti minutter. Hva gjør det med en å se avskylige handlinger avmystifisert og humant skildret? Sløver det sansene dine? Jeg vet ikke men tar mine sjanser. For når livet virker blekt og utvasket så er det godt å tilfeldig la seg utsette for en historie som har puls og hjerte. Selv om det var en vond og vanskelig historie å føle seg gjennom.

...det har blitt folk av meg også...

Jeg møter Arne og Irma i deres 70 kvm store leilighet på Sagene. Det er en gammel bygård som er rehabilitert. Rommene er lyse og luftige. Den gule ettermiddagssola gir et gyldent skjær i den koselige stua møblert med noen få gamle mahognymøbler og en stor hvit liggesofa som det samlende punktet. Fargerike tekstiler fra utallige utenlandsreiser er brukt til å lage trekk til alle de myke putene og Irma sier at det er bare å finne seg et hjørne, krølle seg sammen så skal hun lage te. Arne blir med ut på kjøkkenet for å hjelpe til. Jeg benytter muligheten til å ta inn atmosfæren. Det henger store sorthvitt bilder på veggene. Jeg kan se at det er på skikkelig bildepapir. Alle er tatt i et eller annet urbant miljø av ting vi som oftest finner lite vakre; søppelskur, tagger, reklametavler og noen av gatas løse fugler. Kontrastene i bildene gjør bildene nesten levende. Stua er rensket for nips og de lave mahognybokhyllene er fulle av bøker, for det meste krimbøker men også fagbøker i pedagogikk. Irma er konsulent i kommunen og behandler søknader om bostøtte men er utdannet lærer mens Arne er selvstendig nærigsdrivende og koordinerer events til store bedrifter.

"Sukker?" Arne setter brettet med kopper på bordet mens Irma heller opp teen. Jeg avslår og spør om de er klare for å starte intervjuet. De smiler, finner seg til rette i sofaen, ganske så tett inntil hverandre. Arne trekker bena oppunder seg og legger en pute i fanget som han lar tekoppen hvile på. Irma slipper et par teskjeer sukker i sin kopp og sitter lett foroverlent og smiler svakt. "Skal du eller jeg begynne?" Arne ser spørrende på sin kone. "Bare begynn, du" svarer hun og ser kjærlig på han.

"Da vi møttes levde jeg et litt annet liv enn det vi gjør i dag. Irma har alltid vært den fornuftige som har hatt orden på økonomien sin, som fikk bare Aer på universitetet og som i tillegg har drevet med frivilig arbeid via Flyktningehjelpen på fritida. Jeg var vel en typisk ungkar med pubkvelder minst tre ganger i uka, gutteturer til Baltikum, fotballturer til England og et par turer til syden i løpet av et år og alltid tom konto. På den tida var jeg bud og kjørte ut lunsjmat, frukt og grønnsaker til ulike bedrifter i byen. Vi møttes tilfeldig på treningsstudioet og det klikket med en gang. Irma er utrolig søt og sprudlende og jeg visste med en gang at jeg ville møte henne igjen." Irma sitter og ser på han mens han forteller og smiler. "Han var utrolig kjekk og hyggelig. Gikk ikke an å se på han at livet hans var et eneste rot," skyter hun inn. "Vi møttes flere ganger tilfeldig etter trening og til slutt ble det en kaffe og så flere... Et halvt år etter flyttet vi sammen. Jeg, det vil si, vi så jo begge at det var mye å jobbe med. Vi var nok mer forskjellige enn det førsteinntrykket kunne gi inntrykk av. Den første tiden var turbulent. Han var ute mange kvelder i uka og syns ikke at det var noe god idé at vi begynte å gjøre ting sammen, f.eks. at han tok en ferietur med meg i stedet for med kompisene. Da de første seks månedene var gått skjønte vi begge at noe måtte endres eller så måtte vi gå hver til vårt. Det var da jeg foreslo at vi måtte ha grenser og hvis grensene ble overskredet måtte det ha konsekvenser.""Hun har helt rett." Arne ser ned. "Jeg tenkte kun på meg selv og var lite interesert i å innse at vi var to personer som skulle fungere sammen og at det måtte være en eller annen felles forståelse for hvordan ting skulle være. Og jeg så selv at jeg var en del av problemet,helt klart" Irma legger en velstelt hånd på låret hans og tar en liten slurk av teen. "Siden vi begge var enige om at jeg hadde orden i mine sysaker så var det Arne som måtte ta seg selv i nakken og prøve å tilnærme seg meg hvis vi skulle ha det levelig sammen."

"Dere var ikke redd for at løsningen dere valgte skulle skade forholdet?"

Begge ser granskende på hverandre. "Mjoo," Arne nøler litt. "Det er klart at det kunne det men når vi hadde som utgangspunkt at vi var glade i hverandre og at dette var noe vi ville bygge videre på og vi begge mente at det var noe å hente ved å endre adferd så var vi villige til å ta sjansen. I alle fall jeg." "Jeg har tenkt mye på det," sier Irma. "Veldig mye. For en vet aldri hva resultatet blir uansett hvordan en velger å markere grenser. Om det vil virke og om det vil virke positivt. Det er jo viktig at det har en positiv virkning ellers kunne en like gjerne gjort noe annet? Kunne en ikke? Jeg har også ofte tenkt at det satte meg i en ubehagelig posisjon siden det var jeg som på mange måter avgjorde når det var behov for grensesetting, det ligger mye makt i å kunne bruke sånne virkemidler som vi gjorde. Det er et tungt ansvar. Det er ikke noe jeg er stolt av men som jeg i ettertid ser har gitt oss mye godt i form av et bedre forhold, mer tillit til hverandre og vi passer bedre på hverandre faktisk." Arne klemmer henne rundt de spinkle skuldrene. "Jeg syns du har gjort en flott jobb og se hvor vi er i dag! Jeg har en interessant og spennede jobb, vi har kjøpt leilighet og vi skal til Kenya på safari i to uker neste måned. Ingenting av dette ville vi klart å gjennomføre hvis vi hadde fortsatt i samme spor." Hun ser ned, litt rød i kinnene men helt klart stolt.

"Hvordan føltes det for deg, Arne når Irma måtte ty til grensesetting?"

"Det skal sies at det aldri føltes helt godt, i bokstavelig forstand. Det er noe nedverdigende ved å få egen tilkortkomenhet så tydelig markert. Det gjør vondt men samtidig så mener jeg at det hjalp meg til å sette ting i perspektiv og klare å se for meg i større grad hvilket liv vi kunne få sammen hvis jeg bare tenkte litt emr oss og ikke så mye meg, meg, meg. Og det er klart at det er ikke så hyggelig med en kveld på byen med gutta når en har lovet å gå på Høstutstillinge med Irma og vet hva som venter en når en kommer hjem. Det gjør noe med hele situasjonen. Det var liksom ikke så hyggelig som før å vanke med gutta. Jeg husker spesielt en gang hvor vi hadde bestemt spontant at vi skulle dra til Hemsedal, det var faktisk etter jeg startetmitt eget firma. Jeg er dritdårlig på ski og det vet Irma. Men vi gutta dro og jeg ringte til Irma på veien opp og sa at en kompis trengte meg for mora var sjuk og han var lei seg og utafor. Irma sysn jo sånt er så søtt at hun sa jo at jeg godt kunne være med han den helga så skulle hun ta husvasken alene. Irma er skjønn sånn, hun har så mye empati for andre. Det endte selvfølgelig ikke så bra. Lørdagen, utpå dagen, så tryna jeg i en av de vanskeligste bakken og knakk kragebeinet. Muligens fordi jeg fremdeles var litt full men også fordi jeg ikke bør gå på ski. Hadde jeg vært edru hadde jeg sikkert ikke valgt den bakken for å si det sånn. Irma lurte på hva som hadde skjedd da jeg kom hjem søndag kveld og jeg klarte liksom ikke å lyve meg bort fra denne og da gikk det som det måtte gå. Det svei skikkelig, både å se det skuffa ansiktet til Irma, ja, og du vet..." Han ser ned i tekoppen som fortsatt er full.

"Hvordan løste dere det sånn rent praktisk?"

Begge ler litt beklemt."Det var viktig at det skulle være en ubehagelig situasjon som fremmet refleksjon så vi tok det for eksempel ikke på soverommet selv om det kunne vært praktisk. Vi syns begge at det var viktig at dette ikke skulle virke negativt på den fysiske nærheten oss i mellom, hvis du skjønner?" Irma ser tankefullt ut i rommet. Arne tar over: "Så, hvis du la merke til det så stod det en ganske så stor skammel ute i gangen, helt innerst og lengst bort fra døra. Når det var nødvendig så gikk vi ut dit og tok det der. Det var viktig å ikke ta for hardt i og vi la også vekt på å gjøre noe hyggelig sammen etterpå, åpne litt vin, ta en tur på kino eller kose oss..." Arne ler litt."Dagen etter, ved frokosten ville vi snakke om hva vi hadde lært av denne hendelsen og hva vi kunne gjøre annerledes neste gang, det vil si jeg." Han nikker. "Det var mest meg det stod på, det var det."

"Hendte det at du var uenig i Irmas avgjørelse og de grensene hun satte? Har det hendt at du har nektet å ta konsekvensene av det du har gjort"

"Selvfølgelig. Hun tukter på en måte opprørstrangen min, frihetstrangen min. Prøvde å legge den i rør, so to speak. Skjønner? Men, skal en klare å lage seg et liv sammen så er det viktig å kommunsiere på like premisser og ha noen av de samme målsetningene. Jeg innså jo det etterhvert. Men å nekte, det blir vanskelig for det blir jo det ultimate tillitsbruddet. Vi er for hverandre og hvis jeg nekter å ta det som kommer så sier jeg jo at Irma ikke betyr noe for meg og at det vi har ikke er viktig. Jeg har hatt lyst til å nekte men har vel innsett at det ikke går. Tillit er viktig, det er alt, ikke sant, Irma? Vi ville nok ikke vært sammen i dag om jeg hadde gått mine egne veier og ikke fulgt opp den løsningen vi valgte."

"Tror du dere kunne løst disse problemen med grenseoppgang på en annen måte?"

Irma ser alvorlig på meg: "Det kunne vi nok, men det hadde krevd mye mer snakking. Og når det er sånn at den ene, i dette tilfellet Arne ikke syns noe særlig om lange samtaler og ofte blir den stille parten og signaliserer tydelig at han ikke er med eller skjønner hva jeg er ute etter og der jeg helt tar styringa så tror jeg kanskje at dette var det beste alternativet for oss. Kort og konsist, på en måte men selvføgelig med en liten oppfølgingssamtale dagen etter. Eller hva sier du?" Arne nikker bekreftende og reiser seg. "Du vil kanskje se?" Han går foran meg ut i gangen. Inne i et hjørne står en skammel i mahogny med purpurrødt trekk. Det står ingenting annet der sånn at det er mulig å trekke den ut fra veggen. Ingen av de to sier noe så det blir opp til meg å forestille meg hvordan det hele arter seg, når Arne drar ned buksa og leggger seg over det myke røde setet mens Irma står over og slår med flat hånd. Ikke så hardt at det blir varige merker men nok til at det svir og er rødt like etterpå. Irma forklarte det til meg i en telefonsamtale vi hadde før intervjuet. Hun bad også om at de skulle slippe å beskrive det selv, i ord. Hun følte at det kanskje kunne bli litt sårt for Arne.

Jeg takker for at de har vært villige til å snakke med meg og lover å sende intervjuet til dem for gjennomlesing. "Jeg vil jo ikke fremstå som en total idiot. Og jeg vil at alle skal skjønne hvilken flott person Irma er," sier Arne litt unnskyldende. "Vi er som alle andre selv om vi har valgt en litt spesiell løsning på det med grensesetting. Og som du ser, det har blitt folk av meg også". Han ler høyt.

....

Noen uker etterpå er jeg ute med noen kollegaer. Etter ganske mange glass med vin og diverse opphetede diskusjoner må jeg en tur på toalettet. Ved et bord like ved DJen synes jeg at jeg ser et ansikt jeg kjenner. Det er flere menn i et ganske så bråkete selskap. To unge jenter med bleket høysåtehår og dypt utringede topper sitter klemt mellom to av mennene. Jeg innser at han til venstre er Arne fra intervjuet om fysisk avstraffelse. Intervjuet ble aldri godkjent av redaktøren min og jeg sendte dem bare en mail og informerte om at det ikke ville bli brukt. Øynene hans hviler i utrigningen på den ene jenta og hånda hans ligger godt plassert på siden av de yppige brystene hennes; han drar henne mot seg og kysser henne raskt på munnen og ler høyt. Blikkene våre møtes; jeg ser at han kjenner meg igjen. Han blunker og sender meg et strålende smil og forsetter flørten med den brystfagre.

kvalm

Jeg lest en bokanmeldelse i dag. Det var gårdagens VG tror jeg. Bokanmeldelser går aldri ut på dato, VG i seg selv er bare ut. Ikke for mitt bare liv kan jeg huske hvem forfatteren var men boka ble behandlet pent. Men jeg reagerte på en liten bit av anmeldelsen. Anmelder mente at det ble litt vel mye og urealistisk når det ble beskrevet at en av personene i boka, muligens hovedrolleinnhaveren, en blek kvinne synes jeg å minnes, ble kvalm av lukten av nybakt kake. Dette føleriet som ikke virket helt realistisk trakk litt ned men boka som helhet var interessant og fengende. Rekk opp hånda alle de som har blitt kvalm av lukten av nybakt kake, fordi alt rundt deg, eller noe på innsiden byr deg i mot? Jeg håper jeg ikke blir alene. Jeg syns nesten litt synd på anmelder som aldri har opplevd det. Og kan barekonkludere med at akkurat den beskrivelsen på ingen måte er hverken urealistisk eller overdrevet.

tissestreng

Vi løper om kapp til min lille engels seng; jeg kommer først og vi ler når vi begge er under dyna. "Jeg liker deg kjempegodt," sier min lille engel og slenger armene rundt halsen min. Vi småprater litt før jeg sier at jeg må gå ut i stua for Giraffungen skal også legge seg og det må noen påminnelser til. Englebarnet ber om vann. Jeg lover å komme med vann bare jeg får gåttt på do og tisset først. Engelen ler og utbryter:"Jeg må også tisse!" Jeg gjør stemmen litt desperat og sier at jeg må få tisse først og skynder meg ut av rommet med engelen hakk i hæl. En molefonken engel spør hvorfor jeg var så "sur" og måtte tisse først når toalettbesøket er unnagjort. Jeg forklarer at jeg var så veldig tissetrengt, derfor. Det kommer mutt til svar:"Ja, jeg syns du var litt tissestreng nå!"

verre enn hvem?

Jeg lener meg mot benken påbusstoppet ved Byporten. Jeg har ikke spist lunsj og måtte innom Deli de Luka og kjøpte en stor calzone til å spise på veien hjem. Jeg blir alltid like skuffte; den er alltid for varm og ejg syns ikke at den smaker så godt som jeg syns den burde. Hva det er som mangler, det vet jeg ikke. Mat fra Deli de Luka mangler til en viss grad sjel. Det er noe flatt med smaken på det meste. En kvinne noen år yngre enn meg krysser målbevisst trikkesporet og setter seg ned ved siden av meg. De smale leppene suger raskt en siste gang på en halvrøykt sigarett før hun kaster den på bakken og slukker den med den spisse, brune skinnstøletten. Mens jeg står og tar små biter av den alt for varme og dyre, forsinkede lunsjen kommer det en gammel kvinne bort.Hun har et skaut over det grå håret, en fargerik strikkejakke og et grått knelangt skjørt, øynene er halvt lukket og hodet vendt mot den grå asfalten. Hun stopper opp foran meg og korser seg og holder hendene bedende foran seg samtidig som hun holder et pappkrus i den ene hånda. Jeg kjenner meg brydd der jeg står og spiser. Jeg har ikke penger på meg, ikke så mye som et kronestykke. Jeg moter meg opp og ser inn i de halvt lukkede øynene og ser at jeg er lei for det men jeg har ingen ting. Med en gang ordene er sagt subber hun videre til hun som sitter ved siden av meg. Seansen gjentar seg, hun holder hendene bedende foran seg uten å si et ord og uten å søke øyekontakt. Kontant kommer det fra benken:"Nåh! Det er vel ikke verre for deg enn for andre." Tonen er streng og avvisende. Etlite øyeblikk står verden helt stille; min verden.

bjørk - i miss you

jenter

Husker du da vi var sytten? Jeg vet du husker. Du var vakker med solbrun hud, veldreide hofter og et lysende blått blikk innrammet av innsmigrende, buede øyenvipper. Jeg, i utgangspunktet nerdete og smart på en litt overlegen og fjern måte. Du brydde deg ikke så mye om lekser og skole og jeg kunne koste på meg å ikke bry meg; det gikk bra uansett. Vi klamret oss til hverandre der vi stavret rundt på grusen bak blokka der festen var etter å ha konsumert nok vodka til å nå et ganske så ubehagelig sted. Du gråt kanskje så maskaraen lå i sorte strimer nedover kinnene dine over en kjæreste som hadde gått, bena ville ikke bære deg og du snublet og falt og dagen etter ville du være dekket av blåmerker store som hånflater. Armen din ville henge tungt over skuldra mi og jeg ville trøstet som best jeg kunne; hva det gjaldt ville ingen av oss huske dagen etter. I mørket kunne vi stå og holde rundt hverandre, si hvor glade vi var i hverandre eller hvor vakker vi syns den andre var mens vi vekslet mellom å le hysterisk og gråte hjerteskjærende. På den kalde grusen kunne vi ligge og se på stjernene mens alt snurret rundt i en sakte malstrøm, ansiktene røde og hovne men med uendelig håp i blikket. Rusen tok oss gjennom alle de følelsene syttenåringer tror de har gjennomlevd i sakte kino; oppstykket av tomme, endeløse øyeblikk uten noen som helst minner. Dine sorte hull var alltid større enn mine, du var den som ble passet på mens jeg var den som nådde den maksimale styrken på følelsesbarmometret hver gang; gråt til øynene knapt syntes eller fra meg av lyst etter han som hadde brukt kvelden til å sjarmere meg. Jeg hentet meg alltid inn igjen når morgengry nærmet seg og fikk oss trygt hjem. Usikkerheten bandt oss sammen; du følte deg tykk og sjenert og jeg følte meg mindre pen og uforståelig. Med sammenflettede hender kastet vi hemningene og lot som at det ikke var noe å miste; vi drakk, klinte, spøy, kranglet, gråt, sloss og trodde gang på gang at vi elsket og ble elsket tilbake. En endeløs karusell av høy musikk og en verden som gikk i besnærende, kvalmende sirkler hvor vi fra gang til gang klarte å hviske ut minnene av å gå fullstendig opp i liminga og uten skjemsel vise alle hva vi tenkte og følte. Ved å hele tiden fylle på med episoder som vi i edru tilstand ville krympet oss over ble følsomheten satt ned og vi ga blaffen i hvem vi hadde skreket til, løyet til, gjort narr av, latt oss knulle av, bli bedratt av eller bedra helga før. Vi lagde en hemmelig verden der alt det som en ikke gjør hvis en er en "ordentlig pike" vevde et tykt bånd av skam og angstfylt livsbegjær mellom oss. Vi var jenter, på godt og vondt. Det hender jeg savner å være den jenta; å være henne jeg var sammen med deg. Savner du noen gang oss?

helplessly hoping - crosby, stills og nash

tegn

Det er vel bare å innse at folk flest går over lik for å oppnå noe, de tar det de finner på veien, grafser fra de som ikke holder godt nok på det de har kjært og ingen ser seg tilbake eller ser seg rundt og prøver å finne ut om noe er i ubalanse og undres over om det er noe de kan gjøre for å gjøre det som er skjevt og skakt litt retter. Tenkte jeg. Dette var det endelige tegnet på at jeg bare må innse at verden er ikke et godt sted.

Noen timer tidliger setter en sur og gretten bussjåfør i til meg og ber meg trekke bakover. Jeg har tunge poser med diverse drikke på grunn av parasittvarsel, en pose med reine klær, en liten sliten engel, barnehagesekk og en veske å holde styr på samtidig som jeg prøver å ha blikket festet forover i bussen siden jeg er svimmel og kvalm etter en lang dag og kanskje fordi jeg har vært syk noen dager før men valgte å gå på jobb etter bare en dag under dyna. Jeg må ha satt fra meg veska for å klare å forflytte meg de tre meterne bakover som bussjåføren ber om og når jeg står på bussholdeplassen med poser og en lykkelig liten engel klar for middag hjemme om ti minutter er det en kjennsgjerning, veska med alle kort og mobil er søkk borte. Jeg har gjort sånne ting før; lagt fra meg lommebok, mobil og penger på de merkeligste steder. Det finner alltid veien tilbake til meg. Ingen har noensinne tatt noe fra meg uansett hvor usannsynlig sted eiendeler har blitt forlagt. Og jeg har selv alltid anstrengt meg maksimalt for å levere tilbake ting jeg selv har funnet. Så inni meg har jeg et håp. Jeg krysser gata og venter på alle busser i retur; spør om de har sett veska mi helt til jeg er sikker på at bussen jeg tok opp er gått forbi. Alle rister på hodet og ber meg ringe hittegodskontoret. Jeg ringer busselskapet men ingen har sett noe. Mannen i andre enden sier jeg må huske det er mange tjuver der ute. Jeg sukker. Til slutt ringer jeg alle kortselskapene, banken og mobiloperatøren og sperrer alt og flytter pengene over til en kortløs konto og forsøker å innse at dette var tegnet. Alt peker i samme retning; det er ikke så nøye hva vi gjør og den eneste som teller er en selv.

Jeg sovner på senga mens giraffungen hører på lydbok. Når telefonen ringer en time etter leggetid får jeg den sluppet ned på puta mens barnet skyldig i å stjele seg flere kapitler ekstra av boka piler av gårde før jeg rekker å si noe om hva klokka er. Det er en ung mann i andre enden; det høres i alle fall sånn ut. Rytmen og melodien i stemmen tilsier at han har minoritetsbakgrunn, muligens pakistansk. Han sier at han så at noen hadde ringt på mobilen og at det stod "hjem" så han tenkte han kunne prøve å ringe. Veska hadde stått foran i bussen på plassen bak det første setet. Han stolte ikke på bussjåføren og tok den med på vei til et jobbintervju. Om vi kunne møtes så jeg fikk den tilbake. "Går det bra med deg? Du høres litt lei deg ut?" sier han så. Jeg er helt hinsides. Jeg hadde sagt til meg selv at det var bare ting som kunne erstattes selv om det ville ta masse tid. Det eneste jeg virkelig kom til å savne var et hjemmestrikket sjal i den mykeste alpakkaull i yndlignsfargen min, olivengrønn og en håndlaget pengepung. Det var bare ting tenkte jeg før jeg sovnet matt. Jeg er enda mer matt når jeg har han på tråden; litt mistroisk og lurer på om jeg kan stole på han. Søvnen har forsterket svartsynet mitt selv om jeg ikke helt kan skjønne at det skal være noen grunn til å finne på noe tull i en situasjon som denne. Han lover å ringe fra bussen på veien hjem.

Jeg kaster på meg sko og løper opp mot busstoppet når han ringer for andre gang. Bussen passerer meg på vei oppover mørke fortau badet i oransje lys. Jeg ser inn i bussen og en ung gutt ser på meg gjennom vinduet og smiler. Han vet at det er meg han skal møte og jeg vet at det er han som har veska mi. Han står der med et nydelig smil når jeg kommer opp. Veska har han i en pose, ville jo sett litt rart ut om han dro rundt på ei dameveske, ville det ikke? "Du må passe på tinga dine" ler han. Jeg er et eneste stort smil. Takker og sier at jeg ikke har noen penger eller noe å gi han fordi han leverte tilbake; alle kort er sperret og jeg har ikke kontanter hjemme. Jeg må le og kjenner at jeg er helt varm innvendig og har bare lyst til å klemme han. Forklarer at jeg sov da han ringte og at jeg ikke skjønte så veldig mye, tenkte at det var for godt til å være sant. Han sier det er bare fint å få levert tilbake. Det er nok i seg selv. Jeg smiler og holder rundt veska mens jeg takker igjen og igjen. "Du får løpe ned til unga dine nå" sier han. "Hvis ting ligger litt rotete så er det fordi alt falt ut da jeg skulle prøve å finne ut hvem det var sin. Men alt er der." Jeg sjekker ikke for det er sant, jeg vet det etter å ha sett smilet hans, alt kommer til å ligge der. Like før jeg snur og løper ned samme vei som jeg kom spør jeg om han fikk jobben. "Joda, jeg fikk jobben!" Klart ha fikk jobben. Verden er kanskje ikke alltid et enkelt sted å være men nydelige mennekser passerer med jevne mellomrom og minner meg på at alt er verdt det til syvende og sist; å gi av seg selv om ha et øye for andre. Takk!

joni mitchell - big yellow taxi

du er enestående

Jeg har bøker i bokhylla mi som når du åpner dem lukter søtlig av gammelt papir. I dag tok jeg fram filosofibøkene mine. De er nesten femten år gamle. Jeg husker bedre alt rundt det å ta examen philosophicum enn jeg husker innholdet i bøkene. Jeg lå sammenkrøllet på en gammel divan fra syttitallet under et pledd i fargekombinasjoner jeg ikke ville vært bekjent av i dag på et studenthus og leste noen korte uker før eksamen. For første gang siden barneskolen hadde ejg ikke en deltidsjobb som strukturerte fritiden min og døgnrytmen var et kapittel for seg selv. Jeg droppet de fleste seminarene fordi han som ledet dem var så ufattelig treig. Etter bare to utålelig lange timer sa jeg farvel til filosofisk oppgaveskriving for godt. Jeg hadde nok selvinnsikt til å skjønne at seminarene i språk og logikk muligens kunne gagne meg og deltok relativt uengasjert. Odd Wormnæs foreleste like tørt om vitenskapsfilosofi som han skrev om det. Et sted i bakhodet ligger enkelte filosofiforelesninger på mat.nat som skilte seg ut, foreleseren tror jeg var Per Ariansen. Han var engasjert og kunne sin filosofihistorie godt og forklarte den på en forståelig måte for en som ikke var borskjemt med avansert abstrakt tenkning fra barnsben av. Jeg har enda litt dårlig samvittighet for å ha sovnet på en av de første radene på en av hans forelesninger. Det var ikke fordi han ikke engasjerte men fordi jeg levde som studenter flest; på lånte penger og mest i de sene nattetimer. Men det er noe som på ett eller annet vis har festet seg et sted langt der bak og det er brokker av Kierkegaards tankegang rundt det å være menneske. Den første setningen som jeg må ha gjenkjent meg selv i var der det stod at en direkte meddelelse fra et menneske til et annet var umulig. Å forstå menneskene rundt seg er ikke mulig; det vil aldri kunne oppståd et eksakt og sant tangeringspunkt mellom to individer. Et eksisterende menneske er først og fremst et handlende menneske som tar valg og ikke en tilskuer. At ingen mennesker kan sammenlignes med andre. Vi er enstående, vi står alene og selvinnsikt kommer ikke i sammenligning med andre men når vi står alene uten støtte fra sammenligningn med andre og uten at vi lar oss dra ned av sammenligningen med andre. Når jeg skumleser Kierkegaard i dag er det den samme gjenkjennelsen. Og den samme litt matte følelsen av at selvinnsikt er hardt, ensomt arbeide og å ha ett ønske om å bli forstått er utopisk. Samtidig lurer jeg på om det betyr at jeg står på stedet hvil og er en tilskuer i mitt eget liv og at det å handle og ta valg er blitt satt på sidelinjen. Har det alltid vært sånn eller er det bare en følelse jeg har?

Nederst på den første siden i kapitlet om Kierkegaard står det:

Det kommer til syvende og sist ikke an på hva vi tenker, men hva vi lever

Bjørnstjerne Bjørnson

Mulig det er på tide å leve litt mer og tenke litt mindre, igjen?

alpha blondy - sweet fanta diallo

alpha blondy - jerusalem

I like

Somalieren ville at jeg skulle skrive syv ting som jeg likte med meg selv. Det har vist seg å være en utfordring siden jeg har vært særdeles misfornøyd med meg selv i det siste. Men etter en del grubling så har jeg faktisk kommet fram til at det jeg er misfornøyd med til tider som oftest er en del av det jeg er fornøyd med til andre tider. Så jeg prøver, det kan ikke skade i alle fall å prøve og være litt positiv:

Jeg liker den spontane og høye latteren min; at jeg sprekker i et stort smil og ler høyt til nesten hva som helst når livet leker.

Jeg er sterk og tydelig og tør si fra når jeg syns at noe ikke er riktig; jeg bryr meg ikke om hvem jeg må si fra til heller og selv om jeg føler meg redd så sier jeg fra, selv med gråten i halsen.

Jeg har en innlevelsesevne som er ekstremt sterk og som gir meg mye fordi jeg på den måten er åpen og villig til å lytte og se meg godt rundt og lærer masse av det.

Jeg tåler tidspress godt og blir bare mer organisert og mer effektiv jo verre det blir.

Jeg klarer å overse skitne gulv, oppvask og tørr klesvask og tonnevis med annet husarbeide som burde vært gjort for i stedet å lage vafler og drikke saft med ungene.

Jeg kan skrive engasjerende.

Jeg lager faktisk veldig god mat.

Hmmmm, da var det overstått. Og jeg skal unnlate å si noe om hva det er med disse tingene som noen ganger gjør at jeg misliker de like mye som jeg liker dem.

honey, I'm home...

Da er jeg sånn høvelig i humør til å være snill med bloggen min og jeg republisere litt vilkårlig her og der og siden er blitt hvit igjen som jeg aller helst vil ha den, i alle fall på en god dag. Jeg prøver å i alle fall republisere det som er kommentarer på fordi er det noe som er viktig for meg så er det å ha vært i samtale med noen og .

serenade

New world forming
Picturesque in its stance
Midnight calling
Moonlight shadows start to dance

For the dark finds ways of being
Engraved in the light
And the heart bears indentations
Of yesterdays hurting child
The now we will run with smiles
The morrow will heal the night so
Morning comes
Midnight make fast with the sun
I can hear my name be reborn
On the cloud within the sky beneath the dawn

Oh I
Serenade the dawn
Serenade the dawn
Serenade the dawn

For the dark finds ways of being
Engraved in the light
And the heart bears indentations
Of yesterdays hurting child
The now we will run with smiles
The morrow will heal the night so
Morning comes
Midnight make fast with the sun
I can hear my name be reborn
On the cloud within the sky beneath the dawn

Oh I
Serenade the dawn
Serenade the dawn
Serenade the dawn

Da da da da dum dum
Da dum dum
Da da da da dum dum
Da dum dum...

tekst: J. Samuel.

på "Fisherman's Woman" av Emiliana Torrini

...hengehue...

Jeg henger litt med hodet for tiden. Jeg er men skriver altså ikke. Jeg fant det relativt terapuetisk å trykke 194 ganger på "save draft"-knappen som er det antallet skrevne bloggposter som lå her og venter på mulig inspirasjon til å trykk 194 ganger på "publish post"-knappen. Det tar utrolig lang tid å "avpublisere" bare deler av en blogg. Så det kan ta litt tid før jeg finner ledige minutter til å gjøre det på nytt, for det tar 194 tastetrykk x minst tre.