valgets kval

Jeg har ikke sett en eneste valgsending i år. Jeg har ikke lest et eneste program, hverken lokalt eller nasjonalt. Ikke har jeg satt meg inn i hva partiene tenker rundt bompenger og rushtidsavgifter og hvor ting skal dumpes eventuelt om de eldre skal innkvarteres i private eller offentlig eide sykehjem. Det er ikke det at jeg gir f.. men jeg har forlengst forsonet meg med at demokrati ikke er en eksakt vitenskap. Hvis jeg stemmer det partiet som passer meg best (i følge Aftenposten var det AP men det sitter langt inne å stemme AP så det ble det ikke) og nok mange andre gjør det samme så blir verden litt mer sånn som jeg vil at den skal være. Eller som partiet jeg stemte vil at den skal være. Politikk består av kompromiss og hestehandel. Hverdagen vil være et resultat av tidligere partiers kompromisser og retnigen som vi går i vil være resultat av nåværende prioriteringer. Vi har for mange politiske partier til at min stemme monner på ett spesifikt parti. Så jeg var lykkelig da jeg innså at jeg i år kunne plukke med meg to lister, en for bydelsutvalget og en for byrådet. Så jeg valgte like godt å få med meg to partiers lister, legitimerte meg og puttet en i hver urne og gikk hjem uten å se meg tilbake. Det trenger ikke være vanskeliger enn det og hvorfor ikke spre seg tynt på venstresida når muligheten er der?